Rt-1986-930

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1986-09-23
Publisert:	Rt-1986-930 (337-86)
Stikkord:	Rettergangsbot
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 23. september 1986 i l.nr. 136/1986
Parter:	A (advokat Jon Lyng) mot Staten v/statsadvokaten i Troms og Finnmark (statsadvokat Walter Wangberg).
Forfatter:	Christiansen, Røstad, Philipson, Skåre, justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §200, §202, Plenumsloven (1926) §6, §153, §154, Arbeidsmiljøloven (1977) §61C, Tjenestemannsloven (1983) §15, §19

Dommer Christiansen: Saken gjelder kjæremål over rettergangsbot ilagt advokat etter domstolsloven kapittel 10.

Sakens bakgrunn.

Advokat A vedtok 29. april 1983 på vegne av sin part forkynnelse av Tromsø byretts dom i arbeidsrettssak mot staten. Han inngav ankeerklæring datert 28. juni 1983, sendt i posten den påfølgende dag. Regjeringsadvokaten påstod i anketilsvaret prinsipalt anken avvist som for sent fremsatt, jfr. én-månedsfristen i arbeidsmiljøloven §61C siste ledds siste punktum, sammenholdt med tjenestemannsloven §19 nr. 4.

Den 20. juli 1983 sendte byretten slikt brev til advokat A:

«Det vises til Deres ankeerklæring av 28. juni d.å.

Staten v/Justisdepartementet v/Regjeringsadvokaten har inngitt anketilsvar 7. juli d.å. Kopi vedligger.

Som De vil se av anketilsvaret, påstår staten prinsipalt anken avvist som for sent framsatt. Staten viser til tjenestemannsloven §15, fjerde ledd, jfr. arbeidsmiljøloven §61c, femte ledd.

Retten ber om Deres snarlige uttalelse til avvisningsspørsmålet.»

Den 28. september 1983 etterlyste byretten i nytt brev til advokaten hans uttalelse innen en uke. I svarbrev 5. oktober 1983 uttalte advokaten blant annet:

«Jeg viser til rettens brev av 28. f.m., som jeg på grunn av reisetravelhet og stort arbeidspress først nu rekker å besvare.

Jeg mottok ganske riktig i «sommer» rettens brev av 20. juli d.å. Regjeringsadvokatens anketilsvar fulgte imidlertid ikke vedlagt, og på en fotokopi av Deres brev ga jeg 31. juli 1983 påtegning på dette.

Saken har siden da ligget i bero ved mitt kontor. Jeg minner derfor om at jeg imøteser to gjenparter av anketilsvaret.

- - -

Straks jeg mottar anketilsvaret, vil begjæring om oppreisning for denne fristoversittelsen bli sendt retten.

- - -»

De utelatte deler av brevet gjelder advokatens bemerkninger om ankefristen, som i nærværende sammenheng er uten interesse.

Med advokatens brev fulgte en fotokopi av rettens foran siterte brev 20. juli 1983 med en påtegning - også i kopiform - i øverste høyre hjørne med advokat A's håndskrift, sålydende:

««Retur». Anketilsvaret fulgte ikke vedlagt.

Tromsø, den 31/7-83.»

Påtegningen er ikke undertegnet.

Byretten gav deretter i brev 11. oktober 1983 advokaten en ny frist for uttalelse om avvisningsspørsmålet. I brevet heter det blant annet:

«Ifølge rettens brev av 20. juli d.å. skal kopi av anketilsvaret være sendt Dem. En ny kopi følger vedlagt.

En fotokopi av brevet av 20. juli d.å. med Deres påtegning av 31. juli d.å. kan ikke ses mottatt.»

Oppreisning mot oversittelsen av ankefristen ble så begjært av advokat A i prosesskrift til Hålogaland lagmannsrett 19. oktober 1983.

I prosesskrift 29. november 1983 til lagmannsretten uttaler advokaten blant annet:

«For kort å repetere faktum gjentar jeg at der i juli måned kom et oversendelsesbrev fra byretten, som refererte til et anketilsvar som skulle ha fulgt vedlagt. Brevet ble returnert byretten, idet jeg etterlyste de to manglende eksemplarer av prosesskriftet.

Dette mottok jeg så 13. oktober d.å., hvorefter begjæring om oppreisning ble sendt straks - 6 dager senere.

At oversendelsesbrev går i posten uten de vedlegg det blir vist til, er en nesten daglig foreteelse. Det må imidlertid stride mot all fornuft hvis Regjeringsadvokaten skal forsøke å ramme ankende part og hennes prosessfullmektig p.g.a. slik ekspedisjonsfeil fra byfogdkontorets side i sommer.»

Byretten avgjorde oppreisningsspørsmålet ved kjennelse 19. januar 1984. Oppreisning ble nektet under henvisning både til domstolsloven §153 og §154, og advokat A's part ble ilagt saksomkostninger. I tilknytning til den sistnevnte lovbestemmelse uttaler byretten - daværende byfogd B - at retten ikke festet noen lit til advokatens anførsel om at anketilsvaret ikke var vedlagt rettens brev 20. juli 1983, og begrunner dette nærmere. Det heter videre i kjennelsen:

«Advokat A har ikke kunnet sannsynliggjøre riktigheten av sine gjentatte påstander om svikt ved postforsendelser til og fra retten. På grunn av disse stadige påstander har det ved byfogdembete i lengre tid, - fra lenge før foreliggende sak, - vært praktisert en rutine hvor minst 2 funksjonærer kontrollerer postsendinger til advokat A for å sikre riktigheten av disse. At advokat A's påstand om manglende vedlegg er uriktig, sannsynliggjøres også ved at det påståtte returbrev med nevnte påtegning av 31. juli 1983, ikke er mottatt av retten. En eventuell slik sending må i så fall være kommet bort i posten!»

Advokat A påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett. I kjæremålserklæringen 13. februar 1984 gjentok advokaten at anketilsvaret ved feil fra byretten ikke var vedlagt brevet 20. juli 1983 og at advokaten returnerte brevet ganske omgående med en påtegning om dette. Advokaten gjorde gjeldende at fristen i domstolsloven §154 her må regnes fra det tidspunkt han hevder å ha fått anketilsvaret i hende, dvs. 13. oktober 1983. For øvrig uttales det i prosesskriftet blant annet:

«Visse forhold i verden kan ingen bevise eller motbevise. Dette gjelder blant annet min opplysning om at jeg mottok rettens brev av 20. juli 1983 uten vedlegg. Like meget gjelder det anførsel fra kst. byfogd C om at hun «kan ikke huske å ha mottatt» brevet i retur med min påtegning av 31. juli 83.

Det er ganske utelukket for undertegnede å føre bevis for at der ikke fulgte noe tilsvar med som vedlegg i fjor sommer. Like lite kan noen ved byfogdkontoret føre bevis for at ikke mitt brev kom inn ved månedsskiftet juli/august 1983.»

Ved oversendelsen av saken til lagmannsretten 23. februar 1984 opplyste byfogd B at det ikke hadde vært aktuelt å sende anketilsvaret i to eksemplarer til advokat A i forbindelse med avvisningsspørsmålet. Byfogden nevnte så hva kst. byfogd C hadde foretatt seg i saken:

«Byfogden ba imidlertid kontorassistent D legge ved byrettens brev av 20. juli 1983 en «kopi» av anketilsvaret. Da advokat A's brev av 5. oktober 1983, dok. 24, innkom til retten med anførsel om at anketilsvaret ikke hadde ligget ved, ble forholdet grundig undersøkt. Det vises til margbemerkninger på dok. 24. Det ble fastslått at kontorassistent D ikke hadde kopiert anketilsvaret. Hun hadde tatt ett eksemplar av de 4 mottatte originaleksemplarer og lagt ved rettens brev av 20. juli 1984 til advokat A. Denne ekspedisjonen ble av henne lagt i stor konvolutt, mens kopien til Regjeringsadvokaten ble lagt i liten konvolutt (C6).

Dersom anketilsvaret ikke er kommet advokat A for øye, må det vedlagte eksemplar ha skilt lag med brevet på veien fra postverket til advokat A's kontor eller kontorpult! At den påståtte retur av rettens brev av 20. juli 1983 med advokat A's påtegning datert 31/7-83, se bilag til dok. 24, ikke er mottatt av retten, er ut fra hva retten har konstatert, meget naturlig.»

Den forberedende dommer i lagmannsretten - lagdommer E - skrev 8. mars 1984 til advokat A. Lagdommeren fant det påfallende at to feilekspedisjoner vedrørende ett og samme tema skulle ha skjedd i samme sak. Han nevnte at det samme hadde skjedd i en sak advokaten hadde hatt for lagmannsretten i 1975, og viste også til «noenlunde tilsvarende anførsler» fra advokat A i tre saker fra henholdsvis 1976, 1979 og 1981. Det hele fikk ifølge lagdommeren preg av etterproduksjon av bevismidler. I forbindelse med saken fra 1975 hadde lagdommeren gjort det klart for advokaten «at påberopelse i fremtiden av tilsvarende utroverdige dobbeltfeil ville måtte medføre reaksjon». Lagdommeren varslet om at det ved avgjørelsen av nærværende sak «reiser seg spørsmål om å reagere overfor det som klart fremstår som utilbørlig forhold fra en prosessfullmektigs side», og bad om advokatens uttalelse.

Brevet utløste korrespondanse mellom advokat A og lagmannsretten ved den forberedende dommer. Herunder ble advokaten tilstilt kopier av en del korrespondanse og avgjørelser i de fire tidligere lagmannsrettssaker som er nevnt, og lagdommer E presiserte at den nevnte advarsel ble gitt muntlig av ham 15. oktober 1975 i konferanse som advokaten var innkalt til på rettens kontor.

I brev 6. april 1984 gjorde advokat A oppmerksom på at han hadde gjort seg skyldig i en feilerindring når det gjaldt hans sekretærs feriefravær i juli 1983. Det viste seg at hun hadde vært på kontoret i det aktuelle tidsrom. I en vedlagt erklæring datert 6. april 1984 bekrefter sekretær H at hun hadde åpnet byrettens brev 20. juli 1983 og konstatert at anketilsvaret ikke var vedlagt. Dette hadde hun notert på en lapp festet til brevet, og advokaten hadde en del dager senere spurt henne om tilsvaret var blitt ettersendt. Advokaten hadde også ifølge erklæringen vist henne originalbrevet med påtegningen 31. juli 1983, underskrevet denne på fotokopien og lagt kopien i konvolutt adressert til Tromsø byrett, som ble sendt med en gang.

Advokat A fremsatte deretter inhabilitetsinnsigelse mot lagdommer E i oppreisningssaken. Innsigelsen ble begrunnet med at lagdommeren hadde fremsatt ubegrunnede, grovt infamerende beskyldninger mot advokaten. Ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse 16. mai 1984 ble det besluttet at lagdommeren ikke skulle vike sete. Kjennelsen ble ikke påkjært.

Den 4. juli 1984 skrev så lagdommer E et nytt brev til advokaten. Her uttalte lagdommeren: «Det er selvsagt ikke uten erfaring jeg har sagt (dok. 38) at mønsteret på utroverdig forhold er kjent fra før fra Deres hånd.» Lagdommeren påpekte at han i konferansen 15. oktober 1975 ikke bare tok opp en sak A hadde behandlet som advokat, men også to saker fra advokatens tid som dommerfullmektig i Tromsø. I disse tilfellene var det etter lagdommerens mening foretatt etterproduksjon av dokumenter. Han viste til ytterligere tre saker for lagmannsretten fra henholdsvis 1983, 1981 og 1984 hvor lagdommeren mente det forelå utilbørlige forhold fra advokatens side. Kopier av korrespondansen i disse saker ble oversendt advokaten «av hensyn til den videre behandling av nærværende sak». Lagdommerens brev avsluttes med at det kunne bli aktuelt å innkalle både advokatens sekretær og byrettens sekretær til rettslig avhør.

Noe ytterligere ble dog ikke foretatt - og heller ikke flere brev og prosesskrifter utvekslet - før lagmannsretten med lagdommer E som formann 25. september 1984 avsa kjennelse i saken med slik slutning:

«1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. Anken avvises.

3. F betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Staten v/Justisdepartementet med kr. 750,- - kronersjuhundreogfemti 00/100 - innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.

4. Advokat A ilegges for overtredelse av domstolsloven §200 første ledd og §202 tredje ledd en bot til statskassen stor kr. 5000,- - femtusen 00/100 - eller hvis boten ikke betales fengsel i 10 - ti - dager.»

Lagmannsretten tiltrådte byrettens bevisvurdering, og fant det godtgjort at advokat A's anførsler om byrettens brev 20. juli 1983 og om den av ham tilbakesendte kopi 31. juli 1983, var uriktige og avgitt mot bedre vitende.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av de nevnte kjennelser.

Kjæremålssakens utvikling.

Advokat A har i rett tid påkjært avgjørelsen om rettergangsboten til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålserklæringen angripes prinsipalt lagmannsrettens bevisbedømmelse, idet det vises til at kjæremålsutvalget i dette tilfelle har full kompetanse til å prøve denne. Subsidiært er det anført feil ved lagmannsrettens saksbehandling, og også lovanvendelsen og utmålingen av boten blir angrepet. Som jeg senere kommer til, er de subsidiære påstander frafalt under prosedyren for Høyesterett.

Etter at advokat A hadde antatt prosessfullmektig, anmodet denne om at kjæremålsutvalget henviste saken til behandling for Høyesterett i medhold av høyesterettsloven 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd. Det ble vist til at rettergangsboten kunne få følger for A's advokatbevilling, da Justisdepartementet tidligere hadde gitt advokaten en «siste og alvorlig advarsel».

Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte i brev til advokat A's prosessfullmektig at man - slik saken stod - fant det uheldig at det ikke var noen motpart som kunne vareta de offentlige interesser. Domstolsloven løser ikke dette spørsmål. Utvalget viste til avgjørelsen i Rt-1981-903, hvor det ble antatt at påtalemyndigheten kunne påkjære en kjennelse om rettergangsbot, og antydet at påtalemyndigheten kunne opptre som part også når den bøtelagte påkjærer. Dette hadde advokat A ikke noe å bemerke til. Riksadvokaten anmodet deretter statsadvokaten i Troms og Finnmark, Walter Wangberg, om å opptre som kjæremålsmotpart. Dette verv har Wangberg også hatt etter at han ble utnevnt til statsadvokat i Møre og Romsdal.

Den 18. april 1985 besluttet kjæremålsutvalget at saken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett, og justitiarius bestemte den påfølgende dag at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. Ved kjæremålsutvalgets beslutning 28. juni 1985 ble bestemt at behandlingen av bevisopptak i saken skulle overdras fra Tromsø byrett til Lyngen herredsrett. Det er her innhentet vitneforklaringer fra administrasjonssekretær ved Tromsø byrett D, kontorassistent samme sted G og advokat A's sekretær H. Videre har advokaten gitt partsforklaring. Med partenes samtykke har lagmann J daværende byfogd B og byrettsdommer C avgitt skriftlige uttalelser i saken.

Behandlingen for Høyesterett.

Advokat A har for Høyesterett opprinnelig angrepet både lagmannsrettens bevisbedømmelse og dens saksbehandling. Angrepet på saksbehandlingen var begrunnet med at lagmannsretten avgjorde saken uten å foreta rettslig avhør av advokatens sekretær H og av byrettens ansatte D og G. Videre ble det anført som saksbehandlingsfeil at lagdommer E - som under saksforberedelsen og tidligere hadde innhentet og samlet et omfattende materiale vedrørende advokat A's opptreden i andre saker for lagmannsretten - ikke fratrådte under avgjørelsen her. Under prosedyren for Høyesterett har parten imidlertid frafalt påstanden om opphevelse på grunn av saksbehandlingsfeil fordi Høyesterett har full kompetanse med hensyn til bevisbedømmelsen. Men de påståtte saksbehandlingsfeil hevdes å ha influert på lagmannsrettens bevisbedømmelse og dermed på dens resultat.

Den kjærende part har ellers i det vesentlige gjort gjeldende:

Han bestrider at han med byrettens brev 20. juli 1983 mottok anketilsvaret, og fastholder at han returnerte en fotokopi av dette brevet med sin håndskrevne påtegning 31. juli 1983, der han etterlyste tilsvaret. Under ingen omstendighet har han uttalt noe mot bedre vitende om disse forhold. Når det gjelder returbrevet, foreligger således flere muligheter for feil, blant annet at brevet kan ha blitt rotet vekk på hans eget kontor. Han hadde selv ingen særlig oppfordring til senere å purre på svar fra byretten, da han anså arbeidsrettssaken som tapt. Advokaten understreker at det må stilles et strengt beviskrav for å sette hans forklaringer til side. Lagmannsretten bygger konsekvent på de alternativer som er de verst mulige for ham.

På et viktig punkt foreligger nye opplysninger for Høyesterett. Et vesentlig ledd i byrettens og lagmannsrettens resonnementer vedrørende ekspedisjonen 20. juli 1983 er at to funksjonærer ved byretten kontrollerte innholdet. Bevisopptaket viser at dette ikke er riktig, brevet ble ekspedert av D alene. Da står hennes forklaring mot forklaringen fra advokatens sekretær, som detaljert og fullt ut har støttet hans forklaringer om det passerte.

Når det gjelder de øvrige saker lagmannsretten har trukket frem, må premissene - sammenholdt med forberedende dommers virksomhet - forstås slik at de er tillagt en viss bevismessig betydning. Den kjærende part bestrider at dette materiale kan tillegges vekt i det hele tatt. Partene for Høyesterett har vært enige om ikke detaljert å gå inn på disse sakene. Men den kjærende part har pekt på at det i alle tilfelle er delte meninger om hva som faktisk har skjedd, og at hans subjektive forhold i hvert fall ikke er riktig bedømt. De tvister som har oppstått, må ses ut fra de skarpe personlige motsetningsforhold som har eksistert mellom den kjærende part og tidligere byfogd B og videre enkelte lagdommere.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

«1. Advokat A frifinnes for så vidt angår lagmannsrettens slutning pkt. 4.

2. Advokat A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Staten v/statsadvokat Walter Wangberg anfører at lagmannsrettens bevisvurdering er riktig og at det heller ikke er noe å bemerke til dens saksbehandling. Man tiltrer lagmannsrettens begrunnelse for rettergangsboten, og hevder at de nye bevis som foreligger for Høyesterett støtter avgjørelsen. Det er ellers påpekt at advokat A hadde hatt et betydelig engasjement i den arbeidsrettssak han hadde tapt og oversittet ankefristen for, og at dette må ha vært motivasjonen for hans handlinger. Skulle han ut fra sin forståelse av oppreisningsregelen i domstolsloven §154 ha mulighet for å få oppreisning, måtte det som påpekt av lagmannsretten være sammenheng mellom de to påståtte feil. Etter statens syn er det glidninger i advokat A's forklaringer etter hvert som sakens alvor har gått opp for ham. Først for Høyesterett er det således anført at det kan ha foreligget feil ved returekspedisjonen også på advokatens kontor.

Staten har nedlagt slik påstand:

«Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 25. september 1984 for så vidt gjelder pkt. 4, rettergangsbot, stadfestes.»

Jeg finner at lagmannsrettens avgjørelse må stadfestes. På bakgrunn av prosedyren for Høyesterett skal jeg bemerke:

Som opplyst i byrettens og lagmannsrettens kjennelser, har disse domstoler i en årrekke sett seg nødsaget til å praktisere særordninger ved ekspedisjoner til advokat A på grunn av hans påstander om ofte forekommende svikt i postforsendelser. Disse forhold er blitt nærmere utdypet i de forklaringer som foreligger for Høyesterett. Man har til dels nyttet en egen budtjeneste, dels rekommanderte sendinger og iallfall en skjerpet kontroll ved sendinger til advokaten. Grunnen til særordningene er at man ikke har festet tiltro til advokatens påstander.

Byrettens bemerkninger i nærværende sak må forstås slik at byfogden uten videre har gått ut fra at innholdet i postsendingen 20. juli 1983 på vanlig måte når det gjelder advokat A, var kontrollert av minst to funksjonærer. Lagmannsretten uttaler seg ikke så skarpt på dette punkt, men antar at det hadde vært skjerpet kontroll med forsendelsen. Det siste er etter min mening en dekkende beskrivelse, selv om det nå viser seg at på grunn av ferieavviklingen var det bare sekretær D som stod for forsendelsen. D var nemlig fullt oppmerksom på den særlige forsiktighet som måtte utvises ved ekspedisjoner til advokat A. I samsvar med sin vanlige rutine behandlet hun bare en sak av gangen. Hun er sikker på at det ikke lå noe anketilsvar igjen på pulten hennes og at hun brukte en stor konvolutt ved oversendelsen. Hun hadde videre en særlig grunn til nettopp å huske denne forsendelsen, fordi det var avvik fra vanlige rutiner bare å vedlegge ett eksemplar av tilsvaret. At bare ett ble tatt ut av saken, stemmer med det antall eksemplarer av tilsvaret som byretten senere fant på saken da kst. byfogd C foretok sine undersøkelser etter mottakelsen av advokatens brev 5. oktober 1983. Jeg nevner endelig at D - som er helt sikker i sin sak - avgav forklaring om dette til den konstituerte byfogd på et tidspunkt da det bare var gått ca 2 måneder etter ekspedisjonen. Min konklusjon blir derfor at den omstendighet at det var bare en funksjonær som hadde stått for ekspedisjonen i byretten, ikke svekker verdien av D's vitneforklaring og lagmannsrettens bevisvurdering. For ordens skyld tilføyes at det er enighet om at konvolutten var hel da den kom til advokatens kontor, slik at eksemplarer av tilsvaret ikke kan ha forsvunnet i posten. Videre er det på det rene at advokatens angivelige retur til byretten av rettens brev 20. juli 1983 med advokatens håndskrevne påtegning 31. juli 1983, ikke har latt seg oppspore i byretten og heller ikke kan erindres å ha innkommet der.

På den annen side står så forklaringene fra advokat A og hans sekretær. Det er etter min mening flere omstendigheter ved disse forklaringer som samlet må sies å svekke troverdigheten av dem, og som gjør at de ikke kan tillegges vekt. For det første nevner jeg at sekretæren uomtvistet renskrev prosesskriftet 13. februar 1984 hvor advokaten sterkt beklager den manglende mulighet for å bevise de to forsendelsessvikt det er tale om. Hele advokatens prosedyre var avhengig av at han ble trodd på dette punkt. Først nesten 2 måneder senere gjør sekretæren advokaten oppmerksom på at hun har en meget klar og detaljert erindring om hva som på begge punkter hadde skjedd mer enn 8 måneder tidligere, og avgir en skriftlig erklæring om dette. Det svekker bevisverdien av erklæringen når hun i sin forklaring under bevisopptaket for Høyesterett er usikker med hensyn til den angivelige påtegning 31. juli 1983, hvor hun i sin erklæring var klar og detaljert. Så nær de to ekspedisjoner var i tid og slik de etter hennes egen bekreftelse hang sammen, er det vanskelig å forstå at ikke begge har festet seg i minnet.

Det er videre vanskelig å forstå at etterlysing av et manglende vedlegg måtte skje av advokaten selv, og da på en slik måte som ved den angivelige påtegning 31. juli 1983. Når det gjelder denne, er det uforståelig at advokaten ikke fulgte opp sin egen purring, men bare lot saken drive til byretten i oktober etterlyste hans uttalelse. Bevisstoffet tyder nemlig på at advokat A så arbeidsrettssaken som viktig og prinsipiell, som han - tross hva han nå sier - den gang fant prosedabel. At tidsforløpet var kritisk i forbindelse med en begjæring om oppreisning, var han utvilsomt klar over.

Troverdigheten av advokatens forklaringer må også vurderes i lys av øvrige omstendigheter. Slik oppfatter jeg også lagmannsretten. Jeg har allerede nevnt at hans klager gjennom år over svikt i postforsendelsene ikke vant tiltro og derfor har resultert i en særbehandling fra domstolenes side. Det er ikke grunnlag for å gå inn på de mange saker forberedende dommer i lagmannsretten har fremlagt, og hvor man gjennom år har trukket advokatens troverdighet i tvil i forskjellige forbindelser. Jeg nevner bare det tilfelle som er vurdert av en samlet lagmannsrett, jfr. dom i ankesak nr. 96/81 A av 22. februar 1982. Her fremla advokat A på et sent tidspunkt i prosessen et notat av sentral betydning for hans part, et notat som advokaten selv skulle ha satt opp flere år bakover i tiden, men senere glemt. Lagmannsretten fant hans forklaring uholdbar, og uttalte at den ikke hadde problemer med å forstå motpartens advokat når denne var opprørt over advokat A's handlemåte og stemplet denne som «unfair, underfundig og stridende mot god advokatskikk».

Slik jeg har vurdert saken - og som leder til samme resultat som lagmannsretten - er det ikke grunn for meg til å gå inn på de påståtte saksbehandlingsfeil som den kjærende part mener har influert på lagmannsrettens bevisvurdering.

Rettsanvendelsen er ikke angrepet av den kjærende part for Høyesterett. For ordens skyld tilføyes at jeg er enig i lagmannsrettens subsumsjon. Advokat A's uriktige og uredelige påstander overfor byretten er klart «utilbørlig forhold under rettergang», jfr. domstolsloven §200 første ledd. Ut fra den betydning advokaten - for øvrig uriktig - tilla den manglende mottakelse av anketilsvaret i forhold til fristene for oppreisningsbegjæringen, har han videre ved sine påskudd søkt å hindre oppreisningssakens rette opplysning, jfr. loven §202 tredje ledd.

Botens størrelse er ikke angrepet for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Lagmannsrettens kjennelse punkt 4 om rettergangsbot stadfestes.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Philipson, Skåre og justitiarius Sandene: Likeså.