Rt-1987-1134
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-10-04 |
| Publisert: | Rt-1987-1134 (311-87) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 343 K, jnr 131/1987. |
| Parter: | Bjørg Reksten (advokat Jonas W Myhre) mot Hilmar Rekstens særeiedødsbo, dets konkursbo (advokat Jens Kristian Thune). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §208, §138, §139, §140, §141, §142, §143, §144, §145, §146, §147, §148, §149, §150, §152, §153, §164, §404 |
Bobestyrerne i Hilmar Rekstens særeiedødsbo - dets konkursbo - fremsatte 18. februar 1985 en begjæring om avhør av Hilmar Rekstens datter Bjørg Reksten. Formålet var å fremskaffe opplysninger om Hilmar Rekstens mulige eierinteresser på Lanzarote til bruk under bostyrets arbeid med å klarlegge hva som hører til boets masse.
Bjørg Reksten bestred at hun hadde vitneplikt, men Oslo byrett avsa 22. april 1985 beslutning med slik slutning:
"Bevisopptak til avhør av Bjørg Reksten fremmes."
Denne beslutning ble rettskraftig ved høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 31. oktober 1985.
I rettsmøte 3. februar 1986 meddelte Bjørg Reksten at hun under henvisning til tvistemålsloven §208 ville nekte å besvare spørsmål under bevisopptaket. Hun anførte at svarene vil kunne utsette hennes fars minne og/eller en eller flere av hennes søsken for tap av borgerlig aktelse.
Oslo byrett avsa 4. februar 1986 kjennelse med slik slutning:
"Bjørg Reksten fritas ikke for plikten til å forklare seg som vitne ved bevisopptak i Oslo byrett på grunnlag av rettsanmodning fra Bergen skifterett, datert 24. februar 1985."
Bjørg Reksten erklærte kjæremål til Eidsivating lagmannsrett, som ved kjennelse av 16. april 1986 stadfestet byrettens kjennelse.
Bjørg Reksten påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 23. oktober 1986 avsa kjennelse med slik slutning:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke."
Eidsivating lagmannsrett avsa 12. mars 1987 ny kjennelse i saken med slik slutning:
"Byrettens kjennelse av 4. februar 1986 stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Bjørg Reksten har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse av 12. mars 1987 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning.
Hun anfører som saksbehandlingsfeil at kjennelsen er utilstrekkelig begrunnet ved at lagmannsretten ikke gir noen selvstendig beskrivelse av det faktum retten bygger på ved avgjørelsen av om Johan Reksten vil kunne bli utsatt for tap av den borgerlige aktelse. Retten har her i det vesentlige nøyet seg med å vise til Midhordland skifteretts kjennelse av 7. februar 1986. Dette må være i strid med lovens krav til begrunnelse, jfr. tvistemålsloven §144 første ledd nr. 4 og uttalelse i Bratholm/Hov: "Sivil rettergang" side 408 om at kravene til begrunnelse for kjennelser av den karakter det her er tale om, bør være like strenge som for dommer.
Bjørg Reksten viser til at vurderingstemaet i nærværende sak er et annet enn i den nevnte kjennelse av Midhordlang skifterett, som gjaldt Johan Rekstens forklaringsplikt for hans eget konkursbo. På denne bakgrunn kan ikke en henvisning til den nevnte kjennelse være tistrekkelig bestemt og uttømmende angivelse av det saksforhold lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på.
Vedrørende lovtolkningen viser Bjørg Reksten til følgende avsnitt i lagmannsrettens kjennelse:
"Den konkrete vurdering må for Hilmar Rekstens vedkommende skje på bakgrunn av dagens situasjon. I dagens situasjon ligger bl.a. det faktiske forhold at Bjørg Reksten har bidratt til mistanke både mot sin far og de øvrige slektninger som er nevnt i saken ved at hun har påstått at hun ikke har plikt til å gi forklaring om det tema bevisopptaket gjelder fordi svar på spørsmål om dette tema vil kunne utsette noen av de nevnte for tap av borgerlig aktelse.
Muligheten for tap av borgerlig aktelse må vurderes ut fra de opplysninger som pr. idag er kjent vedrørende Hilmar Rekstens rederivirksomhet.....
På bakgrunn av det som er nevnt ovenfor blir det lagmannsrettens vurdering at uansett hva Bjørg Reksten måtte forklare om Hilmar Rekstens eierinteresser på Lanzarote, vil det ikke kunne medføre noe tap av borgerlig aktelse for hans minne."
Bjørg Reksten bemerker at det er vanskelig å forstå lagmannsrettens premisser på annen måte enn at hun ved å påberope tvistemålslovens §208 har påført sin fars minne tap av borgerlig aktelse, slik at det ikke lenger finnes noen borgerlig aktelse som kan tapes. Hvis retten til å påberope §208 skal ha noen realitet, må selve det forhold at §208 er påberopt være irrelevant ved anvendelse av bestemmelsen. Det må derfor bero på en uriktig lovtolkning når retten har tatt hensyn til dette moment. Det vises til Udkast til Lov om Rettergangsmaaden i Tvistemaal med Motiver (1908) side 203, der det er uttalt at det i et vitnes vegring mot å svare ikke ligger noen innrømmelse, bare at forklaringen er ubehagelig for vitnet.
Bjørg Reksten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg med kr. 1.500."
Hilmar Rekstens særeiedødsbo - dets konkursbo - har i tilsvar vist til at tvistemålsloven §164 henviser til §138 §43, §145 - 150, §152 og §153, men ikke til §144, som oppstiller de nærmere krav til innholdet av domsgrunnen. Grunnen til at §144 ikke er tatt med, er åpenbart at man ikke stiller like strenge krav til begrunnelsen for kjennelser. Den uttalelse i Bratholm/Hov: "Sivil Rettergang" side 408 som den kjærende part har vist til, gjelder i første rekke realitetskjennelser. Om den type kjennelse som foreligger i nærværende sak, skriver Bratholm/Hov (l.c.):
"Selv om en kjennelse ikke er en realitetsavgjørelse, men bare prossesledende, kan det ha stor betydning for dem det gjelder. Et vitne setter f.eks meget inn på å bli fritatt for vitneplikt. Her kan det være nødvendig med en ganske inngående begrunnlse, særlig dersom avgjørelsen volder tvil."
Etter dette må det være klart at tvistemålsloven §144 første ledd nr. 4 ikke får direkte anvendelse og at dens prinsipper heller ikke fullt ut kan anvendes analogisk.
Selv om kjæremålsutvalget skulle komme til at det i den aktuelle sak stilles like strenge krav som angitt i tvistemålslovens §144 første ledd nr. 4, anfører boet at det saksforhold som lagmannsretten har bygget på for så vidt gjelder Johan Reksten, er bestemt og uttømmende angitt. Det vises til at den kjennelse av Midhordland skifterett som lagmannsretten har vist til, i sin helhet er fremlagt for retten og må sies å være en del av sakens dokumenter. Det samme gjelder Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 23. oktober 1986 i samme sak, hvor Johan Rekstens kjæremål ble forkastet. På denne bakgrunn kan det ikke være tvil om at lagmannsretten ved sin henvisning til skifterettskjennelsen bestemt og uttømmende har angitt den del av faktum som er gjenstand for deres vurdering. Retten har også ved særskilte sidehenvisninger til kjennelsen ytterligere klargjort det faktum som legges til grunn for vurderingen.
Dertil kommer at dette ikke er det eneste lagmannsretten bygger på. Øverst på side 5 i kjennelsen viser lagmannsretten også til "materialet som er nevnt ovenfor". Dette sikter åpenbart til kjennelsens side 4, tredje avsnitt, hvor retten nevner bobestyrernes midlertidige innberetninger, avtalen av 28. mars 1981, Audun Reksten uttalelse under avhør ved Bergen byrett 15. mars 1985, og hans omtale av Hilmar Rekstens eierinteresser på Lanzarote i boken "Slik var det".
Om vurderingstemaet for Midhordland skifteretts kjennelse viser boet til at dette var kjent for lagmannsretten ved at kjennelsen var fremlagt for retten. For øvrig var vurderingstemaet nettopp om det ville utsette Johan Reksten for tap av borgerlig aktelse dersom han ble pålagt å forklare seg nærmere om Hilmar Rekstens utenlandsformue. Boet anfører også at kjæremålsutvalget etter tvistemålslovens §404 ikke kan overprøve om lagmannsretten hadde adgang til å legge vekt på denne kjennelsen, da dette ikke hører inn under lovtolkningen eller saksbehandlingen.
Boet konkluderer med at lagmannsretten har grunnet sin kjennelse på det omfattende dokumentmaterialet som tidligere er fremlagt, og hvor skifterettskjennelsen av 7. februar 1986 kun utgjør en mindre del.
Om angrepet på lovtolkningen anfører boet at lagmannsrettens uttalelse på side 4 i kjennelsen, lest i sin helhet, ikke kan forstås slik at retten har begrunnet sitt resultat med at Bjørg Reksten har påberopt seg tvistemålslovens §208. Retten har utførlig drøftet om de opplysnigner som kan komme frem, kan føre til tap av borgerlig aktelse, og fastslår at muligheten for dette må vurderes ut fra de opplysninger som pr. i dag er kjent vedrørende Hilmar Rekstens virksomhet. Retten redegjør for hva som er kjent om dette temaet, og foretar sin vurdering på bakgrunn av dette.
Dersom kjæremålsutvalget skulle komme til at påberopelsen av §208 er tillagt vekt ved vurderingen, anfører boet at lovtolkningen likevel er korrekt. Det må foretas en konkret vurdering av mulighetene for tap av borgerlig aktelse. Da kan man ikke unnlate å legge vekt på den mistanke som allerede har festnet seg.
Boet har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg med kr. 4.000,-."
I prosesskrift av 1. juni 1987 har Bjørg Reksten imøtegått motpartens fremstilling i tilsvaret. Hun opprettholder sine tidligere anførsler, og tilføyer at lagmannsrettens premisser i beste fall er uklare når det gjelder spørsmålet om retten har lagt selvstendig vekt på at Bjørg Reksten har påberopt seg tvistemålsloven §208. Hun gjør gjeldende at denne uklarhet i seg selv må være en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse.
Hun fastholder sin tidligere nedlagte påstand med den endring at kravet om saksomkostninger økes til 3.500 kroner med tillegg av gebyr.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens forståelse av tvistemålsloven §208 og saksbehandlingen - lagmannsrettens premisser, som på et punkt hevdes å være mangelfulle.
Det hevdes å være en feil ved lagmannsrettens lovtolkning når retten - slik den kjærende part forstår premissene - har lagt vekt på at selve det forhold at tvistemålslovens §208 er påberopt, utsetter den kjærende parts slektninger for tap i den borgerlige aktelse.
Kjærmålsutvalget er enig med den kjærende part i at et vitne ikke kan pålegges å svare på et spørsmål med den begrunnelse at allerede nektelsen av å svare medfører tap av den borgerlige aktelse for dem som skal beskyttes. Det er derfor uheldig og kan misforstås når lagmannsretten trekker frem også at den kjærende parts nektelse av å besvare de spørsmål det gjelder, bidrar til tap i borgerlig aktelse for hennes slektninger, og da spesielt Hilmar Reksten. Bemerkningen står imidlertid i et avsnitt som mer generelt trekker opp bakgrunnen for den vurdering som skal foretas, og kjæremålsutvalget kan ikke forstå lagmannsretten slik at den kjærende parts påberopelse av tvistemålsloven §208 har vært tillagt avgjørende betydning ved den vurdering som er foretatt. Det sentrale i lagmannsrettens begrunnelse er, slik kjæremålsutvalget oppfatter den, uttalelser om at "Muligheten for tap av borgerlig aktelse må vurderes ut fra de opplysninger som pr. i dag er kjent vedrørende Hilmar Rekstens rederivirksomhet." Utvalget finner ikke at det er grunnlag for å fastslå at lagmannsrettens avgjørelse beror på en uriktig tolking av tvistemålsloven §208.
Kjæremålet gjelder videre den begrunnelse som er gitt vedrørende muligheten for tap i borgerlig aktelse for Johan Reksten. Etter kjæremålsutvalgets syn er premissene tilstrekkelige. Lagmannsretten viser til det samme materiale som for Hilmar Rekstens vedkommende og dessuten særskilt til Midhordland skifteretts kjennelse av 7. februar 1986. I nevnte kjennelse er det en rekke opplysninger om hva som er kjent eller antatt om Hilmar Rekstens virksomhet og Johan Rekstens medvirkning i denne, se således side 87 - 88 som lagmannsretten har vist til.
Kjæremålsutvalget finner at det etter omstendighetene ikke bør idømmes saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.