Rt-1987-1346
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-11-19 |
| Publisert: | Rt-1987-1346 (371-87) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 125/1987, Nr 210/1985. |
| Parter: | I. Kai Henning Stensrud (advokat Finn Grøstad) mot 1. Byåsen IL 2. Selsbakk IF (advokat Tore Hallan - til prøve) II. Norges Skiforbund (advokat Jon Tenden) mot Kai Henning Stensrud (advokat Finn Grøstad). |
| Forfatter: | Backer, Endresen, Sinding-Larsen, Schei, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §151, Skadeserstatningsloven (1969) §5-3, Skadeserstatningsloven (1969) |
Dommer Backer: Saken gjelder erstatningskrav fra en tilskadekommet skihopper mot den som arrangerte hoppingen og mot eierne av hoppbakken.
Kai Henning Stensrud, som da var 17 år gammel, møtte 12. desember 1979 til "impulssamling" i kombinert i Trondheim etter innkallelse av Norges Skiforbund, heretter kalt NSF. I løpet av samlingen ble det - under ledelse av to trenere fra NSF - hoppet i bakken Store Granåsen, tilhørende Byåsen IL og Selsbakk IF. Samlingen ble holdt umiddelbart før sesongens første kombinerte renn i Trondheim, der det skulle hoppes i samme bakke 15. desember 1979.
Bakken var blitt ombygd i 1978 for å fylle kravene for å få sertifikat fra det internasjonale skiforbund, FIS. I denne forbindelse var det satt opp en mal langs begge sider i den nedre del av ovarennet og hoppet. Malens funksjon var å gi ovarennet den riktige profil når den var fylt med snø. Malen var laget av totoms stålrør. Øverst var det på hver side et langsgående rør, som var holdt på plass av 14 loddrette rør. Den største høyde av malen var ca 65 cm. Under samlingen i desember 1979 var det lite snø i bakken. I ovarennet gikk snølaget ikke helt ut til sidene, der malen befant seg. Malen var således fullstendig blottlagt, og så ut som et lavt rekkverk på begge sider av ovarennet.
Under hopptreningen 14. desember 1979 falt Stensrud i overgangen til hoppet. Snøen lugget og han stupte forover, hadde først et sammenstøt med malen på høyre side, og ble så slengt mot malen på venstre side, der en av de loddrette rørene traff ham under haken. Som følge av dette pådro han seg benbrudd og brudd på nakkehvirvler og skade på ryggmargen i høyde med de nederste nakkehvirvler. Han er lammet fra skuldrene og ned, men med en viss funksjon i ryggmusklene, slik at han klarer å sitte i en rullestol med god støtte. Han er sterkt funksjonshemmet, og ifølge en legeerklæring av 19. august 1982 100% ufør.
Kai Henning Stensrud reiste søksmål ved Trondheim byrett mot Norges Skiforbund, Byåsen IL og Selsbakk IF med påstand om at de tre saksøkte måtte bli dømt til in solidum å betale ham erstatning begrenset oppad til kr 1000.000. Grunnlaget for kravet var at det skulle ha vært utvist uaktsomhet. Det ble bl.a. hevdet at rørarrangementet i ovarennet i Granåsen burde ha vært skjermet med glatte plater, slik det skjedde umiddelbart etter Stensruds ulykke og før skirennet neste dag.
I byretten ble pådømmelsen etter begjæring av partene delt, slik at avgjørelsen av kravets omfang ble utsatt, jfr. tvistemålsloven §151. Trondheim byrett som var satt med to hoppkyndige meddommere, avsa 12. oktober 1983 dom med slik domsslutning:
"1. Norges Skiforbund, Byåsen IL og Selsbakk IF frifinnes.
2. Hver part bærer sine omkostninger."
Stensrud påanket dommen til lagmannsretten. Frostating lagmannsrett, som også var satt med to hoppkyndige meddommere, avsa 24. mai 1985 dom med slik domsslutning:
"1. Norges Skiforbund kjennes erstatningsansvarlig for den skade Kai Henning Stensrud pådro seg ved ulykken den 14. desember 1979.
2. Trondheim byretts dom stadfestes hva angår Byåsen IL og Selbakk IF.
3. Trondheim byretts dom stadfestes hva angår saksomkostninger for byretten. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Dommen var avsagt under dissens, idet en av meddommerne stemte for at byrettens dom skulle stadfestes også i forhold til NSF.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av disse retters domsgrunner.
Kai Henning Stensrud har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett i forhold til Byåsen IL og Selsbakk IF. Også Norges Skiforbund har anket. Begge anker gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Stensrud og 11 vitner har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Av vitnene var to ikke ført for lagmannsretten. Det har vært fremlagt en del nye dokumenter. Særlig nevner jeg at det internasjonale og nasjonale regelverk som gjaldt for hoppbakker på ulykkestidspunktet, har vært bedre klarlagt enn for de tidligere retter. Det har for Høyesterett vært erkjent at rørarrangementet i Granåsen objektivt var i strid med regelverket. Det følger av det som her er sagt, at saken delvis står i en annen stilling for Høyesterett enn for de tidligere retter.
Kai Henning Stensrud har som ankende part i forhold til Byåsen IL og Selsbakk IF og ankemotpart i forhold til Norges Skiforbund i det vesentlige anført:
Byåsen IL og Selsbakk IF har som bakkeeiere utvist slik uaktsomhet at de må kjennes erstatningsansvarlige i forbindelse med ulykken 14. desember 1979. I forhold til NSF er lagmannsrettens dom riktig.
Reglene om bygging av maler i ovarennet i hoppbakker ble vedtatt på FIS-konferansen i San Francisco i 1975. Samtidig ble det vedtatt en bestemmelse om at i tilløpet, og særlig i dettes nedre del, skulle det ikke være noen faste installasjoner som kunne bli farlige hindringer. Slike hindringer skulle om nødvendig bli skjermet. Dette ble fulgt opp på FISkonferansen i Nice i 1979, der det ble vedtatt en bestemmelse om at det i den fulle bredde av tilløpet ikke skulle finnes innbygninger som i tilfelle fall kunne bli farekilder. Den bygningsmessige utforming av tilløpets sideavgrensning måtte heller ikke utgjøre noen farekilde for hopperen. Tilløpets sideavgrensning skulle virke som avvisningsplanker.
Ifølge NSF's Skihåndbok Hefte 6, som kom i 1981, men som etter forordet bare kodifiserte det som allerede var gjeldende regler, måtte malene utføres slik at de ikke betydde noen fare for løpere ved fall eller andre uhell. Under punktet om sikkerhetsmessige forhold står det at det er bakkeeierens plikt å sørge for at bakken er mest mulig sikker og trygg å hoppe i. Maler skulle utføres som tette konstruksjoner fra bunn til topp, og skarpe kanter og hjørner skulle inngås. Rekkverk skulle gis en slik utforming at de fungerte som sklikant/skrensevegg ved uhell. Rekkverkstolper måtte ikke vende inn mot sporet.
Alle disse regler er tilsidesatt i det foreliggende tilfelle.
Malen likner ikke på malene i noen andre hoppbakker som man kjenner til. I andre bakker er malene lavere og bygget av tett treverk. Malen i Granåsen er nok akseptabel når den er fylt med snø, men inntil dette er skjedd representerer den et betydelig faremoment, som man bare kan bøte på ved at den avskjermes med glatte plater. Bakkeeierne kan ikke skyte seg inn under at de ikke kjente regelverket, da de hadde all grunn til å spørre seg for hos NSF. I en artikkel av Torbjørn Yggeseth, som da var formann for bakkekomiteen i NSF, og der det redegjøres for regelverket for hoppbakker i lys av vedtakene på FIS-konferansen i 1975, blir de som tenker å bygge bakker, oppfordret til å ta slik kontakt. Under enhver omstendighet inneholdt ikke regelverket noe annet enn det som fulgte av sunn fornuft.
Bakkeeierne kan heller ikke skyte seg inn under at det dreiet seg om en åpen bakke, der alle kunne trene, og at de ikke var særskilt varslet om "impulssamlingen" av NSF. De måtte nemlig vite hvordan forholdene var i bakken tidlig i sesongen, og hadde ansvaret for at bakken som sådan var i orden. Dagen etter ulykken skulle det være et større skirenn i bakken, der Selsbakk IF stod som arrangør. De som kom for å trene i bakken før rennet, måtte kunne vente å finne den tilnærmet i samme stand som under rennet.
Når det gjelder NSF's ansvar, hviler dette på trenernes uaktsomhet. Selv om de ikke var eksperter i konstruksjon av hoppbakker, måtte de ha forutsetninger for å bedømme sikkerheten i slike bakker, også i forhold til det eksisterende regelverk. De hadde dessuten ansvaret for prepareringen av bakken. Ifølge NSF's Skihåndbok Hefte 3 fra 1979 skulle tilløpet og hoppet være jevnt og ikke helle til noen av sidene. Tilløpet og hoppet skulle prepareres i hele sin bredde. Her var det bare snø i midten av tilløpet, og den som falt, ville automatisk skli mot rørarrangementet på siden. De unge skiløperne som deltok i "impulssamlingen", var under de erfarne trenernes ledelse og veiledning. De måtte kunne gå ut fra at disse ikke utsatte dem for større fare enn nødvendig. De aksepterte den generelle fare ved skihopping, men ikke noe mer. Ut fra konkurransesituasjonen kunne man ikke vente at de ville oponere overfor trenerne ved å klage over sikkerheten i bakken.
Som vanlig på den tiden, hoppet Stensrud med høye klosser under hælene og ble stadig oppfordret til å få tyngden lenger forover. Dette øket faren for fall i ovarennet, og skulle gitt trenerne en særlig oppfordring til å vurdere de sikkerhetsmessige sider ved et fall.
Kai Henning Stensrud, som har hatt fri sakførsel for alle retter, har nedlagt slik påstand: "1. Norges Skiforbund, Byåsen IL og Selsbakk IF kjennes in solidum erstatningsansvarlige for den skade Kai Henning Stensrud pådro seg ved ulykken 14. desember 1979.
2. Norges Skiforbund, Byåsen IL og Selsbakk IF tilpliktes å betale sakens omkostninger for alle retter til det offentlige."
Byåsen IL og Selsbakk IF har som ankemotparter i forhold til Kai Henning Stensrud i det vesentlige anført:
Det er først for Høyesterett at de relevante deler av det internasjonale og nasjonale regelverk for hoppbakker har vært fullt ut klarlagt. Det innrømmes at forholdene i Granåsen i desember 1979 objektivt var i strid med dette regelverk. Men det hevdes at bakkeeierne var i unnskyldelig villfarelse med hensyn til de bestemmelser som nå har vært påberopt. Fra NSF var det i 1976 blitt gitt uttrykk for at de nye bestemmelsene for konstruksjon av hoppbakker ville bli kunngjort gjennom bladet Ski-Idrett. I praksis hadde man bare Yggeseths artikkel å holde seg til. Her var en rekke av de nye bestemmelsene omtalt eller referert, men ikke de som er aktuelle i denne saken. Det er NSF som i tilfelle er ansvarlig for mangelfull kunngjøring.
Ved vurderingen av spørsmålet om hva bakkeeierne burde ha foretatt seg av eget tiltak, må det tas hensyn til at de to idrettsforeningene i likhet med de fleste andre idrettsforeninger har meget begrensede ressurser. De er i stor grad avhengig av innsatsen fra et lite antall ildsjeler supplert med dugnad, og virker først og fremst for sine egne medlemmer. Her hadde representanter for den felleskomite som de to bakkeeiere hadde dannet, besett en del andre hoppbakker uten å finne noen veiledning om hvordan malen skulle konstrueres, og dette måtte etter omstendighetene være tilstrekkelig.
De ovennevnte forhold må også komme inn ved vurderingen av spørsmålet om bakkeeierne har utvist uaktsomhet ved ikke i tilstrekkelig grad å være oppmerksom på det faremoment som den valgte konstruksjon representerte når malen ikke var dekket med snø. Ved denne vurdering må det videre legges vekt på hva som var den alminnelige standard i 1979. Bakkeeierne mener å ha tilfredsstillende dokumentert at de sikkerhetsmessige forhold i andre hoppbakker ikke var noe bedre på den tiden. Det var heller ikke noen andre - inklusive NSF's trenere og hoppeliten fra Trøndelag - som reagerte på forholdene i Granåsen. En viss vekt må det også legges på at det dreiet seg om en åpen bakke, og at "impulssamlingen" ikke var forhåndsanmeldt. Den som bruker bakken uten noen avtale og naturligvis gratis, må i noen grad ta den som den er. I ettertid er det ikke vanskelig å se at malen frembød et faremoment på ulykkestidspunktet, selv om bakkeeierne ikke kan gå med på at det dreiet seg om et ekstraordinært faremoment, slik som lagmannsretten er inne på. Ut fra forholdene på den tid kan det ikke i noe tilfelle være riktig å se det slik at det forelå erstatningsbetingende uaktsomhet fra bakkeeiernes side. Ved fastleggelse av aktsomhetsnormen for bakkeeierne, må det sees hen til at brukerne av bakken har akseptert den risiko som følger med skihopping.
Byåsen IL og Selsbakk IF, som har hatt fri sakførsel for alle retter, har nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts dom av 24. mai 1984 stadfestes forsåvidt angår Byåsen IL og Selsbakk IF.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Norges Skiforbund har som ankende part i forhold til Kai Henning Stensrud i det vesentlige anført:
Når lagmannsrettens flertall har gitt Stensrud medhold, bygger det på en aktsomhetsnorm som er for streng. Det er mindretallets standpunkt som er riktig.
Det må ansees på det rene at forholden i Granåsen på ulykkestidspunktet var i strid med det regelverk som da gjaldt. Dette er det imidlertid bakkeeierne som må ta ansvaret for. NSF hadde gjennom Yggeseths artikkel publisert hovedinnholdet i FIS-reglene fra 1975. I Skihåndbok Hefte 3, som kom i januar 1979, var det uttrykkelig henvist til de internasjonale regler for godkjenning av hoppbakker. Eierne av Granåsen burde ha tatt kontakt og fått klarlagt reglene, slik som også Yggeseth oppfordret til. Dette måtte gjelde så meget mer som eierne i 1978 søkte og fikk FIS-sertifikat for bakken, og ombyggingen skjedde med henblikk på dette. Malen var av en helt usedvanlig konstruksjon, og NSF's trenere og de fleste brukere trodde at det dreiet seg om et lavt rekkverk.
Det deltok to trenere fra NSF i "impulssamlingen". En tredje trener kom til stede umiddelbart før ulykken. Trenerne er eksperter på snøforhold og snøpreparering, men ikke på konstruksjon av hoppbakker. De må kunne legge til grunn at vedkommende hoppbakke er bygget etter de gjeldende regler og ikke frembyr andre faremomenter enn slike som skihoppere må regne med og har akseptert. Dette måtte i særlig grad gjelde for Granåsen, som antakelig var Norges mest brukte hoppbakke. Blant annet var bakken brukt av hele trøndereliten. Formelt var bakken ikke en sentralbakke, men reelt fungerte den i høy grad som sentralbakke. Helt fra sesongens begynnelse var bakken blitt brukt av et stort antall av hoppere, uten at noen hadde festet seg ved det sikkerhetsmessige. I forbindelse med kombinertrennet 15. og 16. desember 1979, måtte eierne av bakken regne med treningshopping i bakken. Den omstendighet at bakken var åpen for alle og at eierne ikke var varslet om "impulssamlingen", kan på denne bakgrunn ikke velte ansvaret for bakkens tilstand over på brukerne.
I ettertid må det medgis at malen i sin udekkede form objektivt representerte et faremoment. Men dette var ikke større enn det som et rekkverk med udekkede stolper eller ikke av skjermede lyktestolper ville ha representert. Den gang reagerte man ikke noe særlig på dette, så meget mer som fall i ovarennet er meget sjelden.
De klosser som Stensrud brukte, var ikke spesielt høye, og det var helt vanlig å bruke slike klosser da. Han hadde brukt klosser også foregående sesong. De uheldige sider ved bruken av for høye klosser, manifesterte seg først senere.
NSF mener således at trenerne ikke har handlet uaktsomt på en slik måte at det kan pådra forbundet erstatningsansvar.
NSF har nedlagt slik påstand:
"Norges Skiforbund frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til at både Norges Skiforbund og eierne av Store Granåsen, Byåsen IL og Selsbakk IF, må være erstatningsansvarlige for den skade som Kai Henning Stensrud pådro seg ved ulykken 14. desember 1979.
Jeg nevner først at det for Høyesterett ikke er hevdet at det foreligger uaktsomhet fra Stensruds side.
Som jeg tidligere har vært inne på, står saken delvis i en annen stilling for Høyesterett enn for de tidligere retter. Dette skyldes først og fremst at forholdet til det internasjonale og nasjonale regelverk som gjaldt for hoppbakker på ulykkestidspunktet, nå er vesentlig bedre klarlagt, både ved bevisførsel og ved partenes erkjennelse. Men også ellers er saken bedre opplyst. Det er således ingen uenighet om selve hendelsesforløpet eller de fysiske årsaker til skaden. Til tross for den indirekte bevisførsel i Høyesterett, har denne domstol således et bedre grunnlag for sin avgjørelse enn de tidligere retter.
Jeg legger såvel i forhold til eierne som brukerne til grunn at hopperne ikke kan ansees for å ha akseptert det faremoment ved bakken som her har foreligget.
Av praktiske grunner behandler jeg først ansvaret til Byåsen IL og Selsbakk IF.
Oppsettingen av en ganske høy mal av stålrør i Granåsen i 1978 var ikke i seg selv i strid med de regler som da gjaldt for maler. Men den konstruksjon som ble valgt - antakelig av økonomiske grunner, for å slippe en større ombygging av ovarennet - stilte spesielle krav til oppfølgningen. Hvis malen ikke skulle være farlig, og hvis den skulle fylle sin hensikt, nemlig å gi ovarennet en bestemt profil, måtte bakken ikke tas i bruk uten at malen var fylt med snø. Eierne så tydeligvis ikke denne sammenhengen.
Det er på det rene at forholdene i ovarennet på ulykkestidspunktet var i strid med de internasjonale og nasjonale regler som gjaldt. Jeg går ikke her i detalj, men peker på at alle hindringer langs kanten av ovarennet som kunne bli skadekilder ved fall, enten skulle fjernes eller skjermes. Bakkeeierne har anført at de ikke kjente til de relevante bestemmelser, og skyldt på dårlig kunngjøring fra NSF. Jeg mener imidlertid at når man gikk til ombygging av bakken for å få FIS-sertifikat og i denne forbindelse valgte en konstruksjon av den påbudte mal som lett kunne skape problemer, pliktet bakkeeierne å skaffe seg rede på de regler som gjaldt, iallfall på det sikkerhetsmessige område. Det er heller ikke noen unnskyldning om forholdene også skulle være dårlige i andre bakker, der man ikke hadde satt opp en slik mal. En overtredelse av tekniske sikkerhetsregler behøver ikke nødvendigvis å medføre slike faremomenter at det utløser erstatningsansvar, men den vil iallfall være et moment av betydning ved vurderingen av spørsmålet om uaktsomhet er utvist. I denne saken ser jeg det som helt sentralt i aktsomhetsvurderingen at bruken av malen når den ikke var fylt med snø eller skjermet, nødvendigvis måtte medføre en klar tilleggsrisiko ved fall i ovarennet, som burde vært åpenbar for bakkeeierne. Jeg peker videre på at det her dreiet seg om oppsetting av nye hindringer i ovarennet, der det var særlig grunn til å tenke seg om.
Eierne av Granåsen måtte være klar over at i begynnelsen av sesongen kunne malen ikke være fylt med snø, med mindre det kom meget snø med en gang. Den omstendighet at det dreiet seg om en åpen bakke, kunne da ikke frita dem for å skjerme malen, dersom det i det hele tatt var meningen at bakken skulle brukes.
Jeg finner etter dette at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet fra bakkeeiernes side.
Når det gjelder Norges Skiforbund, kan dette ikke klandres for bakkens tilstand, men spørsmålet er om trenerne skulle ha tatt initiativet til å få malen skjermet med glatte plater før treningshoppingen tok til. Det vesentligste i forhold til trenerne må etter min mening være at malen med 14 loddrette stålrør på hver side måtte fremby et klart faremoment ved fall. Dette gjaldt så meget mer som fall i den nedre del av ovarennet nødvendigvis måtte skje i stor fart og normalt forover. I strid med de regler som gjaldt for preparering av ovarenn, på et område der trenerne skulle være eksperter, var det videre bare snø i midten av ovarennet. Snølaget skrånet mot hver side, slik at det er vanskelig å se hvordan den som falt, kunne unngå å bli slynget mot malen. Jeg nevner videre at hopperne var lovende juniorer, som var ivrige etter å kvalifisere seg for å komme på juniorlandslaget. Man kunne ikke vente at disse av eget tiltak skulle ta opp sikkerhetsproblemene når det var ventet av dem at de skulle hoppe.
Ut fra en totalvurdering mener jeg at trenerne har handlet uaktsomt når de ikke bedre ivaretok sikkerhetsinteressene til de unge hopperne, stilt overfor et så åpenbart faremoment som den udekkede mal av stålrør. Jeg er her enig med lagmannsrettens flertall. Uaktsomheten må få den virkning av NSF pålegges å betale erstatning.
Overensstemmende med erstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 23 §5-3, må de erstatningsansvarlige pålegges solidarisk ansvar. Jeg føyer til at jeg ikke finner foranledning til å uttale meg om erstatningsloven lempningsregler kan få anvendelse i denne sak.
Saken har gjeldt en type spørsmål som ikke tidligere har vært forelagt domstolene. Saksomkostninger bør derfor ikke pålegges for noen retter.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Norges Skiforbund, Byåsen IL og Selsbakk IF kjennes in solidum erstatningsansvarlige for den skade Kai Henning Stensrud pådro seg ved ulykken 14. desember 1979.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.
Riktig utskrift bekreftes: