Rt-1987-1285
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-10-23 |
| Publisert: | Rt-1987-1285 (363-87) |
| Stikkord: | Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 1325/1987, jnr 610/1987. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, EMK (1999), EMK (1999), Straffeloven (1902), §171, §174, §184, §185, §388 |
Statsadvokaten i Eidsivating har 8. september 1987 siktet A, født xx.xx.1961, for forbrytelse mot:
"Straffeloven 233, første og annet ledd, jfr. 12 nr. 3 for med overlegg å ha voldt en annens død, eller medvirket hertil, ved natten mellom 1. og 2. juli 1986 på rom 63 i Xhotel, Y, Ø, med en springkniv å ha tilføyd B 25 stikk, hvorav et i hjertet, et i brystet og et i ryggen som alle var dødelige, samtidig som han ble holdt for munnen med hånd eller pute og tatt kvelertak på, og slik at B døde umiddelbart."
A kom til Norge fra England 7. september 1987 og ble pågrepet samme dag. Hun ble varetektsfengslet for 4 uker ved Drammen forhørsretts kjennelse 9. september 1987. Hennes kjæremål over kjennelsen ble forkastet ved kjennelse av Eidsivating lagmannsrett 21. september 1987.
I påtegning 6. oktober 1987 til Drammen forhørsrett har politiet begjært fengslingsfristen forlenget med 8 uker under henvisning til straffeprosessloven §185 jf §172.
Drammen forhørsrett avsa 7. oktober 1987 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1961, blir å holde i fengslig forvaring til annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover onsdag 25. november 1987 kl 14."
I kjennelsen heter det blant annet:
"Siktede har i dagens rettsmøte nektet seg straffskyldig. - Retten er av den oppfatning at det her foreligger forhold som i særlig grad styrker mistanken. Det vises i denne forbindelse til uttalelse fra den Æ rettsmedisinske sakkyndige og vitneavhøret av gjestene på naborommet. For ordens skyld viser retten til forhørsrettens vurderinger i forrige rettsmøte og lagmannsrettens kjennelse av 21. september 1987.
Etter rettens skjønn er det utvilsomt tale om en så alvorlig sak at fortsatt fengsling ikke kan sies å være et uforholdsmessig inngrep.
Det er fra politiet opplyst at etterforskningen er komplisert når man samarbeider med myndighetene i flere forskjellige land. Det foreligger en utleveringsbegjæring for siktedes medsammensvorne. Hans sak skal dessuten behandles i Ø i hovedforhandling som er berammet til 28. oktober 1987. Det gjenstår dessuten ennå en del etterforskning fra politiets side. Etter rettens skjønn tilsier etterforskningens art og sakens spesielle omstendigheter at fornyet prøving av fengslingsvilkårene etter 4 uker ikke vil være av betydning.
Vilkårene for varetektsfengsling er dermed tilstede, strpl §184 jfr §172, §174 og §185. Retten tar politiets begjæring til følge og setter fengslingsfristen til 8 uker."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som ved kjennelse 9. oktober 1987 uttaler at den er enig med forhørsretten, tiltrer dennes begrunnelse, og forkaster
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Hun peker på at det ikke foreligger grunnlag for fengsling etter straffeprosessloven §171, og at dette heller ikke er påstått av påtalemyndigheten.
A har sittet varetektsfengslet i England i to perioder på til sammen ca 10 uker, men har utenom dette vært løslatt mot kausjon, den siste tiden med beslaglagt pass. Det kan med andre ord legges til grunn at Z myndigheter ikke har ansett fengslig forvaring for nødvendig i denne saken i særlig grad.
Det anføres at lagmannsrettens kjennelse antas å være i strid med straffeprosesloven §172. I denne sammenheng vises til NOU 1980 nr 28 om varetektsfengsling side 53 til 54, der det går frem at Justisdepartementet i brev til Utenriksdepartementet gir uttrykk for at de norske lovreglene om varetektsfengsling anses å tilfredsstille de ønskemål som følger av resolusjonen fra Europarådets ministerkomite av 9. april 1965 om varetektsfengsling. Det sentrale i denne resolusjonen er at en person bare skal være i varetekt når det er absolutt nødvendig.
I henhold til den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5 (c) kan fengsling skje når det er rimelig grunn til å tro at dette er nødvendig for å hindre ham i å begå en forbrytelse eller å flykte etter å ha begått en. I henhold til Castberg: Den europeiske konvensjon om Menneskerettighetene (1971) er det også antatt at bestemmelsen innbefatter tilfeller der det må regnes med en viss fare for at mistenkte kan ødelegge bevis.
I denne saken foreligger det ikke tilståelse, og påtalemyndigheten har ikke anført noe om hvorfor fengsling anses nødvendig. Den kjærende part har selv meldt seg for norsk politi, og hun peker på at etterforskingen, der fire forskjellige land er involvert, har gått uforholdsmessig sakte.
Andenæs anfører om §172 i Norsk straffeprosess bind 2 hefte I (1985):
"Det er ikke nok med sannsynlighetsovervekt. Retten må føle seg temmelig sikker på skyldspørsmålet."
Det anføres at det er en kjennsgjerning at en annen person har tatt på seg skylden for forbrytelsen, og at han har forklart seg i samsvar med A.
I Rt-1983-1566 har Høyesteretts kjæremålsutvalg gitt uttrykk for at resolusjonen fra ministerkomiteen er å anse som en anbefaling til de respektive regjeringer. Uttalelsene fra lovavdelingen i Justisdepartementet til Utenriksdepartementet i nevnte NOU fra 1980 synes å tyde på at anbefalingen er bindende og det legges under enhver omstendighet til grunn at norsk rett antas å være i pakt med anbefalingen.
Den kjærende part gjør gjeldende at anbefalingen er bindende, subsidiært at det i alle tilfeller følger av den europeiske menneskerettskonvensjons artikkel 5 at varetektsfengsling bare kan besluttes når det er absolutt nødvendig.
Etter at lagmannsretten avsa sin kjennelse, er det kommet ny sakkyndig rapport fra professor Lundevall. Denne rapporten støtter doktor West, som legger til grunn at det ikke kan utelukkes at bare en person stod bak drapet.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"1. A, født xx.xx.1961, løslates."
Politiet er kjent med kjæremålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålsssak. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388. Den foreliggende sak omfattes ikke av §388 nr 6 som gir utvalget full prøvelsesrett. Det spørsmål som utvalget da må vurdere, er om lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av straffeprosessloven §172 som er fengslingsgrunnlag i denne sak. Noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling er ikke påberopt.
Den kjærende part har gjort gjeldende at varetektsfengsling i dette tilfelle er i strid med vilkåret i straffeprosessloven §172 om at det må foreligge "forhold som i særlig grad styrker mistanken". Utvalget peker på at forhørsretten, som lagmannsretten slutter seg til, uttrykkelig uttaler at det i denne sak foreligger særlige forhold som styrker mistanken. Forhørsretten har videre - i samsvar med straffeprosessloven §184 annet ledd - nevnt hvilke forhold den legger vekt på ved denne vurdering. Utvalget finner ikke å kunne legge til grunn at de tidligere retter har bygget på en uriktig tolking av beviskravet i straffeprosessloven §172. Bevisvurderingen og den konkrete anvendelse av loven regler har utvalget ikke kompetanse til å prøve.
Utvalget vil i denne sammenheng peke på at man ved prosesskrift av 20. oktober 1987 har fått oversendt en rettsmedisinsk uttalelse fra professorene Jan Lundevall og Bjørnar Olaisen som kan være av betydning for bevisvurderingen vedrørende skyldspørsmålet. Etter de kompetansebegrensninger man har redegjort for, kan denne uttalelse ikke få noen betydning for utvalgets vurdering av saken. Man innskrenker seg til å peke på den adgang loven gir til å omgjøre en fengslingskjennelse, jf §184 siste ledd.
Den kjærende part har påberopt seg den resolusjon om prinsipper for varetektsfengsel som ble vedtatt av Europarådets Ministerkomite 9 april 1965, spesielt resolusjonens punkt 1 (c) der det bl a er gitt uttrykk for at varetektsfengsel bare bør anvendes i de tilfelle det er strengt nødvendig. ("Remand in custody should be ordered or continued only when it is strictly necessary. In no event should it be applied for punitive ends.") Kjæremålserklæringen må forstås slik at det hevdes at et tilsvarende vilkår også må stilles etter §172, idet det i forarbeidene til bestemmelsen er forutsatt at den ikke strider mot resolusjonen.
For den nærmere vurdering av dette punkt, vil utvalget først peke på at Europarådets Ministerkomite 27. juni 1980 har vedtatt en ny resolusjon om prinsipper for varetektsfengsling. I innledningen til denne resolusjon er det bl.a. vist til resolusjonen av 1965 og uttalt at det er behov for en tilpassing av tidligere anbefalinger til den nyere utvikling innen kriminalpolitikk og strafforfølgning. Resolusjonen av 1980 inneholder ikke noe punkt som svarer til punkt 1 (c) i 1965-resolusjonen. Prinsippene for bruk av varetektsfengsling finnes i 1980-resolusjonen i punkt 3. I punkt 4 er uttalt at varetektsfengsel unntaksvis også kan anvendes på annet grunnlag i visse saker av særlig alvorlig karakter ("Even where the existence of the aforementioned grounds cannot be established, custody pending trial may nevertheless exceptionally be justified in certain cases of particulary serious offences."). Etter utvalgets mening vil §172 i vår straffeprosesslov være dekket av 1980-resolusjonens punkt 4. Da kjæremålserklæringen bygger på at det etter lovforarbeidene er en sammenheng mellom §172 og 1965-resolusjonens punkt 1 (c), skal utvalget også vurdere dette spørsmål.
Forholdet mellom bestemmelsen i §172 og 1965-resolusjonens punkt 1 (c) ble vurdert i NOU 1980:28 om varetektsfengsel 53-54 der utvalget - i samsvar med en uttalelse fra Justisdepartementet - bygget på at bestemmelsen ikke var i strid med resolusjonen. Ved vurderingen av det som her er uttalt, må en ha for øye at det nevnte punkt i resolusjonen har karakter av et generelt prinsipp. Hvilke konsekvenser et slikt prinsipp innebærer i forhold til lovgivningen og praksis i de enkelte land, kan være uklart. Dertil kommer at resolusjonen - for øvrig på samme måte som 1980-resolusjonen - inneholder anbefalinger, og er således ikke bindende for medlemsstatene. Etter utvalgets mening kan det derfor ikke utledes noe vilkår av resolusjonen som ikke også fremgår av loven bestemmelser. De uttalelser i NOU 1980:28 som er nevnt foran, gir heller ikke støtte for et slikt syn. Uttalelsene må forstås slik at straffeprosessloven §172, med det innhold som direkte fremgår av bestemmelsen, ikke er i strid med nevnte prinsipp i 1965-resolusjonen.
Den kjærende part har også påberopt den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 5 (c). Etter utvalgets mening gir denne konvensjonsbestemmelse ikke grunnlag for noen innskrenkende tolking av straffeprosessloven §172.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Riktig utskrift: