Rt-1987-1280
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-10-16 |
| Publisert: | Rt-1987-1280 (361-87) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 414 K/1987, jnr 185/1987: |
| Parter: | Odd Kolstad (advokat John Sandvik) mot Namdalseid kommune (advokat Snorre Aurstad). |
| Forfatter: | Christiansen, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §345, Skattebetalingsloven (1952) §48, §190, §286, §346, §353, §404, §85, §99, Skattebetalingsloven (1952) |
Ved stevning av 9. oktober 1986 reiste Odd Kolstad sak ved Inderøy herredsrett mot Staten v/Finansdepartementet og Namdalseid kommune v/ordføreren med slik påstand:
"1. Vedtak truffet av fylkesskattesjefen i Nord-Trøndelag den 20. desember 1981 om minking av fradragsberettiget inngående merverdiavgift og minking av investeringsavgift samt ileggelse av tilleggsavgift oppheves.
2. Ligningen for 1976 oppheves.
3. Odd Kolstad tilkjennes saksomkostninger."
Stevningen med pålegg om tilsvar ble 20. oktober 1986 oversendt av Inderøy herredsrett til forkynnelse for h.h.v Staten v/Finansdepartementet og Namdalseid kommune. Det ble samtidig gjort oppmerksom på at ved oversittelse av tilsvarsfristen kunne dom bli avsagt på grunnlag av saksøkerens fremstilling av sakens sammenheng. Staten v/Regjeringsadvokaten avga tilsvar 25. november 1986 og påsto saken avvist for sitt vedkommende. Saken mot Staten v/Finansdepartementet ble avvist ved herredsrettens kjennelse av 2. januar 1987. Da kommunen ikke hadde avgitt tilsvar, begjærte Odd Kolstad uteblivelsesdom ved prosesskrift av 3. desember 1986.
I brev av 5. januar 1987 traff sorenskriveren i Inderøy beslutning om ikke å avsi uteblivelsesdom. Odd Kolstad påkjærte beslutningen til Frostating lagmannsrett som 29. mai 1987 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens beslutning stadfestes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger."
Saksforholdet for øvrig fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
Odd Kolstad har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at både herredsretten og lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av skattebetalingsloven §48, idet det ikke kan sees at bestemmelsen er til hinder for å avsi uteblivelsesdom mot Namdalseid kommune.
I kjæremålet heter det videre:
"1. I sin kjennelse har lagmannsretten lagt vekt på begrensningen i å få prøvet sakens realitet i en ankesak ved å vise til tvistemålsloven §353 første ledd, første punktum. Selv om det er kommunen som er "uteblitt", må det likevel kunne antas at staten kan forlange oppfriskning på selvstendig grunnlag i medhold av tvistemålsloven §346 første ledd flg. Derved vil full prøvelsesadgang foreligge i førsteinstansen både hva angår sakens faktiske sider, rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Statens selvstendige stilling ved anvendelse av rettsmidler må her kunne settes i sammenheng med kravet om forkynnelse av "avgjørelser" for staten slik denne er foreskrevet i skattebetalingsloven §48, nr. 2, tredje punktum flg. Heri ligger videre implisitt at domstolen gis anledning til å angi hvorledes " - ny ligning blir å utføre", jfr. skattebetalingsloven §48, nr. 6.
2. Lagmannsretten legger videre til grunn at "skattesaker" stiller seg forskjellig for h.h.v. skatteyteren og kommunen når det gjelder spørsmålet om fri rådighet over søksmålsgjenstanden. I så tilfelle vil vi antagelig ha å gjøre med et særtilfelle innenfor sivil rettergang. Her som ellers må "sakstypen" eller rettsspørsmålets art være avgjørende for om partene har fri rådighet. Derved knyttes "fri rådighet" til sakens gjenstand som sådan og ikke til partene. I nærværende sakstypetilfelle har utvilsomt skatteyteren full fri rådighet over saken. Ved å legge foranstående til grunn må kommunen gis tilsvarende prosessuelle stilling.
3. Statens medvirkning til å inngå (retts-)forlik, jfr. skattebetalingsloven §48, nr. 3, første punktum, må ses under synsvinkel av rene økonomiske konsekvenser, herunder skattefordeling mellom de forskjellige "offentlige kasser". Støtte for denne snevre fortolkningen finnes i samme bestemmelse fjerde punktum, der forlik inngått av staten (departementet, jfr. tredje punktum) må godkjennes av kommunen når avgjørelsen får "- økonomisk betydning - " for denne. Samspillet mellom disse to regelsettene avhenger således av om den ene (kommunen) eller den andre (staten alene eller sammen med kommunen), jfr. skattebetalingslingsloven §48, pkt. 2, fører saken for det offentlige. Utover et rent økonomisk grunnlag for å begrunne samtykke til å inngå forlik, kan det muligens tenkes at staten (departementet) bør ha en mulighet til å "sensurere" (retts-)forlik der det trekkes opp prinsipielle retningslinjer av rettslig betydning med islag av presedensvirkning. Denne teorien svekkes imidlertid noe når den settes opp mot kommunens godkjennelsesadgang ved tilsvarende forlik inngått av staten (pkt. 3, fjerde punktum). Et (retts-)forlik må ellers kunne ses under synsvinkel av at det vanligvis tar sikte på en endelig avslutning av saken. Bare rent unntaksvis anvendes det rettsmidler med de begrensninger som her foreligger, jfr. tvistemålsloven §286 m.v. Slike begrensninger kan ikke ses å foreligge etter avsagt uteblivelsesdom, jfr. det anførte ovenfor under pkt. 1, idet staten antas å ha anledning til å få prøvet alle sider av saken ved å forlange oppfriskning."
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Begjæring av 3. desember 1986 om å avsi uteblivelsesdom mot Namdalseid kommune i sak 69/1986 A under saksforberedelse ved Inderøy herredsrett tas til følge.
2. Saksomkostninger for begge kjæremålsrettene tilkjennes Odd Kolstad med kr 3.000,- tillagt samlet rettsgebyr kr 1.240,-, til sammen kr 4.240,-."
Namdalseid kommune har i tilsvar gjort gjeldende at den ikke kan se at kjæremålet bringer inn nye momenter eller opplysninger som ikke forelå ved lagmannsrettens avgjørelse i saken. Det anføres at lagmannsretten har lagt riktig lovforståelse til grunn i sin kjennelse. Forøvrig vises til de anførsler som er fremsatt tidligere overfor lagmannsretten. I prosesskrift av 14. september 1987 har kjæremålsmotparten oversendt kopi av brev av august 1987 fra Det Kongelige Finans- og Tolldepartement til Bjugn kommune v/ordføreren. Kjæremålsmotparten hevder at departementets uttalelse synes å støtte den lovforståelse som lagmannsrettens kjennelse bygger på.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for behandlingen ved Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes Namdalseid kommune med med kr 1.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at lagmannsrettens avgjørelse er truffet etter kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset, jf tvistemålsloven §404. Slik spørsmålet står for utvalget, må det anses å gjelde tolkingen av en lovforskrift. Utvalget kan da ta stilling til det. Det følger av tvistemålsloven §345 at uteblivelsesdom ikke skal avsies dersom den uteblevne part - her kommunen - "mangler fri raadighet over sakens gjenstand". Svaret på dette spørsmål avhenger av hvilken betydning bestemmelsene i skattebetalingsloven §48 tillegges. Etter disse bestemmelser opptrer en kommune som part i skattetvister som også vedkommer staten. Staten kan på ethvert trinn inntre i saken som hjelpeintervenient, og kan etter avtale med kommunen overta saken. Forlik kan en kommune bare inngå med statens samtykke. Spørsmålet er om disse bestemmelser medfører at en kommune etter tvistemålsloven §345 mangler slik fri rådighet over sakens gjenstand at uteblivelsesdom ikke kan avsies.
Utvalget har funnet spørsmålet noe tvilsomt, men er blitt stående ved at så ikke er tilfelle, det er tale om en sak som befinner seg på et stadium hvor staten ikke på noen måte er trådt inn i den, slik at kommunen alene opptrer som part. De alminnelige regler for saken hvor parten har fri rådighet må så vidt skjønnes få anvendelse. Retten vil således være bundet av partens påstander, jf tvistemålsloven §85. De regler som gjelder for bevisførsel i saker hvor parten har fri rådighet vil få anvendelse, jf tvistemålsloven §190 annet ledd. Utvalget tilføyer at det ikke kan ses at de hensyn som ligger til grunn for adgangen til å avsi uteblivelsesdom, ikke også kan sies å foreligge i saker av denne art.
På bakgrunn av det som her er nevnt finner utvalget det mindre naturlig å si at en kommune mangler fri rådighet over kravet, selv i betraktning av de begrensninger i rådighet som følger av skattebetalingsloven. Utvalget finner ikke at skattebetalingsloven kan tolkes slik at den utelukker uteblivelsesdom i denne type saker. Fra forbudet mot at en kommune på egen hånd kan inngå rettsforlik, kan det således etter utvalgets oppfatning ikke trekkes den slutning at uteblivelsesdom ikke kan avsies. Et rettsforlik betyr normalt en endelig avgjørelse, og kan bare i begrenset grad påankes, jf tvistemålsloven §286 sammenholdt med §99 annet ledd, mens en uteblivelsesdom etter oppfriskning kan prøves i full bredde.
Kjæremålet har etter dette ført fram. Lagmannsrettens kjennelse og herredsrettens beslutning må etter dette bli å oppheve. Etter utfallet finner utvalget at den kjærende part bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes i samsvar med oppgave til kr 4.240 herunder for rettsgebyr kr 1.240.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
1 Frostating lagmannsretts kjennelse av 29. mai 1987 og Inderøy herredsretts beslutning av 5. januar 1987 oppheves.
2 I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Namdalseid kommune til Odd Kolstad 4. 240 - firetusentohundreogførti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Riktig utskrift: