Rt-1987-1004

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-09-02
Publisert:	Rt-1987-1004 (290-87)
Stikkord:	Trygderett, Sivilprosess, Ankeregler
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 99 B/1987, nr 279/86
Parter:	1. A v/verge B 2. B (Advokat Anne Robberstad - til prøve) mot Staten v/Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Harald S. Kobbe).
Forfatter:	Schei, Langvand, Christiansen, Holmøy, Aasland
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §40, Tvistemålsloven (1915) §384, §388, Folketrygdloven (1966) §12-3, Trygderettsloven (1966) §1, §23, Grunnloven (1814) §105, §6, Bidragsinnkrevingsloven (1955) §4, Lov om bidragsforskudd (1957) §4, Lov om enkje- og morstrygd (1964) §11, §12-1, Forvaltningsloven (1967), Særtilleggsloven (1969) §1, Lov om forsørgerstønad til skilte (1971), LOV-1972-04-21-19, LOV-1980-04-25-9, LOV-1980-10-31-50, Barneloven (1981) §51, §52, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999)

Dommer Holmøy: Saken gjelder rettmessigheten av at folketrygden i de tilfelle det ytes overgangsstønad til en enslig forsørger etter folketrygdloven 12. kapittel, trer inn i retten til bidrag fra den annen av foreldrene for den del som overstiger høyeste bidragsforskudd for hvert barn. Grunnlaget for ordningen er lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd §12-3 fjerde ledd som lyder:

"Folketrygden trer inn i forsørgerens og barnas krav på underholdsbidrag for den del av det samlede bidrag som overstiger høyeste bidragsforskott om måneden for hvert barn etter reglene i lov 26 april 1957 nr 4 om forskuttering av oppfostringsbidrag §4. Folketrygdens krav er begrenset til det beløp som forsørgeren mottar i overgangsstønad med særtillegg etter lov av 19 juni 1969 nr 61 §1 bokstav c. Det folketrygden har tilgode, innkreves av bidragsfogden etter reglene i lov 9 desember 1955 nr 5". At bidrag skal innkreves av bidragsfogden i tilfelle det ytes overgangsstønad, fremgår også av lov av 9 desember 1955 nr 5 om innkreving av underholdsbidrag §4 første ledd bokstav a. Den som har omsorgen for barnet, får uavhengig av hva bidragspliktige betaler, utbetalt høyeste bidragsforskudd etter forskutteringsloven ved siden av full overgangsstønad etter folketrygdloven. Den del av innbetalt bidrag som overstiger bidragsforskuddet, og ligger innenfor rammen av overgangsstønaden, betales til folketrygden.

Bidragsberettigede i den foreliggende sak er A. Han bor hos sin mor, B, som har mottatt overgangsstønad som ugift mor i perioden 1 september 1977 til 31 juli 1981 og fra 1 august 1984. I det mellomliggende tidsrom bodde hun sammen med barnets far. Oslo trygdekontor gav 16 januar 1985 bidragsfogden i Oslo pålegg om å innfordre folketrygdens krav etter folketrygdloven §12-3 fjerde ledd fra 1 februar 1985. A og B reiste deretter - i desember 1985 - sak mot Staten v/Sosialdepartementet ved Oslo byrett.

Deres påstand var at Oslo trygdekontors vedtak om innkreving skulle kjennes ugyldig, og at allerede innbetalt bidrag til folketrygden skulle utbetales barnet.

Oslo byrett avsa 23 juli 1986 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Sosialdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler A og B in solidum til Staten v/Sosialdepartementet 16000,- - sekstentusenkroner innen 2 - to- uker fra dommens forkynnelse."

A og B påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, og søkte samtidig om samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg til å bringe anken direkte inn for Høyesterett i medhold av tvistemålsloven §6 annet ledd. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 2 desember 1986 ble anke direkte til Høyesterett tillatt.

Jeg vil først se på to prosessuelle spørsmål som er tatt opp for Høyesterett.

I prosessskrift av 11 august 1987 fra regjeringsadvokaten ble det opplyst at man var blitt klar over at det kunne reises spørsmål om domstolenes kompetanse til å behandle saken, idet mye taler for at den omfattes av trygderettens kompetanse etter lov 16 desember 1966 nr 9 om anke til trygderetten §1 nr 1 første ledd bokstav a. Etter denne bestemmelse omfatter trygderettens kompetanse "vedtak om individuelle rettigheter og plikter" bl.a. etter folketrygdloven. Etter §1 nr 3 kan tvister som nevnt i nr 1 og nr 2 først bringes inn for domstolene etter at trygderetten har avgjort saken. Dette spørsmål har tidligere ikke vært reist i saken.

Spørsmålet om det på dette grunnlag er begått en saksbehandlingsfeil som må føre til at byrettens dom oppheves, ble behandlet ved innledningen til ankeforhandlingen. Partene uttalte ønske om at anken ble realitetsbehandlet. Fra de ankende parters side ble anført at saken gjelder barnets krav på bidrag etter barneloven og derfor faller utenfor trygderettens kompetanse. Videre ble hevdet at trygdekontorets refusjonspålegg ikke kan anses som noe "vedtak". Forvaltningsloven regler for enkeltvedtak gjelder således ikke for et slikt pålegg.

Jeg finner at saken omfattes av kompetansebestemmelsen i §1 nr 1 første ledd bokstav a i loven om anke til trygderetten. Saken gjelder gyldigheten av et pålegg om refusjon etter folketrygdloven §12-3 fjerde ledd, og dette må være avgjørende for trygderettens kompetanse. At gyldigheten av pålegget bestrides med utgangspunkt i barnets rett til bidrag etter barneloven, kan ikke ha betydning for dette kompetansespørsmål. Selv om pålegget ikke er noe enkeltvedtak i forhold til forvaltningsloven, er det likevel naturlig å anse det som et "vedtak" i relasjon til reglene om trygderettens kompetanse. I alle fall er refusjonsplikten en lovfestet følge av et enkeltvedtak, nemlig vedtaket om å tilstå overgangsstønad. Også reelle hensyn taler for at saken går inn under trygderettens kompetanse.

Legges dette til grunn, er det en saksbehandlingsfeil at saken ikke ble avvist fra byretten i henhold til §1 nr 3 i loven om anke til trygderetten.

Etter min mening er det her tale om en saksbehandlingsfeil som omfattes av tvistemålsloven §384 annet ledd nr 2. Det er antatt at heller ikke en saksbehandlingsfeil som omfattes av tvistemålsloven §384 annet ledd, ubetinget fører til opphevelse av den påankede dom når feilen ikke er gjort til ankegrunn. Jeg finner at den feil det i denne sak er tale om, ikke bør føre til at byrettens dom oppheves.

Jeg legger i denne forbindelse først og fremst vekt på at saken utelukkende gjelder rettsanvendelsesspørsmål som - etter at trygderettens kjennelse forelå - kunne vært prøvet av domstolene, jf trygderettsloven §23, og videre at en slik sak ville hørt under Oslo byrett. Etter domstolsloven §40 fører det ikke til opphevelse at en sak er avgjort av en høyere rett istedenfor av en lavere. Denne bestemmelse gjelder riktignok ikke direkte i dette tilfelle, men gode grunner taler for at den gis anvendelse analogisk. - Jeg viser dessuten til tvistemålsloven §388 som gir lagmannsretten en viss adgang til å realitetsbehandle en anke selv om det foreligger en opphevelsesgrunn. Da den foreliggende sak som nevnt alene gjelder rettsanvendelsen, mener jeg at også prinsippet i tvistemålsloven §388 gir støtte for at Høyesterett realitetsbehandler anken.

Den ene av de ankende parter, B, har reist spørsmål om saken kan heves i forhold til henne. I samsvar med det prinsipielle syn at saken gjelder barnets rett til bidrag, gjøres det gjeldende at barnet alene bør være part. Når moren ble oppført som part i stevningen til byretten, var det for det tilfelle retten skulle mene at barnet alene ikke har søksmålskompetanse. Spørsmålet om å heve saken i forhold til moren, ble imidlertid også tatt opp for byretten.

Jeg finner det ikke tvilsomt at det bidragsberettigede barn, A, har søksmålskompetanse i denne sak. Det kan heller ikke være noe til hinder for at han alene er part. Som byretten bemerker, har også moren rettslig interesse i saken og derfor søksmålskompetanse. Etter det som er anført, legger jeg imidlertid til grunn at hun ikke ønsker å stå som part ved siden av barnet dersom dette ikke er prosessuelt nødvendig. Jeg mener derfor at saken for hennes vedkommende skulle vært hevet av byretten, og at den nå må heves av Høyesterett.

Jeg går så over til sakens realitet.

For så vidt angår saksforholdet og partenes anførsler for byretten, vises til byrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak der B har forklart seg som part. Det er videre gitt forklaring av i alt åtte vitner hvorav tre er nye for Høyesterett. Det er dessuten fremlagt en del nye dokumenter. I det vesentlige står saken i samme stilling for Høyesterett som for byretten. Jeg tilføyer at det for Høyesterett bare er nedlagt fastsettelsespåstand for plikten til å betale tilbake bidragsmidler som er overført til folketrygden.

Den ankende part har pekt på at spørsmålet i saken har betydning i alle de tilfelle der det ytes overgangsstønad fra folketrygden til ugift forsørger, og den annen av foreldrene er pålagt bidrag som overstiger minstebidraget for hvert barn. Saken har interesse for ca 12 tusen barn. Samlet overføres nå ca 60 millioner kroner pr år i bidragsmidler til folketrygden som følge av folketrygdloven §12-3 fjerde ledd. Dette beløp omfatter også innbetalte ektefellebidrag, men disse må antas å utgjøre en liten del. Ved vurderingen av sakens økonomiske betydning kommer dessuten til at de berettigede, i tilfelle anken fører frem, samlet vil få et betydelig tilbakebetalingskrav. Den bidragsberettigede som har reist denne sak, må således anses som representant for en stor gruppe.

For såvidt angår sakens betydning for den enkelte, pekes det på at det i den foreliggende sak er tale om et relativt beskjedent bidrag, fra og med juni 1987 930 kroner pr måned. Barnebidragene ligger imidlertid ofte vesentlig høyere.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:

Refusjonsbestemmelsen i folketrygdloven §12-3 fjerde ledd er i strid med barneloven §51 og §52 om barns rett til underholdsbidrag. Det er barnet, ikke forsørgeren, som har rett til barnebidrag. Dette er nå lovfestet i barneloven av 1981 §52 tredje ledd. Det samme gjaldt også etter tidligere barnelovgivning, men prinsippet om at bidraget er en rett for barnet er blitt klargjort i loven av 1981. Man kan ikke se det slik at den del av barnebidraget som overføres til folketryg den, kompenseres ved overgangsstønaden. Overgangsstønaden er en rett for forsørgeren. Den svarer til minstepensjon etter folketrygdloven, og er således ikke høyere enn det som er ansett som strengt nødvendig til livsopphold for en person. At overgangsstønaden til moren også skulle dekke utgifter til barnet, er i strid med systemet i folketrygdloven. Det sondres her strengt mellom stønad til livsopphold og ytelser til spesielle formål. I forholdet mellom overgangsstønad og barnebidrag er det viktig å legge vekt på de formelle rettighetsposisjoner. Dette er nødvendig for å sikre barnets rett etter barneloven.

Det kan etter de ankende parters mening ikke være noen tvil om hva som ligger i ordlyden i folketrygdloven §12-3 fjerde ledd, nemlig at folketrygden beslaglegger en del av barnebidraget for å dekke overgangsstønaden til moren. Man er således ikke enig i byrettens vurdering når den uttaler at det er vanskelig å få tak i hva ordlyden innebærer.

Spørsmålet om motstrid mellom denne bestemmelse i folketrygdloven og reglene om bidrag i barneloven, kan for øvrig ikke bare vurderes i forhold til barneloven §52 tredje ledd, som fastsetter at det er barnet som har rett til bidraget. Spørsmålet om motstrid må vurderes i forhold til reglene i barneloven §51 og §52 i sin helhet. Under henvisning til rettskildeteorien hevdes det å foreligge motstrid mellom to regelsett ikke bare når de logisk ikke lar seg forene, men også når de motvirker hverandre på en særlig iøynefallende måte, således når de har forskjellige formål som ikke kan oppfylles på en gang. Det er denne sistnevnte form for motstrid som det her er tale om. Etter barneloven har barnet krav på bidrag etter bidragspliktiges økonomiske evne. Men etter folketrygdloven skal det skje fradrag for bidrag utover minstebidraget.

Den lovkollisjon som foreligger, lar seg ikke løse på grunnlag av forarbeidene til folketrygdloven §12-3 fjerde ledd. Byretten har ikke lagt vekt på de svakheter som etter den ankende parts mening hefter ved lovforberedelsen. Sin vurdering av lovforberedelsen bygger den ankende part både på de trykte forarbeider og vitneforklaringer av tjenestemenn i Sosialdepartementet.

Ved sin gjennomgang av lovforarbeidene har den ankende part tatt utgangspunkt i byrettens fremstilling.

Det pekes blant annet på at den ordning at også barnebidrag, og ikke bare ektefellebidrag, skulle få betydning for overgangsstønaden, først ble innført i 1972, som en endring av dagjeldende lov av 17 desember 1971 om stønad til fraskilte og separerte forsørgere. Den del av det samlede bidrag som oversteg dagjeldende sats for bidragsforskudd til hvert barn, skulle etter lovendringen gå til fradrag i stønaden. Stønadsberettigede som isteden ønsket å få full stønad, kunne samtykke i at bidragene ble utbetalt til bidragsfogden, som så sørget for fradrag i disse. Begrunnelsen for at det også skulle gjøres fradrag for en del av barnebidraget, var ifølge proposisjonen at den opprinnelige fradragsregel som var begrenset til ektefellebidrag, gav grunnlag for tilfeldigheter og manipulasjoner. Det kunne for eksempel fastsettes lave ektefellebidrag og høye barnebidrag. Den utvidete fradragsregel bygget etter den ankende parts syn på den rettsstridige premiss at forsørgeren kunne ta og leve av barnebidraget. Man så mor og barn som en økonomisk enhet. Man kan åpenbart ikke ha vært klar over barnets lovfestede rett til barnebidraget.

Det kan heller ikke være i samsvar med barnelovgivningen at forsørgeren kunne samtykke i at barnebidraget ble utbetalt til bidragsfogden.

At stønaden dels innebærer en forskuttering av barnebidragene slik staten gjør gjeldende i denne forbindelse, hevdes ikke å ha noen støtte i lovforarbeidene.

Begrunnelsen i proposisjonen - at man ville sikre seg mot tilfeldigheter og manipulasjoner - bygger også på et sviktende grunnlag, se kritikken hos Inge L. Backer: "Refusjon for underhold av barn" (1982) 14.

Den ankende part tar avstand fra statens syn på den positive betydning av at det offentlige fikk adgang til å kreve bidrag fastsatt eller forhøyet. Argumentasjonen bygger på et uriktig bilde av den enslige mor som en tafatt og uselvstendig person. Det betviles at det er riktig at ordningen førte til høyere bidrag i praksis. I alle fall er dette bare en fordel på trygdens hånd.

Da skilte og separerte forsørgere ved lov av 25 april 1980 nr 9 ble inkorporert i folketrygdloven kapittel 12, ble regelen om fradrag for del av barnebidraget opprettholdt og utvidet til enslige forsørgere som ikke har vært gift. Dette ble gjort selv om det for denne gruppe ikke var tale om noe ektefellebidrag, slik at noen fare for manipulasjoner derved ikke gjorde seg gjeldende. Begrunnelsen i proposisjonen var at skilte og ugifte bør stilles likt når det gjelder fradrag for bidrag. Den ankende part er enig i at ordningen med fradrag også for en del av barnebidraget den gang var gjenstand for en omfangsrik debatt i Stortinget, men det fremgår at man ikke var klar over at ordningen innebar et inngrep i barnets lovfestede rett etter barneloven. Debatten viser at flere representanter - etter den ankende parts syn gjaldt det flertallet - fant ordningen urimelig, men de stemte likevel for den. Etter den ankende parts mening fant det her sted en arbeidsulykke.

Ved endringslov av 31 oktober 1980 nr 50 gikk man over til gjeldende ordning som innebærer at fradrag gjøres i bidraget og ikke som tidligere i overgangsstønaden. Mens det tidligere var avhengig av bidragsmottakerens samtykke om bidraget skulle innbetales til bidragsfogden, ble denne ordning nå obligatorisk. Endringen ble begrunnet med at den i de aller fleste tilfelle ville være til beste for forsørgeren, at den ville gi klare administrative fordeler og sikre at trygden fikk tilbake mest mulig av sitt tilgodehavende. Det er den ankende parts syn at man iallfall ved denne siste lovendring gjorde et rettsstridig inngrep i barnets rett til bidrag. Det er heller ikke riktig at endringen også var en fordel for forsørgerne. Økonomisk sett kom disse ut på samme måte, idet de også tidligere kunne få bidragsforskudd hvis bidragspliktige misligholdt bidragsbetalingen.

Ved løsningen av den lovkollisjon som foreligger, finner man etter den ankende parts syn ingen veiledning i prinsippet om at en spesiell lov går foran en generell, eller prinsippet om at yngre lov går foran en eldre. I moderne rettskildeteori står disse prinsipper heller ikke sterkt.

Det naturlige her er først å se hen til overordnede rettsregler - "lex superior-normer". I denne forbindelse hevdes at folketrygdloven §12-3 fjerde ledd støter an både mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og mot Grunnloven §105.

I Den europeiske menneskerettighetskonvensjon påberopes artikkel 8 i kombinasjon med artikkel 14. Etter artikkel 8 skal enhver være sikret respekt blant annet for sitt familieliv. Artikkel 14 sikrer den enkelte mot diskriminering for så vidt angår de rettigheter som omfattes av konvensjonen. Under henvisning til en avgjørelse av Den europeiske menneskerettighetsdomstol av 13 juni 1979 - den såkalte Marckx-saken (EMD=REF00000119) - hevdes at konvensjonens artikkel 8 også omfatter økonomiske rettighetsforhold, herunder barns rett til underholdsbidrag. Barnets rett til bidrag er således omfattet av konvensjonen, og er derfor etter artikkel 14 vernet mot diskriminering. At det her skjer en diskriminering, bygges på at de barn som rammes av folketrygdloven §12-3 fjerde ledd, kommer dårligere ut enn andre barn, både av foreldre som ikke er trygdet og som er trygdet etter andre ordninger.

For så vidt angår forholdet til Grunnloven §105 påberopes ikke at retten til overgangsstønad er beskyttet etter denne grunnlovbestemmelse. Barns rett til underholdsbidrag må imidlertid være en beskyttet rett. Det er her tale om en av de elementære rettigheter, og det må foreligge viktige samfunnshensyn for at staten kan gjøre inngrep i denne. Slike hensyn foreligger ikke. Grunnloven §105 hevdes også å ha betydning fra fedrenes synspunkt. Ordningen etter folketrygdloven §12-3 fjerde ledd innebærer for dem i realiteten en ekstraskatt eller en særavgift i tilfelle den annen av foreldrene får overgangsstønad.

Til fordel for at barnets rett til bidrag etter barneloven må gå foran den ordning som følger av folketrygdloven, påberopes videre "den hypotetiske lovgivervilje". Det må etter den ankende parts mening forutsettes at Stortinget ikke ville ha vedtatt ordningen hvis man der hadde vært klar over at den innebar inngrep i barnets rett. Det må også legges vekt på hva Stortinget mener i dag. I denne forbindelse vises til at spørsmålet om å endre ordningen to ganger har vært tatt opp i Stortingets spørretime. Flere stortingsrepresentanter har offentlig uttalt at de finner ordningen urimelig, og Stortingets sosialkomite har i budsjett-innstilling S nr 11 for 1985-86 bedt om at departementet overveier endringer.

Til fordel for å løse saken slik den ankende part mener er riktig, påberopes også en rekke forskjellige reelle hensyn.

Det hevdes i denne forbindelse at ordningen har ført til et stort merarbeid både for bidragsfogdene og trygdekontorene.

Ordningen innebærer at barn delvis forsørger foreldre, noe som er i strid med det moderne syn at det er offentlige trygder og ikke barna som skal forsørge foreldre som har behov for støtte.

Fedrene fratas den juridiske rett som de har etter barneloven til å la barna få del i sin levestandard. De mister interessen både til å betale merbidrag og minstebidrag, og bidragsmoralen svekkes. Det vises til de meget høye beløp som det offentlige har måttet forskuttere. Fedrene mister også sin "rett" til å betale privat, utenom bidragsfogden. Dette har flere negative virkninger. Ordningen skaper motvilje og psykiske problemer hos fedrene, og foreldrene blir lett satt opp mot hverandre. Den skaper også problemer i forholdet mellom faren og barnet. Rikstrygdeverket har praktisert ordningen slik at også ekstraytelser i form av gaver m v trekkes inn ved beregningen av folketrygdens krav.

Det vises videre til den svake økonomiske situasjon for "mor-barn" familien.

Den ankende part tar avstand fra det som er lagt til grunn av byretten og av staten for Høyesterett, nemlig at ordningen innebærer en forskuttering av underholdsbidraget. Tvert om gir ordningen en rentefordel for staten, idet overgangsstønaden regelmessig utbetales senere enn underholdsbidraget betales til bidragsfogden.

Ordningen hevdes også å være i strid med den alminnelige rettsoppfatning. Det er fra flere hold reagert mot ordningen. Retten skal ta standpunkt til hvor sterke barnets rettigheter er når de settes på prøve. Lovgiveren har gjort en "glipp". Denne kan domstolene rette opp, og de må rette den opp.

Den ankende part, som har hatt fri sakførsel både for byretten og Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

1. Oslo trygdekontor har ikke rett til å kreve innfordring av underholdsbidraget utover minstebidraget.

2. Staten v/Sosialdepartementet er forpliktet til å tilbakebetale til A v/vergen B den del av det innbetalte fars-bidraget som til enhver tid oversteg minstebidraget.

3. A v/B, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger for byretten og for Høyesterett."

Fra statens side hevdes at byrettens dom er riktig både i resultatet og begrunnelsen. Det er etter statens mening ingen motstrid mellom folketrygdloven §12-3 fjerde ledd og barnets rett til bidrag etter barneloven. Det er forsørgerens rett til stønad som er beskåret med den del av bidraget som overstiger høyeste bidragsforskudd, og ikke barnets rett til bidrag. Folketrygdloven ordning kommer derfor heller ikke i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon eller Grunnloven §105.

Til nærmere begrunnelse for sitt syn har staten i det vesentlige gjort gjeldende:

Den ankende part bygger på den forutsetning at overgangsstønaden bare skal gå til morens livsopphold, ikke til barnets. En slik forutsetning er uriktig og ville etablere helt ubegrunnede og upraktiske skillelinjer mellom foreldres og barns økonomi. Det kan ikke bare legges vekt på den formelle rettighetsposisjon, men også på begrunnelsen for og formålet med overgangsstønaden. Vilkåret for å få overgangsstønad er at man er alene om omsorgen, jf folketrygdloven §12-1. Man vil sikre enslige forsørgere som ikke har vanlig inntekt en viss økonomi for at de skal kunne oppfylle sine forpliktelser overfor sine barn. Overgangsstønaden er til beste for hele familien. At det ikke ytes barnetillegg etter folketrygdloven kapittel 12, og at stønadsbeløpene ikke er høyere, er en konsekvens av loven utmålingsregler og nivået for Stortingets bevilgninger. Disse forhold rokker ikke ved formålet med overgangsstønaden.

Fra statens side pekes på at folketrygdloven §12-3 fjerde ledd har flere funksjoner. Den er dels en utmålingsregel for overgangsstønaden, dels en forskutteringsregel for bidrag og dels en refusjonsregel i forhold til bidrag. De ankende parter har bare konsentrert seg om refusjonsaspektet.

Til nærmere forståelse av regelen vises det også fra statens side til den historiske utvikling av stønadsordningene for enslige forsørgere, først lov 20 juni 1964 nr 1 om "enkjeog morstrygd". Etter denne lovs §11 skulle tilskudd som den ugifte mor hadde krav på for seg selv etter loven om born utanom ekteskap, som utgangspunkt gå til fradrag i trygden. Denne lov ble erstattet av folketrygdloven kapitler 10 og 12 for henholdsvis etterlatte og ugifte forsørgere. Folketrygdloven kapittel 12 for ugifte inneholdt opprinnelig ingen fradragsregler. For så vidt angår bidrag fra barnets far til moren selv, var det tale om småbeløp.

Gruppen skilte og separerte forsørgere falt opprinnelig utenfor folketrygdloven kapittel 12. For dem ble det først vedtatt en ordning ved midlertidig lov av 17 desember 1971. Etter denne ordning, som var behovsprøvet, skulle det bare gjøres fradrag for bidrag til moren.

Da fradragsregelen allerede i 1972 ble utvidet til å omfatte deler av barnebidraget, var det for å hindre tilfeldigheter og manipulasjoner. Det er i den ankende parts argumentasjon ikke tatt hensyn til at man ved ordningen ville sikre familien som helhet en viss økonomi, og at man ikke ville gjøre inngrep i barnets rett. Resultatet ble en redusert overgangsstønad i tilfelle det ble betalt bidrag. Etter statens syn er det vanskelig å forstå at ordningen etter sistnevnte lov kunne krenke barnets rettigheter etter barnelovgivningen av 1956. Loven representerte en vesentlig økonomisk forbedring for barna. Av betydning var det også at det offentlige fikk hjemmel for å kreve underholdsbidrag fastsatt eller løpende bidrag forhøyet. Etter statens syn var det ofte uklarheter og urimeligheter ved de avtaler som ble inngått mellom foreldrene. Moren var i disse situasjoner den svakere part. Adgangen for det offentlige til å kreve bidrag fastsatt eller forhøyet førte til en effektivisering av loven bidragsregler.

Det er statens syn at ordningen etter endringsloven av 1972 innebar en forskuttering av barnebidragene i de tilfelle moren hadde samtykket i at disse skulle innkreves av bidragsfogden. Bidragsberettigede var sikret en regelmessig utbetaling hver måned. Det er derfor vanskelig å forstå at morens samtykke var en ulovlig disponering over barnebidragene.

Da de skilte og separerte forsørgere skulle inkorporeres i folketrygdloven kapittel 12, stod man overfor det problem at det for de ugifte som tidligere var omfattet av dette kapittel, ikke var tale om noe ektefellebidrag. Videre hadde man fått en generell politisk debatt om likestilling mellom ekteskap og andre samlivsformer. Resultatet ble at man ved endringsloven av 25 april 1980 nr 9 fikk et delvis fradrag for barnebidrag i overgangsstønad også til dem som ikke hadde vært gift. Det er statens syn at denne ordning fikk en god og grundig behandling i Stortinget. Det er ikke grunnlag for noen kritikk av lovarbeidet. Debatten i Stortinget viste at det var enighet om likestillingsprinsippet, men uenighet om nivået for stønaden. Flertallet gav uttrykk for forståelse for innvendingene mot en ordning med delvis fradrag for barnebidrag, men fant ikke grunnlag for å foreslå endringer. Mindretallet mente at barnebidraget ikke burde trekkes inn ved utmålingen av stønaden, og bad om at spørsmålet ble nærmere overveid, dog uten å stemme mot forslaget. Det fremgår imidlertid at det verken for flertallet eller mindretallet var tale om noen reduksjon av barnebidraget. Det var nivået for stønaden man diskuterte. At barnet hadde rett til bidraget etter barneloven, var da irrelevant. Man var fullt klar over at en fradragsregel innebar redusert stønad.

Ved endringsloven av 31 oktober 1980 nr 50 fikk folketrygdloven §12-3 fjerde ledd en ordlyd som går ut på at folketrygden trer inn i retten til en del av bidraget istedenfor at fradrag gjøres i overgangsstønaden. Formålet med endringen var av teknisk og administrativ art. Man ville sikre de enslige forsørgere regelmessige månedlige utbetalinger og oppnå en enklere administrasjon. Regelen om fradrag i stønaden for en del av bidragene ble derfor endret slik at stønaden blir utbetalt uten fradrag, mens trygden til gjengjeld trer inn i en tilsvarende del av bidragene. Folketrygdloven §12-3 fjerde ledd innebærer heller ikke etter denne lovendring noen reduksjon av barnebidragene, men en forskuttering. Ordningen står derfor ikke i strid med barnets rett etter barneloven.

Etter dette syn kan det etter statens mening ikke reises spørsmål om ordningens forenlighet med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon eller med Grunnloven §105. Staten har innvendinger mot de ankende parters prosedyre både i forhold til disse rettsgrunnlag og i forhold til de andre rettskildefaktorer som er påberopt. Fra statens side blir det her tale om subsidiære anførsler. Det er blant annet statens syn at spørsmålet om rimeligheten av folketrygdloven §12-3 fjerde ledd er et vesentlig mer komplisert spørsmål enn den ankende parts prosedyre gir inntrykk av.

Staten v/Sosialdepartementet har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. Staten v/Sosialdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Utgangspunktet for den ankende parts krav er at refusjonsbestemmelsen i folketrygdloven §12-3 fjerde ledd er i strid med barnets rett til bidrag etter barneloven §51 og §52. På samme måte som byretten finner jeg at folketrygdloven §12-3 fjerde ledd ikke er en regel som reelt sett griper inn i barnets rett til underholdsbidrag, men en regel om utmåling av overgangsstønad i de tilfelle der det er pålagt familierettslige underholdsbidrag. Dessuten innebærer regelen en forskuttering av den del av bidragene som svarer til høyeste bidragsforskudd for hvert barn. Det er den overskytende del av bidragene som folketrygden har krav på etter folketrygdloven §12-3 fjerde ledd.

Dette syn på folketrygdloven §12-3 fjerde ledd støttes av bestemmelsens forhistorie og formål. Jeg viser til den fremstilling som er gitt i byrettens dom. Som det fremgår av de gjengitte anførsler, har partene i saken forskjellige vurderinger både av gjeldende og tidligere bestemmelser om forholdet mellom stønad til enslige forsørgere og familierettslige underholdsbidrag. For min vurdering av saken finner jeg det tilstrekkelig å peke på følgende:

De tidligere regler på området har uttrykkelig gått ut på at barnebidragene - for så vidt man fant at de burde få betydning for stønaden - skulle gå til fradrag i denne. Dette var også ordningen etter loven av 25 april 1980 nr 9, som innebar at skilte og separerte forsørgere ble inkorporert i folketrygden og likestilt med enslige forsørgere som ikke har vært gift.

Denne ordning av forholdet mellom stønad og underholdsbidrag svarte til den ordning som gjaldt etter den tidligere stønadslov av 1971 for skilte og separerte forsørgere etter en endringslov av 21 april 1972 nr 19. Stønadsloven gikk opprinnelig ut på at bare ektefellebidragene skulle gå til fradrag. Den fradragsregel også for barnebidrag som ble innført i 1972, og som i 1980 - ved inkorporeringen av skilte og separerte for sørgere i folketrygden - ble utvidet til å gjelde alle enslige forsørgere, var både reelt og formelt en regel om fradrag i eller utmåling av overgangsstønaden, og ikke en regel som grep inn i retten til underholdsbidrag. Bidragsmottakeren kunne imidlertid samtykke i at bidragene ble innkrevd av bidragsfogden og derved få utbetalt brutto overgangsstønad. Fradraget ble i så fall gjort i de innbetalte bidrag.

Ved endringslov av 31 oktober 1981 nr 50 ble denne frivillige ordning gjort obligatorisk. Formålet var å oppnå større trygghet for forsørgeren og fordeler for administrasjonen, se Ot prp nr 5 for 1980-81 side 1. Loven går etter lovendringen ut på at folketrygden trer inn i retten til den del av det samlede bidrag som tidligere gikk til fradrag i overgangsstønaden. Reelt sett må imidlertid regelen fortsatt anses som en regel om utmåling av overgangsstønaden og en forskutteringsregel for barnebidraget. At folketrygden trer inn i retten til en del av underholdsbidraget, må ses som ledd i en oppgjørsordning som man har funnet fordelaktig for rettighetshaverne og hensiktsmessig for administrasjonen.

Reguleringen av ytelser fra folketrygden er en lovgiveroppgave. Lovgiveren må, uten å komme i konflikt med grunnleggende rettsprinsipper, ha stor frihet til å foreta en tilpasning mellom trygdeytelser og andre rettigheter, eventuelt ved en avkortning av disse, forutsatt at rettighetshaverne etter en samlet vurdering ikke påføres tap. Jeg viser for så vidt til plenumsdommen i Rt-1962-332. I den foreliggende sak er det riktignok formelt tale om en tilpasning av rettigheter som i utgangspunktet tilkommer forskjellige personer. En regel om fradrag i overgangsstønad for en del av barnebidraget kan likevel ikke anses som et inngrep i barnets rett til bidrag.

Etter dette har jeg ingen foranledning til å ta standpunkt til den del av de ankende parts prosedyre som bygger på at det er motstrid mellom folketrygdloven §12-3 fjerde ledd og barneloven §51 og §52.

Jeg finner imidlertid grunn til å tilføye at den sondring som den ankende part bygger på mellom barnets rett til bidrag og forsørgerens rett til overgangsstønad, neppe er dekkende etter en rettslig vurdering av den konkrete situasjon i denne sak. Det er ubestridt at det er barnet som har rett til underholdsbidrag. Dette er uttrykkelig fastslått i barneloven av 1981 §52 tredje ledd, som imidlertid også fastsetter at bidraget skal utbetales til den som har omsorgen. I tilfelle hvor det ytes overgangsstønad, vil det være den stønadsberettigede som etter barneloven er berettiget til å motta bidraget. Det vil her være tale om bidrag til små barn som ikke selv kan disponere midlene. Bidraget skal så vidt mulig også dekke utgifter til tilsyn av barnet, og må da også kunne dekke nødvendige utgifter til forsørgeren som på grunn av omsorgssituasjonen har en redusert ervervsevne. Det er de samme utgifter som skal dekkes av overgangsstønaden. Når det gjelder overgangsstønaden, må det for øvrig være naturlig å se denne som en stønad til familier med enslige forsørgere.

Spørsmålet om det ved utmålingen av overgangsstønaden skal tas hensyn til barnebidrag, og hvilken måte dette i til felle bør gjennomføres på, er et politisk spørsmål. Fra et rettslig synspunkt kan jeg ikke se at det kan reises innvendinger mot gjeldende ordning.

Jeg tilføyer at jeg med det standpunkt jeg her har tatt, ikke har tatt stilling til om folketrygdloven §12-3 fjerde ledd må tolkes innskrenkende i mer spesielle tilfelle.

Anken har ikke ført frem. Etter sakens karakter finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, verken for byretten eller Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Saken heves i forhold til B.

2. Staten v/Sosialdepartementet frifinnes i forhold til A.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller Høyesterett.