Rt-1986-946

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-09-26
Publisert:	Rt-1986-946 (340-86)
Stikkord:	Familierett, Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26. september 1986 i l.nr. 139/1986
Parter:	A (advokat Frode Folkestad - til prøve) mot Staten v/Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ellen Moe).
Forfatter:	Hellesylt, Røstad, Endresen, Philipson, Michelsen
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §48, Tvistemålsloven (1915) §485, §17, §19, §5, §5d

Dommer Hellesylt: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak truffet av fylkesmannen i Z 28. januar 1983. Fylkesmannen stadfestet her vedtak av Å barnevernsnemnd 2. juni 1982 om ikke å flytte D fra hennes fosterforeldre C og B tilbake til moren A. D, som er født xx.xx.1978, har levd hos fosterforeldrene siden hun var tre måneder gammel på grunnlag av Å barnevernsnemnds vedtak 11. mai 1978. A reiste ved stevning 23. juli 1984 til Stavanger byrett sak mot staten v/Sosialdepartementet. Byretten avsa 10. juli 1985 dom med denne domsslutning:

«Staten v/Sosialdepartementet frifinnes.»

A har påanket byrettens dom til Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §485. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byretten framgår av domsgrunnene.

For byretten forelå sakkyndige erklæringer fra to oppnevnte sakkyndige, overlege Olaf Bakke og psykolog Bjørg Bu, som også møtte og avgav forklaring under hovedforhandlingen. Som nye sakkyndige for Høyesterett er oppnevnt overlege Bo Lindahl og psykolog Lise Cappelen, som har avgitt skriftlige erklæringer og for Høyesterett muntlig har utdypet og supplert disse blant annet under hensyn til utviklingen etter at erklæringene ble avgitt. Jeg kommer tilbake til disse senere. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Å byrett, Ø herredsrett og Stavanger byrett. Ved disse bevisopptak har den ankende part og åtte vitner avgitt forklaring; av disse er fem nye for Høyesterett.

Den ankende part, A, har stort sett gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Hennes anførsler er i det vesentlige følgende:

Utgangspunktet for den avgjørelse som skal treffes av Høyesterett, som kan prøve saken i enhver henseende, er barnevernsloven §48 tredje ledd slik den er blitt tolket i rettspraksis, jfr. særlig Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1984-289 flg. Den ankende part erkjenner at omsorgsovertakelsen ikke uten videre kan kreves opphevd selv om den opprinnelige grunn for det vedtak som ble truffet, ikke lenger er til stede. Det må tas hensyn til hvorledes en opphevelse vil kunne virke for barnet. I saken her ligger forholdene godt til rette for tilbakeføring til moren. Hennes livssituasjon har lenge vært stabil. Hun er vel skikket til, sammen med sin mann, å ha omsorgen for D, som nå er blitt kjent og fortrolig med sin mor, hennes mann og slekt. At det generelt er fare for skadevirkninger ved at et barn på D's alder skifter hjem og omsorgspersoner, gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å nekte tilbakeføring. Det må i det konkrete tilfelle godtgjøres en klar risiko for en betydelig og ikke forbigående skade. Så er ikke tilfellet her. Den ankende part bestrider de konklusjoner de sakkyndige i så måte er kommet fram til. Disse må prøves mot det rettslige grunnlaget for tilbakeføringen av omsorgen for D til hennes biologiske mor, og på grunnlag av hele saksforholdet for øvrig. Utgangspunktet er at barn skal vokse opp hos sine foreldre. Dette har en egenverdi. Høyesterett har rett og plikt til å overprøve de sakkyndiges erklæringer, og eventuell tvil om risikoen for skadevirkninger må komme moren til gode. Også den skade barnet kan påføres ved ikke å tilbakeføres til foreldrene må veie med ved vurderingen.

Den ankende part har understreket at hun aldri har ment å gi barnet fra seg for godt. Hun nektet således å gi samtykke til adopsjon, og fosterforeldrene måtte i forbindelse med omsorgsovertakelsen skrive en erklæring om at de var innforstått med at plasseringen kunne bli midlertidig. Allerede høsten 1978 tok den ankende part første gang opp spørsmålet om å få tilbake barnet. I mai 1981 tok hun saken opp igjen, først som et krav om besøksrett. Hennes krav på barnet ble først møtt med at hun måtte vise at hun var kommet over i et stabilt liv. Når hun så har godtgjort det, møtes hun med at det nå har gått for lang tid til at tilbakeføring kan skje. For henne føles dette som «bondefangeri». Rettferdighetshensyn tilsier tilbakeføring. Saksbehandlingen i Å barnevernsnemnd har for øvrig vært kritikkverdig; dette har også de sakkyndige gitt uttrykk for. Saksbehandlingen kan ha vært influert av at sosialsjefen var venn med D's fosterfar. Også fosterforeldrenes holdning gir grunnlag for kritikk.

Utviklingen etter byrettens dom styrker tilbakeføringskravet. Samværet er blitt utvidet, og D er således blitt bedre kjent med sin mor og familien for øvrig enn hun var da saken stod for byretten.

A har nedlagt denne påstand:

«Barnevernsnemndas omsorg for D, født xx.xx.1978, oppheves.»

Staten, som mener at byrettens dom må stadfestes, har særlig anført følgende:

Staten er enig i at det rettslige grunnlag for tilbakeføring er barnevernsloven §48 tredje ledd, slik denne er tolket i Høyesteretts avgjørelser, særlig den nevnte dom i Rt-1984-289 flg. Ved den konkrete vurdering som må foretas, må det has in mente at hensynet til barnets beste er et bærende prinsipp i barnevernsloven, jfr. §17 annet ledd. På denne bakgrunn må også uttalelsene i rettspraksis forstås. Barn har krav på stabil og kontinuerlig kontakt med sine omsorgspersoner; dette gjelder også når disse er fosterforeldre.

Etter de uttalelser som foreligger fra de sakkyndige, må det legges til grunn at det er en reell fare for varige skadevirkninger om D tilbakeføres til sin mor. Dette må være avgjørende.

Utviklingen i saken på tidligere stadium har på denne bakgrunn liten interesse, men staten vil hevde at det ikke er grunnlag for kritikk av barnevernsmyndighetenes behandling. Moren er aldri blitt gitt løfte om å få D tilbake. Så sent som i 1980 var morens tilstand ikke stabilisert. Det har for øvrig aldri manglet på god vilje fra fosterforeldrene overfor D's mor og hennes krav om besøksrett.

Staten har nedlagt slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til at A's krav ikke kan føre fram, og at byrettens dom således må stadfestes.

I byrettens dom er gitt en framstilling av saksforholdet og utviklingsgangen fram til saken stod for byretten. Jeg viser til denne, og skal nevne at det senere foreligger to vedtak som utvider samværsretten. Det første er av 5. desember 1985, det siste av 12. juni 1986. Dette siste vedtaket er påklaget til fylkesmannen både av moren og av fosterforeldrene.

Når det gjelder utviklingsgangen i samværene, nevner jeg at etter at D møtte sin mor første gang i desember 1982, var det i 1983 ca 10 samvær, uten at D ennå var kjent med at A var hennes mor. Dette fikk hun vite ved årsskiftet 1983-84 av fosterforeldrene. Etter at moren våren 1984 - første gang de to var sammen uten at noen av fosterforeldrene var til stede - spurte datteren om hun ville flytte hjem til henne, var det et opphold i samværene fram til november 1984. Etter den såkalte «oldemorepisoden» i januar 1985 ble det atter opphold i samværene fram til pinsen 1985 hvor D og hennes mor møttes i forbindelse med oppdrag de sakkyndige for byretten hadde. Senere har det vært samvær ca en gang hver måned, deriblant samvær over helgen og feriesamvær. Siden juli 1986 har det ikke vært samvær. Dette synes å ha sin årsak i sterke spenninger mellom fosterforeldrene og D's mor, og avvikende atferd fra D som fosterforeldrene mener har sammenheng med den belastning saken har medført for henne.

Det rettslige grunnlaget for den avgjørelse som må treffes er, som også partene er enige om, barnevernsloven §48 tredje ledd, slik forståelsen av denne særlig er kommet til uttrykk i avgjørelsen inntatt i Rt-1984-289. Jeg viser her særlig til de betraktninger førstvoterende gir uttrykk for på side 297 og 298. Ved vurderingen av om omsorgsovertakelsen skal oppheves, må has for øye loven utgangspunkt, at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, men samtidig må det ses hen til de skadevirkninger på lang sikt en opphevelse kan ha for bernet.

Ved avgjørelsen av om D skal tilbakeføres til sin mor eller forbli hos fosterforeldrene, er utgangspunktet at D, som nå er mellom åtte og ni år gammel, hele sitt liv, bortsett fra de aller første månedene, har levd hos fosterforeldrene som deres barn sammen med et annet fosterbarn, K, som er åtte år. Fosterforeldrene og barna har fungert som en vanlig kjernefamilie med den tilhørighet mellom familiens medlemmer dette medfører. D har hatt et godt hjem hos sine fosterforeldre. Hun er et vanlig robust barn som har fungert godt, likevel slik at fosterforeldrene gir uttrykk for at de har oppfattet enkelte trekk i hennes atferd i den aller siste tid som alarmerende.

A så seg, på grunn av stoff- og rusproblemer den gang D var nyfødt, nødt til å overlate D til andres omsorg. A har senere, på en beundringsverdig måte, maktet å rehabilitere seg. Etter de opplysninger som er framkommet, legger jeg til grunn at hun har vist stabil atferd i en del år, og at hun lever under gode ytre forhold i et ekteskap som fungerer godt.

De grunner som gjorde at andre måtte overta omsorgen for D, foreligger således ikke nå. En opprettholdelse av omsorgsovertakelsen kan ikke lenger begrunnes i A's forhold.

Slik jeg finner å måtte se saken, er det helt dominerende spørsmål hvilke konsekvenser en separasjon fra fosterfamilien vil få for D. Det ligger uten videre i dagen at dette vil innebære et dramatisk oppbrudd fra den tilvante livsramme. Dette vil være tilfellet selv om D nå har atskillig kjennskap til sin mor, hennes mann og slekt, og selv om hun får adgang til hyppige besøk hos sine fosterforeldre. Hvis de påkjenninger det utvilsomt vil være tale om, bare er av forbigående natur, vil de imidlertid ikke uten videre være avgjørende i forhold til den verdi som ligger i at hun får sin videre oppvekst hos sin mor, som har et forståelig og naturlig ønske om å gjenforenes med sitt barn.

Når det gjelder virkningene ved flytting, har begge de to sakkyndige for Høyesterett gitt uttrykk for at det foreligger klar og reell risiko for alvorlige og varige psykiske skadevirkninger for D om hun nå flyttes fra den fosterfamilie der hun har hatt hele sin oppvekst. Hennes fosterforeldre er for henne «psykologiske foreldre», og hun har et søskenforhold til K. Den påkjenning D vil møte ved en separasjon fra fosterforeldrene, vil kunne påføre henne psykiske mén og for eksempel kunne slå ut i depresjoner, særlig ved påkjenninger hun erfaringsmessig må regne med å møte senere i livet.

Etter opplysninger som er framkommet fra fosterforeldrene om enkelte trekk ved D's oppførsel i den senere tid, har de sakkyndige - særlig overlege Bo Lindahl - gitt uttrykk for bekymring for D's psykiske tilstand. Begge de sakkyndige har sagt at de antar at D's oppførsel har sammenheng med sterke følelsesmessige spenninger mellom mor og fosterforeldre, som har toppet seg i forbindelse med rettssaken. Dette føler D, som kanskje også har skjønt at en avgjørelse av om hvor hun skal være, er forestående.

Ut fra den vurdering de sakkyndige har gitt, anser jeg det utilrådelig å oppheve omsorgsovertakelsen. Det foreligger ikke noe i saksforholdet og bevismaterialet som gir grunnlag for meg til å fravike de sakkyndiges vurdering. Denne er for øvrig stort sett på linje med de vurderinger som tidligere er kommet fra andre sakkyndige.

Ut fra det tema jeg ser som avgjørende, blir det av mindre interesse å gå nærmere inn på den behandling saken tidligere har hatt hos barnevernsmyndighetene. Jeg vil likevel bemerke at jeg ikke kan se at det er grunnlag for vesentlig kritikk av behandlingen. Barnevernsnemnda i Å synes å ha behandlet denne vanskelige sak så godt den har maktet med den sakkyndighet som har vært for hånden, og nemnda har også skaffet seg sakkyndig hjelp utenfra. Jeg har vanskelig for å se at det vennskap som hevdes å være mellom den tidligere sosialsjef i Å og D's fosterfar, kan ha hatt nevneverdig betydning for den behandling saken er gitt.

Jeg har nevnt at den siste avgjørelse om samværsrett er påklaget av begge parter. I denne forbindelse finner jeg grunn til å nevne at begge de sakkyndige for Høyesterett har gitt uttrykk for at det, med den spenning som foreligger mellom fosterforeldrene og D's mor, vil være en fordel at samværsretten utformes så klart at den ikke gir grunnlag for diskusjon om når og hvorledes den skal utøves. De sakkyndige har på spørsmål også gitt uttrykk for at det vil være en fordel om D blir gjort kjent med den avgjørelse som nå treffes av Høyesterett om hvor hun skal være.

Jeg finner grunn til å tilføye at jeg ser det som naturlig at det - med bakgrunn i den tvist som nå avgjøres - er oppstått sterke spenninger mellom de berørte parter, og jeg har ikke grunnlag for å kritisere verken D's mor eller fosterforeldre for dette. Det skulle imidlertid nå være grunn til å vente at forholdene etter hvert vil kunne roes ned, og at man på begge sider vil søke å innta en holdning som gir de beste muligheter for D til en harmonisk utvikling.

Jeg stemmer for denne dom:

Byrettens dom stadfestes.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Philipson og Michelsen: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Arne Landmark): - - -

Sakens bakgrunn er følgende:

A, er født xx.xx.1958, og hun var således akkurat fylt 20 år da datteren D ble født. Hun hadde hatt en problemfylt oppvekst, preget bl.a. av adskillig rusmiddelmisbruk. Hun var ugift og forbindelsen med barnets far var brutt. De første 8 ukene etter fødselen hadde A barnet selv, og hun bodde i denne tiden først hos sin bestemor og deretter i en leilighet i barnehjemmet i Å. På grunn av at hun fant sin situasjon vanskelig, overlot hun 20. april 1978 D til daværende sosialsjef i Å, F. Hun reiste deretter til Danmark hvor hun oppholdt seg sommeren 1978, inntil hun i august kom tilbake til Norge etter å ha blitt utvist fra Danmark p.g.a. befatning med narkotiske stoffer.

Da det viste seg vanskelig for sosialsjef F og hans familie å ha D hos seg, ble saken bragt inn for Å barnevernsnemnd. Barnevernsnemnda traffødt xx.xx.1978 følgende vedtak:

«1. Etter som moren har forlatt barnet, overtar Å barnevernsnemnd omsorgen for barnet. Barnet bør snarest plasseres i fosterhjem.

2. Fosterhjemmets adresse holdes hemmelig for moren.

3. Barnet plasseres hos C og B i X. Jfr. barnevernsloven §19.

Punkt 1 og 3 vedtatt enstemmig. Punkt 2 vedtatt med tre mot to stemmer.»

Høsten 1978 tok A opp spørsmålet om å få D tilbake igjen. Å barnevernsnemnd drøftet saken i møte 30. januar 1979, hvor det ble besluttet at saken måtte berammes til ny behandling etter barnevernsloven §5d). Ved slik behandling traff barnevernsnemnda 28. februar 1979 følgende vedtak:

«Barnevernsnemnda opprettholder omsorgen for barnet, idet man mener moren må vise stabilitet over noe lengre tid før det kan bli aktuelt å overlate omsorgen til henne. Jfr. barnevernsloven §5 og §48, siste ledd.

Saken kan tidligst tas opp til ny vurdering om et år.»

Høsten 1979 søkte A seg inn ved - - - sykehus, idet hun ønsket hjelp til å bryte ut av narkotikamiljøet. Senere oppholdt hun seg ved et par andre behandlingsinstitusjoner, og våren 1980 flyttet hun til en familie på Y i Z kommune. Her fant hun seg til rette og stabiliserte seg ytterligere. Hun gjennomgikk ungdomsskole skoleåret 1980/81. Familien hun kom til er hennes nåværende svigerfamilie, og hun ble samtidig kjent med sin ektefelle, G. De giftet seg sommeren 1981. Fra høsten samme år har ektefellene vært bosatt i Stavanger.

I mai 1981 skrev A til sosialsjef F og ba om besøksrett til D, idet hun nå så mulighet for å få barnet tilbake. Ved den fortsatte behandling av saken ble det bl.a. innhentet en sakkyndig uttalelse fra psykolog Jon Wormnes ved Stavanger sosialkontor. I sin uttalelse datert 16. mars 1982 konkluderte Wormnes med at både A's og fosterforeldrenes forutsetninger for å ta seg av barnet syntes å være gode. Han gikk imidlertid imot en tilbakeføring av omsorgen på det daværende tidspunkt på grunn av den påkjenning det ville innebære for D å bli flyttet. Spørsmålet om å tilbakeføre D ble behandlet av Å barnevernsnemnd 2. juni 1982, og det ble da truffet følgende vedtak:

«1. Barnevernsnemnda finner det p.t. ikke riktig å flytte barnet tilbake til biologisk mor. Dette er begrunnet med uttalelse fra sakkyndig psykolog om at flytting av barnet nå, vil kunne være svært uheldig for barnet. Det faktum at barnet har vært i fosterhjemmet fra det var spebarn, er også tillagt avgjørende vekt.

2. Barnets biologiske mor kan bli gjort kjent med fosterhjemmets adresse.

3. Sosialkontoret bes utarbeide en plan for hvordan en eventuell besøksordning kan gjennomføres. Denne fremmes som ny sak til sosialstyret.

Jfr. barnevernsloven §48 tredje ledd.

Vedtatt med 5 mot 2 stemmer.»

Mindretallet - sorenskriveren og et av medlemmene - stemte for at omsorgen burde tilbakeføres til A. Mindretallet viste bl.a. til at A hadde skikket seg bra de senere år og la til grunn at D ville få det bra hos henne. Det kunne etter mindretallets mening da ikke være avgjørende hvorvidt D ville få det bedre hos fosterforeldrene.

På vegne av A påklaget advokat Frode Folkestad 1. juli 1982 barnevernsnemndas vedtak til fylkesmannen i Vest-Agder. Det ble i klagen bl.a. anført at vedtaket var ugyldig som stridende mot barnevernsloven §48, og at det ikke var hjemmel for fortsatt å opprettholde omsorgsovertagelsen for D.

Ved brev av 6. juli 1982 meddelte Å sosialkontor at sosialkontoret i påvente av avgjørelse i klagesaken hadde besluttet å utsette planleggingen av en eventuell besøksordning.

I forbindelse med klagen behandlet barnevernsnemnda saken på ny 30. august 1982. Det ble da fattet følgende vedtak:

«Vedtaket av 2. juni 82 opprettholdes.

Vedtatt med 6 mot 2 stemmer.

Flertallet besluttet å avgi en uttalelse til klagen før saken oversendes fylkesmannen. Uttalelsen følger saken som dokument nr. 35.

Mindretallet opprettholder sin uttalelse fra møtet den 2. juni 82.»

Fylkesmannen i Vest-Agder fattet ved skriv av 28. januar 1983 vedtak om at D fortsatt skulle være i fosterhjemmet. Det er ikke formulert noen slutning for vedtaket, men det heter bl.a. i skrivet:

«Sosialstyrets dokumenter viser at saken har vært nøye vurdert, og av rapport fra psykolog Jon Wormnes, dok. 23, fremgår det at han mener en må være meget forsiktig med en eventuell flytting av barnet - det må bygge på en overgangsordning ved f.eks. besøksdag eller samværsordning, og siden mor og datter er helt fremmede for hverandre, bør en gå svært forsiktig fram.

Jeg mener at utviklingen i saken har vært og bør være slik psykologen anbefaler, og jeg er enig i at D fortsatt blir i fosterhjemmet, men at Sosialkontoret i Å med det første sørger for at mor får kontakt med D. Dette med henblikk på tilbakeføring til mor.

Saken må nøye følges opp av kurator som har arbeidet med saken og eventuell tilbakeføring må vurderes når så langt kommer.»

D traff A første gang i desember 1982. Senere har det vært en viss, om enn begrenset, kontakt mellom dem. Besøksordningen ble behandlet av Å barnevernsnemnd 14. februar 1983 og 19. september 1983.

Ved brev av 11. mai 1984 til barnevernsnemnda fremholdt advokat Folkestad at det ikke var tilstrekkelig progresjon i samværsretten, og at A derfor krevde at datteren ble tilbakeført til henne.

Saken ble drøftet på møte i Omsorgsutvalget 18. juni 1984. Utvalget kom imidlertid til at det ikke ville vurdere spørsmålet om tilbakeføring på det daværende tidspunkt.

D har hele tiden fra hun var ca 3 måneder gammel bodd hos fosterforeldrene C og B i X. - - -