Rt-1987-110
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-01-23 |
| Publisert: | Rt-1987-110 (23-87) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Ankefrist, Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 28 K/1987, jnr. 239/1986. |
| Parter: | H-Hus Heradstveit A/S (advokat Erling G. Damvall) mot Ticon Plast A/S (advokat Petter Mello). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §146, LOV-1969-02-14-9 |
Heggen og Frøland herredsrett avsa 5 mai 1986 dom i sak mellom H-Hus Heradstveit A/S og Ticon Plast A/S. Prosessfullmektigene vedtok forkynnelse av dommen 7 mai 1986. H-Hus heradstveit A/S ved sin prosessfullmektig advokat Erling G. Damvall anket dommen til Eidsivating lagmannsrett ved ankeerklæring datert "Izmir i Tyrkia, den 7. juli 1986". Ankeerklæringen er stemplet innkommet til Eidsivating lagmannsrett 14 juli 1986 og til Heggen og Frøland herredsrett 15 juli 1986. I tilsvar gjorde Ticon Plast A/S prinsipalt gjeldende at anken måtte avvises fordi den var satt frem for sent, ettersom domstollovens §146 annet ledd måtte tolkes slik at postleggelse i utlandet ikke ble omfattet av bestemmelsen. Eidsivating lagmannsrett avsa 30 september 1986 kjennelse med slik slutning:
"1. Anken avvises.
2. H-Hus Heradstveit A/S betaler til Ticon Plast A/S 1.000 -ettusen- kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.
Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Lagmannsretten gikk ikke inn på spørsmålet om anken var postlagt 7 juli 1986 eller senere, ettersom retten mente at postleggelse i utlandet på ankefristens siste dag ikke var rettidig. Dette anså lagmannsretten klart forutsatt i forarbeidene til endringsloven av 14 februar 1969 nr 9, og viste til Ot prp nr 51 (19671968) side 11 og side 21.
Saksforholdet går ellers frem av lagmannsrettens kjennelse.
H-Hus Heradstveit har ved sin prosessfullmektig advokat Erling G. Damvall i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og gjør gjeldende at lagmannsrettens har tatt feil når den forstår domstollovens §146 annet ledd slik at avgivelse til posten etter denne bestemmelsen må skje til norsk postvesen.
I kjæremålserklæringen opplyser prosessfullmektigen at han i dette tilfellet ikke rakk å anke herredsrettens dom før han dro på ferie til Tyrkia, og han hadde derfor saksdokumentene med seg på ferie. Han overleverte personlig skriftlig anke i saken på et lokalt postkontor noe utenfor Izmir på ankefristens siste dag, mandag den 7 juli 1986. Han iakttok at postkontoret stemplet konvolutten, og brakte på det rene at brevet ville passere Izmir og derfra til flyplassen. Han antar at posten har gått normalt, slik at anke forelå i slutten av uken, hvilket kan passe med at lagmannsretten har oppgitt at anken ble mottatt mandag 14 juli 1986. I lagmannsrettens kjennelse heter det at retten savner opplysninger om anken ble postlagt 7 juli 1986 eller senere, idet konvolutten ikke finnes blant saksdokumentene. Den kjærende part antar at tidspunktet for postleggelsen ikke blir trukket i tvil. I motsatt fall tilbys vitneførsel om dette.
Det anføres at lovens ordlyd er klar, og at det ikke er gjort noe unntak som går ut på at §146 annet ledd er begrenset til norsk postvesen. Et så spesielt unntak fra hovedregelen måtte komme klart til uttrykk. Bestemmelsen har vært klar siden vedtakelsen, og den er den samme i dag. Ved endringen av §146 i 1969 ble det innført samme regel for saksanlegg som for andre erklæringer, f eks anker. Endringen gjaldt ellers spesielle forhold, se §146 tredje ledd. Departementets bemerkninger, blant annet foranlediget av Nordisk Skibsrederforenings uttalelse til lovutkastet, kan ikke forstås slik at det var meningen å endre den alminnelige hovedregelen i annet ledd. Departementets bemerkninger i proposisjonen side 11, der det heter at postsendingen "antakelig" bør kreves avgitt til norsk post, må man se bort fra. Det vises til at det verdensomspennende og særdeles velorganiserte postvesen er et meget egnet instrument når det gjelder iakttakelse av frister i prosessammenheng. All post fra Tyrkia går selvsagt med fly. Skulle det være tvil når det gjelder selve transporten av sendingen, vil det bli innhentet uttalelse fra postverket. Det anføres til slutt at lagmannsrettens tolking mot lovens klare ord virker som en utfordring mot sunt folkevett. I et senere prosesskriv datert 21 oktober 1986, stemplet av lagmannsretten 23 oktober 1986, har den kjærende part lagt ned slik påstand:
"Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 30/9-1986 oppheves, ankeerklæringen av 7. juli 1986 godtas til behandling og den kjærende part tilkjennes saksomkostninger både for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
I samme prosesskriv begjæres oppreisning for det tilfellet at kjæremålsutvalget stadfester avvisningskjennelsen.
Ticon Plast A/S har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens tolking av §146 annet ledd har god forankring i lovens ordlyd, særlig i fjerde ledd. Når tolkingen har støtte både i ordlyden og i forarbeidene, kan spørsmålet ikke by på tvil. Reelle hensyn taler for lagmannsrettens forståelse. Den som kontakter retten et par dager etter ankefristens utløp og får vite at det ikke er kommet inn noen anke, bør kunne innrette seg på at avgjørelsen er rettskraftig. Postforsendelse fra utlandet kan ta atskillig lengre tid enn de en til to dagene som er vanlig i Norge.
Begjæringen om oppreisning må anses for å være satt frem for sent, ettersom den ikke er satt frem innen en måned etter at det var anledning til det. Den ankende part hadde anledning til å begjære oppreisning da han ble kjent med motpartens avvisningspåstand, satt frem i prosesskriv 12 august 1986 som ble videresendt av retten 21 august. Det vises til Rt-1969-1195.
Vilkårene for oppreisning er heller ikke oppfylt. Forsømmelsen må legges den ankende part til last, og det foreligger heller ikke særlige omstendigheter som taler for oppreisning. I denne sammenheng må det tas i betraktning at selve tvisten ikke bød på tvil for herredsretten, og at det er nærliggende at resultatet vil bli det samme for lagmannsretten. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Prinsipalt: Oppreisningsbegjæringen avvises.
Subsidiært: Oppreisningsbegjæringen forkastes.
3. Ticon plast A/S tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet ikke kan føre frem.
Advokat Erling G. Damvall vedtok på vegne av sin part forkynnelse av herredsrettens dom 7 mai 1986. Det opplyses i kjæremålserklæringen at anken ble inngitt til postkontor i Tyrkia 7 juli 1986. Som lagmannsretten legger utvalget til grunn at "avgitt til posten" - slik dette uttrykk er brukt i domstolslovens §146, annet ledd - refererer seg til norsk poststed. Ankeerklæringen er derfor for sent fremsatt.
Den kjærende part ved advokat Damvall har subsidiært begjært oppreisning etter domstolslovens §153. Utvalget finner at oppreisningsbegjæringen ikke kan tas opp til behandling, da den er for sent fremsatt. Ankemotparten, Ticon Plast A/S gjorde i sitt anketilsvar gjeldende at anken var fremsatt for sent og nedla påstand om avvisning. Anketilsvaret ble oversendt advokat Damvall 21 august 1986. Begjæring om oppreisning fremkom først i prosesskriftet av 21 oktober 1986. Etter domstolslovens §154 må begjæring om oppreisning fremsettes senest en måned etter at det ble anledning til det. Utvalget må legge til grunn at denne frist er oversittet. At advokat Damvall selv mente at anken var erklært tidsnok er ikke avgjørende for fristberegningen.
Lagmannsrettens kjennelse om avvisning av anken må etter dette stadfestes og oppreisningsbegjæringen avvises. Motparten tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget med 1 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Oppreisningsbegjæringen avvises.
3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler H-Hus Heradstveit til A/S Ticon Plast A/S 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.