Rt-1987-1142
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-09-10 |
| Publisert: | Rt-1987-1142 (314-87) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkosntinger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 350 K/1987, jnr 129/1987: |
| Parter: | Tynset kommune (advokat Odd R Tveit) mot Anders E Tronshaugs dødsbo (advokat Joar Grimsbu) Hjelpeintervenient: Rennebu kommune (advokat Knut Røstum) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181, Tvistemålsloven (1915), Jordskifteloven (1979) §81 |
Orkdal jordskifterett avsa 8. mars 1985 dom i sak mellom Anders E Tronshaugs dødsbo med Rennebu kommune som hjelpeintervenient på den ene siden og Ingebjørg Koppang med flere med Tynset kommune som hjelpeintervenient på den andre siden. Dommen gikk ut på at et fjellområde på mellom 12 og 15.000 mål på begge sider av Innerdalen tilhørte Anders E Tronshaugs dødsbo som eneeier. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Ingrid Mosvold med flere med Tynset kommune som hjelpeinvenient påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som ved dom 9. desember 1986 kom til det resultat at det omstridte fjellområde lå i sameie mellom sakens parter. Lagmannsrettens domsslutning punkt III lyder slik:
"Hver av partene bærer sine omkostninger."
Om saksomkostningsspørsmålet sier lagmannsretten i dommen:
"De ankende parters anke har ført frem i sin helhet. Lagmannsrettens avgjørelse har ikke budt på nevneverdig tvil. Saken gjelder imidlertid ikke bare grenser mellom de private eiendomsbesittere, men vil også ha betydning for såvel kommunegrensen mellom Tynset og Rennebu kommuner som også for fylkesgrensen mellom Sør-Trøndelag og Hedmark fylker. Selv om saken i og for seg ikke kan sies å ha direkte prinsipiell interesse, har det derfor likevel en allmenn offentlig-rettslig betydning å få løst de aktuelle tvistespørsmål som her er behandlet. Lagmannsretten finner ut fra dette at hver av partene bærer sine egne saksomkostninger også for lagmannsretten. I jordskifterettens saksomkostningsavgjørelse gjøres ingen endring."
Anke over dommen fra Anders E Tronshaugs dødsbo med Rennebu kommune som hjelpeintervenient ble nektet fremmet ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 21. mai 1987.
Tynset kommune, som har avtale med sine parter om at kommunen skal dekke deres eventuelle saksomkostninger, har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Motparten har akseptert at Tynset kommune påkjærer saksomkostningsavgjørelsen i sin helhet på vegne av de parter kommunen har intervenert til fordel for.
Tynset kommune gjør gjeldende at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, herunder avgjørelsen om ikke å endre jordskifterettens omkostningsavgjørelse, er i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Når anken har ført frem og avgjørelsen ikke har budt på nevneverdig tvil, skal saksomkostninger tilkjennes etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 jf §180. Lagmannsrettens begrunnelse for ikke å benytte hovedregelen i §172 første ledd er at saken har betydning for kommunegrensen mellom Tynset og Rennebu og fylkesgrensen mellom Hedmark og Sør-Trøndelag og derfor er av en viss allmenn offentlig-rettslig betydning. Det er imidlertid ikke hjemmel i tvistemålsloven for å gjøre unntak fra hovedregelen med denne begrunnelsen, jf tvistemålsloven kapittel 13 som i medhold av jordskifteloven §81 gjelder i saken. De omstendigheter lagmannsretten viser til omfattes ikke av oppregningen i unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd. Tynset kommune har lagt ned slik påstand:
"1) De ankende parter i Frostating lagmannsretts sak nr. 137/85 tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten i samsvar med inngitte omkostningsoppgaver.
2) Tynset kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Rennebu kommune gjør i tilsvar gjeldende:
Prinsipalt: Omkostningsavgjørelsen er ikke avgjort i strid med loven. Retten har uttalt at avgjørelsen ikke har budt på nevneverdig tvil. Dette må forstås slik at avgjørelsen har budt på noe tvil. Hvorvidt loven vilkår er oppfylt vil da avhenge av om denne tvilen likevel ga fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la saken komme for retten. Her vil lagmannsrettens henvisning til sakens offentligrettslige betydning komme inn med full tyngde. Det forelå betydelig offentlig interesse i å få klarlagt eiendomsforholdene i fjellet, og dette førte da også til at kommunene på begge sider sa seg villge til å dekke samtlige omkostninger for de private partene.
Tvistemålsloven §172 annet ledd må forstås slik at den tvilsgrad som kreves vil være avhengig av det behov som foreligger for en rettslig avklaring av tvisten. At lagmannsretten til tross for den beskjedne tvil ikke har funnet grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger, bygger derfor på en korrekt anvendelse av loven omkostningsregel.
Subsidiært gjøres det gjeldende at det under enhver omstendighet må sies å foreligge slike særlige omstendigheter som nevnt i tvistemålsloven §180 første ledd. Bestemmelsen omhandler direkte bare omkostningsansvaret for den som anker forgjeves. Av loven motiver går det frem at det har vært meningen å stille opp en strengere regel enn den som etter §172 gjelder for den tapende part i første instans. I dette tilfellet har den tapende part vunnet i første instans, men tapt i ankeinstansen. I denne situasjonen foreligger det ikke grunnlag for å anvende bestemmelsen som en skjerpelse av de ordinære omkostningsregler. Kriteriet "særlige omstendigheter" må imidlertid kunne anvendes i ankeinstansen som en generell unntaksregel på linje med de grunner som er angitt i §172 følgende.
Selv om lagmannsretten ikke direkte har knyttet sin begrunnelse til dette vilkår, er det likevel et faktum at lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på den betydelige interessen saken har for tilstøtende kommuner og fylker. Dette må uten tvil sies å være særegne omstendigheter som gjør det berettiget å fravike loven hovedregel om omkostningsansvar for den tapende part. Lagmannsrettens avgjørelse er derfor i samsvar med unntaksregelen i §180 første ledd.
Ytterligere subsidiært gjør Rennebu kommune gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse er så vidt ufullstendig og uklar at avgjørelsen bør oppheves og hjemvises til ny behandling.
Rennebu kommune har lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Kjæremålet forkastes.
2. Subsidiært:
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
3. I begge tilfeller:
Rennebu kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Anders E Tronshaugs dødsbo gjør i tilsvar gjeldende samme synspunkter som i punkt 1 og 3 i Rennebu kommunes anførsler referert ovenfor, og har lagt ned likelydende påstand med unntak av punkt 3 som lyder slik:
"3. I begge tilfelle:
Anders E. Tronshaugs dødsbo tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Anken fra Ingrid Mosvold med flere med Tynset kommune som hjelpeintervenient har for lagmannsretten ført frem i sin helhet. Saksomkostningsspørsmålet skal da avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172. Lagmannsretten har ikke angitt lovhjemmel for sin avgjørelse, men det kan synes som det er bygget på §180 første ledd, hvilket i så fall er uriktig.
Grunnlaget for å frita for saksomkostninger må i tilfelle være første alternativ i §172 annet ledd - at saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten. Lagmannsretten har imidlertid funnet at "avgjørelsen ikke har budt på nevneverdig tvil" og kjæremålsutvalget må forstå lagmannsrettens begrunnelse slik at det er de andre omstendigheter som er nevnt, som begrunner avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. Etter kjæremålsutvalgets syn er det forhold at avgjørelsen av grensen mellom partenes eiendommer også vil være avgjørende for kommunegrensene, ikke et forhold det kan legges vekt på etter §172 annet ledd.
Kjæremålsutvalget finner etter dette at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven og må oppheves.
Påstanden om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg må tas til følge. Disse settes til 1.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
Lagmannsrettens domsslutning punkt III oppheves og omkostningsspørsmålet hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Anders E Tronshaugs dødsbo og Rennebu kommune en for begge og begge for en til Tynset kommune 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.