Rt-1986-956
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-09-02 |
| Publisert: | Rt-1986-956 (342-86) |
| Stikkord: | Habilitet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 2. september 1986 i l.nr. 335 K/1986 |
| Parter: | Norsk Medita A/S (advokat Per Urdahl) mot Staten v/Finansdepartementet (advokat Stig Tufte-Johnsen). |
| Forfatter: | Michelsen, Skåre, Backer |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Straffeloven (1902) §166, §117 |
I sak anlagt ved Oslo byrett av Norsk Medita A/S mot staten ved Finansdepartementet ba saksøkerens prosessfullmektig, advokat Per Urdahl, i prosesskriv av 7. september 1985 om at byrettsdommer Karenanne Gussgard måtte vike sete. Habilitetsinnsigelsen ble fremmet under henvisning til domstolloven §108. Søksmålet gjelder gyldigheten av vedtak i Klagenemnda for merverdiavgift og Klagenemnda for omsetningsavgift om etterberegning av merverdiavgift og omsetningsavgift, og saksøkeren mente at dommer Gussgard var inhabil ettersom hun er fast møtende varamann for formannen i Klagenemnd for oljebeskatning.
Etter at habilitetsinnsigelsen var reist, avsa Oslo byrett kjennelse for at dommer Gussgard ikke skulle vike sete. Norsk Medita A/S påkjærte kjennelsen til lagmannsretten, som stadfestet byrettens kjennelse. Lagmannsrettens kjennelse ble etter kjæremål opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, og hjemvist til fortsatt behandling ved lagmannsretten. Kjæremålsutvalget gikk i sin kjennelse ikke inn på kjæremålets realitet. Eidsivating lagmannsrett avsa så 29. april 1986 kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Avgjørelsen er rettskraftig. - - -
Saksøkerens prosessfullmektig har i brev av 23. august 1986 til Riksadvokaten bedt om at denne undersøker og vurderer forhold ved behandling av saken i Oslo byrett. I brevet heter det:
«I ovennevnte skattesak krevet jeg at byrettsdommer Karenanne Gussgard skulle vike sete som inhabil.
Utgangspunktet for mitt krav var at hun er oppnevnt av Finansdepartementet som fast møtende varaformann i Klagenemnd for oljebeskatning. Jeg mente at det da var i strid med domstolloven §108 at hun som dommer skulle ta standpunkt til avgjørelser som i den aktuelle sak var truffet av de likestilte klagenemnder for omsetningsavgift og merverdiavgift.
Jeg påberopte meg også at medlemmer i slike klagenemnder lett ville føle seg bundet av det rettslige syn som gjør seg gjeldende ved de kontorer i skatteetaten som fremmer forslag til avgjørelser.
I kjennelse av Oslo byrett av 10. september 1985 heter det imidlertid:
««Retten vil for øvrig bemerke at Klagenemnda for oljeskatt har egen sekretær som lager utkast til nemndas kjennelser.» (Uthevet her, P.U.)
Heri ligger selvsagt en påstand om at det er sekretæren, og ikke kontoret, som vurderer de innkomne klager og ut fra sin vurdering fremmer forslag til nemndas avgjørelser.
Etter det jeg har fått opplyst, var denne fremstilling uriktig. Også i oljebeskatningen er det kontoret som mottar klagene og behandler disse. Forslag til avgjørelse blir av kontoret sendt til skattyteren til uttalelse, og deretter, med eventuelle endringer, forelagt for klagenemnda i møte.
På disse møtene er det en egen sekretær tilstede, men han har bare til oppgave å påse at nemndas avgjørelser blir korrekt «protokollert».
Byrettens kjennelse er avsagt av justitiarius Clemetsen, men det må være grunn til å anta at de opplysninger han bygger på og som i prosessrettslig forstand må ansees som bevis, skriver seg fra byrettsdommer Karenanne Gussgard.
Byrettens kjennelse ble av meg påkjært til lagmannsretten. En skulle ha ventet at Karenanne Gussgard som opptrådte meget aktivt for å få byrettens kjennelse prøvet i løpet av noen få timer 16. september 1985, hadde gjort oppmerksom på det uriktige i kjennelsen.
Av lagmannsrettens kjennelse fremgår imidlertid at hun, - betegnet som «byretten», bare har oppgitt hvem som for tiden var sekretær. Derved må hun etter min mening være ansvarlig for at også lagmannsretten har fått til vurdering et uholdbart bevis.
Hvis jeg som prosessfullmektig i saken hadde gjort meg skyldig i fremsettelse av uholdbare påstander om faktiske forhold som jeg personlig hadde inngående kjennskap til, finner jeg det ikke tvilsomt at jeg ville rammes av straffeloven §166 om falsk forklaring.
Det synes nå klart at så vel Karenanne Gussgard som den øverste ledelse i Oslo byrett vil sette all prestisje inn på at hun skal dømme i saken, som er berammet til 17. september 1986.
Da jeg mener at så vel jeg som min part må kunne forutsette at det stilles de samme krav til objektivitet og hederlighet på begge sider av skranken, ber jeg Riksadvokaten om å etterforske saken og vurdere eventuelle reaksjoner mot de personer i Oslo byrett som viser seg å være ansvarlig for den nevnte uriktige fremstilling.
Jeg har i dag krevet hovedforhandlingen utsatt, subsidiært at saken overføres til en annen domstol, jfr. vedlagte gjenpart av prosesskrift til Oslo byrett av i dag.
For å få en mest mulig fullstendig bakgrunn for den rettslige vurdering, tror jeg det er riktig at Riksadvokaten ber om å få hele saken utlånt. Selv står jeg gjerne til tjeneste om noen av mine anførsler synes uklare.»
I prosesskriv av 23. august 1986 til Oslo byrett vedlagt gjenpart av brevet til Riksadvokaten, ber advokat Urdahl om at hovedforhandlingen i saken, som er berammet til 16. september 1986, utsettes. Subsidiært ber han om at saken straks blir overført til en annen rett. Etter prosessfullmektigens syn er de forhold som er påpekt i brevet til Riksadvokaten, av en slik karakter at domstolloven §108 må komme til anvendelse. Det foreligger etter advokatens mening objektivt sett, og altså uavhengig av subjektive oppfatninger, utvilsomt omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til dommer Gussgards uhildethet. Det anføres at slik saken nå ligger an, må dette gjelde hele byretten.
I påtegning til partene av 26. august 1986 skriver dommer Gussgard at retten ikke finner grunn til å utsette hovedforhandlingen, og at habilitetsspørsmålet vil bli behandlet etter domstolloven §117 annet ledd.
Justitiarius i Oslo byrett har i brev av 26. august 1986 til Høyesteretts kjæremålsutvalg bedt utvalget ta standpunkt til habiliteten for dommer Gussgard og for byrettens øvrige medlemmer.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saksøkerens prosessfullmektig fremmet opprinnelig inhabilitetsinnsigelse mot byrettsdommer Gussgard på det grunnlag at dommeren var varamann for formannen i klagenemnda for oljebeskatning, mens denne sak gjelder vedtak fattet av klagenemnda for merverdiavgift og omsetningsavgift. Denne innsigelse er forkastet ved rettskraftig kjennelse av Eidsivating lagmannsrett, og spørsmålet foreligger ikke til avgjørelse for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det spørsmål kjæremålsutvalget skal avgjøre er om dommer Gussgard skal måtte fratre som ugild som følge av de uttalelser hun har fremkommet med om arbeidsmåten i klagenemnda for oljebeskatningen og om sekretærens stilling og arbeid i forbindelse med avgjørelsene i nemnda. For utvalget foreligger videre til avgjørelse om, i tilfelle dommer Gussgard må vike sete, samtlige dommere i Oslo byrett skal anses som inhabile i saken.
Såvel i byretten som i lagmannsrettens kjennelser i saken finner man uttalelser om arbeidsmåten i oljebeskatningsnemnda og om sekretærens forhold. I sin siste kjennelse i saken har lagmannsretten uttalt at den ikke kan se at byrettens bemerkning på dette punkt har noen som helst betydning for resultatet når det gjaldt det spørsmål lagmannsretten skulle ta stilling til. Kjæremålsutvalget er enig i det lagmannsretten her fremholder.
Saksøkerens prosessfullmektig har så i brev til Riksadvokaten gjort gjeldende at dommer Gussgard ved sine opplysninger om arbeidsforholdene i oljebeskatningsnemnda har overtrådt straffeloven §166 som setter straff for den som avgir falsk forklaring for offentlig myndighet. Bestemmelsen krever forsett. Det hevdes at denne omstendighet medfører at dommer Gussgard og de øvrige dommere i byretten må anses inhabile.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at en part ved en blott og bar anmeldelse mot en dommer for å ha avgitt falsk forklaring gjennom en opplysning som påstås å være uriktig eller ufullstendig, skal kunne oppnå at vedkommende dommer må fratre som inhabil.
Kjæremålsutvalget finner at dommer Gussgard ikke må vike sete i saken. Det blir som følge av dette standpunkt ikke aktuelt å ta stilling til om de øvrige dommere i Oslo byrett eventuelt måtte anses inhabile.
Kjennelsen er enstemmig. - - -