Rt-1986-959
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-09-03 |
| Publisert: | Rt-1986-959 (343-86) |
| Stikkord: | Konkurs |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 3. september 1986 i l.nr. 339 K/1986 |
| Parter: | Oslo kommune som hjelpeintervenient (advokat Ola Trygve Holt) mot Thorbjørn M. Knutsen (advokat Hans Cappelen). |
| Forfatter: | Michelsen, Holmøy, Backer |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §105, Konkursloven (1984) §128, §91, Straffeloven (1902) §283a, Skatteloven (1911) §21, §41, §50, Tvistemålsloven (1915) §180, §105, §84, Dekningsloven (1984) §2-11, §2-13 |
Etter oppbud åpnet Oslo skifterett konkurs i boet til Thorbjørn M. Knutsen ved kjennelse 12. juli 1984. Årsaken til konkursen var etter det opplyste mislykte transaksjoner med aksjer og metaller. I tillegg hadde debitor en ikke ubetydelig skattegjeld. Knutsen er lege, og han har fortsatt sin private legepraksis etter konkursåpningen. Ved Oslo skifteretts kjennelse 29. august 1984 ble det med hjemmel i dekningsloven §2-11 avgjort at hele det driftstilskudd Knutsen mottar fra Oslo kommune skulle inndras til konkursboet. Videre ble det bestemt at det Knutsen mottar i refusjoner fra Oslo trygdekontor ut over 50000 kroner pr. måned, skulle inndras til fordel for konkursboet. Beløpene har vært ansett skattefrie for boet og konkursdebitor etter skatteloven §21 annet ledd.
Konkursdebitor opplyser at de beløp som innbetales til boet antas å utgjøre ca 750000 kroner pr. år.
I skiftesamling 21. januar 1986 var det uenighet om de uprioriterte fordringene skulle prøves, og om boet skulle sluttes. Skifteretten avsa i skiftesamlingen kjennelse for at de uprioriterte fordringene ikke skulle prøves, og besluttet at boet skulle tas opp til slutning. Samtidig ble salær til bostyret fastsatt. Thorbjørn M. Knutsen påkjærte skifterettens beslutning om å ta boet opp til slutning til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 2. mai 1986 kjennelse med slik slutning:
«1. Skifterettens kjennelse oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
- - -
Oslo kommune har under henvisning til konkursloven (1863) §91 som hjelpeintervenient påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kommunen gjør gjeldende at boet i samsvar med konkursloven (1863) §105 skal opptas til endelig utlodning og slutning så snart hele boets masse er realisert og alle tvistigheter om fordelingen er avgjort. Det er på det rene at boets eiendeler er realisert. Det eneste som gjenstår ved en eventuell utsettelse med å slutte boet, er å innkassere fremtidige og uvisse driftstilskudd som Knutsen mottar fra Oslo kommune og like fremtidige og betingede refusjoner fra Oslo trygdekontor.
Etter kommunens mening har lagmannsretten tolket konkursloven §105 uriktig når retten har lagt til grunn at «hele Boets Masse» ikke er realisert så lenge konkursdebitor har lønnsinntekter m.v. som kan inndras i bomassen, jfr. dekningsloven §2-11 og §2-13. Boets fremtidige og betingede krav på inndragninger i henhold til nevnte bestemmelser i dekningsloven omfattes ikke av uttrykket «Boets Masse» slik dette er brukt i §105.
Det vises til NOU 1972:20 side 206 der den bestemmelse som avløser §105 kommenteres slik:
«Uttrykket «boets eiendeler er realisert» går på alt som må gjøres for at boet kan fordeles, d.v.s. at «eiendeler» (i konkursloven «masse») har en meget abstrakt betydning, . . . For å klargjøre meningen har Utvalget i forhold til den gjeldende lov tilføyet uttrykket «dets fordringer inndrevet». Også det siste uttrykk må tas i en viss abstrakt betydning, det innebærer altså også oppgivelse av uerholdlige fordringer m.v.
Når betingelsene for boets opptagelse til slutning foreligger, har imidlertid debitor krav på at så skjer. Det er altså ikke tillatt å trenere bobehandlingen utelukkende i det øyemed å kunne inndra nye aktiva i boet, f.eks. en arv som ventes å tilfalle debitor, jfr. DU §2-11.»
Det anføres at den tolking lagmannsretten har lagt til grunn, innebærer en slik trenering som man har ønsket å unngå. Ikke bare konkursdebitor, men også kreditorene og det offentlige har interesse av at trenering unngås. Dersom et konkursbo skal stå under skifterettens behandling så lenge konkursdebitor evner å svare inndragning i henhold til konkursloven regler, kan selv det minste konkursbo i prinsippet bli stående usluttet i ubegrenset tid.
Faren for trenering aksentueres gjennom de skattemessige konsekvenser lagmannsrettens fortolkning medfører. Dersom innkassering av inndragninger i henhold til dekningsloven regler skal anses som realisering av boets masse, vil det bety at boet vil opprettholde skatteprivilegiet i skatteloven §21 annet ledd i den tid innkreving pågår. Det vises til en uttalelse fra Finansdepartementet i brev 20. januar 1986 til bostyreren der det heter:
«Finansdepartementet antar at et konkursbo må anses opphørt i skatteloven §21, annet ledds forstand når det ikke lenger er noen grunn - utover den skattemessige - til ikke å slutte det.
En antar således at en konkursskyldner ikke vil kunne nyte godt av skatteprivilegiet i skatteloven §21 annet ledd annet punktum for inntekter som «indflyter i boet» og som etter periodiseringsreglene i skatteloven §41, sjette ledd eller §50, annet ledd er skattemodne etter det tidspunkt boet etter ordinære bobehandlingsregler skulle være sluttet.»
Samtidig skal de inntekter som inndras til boet heller ikke beskattes på konkursdebitors hånd, jfr. §21 annet ledd annet punktum. Resultatet blir at konkursdebitor kan skaffe kreditorene dekning gjennom løpende, ubeskattede inntekter så lenge han er undergitt inndragning. Under disse omstendigheter vil også konkursdebitor, som i dette tilfellet, ha klar interesse i at boet ikke sluttes.
Kommunen anfører videre at det i denne sammenheng ikke spiller noen rolle hva et eventuelt flertall av kreditorene mener om spørsmålet om boet skal tas opp til slutning. Skifteretten kan med hjemmel i konkursloven §84 sette til side en beslutning i skiftesamling om å fortsette bobehandlingen når beslutningen er ulovlig, i dette tilfellet stridende mot §105.
Subsidiært påkjæres lagmannsrettens saksbehandling. Rettens bemerkninger i tilknytning til tolkingen av §105 er etter den kjærende parts mening så knappe og mangelfulle at det ikke er mulig å se hvorvidt retten har tolket §105 på riktig måte. Når lagmannsretten kommer til at vilkårene for å ta konkursboet opp til slutning i henhold til §105 ikke er til stede, er det ikke mulig å se hvorvidt retten mener dette er fordi inndragningskravet omfattes av «Boets Masse», eller fordi den mener skifteretten står helt fritt, uten hinder av begrensningene i §105, ved avgjørelsen av om et konkursbo skal tas opp til slutning. - - -
Thorbjørn M. Knutsen gjør i tilsvar gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Det vises til anførslene for lagmannsretten, der Knutsen blant annet gjorde gjeldende at bobehandlingen må fortsette av hensyn til lik behandling av kreditorene. Dersom boet sluttes, vil følgen etter all sannsynlighet bli at kreditorene hver for seg starter enkeltforfølgning med utlegg, utpanting osv. i debitors inntekter. Debitor vil fortsatt være insolvent, og vil ikke kunne betale alle kreditorene. Han vil da igjen måtte begjære oppbud, for å hindre skjev fordeling mellom kreditorene. En slik sirkelgang vil i lengden innebære en risiko for at debitor ikke makter å fortsette å drive sin private legepraksis.
Fortsatt bobehandling kan også begrunnes i et annet hovedformål med konkursbehandlingen: Å skaffe kreditorene dekning for de anmeldte krav. Kreditorene vil dessuten få den kontroll og de ordnede former som konkursreglene medfører. Kravene vil kunne bli dekket mye tidligere enn man kan ha håp om dersom de skal nedbetales med beskattede midler. Debitor regner med å få dekket de prioriterte krav av klasse II dersom bobehandlingen pågår ut juni 1986. Med sin nåværende inntjeningsevne regner han med å kunne dekke uprioriterte krav innen 2-3 år dersom bobehandlingen fortsetter.
Det er ikke snakk om «trenering» av bobehandlingen, men fortsettelse av behandlingen ut fra aktverdige grunner. Det vises til straffeloven §283a, som ble vedtatt samtidig med den nye konkursloven, som pålegger debitor en plikt til å begjære seg konkurs. I denne situasjonen er det meningsløst å tolke konkursloven §105 som et påbud om å ta boet opp til slutning før alle påregnelige midler er kommet inn.
Denne tolkingen av §105 innebærer ikke at boet blir stående usluttet i ubestemt tid. Omfanget av de anmeldte krav er på det rene, og debitors inntektsnivå er så høyt at bobehandlingen ikke vil trekke ut i det uvisse.
Det bestrides at skattemessige hensyn og Finansdepartementets brev medfører at man må slutte boet nå. Brevet viser til at det må være annet enn skattemessige grunner for ikke å slutte boet. Slike grunner foreligger som påvist her.
Etter kjæremålsmotpartens mening omfatter ikke kriteriet «ulovlig» i konkursloven §84 en diskutabel fortolkning av §105. Det må være alvorligere forhold og misligheter bestemmelsen retter seg mot.
Det bestrides at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. Leser man kjennelsen i sammenheng, fremgår det tilstrekkelig klart hvorfor retten kommer til at §105 ikke påbyr slutning av boet på det nåværende stadium av bobehandlingen. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves da den bygger på en uriktig tolking av konkursloven regler. Det er i denne sak den tidligere konkurslov av 1863 som får anvendelse.
Lagmannsretten bygger på at skiftesamlingen 21. januar 1986 i realiteten traff vedtak om at bobehandlingen skulle fortsette. Lagmannsretten forutsetter at skiftesamlingens vedtak bare kunne settes til side dersom det var ulovlig, og at så ikke var tilfelle, jfr. loven §84.
Lagmannsrettens standpunkt innebærer at det var skiftesamlingen, og ikke skifteretten, som hadde kompetanse til å avgjøre om boet skulle tas opp til slutning og utlodning. Utvalget viser i denne sammenheng til at den mer generelle bestemmelse i loven §84 om skiftesamlingens kompetanse gjelder forhold som vedrører «Boets Bestyrelse». Det er videre bostyreren og kreditorutvalget som etter denne lovbestemmelse er bundet av skiftesamlingens vedtak, med forbehold for den kompetanse som skifteretten har til å sette skiftesamlingens vedtak til side. Ifølge loven §105 påligger det skifteretten å oppta boet til slutning og utlodning så snart boets masse er realisert, og tvister om fordelingen er avgjort. Denne bestemmelse må forstås slik at det er skifteretten som også avgjør når boet skal tas opp til slutning og utlodning, og at skifteretten ikke er bundet av skiftesamlingens innstilling.
At skifteretten i dette tilfelle avgjorde at boet skulle tas opp til slutning, var etter dette i samsvar med loven §105. Avgjørelsen skjedde etter at spørsmålet var behandlet i skiftesamling, noe som er i samsvar med praksis som nå er lovfestet. Det vises til den nye konkurslov av 1984 §128 og merknadene til denne bestemmelse i NOU 1972:20 206 (til utkastets §125).
Den tidligere konkursloven §105 må videre forstås slik at boet skal tas opp til slutning og utlodning når de der nevnte vilkår er til stede. Det kan derfor ikke være adgang til å forlenge bobehandlingen for at boet skal forestå fordelingen av debitors fremtidige inntekter i et tilfelle som dette.
Kjæremålet har etter dette ført frem. Thorbjørn M. Knutsen må pålegges å betale saksomkostninger for kjæremålsutvalget til Oslo kommune etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostningene for kjæremålsutvalget settes til 1000 kroner. Konkursboet, som alene var motpart for lagmannsretten, har ikke påkjært lagmannsrettens kjennelse. Spørsmålet om å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppstår således ikke.
Kjennelsen er enstemmig. - - -