Rt-1987-1369

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-11-21
Publisert:	Rt-1987-1369 (375-87)
Stikkord:	Sjørett, Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 134B 1987, nr 16 og 17/1986 I Nils Elakstad & Sønner A/S II
Parter:	M/S Sagøy's rederi A/S (advokat Jan Velund - til prøve) mot A/S Dolsøy (advokat Rolf Kr Engelsen)
Forfatter:	Smith, justitiarius Sandene, Christiansen. Mindretall: Røstad, Bugge
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §118, §120, §235, §238, Tvistemålsloven (1915) §70, §98, Lov om fremmede statsskib mv (1939), LOV-1973-06-08-38, LOV-1983-05-27-30

Dommer Røstad: I september 1981 drev en rekke norske fiskefartøyer rekefiske med trål i farvannet vest for Svalbard. skipperne var blitt gjort kjent med at de ikke kunne få bunkers fra Longyearbyen. Dersom bunkers derfor ikke kunne bli levert dem ute på feltet av båt fra fastlandet, måtte de dra til fastlandet for der å skaffe seg bunkers for fortsatt fiske. Fra en del av fiskefartøyene - deriblant M/S Sagøy, som tilhørte Åsmund Nordgård, Tromsø, og M/S Drotholm, som tilhørte Nils Blakstad & Sønner A/S, Kristiansund - ble det rettet henvendelse til rederiet A/S Dolsøy i Vartdal om levering av gassolje som bunkers for båtene. M/S Ny Dolsøy fikk drivstoff til båtene i farvannet ved Svalbard. Båten som 21. september 1981 hadde levert fangst etter avsluttet loddefiske, tok en uke senere - 28. september 1981 - ombord den bestilte olje fra anlegget til Norske Fina A/S på Humla ved Ålesund. Oljen ble lastet inn i båtens 9 lastetanker med plassering som i det vesentlige skulle tilsvare det bestilte kvantum for det enkelte fiskefartøy.

M/S Ny Dolsøy leverte den bestilte gassolje til båtene i farvannet ved Svalbard. Den første levering skjedde om kvelden 2. oktober 1981 og ble foretatt til M/S Sagøy, som fikk 50.000 liter olje. Neste kveld ble det levert 32.400 liter til M/S Drotholm. Begge disse båter fikk kort tid etter levering av bunkers vanskeligheter med sitt maskineri, og de mente å ha fått olje som var forurenset. Disse to båter kunne ikke drive fiske som før på grunn av de vansker som nå var oppstått i maskineriet. M/S Sagøy leverte tilbake til M/S Ny Dolsøy 24.600 loter - oppfav så fisket og dro hjem til Tromsø. M/S Drotholm fant det også nødvendig å avbryte fisket. Båten dro inn til Longyearbyen, og etter noen dagers landligge drev den noe fiske i smult farvann inne i Isfjorden. Noen dager senere fikk båten levert 5.000 liter gassolje fra Store Norske og fisket kunne fortsette som tidligere, da båten fikk tilført dyser og andre reservedeler med fly fra fastlandet.

For begge båter måtte det etter hjemkomsten foretas reparasjonsarbeider som skulle ha sammenheng med skader påført maskineriet ved den forurensede olje. Begge rederier mente at de som følge av forurensningen også var påført fangsttap.

Rederiene unnlot å betale regning fra Norske Fina A/S for den leverte olje. Norske Fina A/S reiste søksmål mot rederiet til M/S Drotholm - Nils Blakstad & Sønner A/S fikk rettens medhold på begge punkter. Dommen ble ikke påanket.

Rederiet til M/S Sagøy - Åsmund Nordgård - reiste så søksmål mot A/S Dolsøy ved Søre Sunnmøre herredsrett med krav om erstatning for reparasjonutgifter og fangsttap. I saken, som ved herredsretten ble registrert som sak 42/82 A, anla saksøkte motsøksmål med krav om dekning av fraktutgifter. Rederiet til M/S Drotholm - Nils Blakstad & Sønner A/S - reiste tilsvarende søksmål mot A/S Dolsøy, som på sin side erklærte motsøksmål tilsvarende det som var anlagt i sak 42/82 A. De to saker ble ved rettens beslutning forenet til felles behandling, jf. tvistemålslovens §70. Søre Sunnmøre herredsrett - satt med to sakkyndige domsmenn - avsa 29. desember 1983 dom med slike domsslutninger:

"Sak 42/1982 A:

I hovedsøksmålet

1. Dosøy A/S, Vartdal, dømmes til å betale M/S "Sagøy"s rederi ved reder Åsmund Nordgård, Tromsø, kr. 60.000,- kroner sekstitusen 00/100- i erstatning med tillegg av 15- femten-prosent årlig renter fra 14. juni 1982 til betaling skjer. Oppfyllelsesfrist 14 -fjorten- dager fra dommen er forkynt.

I motsøksmålet:

1. M/S "Sagøy"s rederi ved reder Åsmund Nordgård dømmes til å betale A/S Dolsøy kr 15.240,- kroner femtentusentohundreogførti 00/100 med tillegg av 15 - femten-prosent årlig renter fra 10. september 1982 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfrist 14 - fjorten - dager fra rettskraftig dom.

2. M/S "Sagøy"s rederi ved reder Åsmund Nordgård dømmes til å betale A/S Dolsøy kr. 1.500,- kroner femtenhundre 00/100 - i saksomkostninger innen 14 - fjorten - dager fra dommen er forkynt.

Sak 44/1982A:

I hovedsøksmålet:

1. A/S Dolsøy, Vartdal, frifinnes.

2. Nils Blakstad & Sønner A/S Dolsøy, Vartdal, dømmes til å betale A/S Dolsøy, Vartdal, kr. 21.000,- kroner tjuveendtusen 00/100- i saksomkostninger innen 14 fjorten - dager fra dommen er forkynt.

I motsøksmålet:

1. Nils Blakstad & Sønner A/S dømmes til å betale A/S Dolsøy kr. 19.440,- kroner nittentusenfirehundreogførti 00/100 med tillegg av 15 - femtenprosent årlig renter fra 13. september 1982 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfrist 14 - fjorten - dager fra rettskraftig dom.

2. Nils Blakstad & Sønner A/S dømmes til å betale A/S Dolsøy kr. 1.500,- kroner femtenhundre 00/100- i saksomkostninger innen 14 - fjorten - dager fra dommen er forkynt."

Herredsretten fant at A/S Dolsøy som bortfrakter hadde vist forsømmelse ved rengjøring av M/S Dolsøy og at den innlastede olje, som følge av det mangelfulle renhold, var blitt forurenset. Eieren av M/S Sagøy ble funnet berettiget til erstatning for skader den forurensede olje hadde påført maskineriet. Erstatningen for disse skader måtte imidlertid nedsettes, da herredsretten fant at det forelå medvirkning til skaden. Erstatningen for skade på maskineriet ble derfor redusert til kr. 10.000,- og det ble i tillegg gitt erstatning for fangsttap med kr. 50.000.

I det søksmål Nils Blakstad & Sønner A/S hadde anlagt, ble A/S Dolsøy frifunnet, idet herredsretten fant at eieren av M/S Drotholm ikke hadde reklamert i rett tid.

A/S Dolsøy vant frem med sine motsøksmål og ble tilkjent godtgjørelse for frakt av oljen til de to båter.

Åsmund Nordgård og Nils Blakstad & Sønner A/S påanket herredsrettens dom til Frostating lagmennsrett for så vidt angikk hovedkravet. A/S Dolsøy erklærte motanke i forhold til Åsmund Nordgård med krav om frifinnelse i hovedsøksmålet og stadfestelse av heerredsrettens dom i motsøksmålene. Også ved lagmannsretten ble de to saker forenet til felles behandling og pådømmelse.

Lagmannsretten - satt med to sakkyndige domsmenn - avsa 16. august 1985 dom med slike domsslutninger:

"Ankesak nr. 65/1984:

1. A/S Dolsøy v/styrets formann dømmes til å betale til M/S Sagøys rederi v/reder Åsmund Nordgård kr. 10.760,- - titusensjuhundreogseksti 00/100 - kroner.

2. A/S Dolsøy v/styrets formann dømmes til å betale til M/S Sagøys rederi v/reder Åsmund Nordgård 15% årlig rente av kr. 26.000,- fra 14. juni 1982 til 10. september 1982 og av kr. 10.760,- fra 10. september 1982 til betalling skjer.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

M/S Sagøys rederi v/reder Åsmund Nordgård dømmes til å betale A/S Dolsøy kr. 1.500,- - femtenhundre - kroner i saksomkostninger for herredsretten.

4. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av lagmannsrettens dom."

Lagmannsretten fant som herredsretten at bortfrakteren hadde vist forsømmelse ved rengjøring av M/S Ny Dolsøy og at den olje som ble levert M/S Sagøy og M/S Drotholm var blitt forurenset ombord i M/S Ny Dolsøy. Lagmannsretten fant at M/S Sagøy og M/S Drotholm var påført skade i maskineriet ved bruk av den forurensede olje. Eierne av de to båter måtte anses å ha lidt tap ved utgifter til utbedring av skader påført maskineriet. Sjølovens §118 og §120 ble avsett å dekke et slikt tap, mens det avledede fangsttap ikke kunne avses som et tap det kunne kreves dekning for i medhold av disse bestemmelsene.

Lagmannsaretten avså at det forelå gyldig reklamasjon fra eierne av M/S Drotholm.

Lagmannsretten kom - på samme måte som herredsretten - til at eierne av de to båter som hadde mottatt olje fra M/S Ny Dolsøy, måtte betale frakt for den leverte olje. Dette krav på frakt var ikke bestridt av rederiene. Lagmannsretten fant det praktisk å gjøre fradrag for fraktkravet i de erstatningsbeløp som eierne var blitt avsett berettiget til.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner, som også gjengir partenes anførsler og påstander i de foregående instanser.

Nils Blakstad & Sønner A/S og Åsmund Nordgård har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

A/S Dolsøy har erklært aksessorisk motanke og har påstått seg frifunnet i hovedsøksmålet i begge saker.

Sakene som ved Høyesterett er betegnet ankesak nr. 16/1986 og nr. 17/1986 - er besluttet forenet til felles behandling og pådømmelse, jf tvistemålslovens §98.

Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesakene er det avholdt bevisopptak - med avhør av partene og ni vitner.

Ankene gjaldt opprinnelig både bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Anken over rettsanvendelsen er under ankeforhandllingen blitt begrenset. Det gjøres således ikke lenger gjeldende at M/S Ny Dolsøy skulle ha innhentet særskilt tillatelse for å utføre transporten av gassoljen til farvannet ved Svalbard. Det gjøres heller ikke lenger gjeldende at det ikke forelå noen fraktavtale mellom Nils Blakstad & Sønner A/S og A/S Dolsøy. Videre vil man ikke lenger hevde at reglene om erstatning for skade utenfor kontraktsforhold kan anvendes ved siden av ansvarsreglene i sjølovens §118 og §120.

Ankemotparten har på sin side erklært at man frafaller innsigelsen om at det ikke var reklamert i rett tid fra Nils Blakstad & Sønner A/S.

Anken fra Nils Blakstad & Sønner A/S og Åsmund Nordgård angående rettsanvendelsen er ved ankeforhandlingen blitt begrenset til spørsmålet om hvorvidt lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at fangsttapet ikke kan henføres under sjølovens §118 og §120.

De ankende parter har med hensyn til det nevnte konsekvenstap gjort gjeldende synspunkter som gjelder begge ankeparter. Det fangsttap hver av dem mener seg påført har imidlertid ulikt omfang.De ankende parters anførsler kan sammenfattes slik.

Både herredsrett og lanmannsrett fant at M/S Ny Dolsøy fra Norske Fina A/S mottok olje som det ikke var noen mangel ved. Den olje båten senere overførte til M/S Sagøy og M/S Drotholm, var imidlertid forurenset. Denne forurensning må ha skjedd ombord i M/S Ny Dolsøy, som følge av dårlig rengjøring etter det forutgående loddefiske. De opplysninger som er fremkommet under bevisopptakene, gir ikke noe grunnlag for å fravike det syn herredsretten og lagmannsretten hadde om at forurensningen skjedde ombord i M/S Ny Dolsøy.

Lagmannsretten kom til at bortfrakteren måtte svare erstatning for skade den forurensede olje hadde påført maskineriet på de to fartøyer. Ansvar for slik skade som kunne påvises og måtte utbedres gjennom reparasjoner, falt etter lagmannsrettens syn inn under bortfrakterens ansvar etter sjølovens §118 og §120. De ankende parter er enig med lagmannsretten på dette punkt.

Lagmannsretten tok derimot feil når den kom til at fangsttapet falt utenfor skade som omfattes av bortfrakteransvaret i sjølovens §118 og §120. Før lovendringen i 1973 gav loven den begrenset adgang til å få dekket et avledet tap. Også etter den ordning som da gjaldt, var det imidlertid adgang til å gi slik erstatning i særlige tilfelle. Med lovendringen i 1973 er det blitt en utvidte adgang til å gi erstatning for konsekvenstap. Regelen i §118 nevner nå uttrykelig - ved siden av at gods er kommet til skade - også at gods er blitt "forsinket". Et forsinkelsestap vil i alminnelighet være et typisk eksempel på konsekvenstap. Lovens ordlyd og uttalelser i lovforarbeidene gir støtte for at man med hjemmel i §118 kan gi erstatning for et avledet tap som ble påført og de tap som her er inntrådt - både med hensyn til reparasjonsarbeider og fangsttap - må anses å gå inn under regelen i §118.

De tapsbeløp som de ankende parter krever erstattet, ligger også innenfor den ansvarsbegrensnig som følger av regelen om globalbegrensning, jf §235. Partene er enige om at begrensningsbeløpet etter denne bestemmelse vil være kr 335.000. Dette beløp gjelder imidlertid ved en hending. Slik oljen ble lastet inn i M/S Ny Dolsøy og slik den ble levert ute på fangstfeltet ved to helt atskilte anledninger fra to forskjellige tanker, forligger det her to hendinger.

Ankemotparten kan - etter de ankende parters syn - ikke høres med at det ved fastsettelsen av erstatningsbeløp skal gjøres fradrag for mannskapets andel i fangstutbyttet. Heller ikke kan ankemotparten høres med at det kan gjøres fradrag ut fra et synspunkt om at de ankende parters båter skal ha medvirket til skaden eller at de kunne ha begrenset det tap som bruken av den forurensede olje medførte.

For fastsettelsen av fangsttapet har de ankende parter lagt frem oppgjørslister som viser hvilke fangster som ble gjort ute på feltet ved den tid da båtene fikk den forurensede olje. Oppgjørslistene gir også opplysninger om de priser som er gitt for ulike rekesorter - fordelt etter størrelse og bruksmåte.

De beregninger som de ankende parter har gjort med hensyn til fangsttapet inkluderer for M/S Drotholm at båten en tid etter den inntrådte maskinskade måtte ha landligge og at den deretter kunne ta opp et begrenset rekefiske inne i Isfjorden. Tapspostene for disse to perioder er satt til henholdsvis kr. 180.000,- og kr. 108.000,- - avrundet til kr. 280.000,-.

Den maskinskade M/S Sagøy ble påført ved bruk av den forurensede olje, ledet til at båten måtte gi opp fisket og dra tilbake til Tromsø. Båten måtte gjennomgå omfattende reparasjonsarbeider og var for atskillig tid fratatt mulighet til å utføre rekefiske. De beregninger som er gjort, viser at man har hatt et samlet fangsttap på vel kr. 300.000,-.

De ankende parter har ikke reist innvending mot fraktkravene, slik de er fastsatt i de tidligere dommer.

I ankesak nr. 16/1986 har Nils Blakstad & Sønner A/S lagt ned denne påstand:

"I hovedsøksmålet:

1. A/S Dolsøy v/styrets formann dømmes til å betale Nils Blakstad & Sønner A/S v/styrets formann erstatning begrenset oppad til kr. 335.000,- med tillegg av 15% rente p.a. fra 15. februar 1982 til 1. februar 1986 og 18% rente p.a. fra 1. fabruar 1986 til betaling skjer.

2. A/S Dolsøy v/styrets formann dømmes til å erstatte Nils Blakstad & Sønner A/S v/styrets formann sakens omkostninger for herredsrett.

I motsøksmålet:

Herredsrettens dom stadfestes."

I ankesak nr. 17/1986 har Åsmund Nordgård lagt ned slik påstand:

"I hovedsøksmålet:

1. A/S Dolsøy v/styrets formann dømmes til å betale M/S Sagøys rederi v/Åsmund Nordgård erstatning begrenset oppad til kr. 326.000,- med tillegg av 15% rente p.a. fra 14. juni 1982 til 1. februar 1986 og 18% rente p.a. fra 1. februar 1986 til betaling skjer.

2. A/S Dolsøy v/styrets formann dømmes til å erstatte M/S Sagøys Rederi v/Åsmund Nordgård sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

I motsøksmålet:

Herredsrettens dom stadfestes."

Ankemotparten - A/S Dolsøy - har i det vesentlige gjort gjeldened:

Etter at det ble erklært anke over lagmannsrettens dom, fant A/S Dolsøy grunn til i ankesaken å få prøvd de innsigelser rederiet opprinnelig hadde gjort gjeldende i de søksmål som var reist mot det.

Ankemotparten kan ikke erkjenne at gassoljen skal være blitt forurenset mens den var ombord i M/S Ny Dolsøy. Mannskapet på M/S Ny Dolsøy hadde vist en høy grad av omhu ved rengjøringen etter endt loddefiske. Rengjøringen som omfattet både lastetankene og rørsystemet, tok opprinnelig sikte på å gjøre båten klar for tokt til konsumfiske. Da båten så fikk i oppdrag å bringe gassolje til båtene i farvannet ved Svalbard. Foretok man nok en rengjøring av lastetankene. Båten, som var forholdsvis ny og velskikket for transport av olje, var - etter ankemotparten - rengjort i samsvar med de krav man med rimelighet kan stille.

Ankemotparten vil for øvrig peke på at det er bare M/S Sagøy og M/S Drotholm som hevder at de har fått forurenset drivstoff. Noe slikt har ikke vært hevdet fra noen av de andre båtene. Ankemotparten mener at det ikke kan utelukkes at den olje de to fartøyer har fått, kan ha hatt slike mikroorganismer - "dieseldyr" - som nyere forskning har ment å påvise.

Før 1973 må det anses klart at sjøloven ikke gav hjemmel for å tilstå erstatning for konsekvenstap. Men også etter lovendringen synes det å være liten plass for et slikt tap. Nyere teori synes ikke å ha ansett lovendringen for å innebære noe vidtgående brudd med tidligere lovordning. Omtalen i teori av den nye bestemmelse - også med innføyningen for tap ved forsinket gods - gir ikke dekning for en påstand om at loven hjemler erstatning også for konsekvenstap.

Skulle man likevel komme til at det kan gis erstatning for konsekvenstap, kan dette iallfall ikke strekkes lenger enn det lagmannsretten har gitt anvisning på - med erstatning for skade på båtenes maskineri. Fangsttapet må anses å være avledet av den allerede avledede skade på maskineriet.

Det kan således ikke være grunnlag for å tilkjenne de ankende parter slik erstatning de gjør krav på. Deres beregninger av fangsttapet er i alle fall satt langt høyere enn de reelt kan ha vært utsatt for.

Ankemotparten har på sin side lagt frem oppgjørslister som gjelder fangst og oppgjør for fangst for en båt som rederiet selv hadde på dette fangstfeltet i den tid saken gjelder. Ut fra de opplysninger som således er kommet frem, kan fangsttapet ikke under noen omstendighet settes høyere enn det ankemotparten anførte for lagmannsretten. For M/S Sagøys vedkommende kunne man ikke godta noe høyere daglig nettotap enn kr. 10.250,- og for M/S Drotholms vedkommende kunne det godtas et netto fangsttap på kr. 113.000,- i den 10 dagers periode det her måtte dreie seg om.

Ankemotparten hevder - som for lagmannsretten - at det i et mulig erstatningsbeløp må gjøres fradrag, idet M/S Drotholm og M/S Sagøy har medvirket til tapet. Ankemotparten har for dette punkts vedkommende vist til anførslene slik disse er gjengitt i lagmennsrettens dom. Ankemotparten har videre hevdet at søksmålene er anlagt bare av de to rederier, og at det således må gjøres fradrag for den anpart av fangsten som ville ha tilfalt mannskapet som lott.

I denne sak vil bestemmelsen i sjølovens §235 innebære at den samlede erstatning ikke kan overstige kr. 335.000,-. det må være klart at det her gjelder erstatning for skade ved en hending.

Ankemotparten A/S Dolsøy har i begge ankesaker lagt ned likelydende påstand:

"1. I hovedsøksmålet:

A/S Dolsøy frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

2. I motsøksmålet:

Herredsrettens dom stadfestes."

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

I likhet med herredsretten og lagmannsretten finner jeg det godgtjort at M/S Drotholm og M/S Sagøy mottok drivstoff som var forurenset. Denne forurensning må ha skjedd etter at kontratksmessig drivstoff var levert fra Norske Fina A/S og mens det var i bortfrakterens varetekt. Forurensningen har - som de foregående instanser har fremholdt og som forklaringer innhentet ved bevisopptakene ikke har kunnet rokke ved - hatt sammenheng med mangelfull rengjøring av M/S Ny Dolsøy. På samme måte som herredsretten og lagmannsretten finner jeg at bortfrakteren ikke har kunnet godtgjøre at skaden ikke skyldtes feil eller forsømmelse av hans folk, jf sjølovens §118 første ledd i.f.

Den forurensede olje var mottatt og anvendt som drivstoff for de to fartøyer. Disse fikk nokså umiddelbart problemer med sitt maskineri, og dette medførte at de begge måtte avstå fra fortsatt fiske.

De skader som her inntraff - maskinskader med påfølgende fangsttap - var etter alminnelige erstatnings- og obligasjonsrettslige regler påregnelige. Etter disse regler ville de erstatningsberettigede derfor kunne kreve hele sine individuelle tap erstattet. Spørsmålet i saken er imidlertid om sjølovens bestemmelser om bortfrakterens ansvar for gods ikke bare begrenser de erstatningsbeløp som kan gjøres gjeldende, men også arten av kravene - nærmere bestemt om bortfrakteren er ansvarlig for avledede tap, jf særlig sjøloven §118 og §120.

De bestemmelser som får anvendelse i saken, kom inni sjøloven ved lovendring av 8. juni 1973. For løsningen av spørsmålet som ansvar for avledede tap er det imidlertid av interesse også å se på de tidligere lovregler, som ble inntatt i sjøloven ved lov av 17. mars 1939.

I motivene til de sistnevnte bestemmelser, jf særlig Innstilling fra Sjølovkommisjonen i 1938 48 - 49, er understreket at lasteeieren i alminnelighet ikke er berettiget til å kreve erstatning for annet tap enn det som direkte følger av selve tingsskadene. Selv om lovteksten ikke var klar på dette punkt, var dette også den vanlige oppfatning i skandinavisk teori og rettspraksis, se Erling Selvig: Erstatningsberegningen ved lasteskader, Handelshögskolan i Göteborg: Skrifter 1962.2. Det var imidlertid ikke utelukket å nå frem med et krav for avledede tap, men det var ikke avklart hvilke unntak reglene gav anledning til.

Ved den lovendring som fant sted i 1973 ble selve lovteksten betydelig oppmyket. Ordlyden i den nåværende sjølov §118 begrenser ikke erstatningen til direkte tap, jr ordene "Bortfrakteren er avsvarlig for tap som følge av at gods ........... kommer til skade". Heller ikke ordlyden i §120 første ledd kan ses å inneholde noen slik begrensning, jf særlig at erstatningen skal fastsettes "..med utgangspunkt i verdien av gods.." Dette kan forstås slik at for tingsskadene gir bestemmelsen nærmere anvisning på hvorledes erstatningen skal utregnes - d v s en normal tapsregel - mens man for andre typer tap ikke har noen regel i loven og således må falle tilbake på alminnelige ulovfestede prinsipper.

Jeg kan ikke se at forarbeidene til de gjeldende bestemmelser gir noe klart svar på om man ved lovendringen også tok sikte på en opppmykning av adgangen til å kreve erstatning for avledede tap. Endringene gikk hovedsaklig ut på å innarbeide i sjøloven bestemmelsene i konnossementskonvensjonen av 1924 (kalt Haag-reglene) og tilleggsprotokollen av 1968 (kalt Visby-reglene), se Sjølovkomiteens innstilling X datert mars 1972. Men overflyttingen til §118 av regelen om forsinkelsesansvaret gir en viss støtte for at man ikke opprettholdt det forholdsvis strenge syn i tidligere lov. Et forsinkelsesansvar vil i stor utstrekning nettopp være et ansvar for avledede tap. Også andre bemerkninger i komiteinnstillingen, jf særlig 15 - 16 og 17, kan tas til inntekt for at bortfrakteransvaret omfatter avledede tap. Jeg kan for øvrig vise til uttalelse om erstatningsberegningen på 35 i vedlegg 2 til innstillingen. I voldgiftspraksis har man lagt til grunn at lovendringen av 1973 innebar at reglene om bortfrakterens ansvar for avledede tap ble betydelig oppmyket.

Det er i denne sak ikke påkrevet å ta stilling til om dette gjelder i sin alminnelighet. Hensett til de konkrete forhold - levering av drivstoff til fartøyer på åpent hav i arktiske strøk, hvor annen levering ikke var mulig og hvor den skadede gassoljen derfor foruten maskinskader innebar at fortsatt fiske ble umuliggjort - finner jeg det ikke tvilsomt at A/S Dolsøy's bortfrakteransvar her i tillegg til reparasjonsomkostningene må omfatte fangsttapet.

Det er enighet mellom partene at rederens globalbegrensning - som av dem er utregnet til kr. 335.000,- her er lavere enn det maksimale bortfrakteransvaret etter begrensningsbestemmelsene i sjølovens §120. Da de samlede erstatningsbeløp - som jeg senere kommer tilbake til - overstiger dette beløp, blir det derfor nødvendig for meg å ta stilling til om fordringene er oppstått ved en og samme hending, jf tidligere sjølovs §235 fjerde ledd (etter lovendringen 27. mai 1983 nr. 30 finnes regelen nå i sjølovens §238 nr. 4.)

Ved avgjørelsen av dette spørsmål legger jeg vekt på følgende omstendigheter:

M/S Ny Dolsøy fraktet den innlastede olje i atskilte lastetanker, i det vesentlige tilpasset det enkelte fartøys bestilling av kvantum. Oljen ble levert til de to fartøys på forskjellig sted ute på havet. Leveringen skjedde til M/S Sagøy 2. oktober 1981 om kvelden og først følgende kveld til M/S Drotholm. Slik denne sak er opplyst, synes forurensningen ombord i M/S Ny Dolsøy å ha vært knyttet til de to lastetanker med rørsystem som inneholdt bunkers til de to fartøyer denne sak gjelder. De omstendigheter jeg her har pekt på, gjør det etter mitt syn lite naturlig å anse de to leveringer som e n hending. Jeg kan ikke se at det her er grunnlag for å fastslå noen "innbyrdes sammenheng", jf bemerkninger i Ot prp nr. 32 (1982-82) 32.

Jeg er således kommet til at globalbegrensningen på kr. 335.000,- her vil være knyttet til to hendinger.

Om den erstatning de to rederier etter mitt syn er berettiget til, vil jeg bemerke:

Omfanget av det tap som reparasjonsarbeidene har medført, tvistes det her ikke om. De beløp det gjelder, er for M/S Drotholm kr. 56.955,05,- og for M/S Sagøy kr. 26.057,06,-.

Fastsettelsen av fangsttapet må i betydelig grad bli av skjønnsmessig karakter. I skjønnet inngår en rekke faktorer som bare kan beregnes med tilnærmet sikkerhet. Det gjelder således hvilket fangstkvantum fartøyene kunne ha oppnådd, hvilke priser de ville ha kunnet få for sine fangster, fordelt etter reker av ulik størrelse. Den pris de kunne få, ville - etter det opplyste - også kunne avhenge av kontrakter som var inngått. Begge parter har fremlagt oppgjørslister og annet tallmateriale som gir Høyesterett tilstrekkelig grunnlag for å foreta en skjønnsmessig ansettelse. Ut fra det fremlagte materiale er jeg kommet til at fangsttapet for M/S Drotholm, som etter en tids landligge ble henvist til fiske i indre farvann i Isfjorden, kan settes til ca kr. 200.000,-. For M/S Sagøy, som måtte vende tilbake til Tromsø og ble liggende der for reparasjon, er jeg kommet til at fangsttapet kan settes til ca kr. 230.000,-.

Etter mitt skjønn er det ikke rom for å foreta noen lempning i ansvaret, slik ankemotparten har gjort gjeldende. Når det gjelder synspunktet om medvirknig fra de to fartøyer, tiltrer jeg de synspunkter som lagmannsretten har gjort gjeldende. Anførselen om fradrag for mannskapsdelen kan heller ikke føre frem.

Slik jeg bedømmer denne sak, har de ankende parter således krav på full erstatning for såvel maskinskader som for fangsttap.

Nils Blakstad & Sønner A/S tilkommer således erstatning med henholdsvis kr. 56.955,05,- og ca kr. 200.000,-. Det samlede erstatningsbeløp vil jeg avrunde til kr. 256.000,-.

De erstatningsbeløp M/S Sagøys Rederi tilkommer, utgjør henholdsvis kr. 26.057,06,- og ca kr. 230.000,-. Det samlede erstatningsbeløp vil jeg avrunde til kr. 256.000,-.

Til de sluttbeløp som således fremkommer, skal det gjøres tillegg for renter. Det er ikke fremsatt noen innsigelse mot den rentegodtgjørelse som de ankende parter har fremført i sine påstander. Rentetillegget finner jeg å kunne knytte til felles utgangspunkt for de to tapsposter. Rentegodtgjørelsen skal for den erstatning Nils Blakstad & Sønner A/S tilkommmer svares fra 15. februar 1982, slik det også var fastsatt i lagmennsrettens dom, og for M/S Sagøys Rederi fra 14. juni 1982, regnet fra forkynnelsen av stevningen. Dette tidspunkt var lagt til grunn både i herredsrettens og lagmannsrettens dom.

For lagmannsretten forlå det motsøksmål fra A/S Dolsøy med krav om dekning av fraktutgiftene. De ankende parter erkjente overfor lagmannsretten ansvar for det krav motsøksmålet gjaldt. Lagmannsretten traff ikke noen særskilt avgjørelse med hensyn til motsøksmålet. Den fant det praktisk å gjøre fradrag i de tilkjente erstatningsbeløp for fraktkravene. Overfor M/S Drotholm var kravet på frakt kr. 19.440,- og overfor M/S Sagøy kr. 15.240,-. De ankende parter har også for Høyesterett erkjent dette ansvar. Også for disse beløp må det gjøres tillegg for renter. Utgangspunktet for rentetillegget har i begge instanser vært satt til henholdsvis 13. og 10. september 1982. Det har ikke vært framsatt noen innvending mot dette.

Anken har ført frem.

Jeg finner at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående. De ankende parter må i samsvar med hovedregelen tilstås saksomkostninger for Høyesterett.

De ankende parters prosessfullmektig har fremlagt omkontningsoppgave for ankebehandlingen for Høyøesterett. etter oppgaven som legges til grunn, skal Nils Blakstad & Sønner A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr. 23.500,- herav utlegg med kr. 3.500,-. M/S Sagøys rederi tilkommer erstataning for saksomkostninger med kr. 22.500,- herav utlegg kr. 2.500,-.

Da jeg etter rådslagningen er kjent med at jeg er i mindretall, former jeg ingen domskonklusjon.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende, bortsett fr hans forståelse av tidligere sjølovs §235 fjerde ledd, dvs om erstatningskravene er oppstått ved en og samme hending. Etter min mening foreligger det her bare én hending og ikke som av førstvoterende antatt to. Det vesentlige for mitt syn er at erstatningsansvaret skyldes samme forsømmelse, nemelig den mangelfulle rengjøring av M/S Ny Dolsøys tanker og rørsystem. Oljen ble videre levert i samsvar med en bestilling til båter som befant seg på samme fangstområde, og i en sammenhengende operasjon, selvom det nødvendigvis måtte gå noen tid mellom de enkelte leveringer. Det foreligger da etter min mening slik innbyrdes sammenheng mellom skadetilføyelsene at det er naturlig å karakterisere dette som én hending, sml bemerkningene i Ot prp nr. 32 (1982-83) 32.

Min konklusjon blir at A/S Dolsøys samlede erstatningsansvar er begrenset til kr. 335.000,-. Etter de individuelle erstatningsbeløp førstvoterende er kommet til - og som jeg er enig i - blir derfor erstatningene i hovedsøksmålet til hver av de ankende parter begrenset til kr. 167.500,- etter en forholdsmessig fordeling. I tillegg kommer renter av kravene.

Når det gjelder saksomkostningene og avgjørelsene i motsøksmålene, er jeg enig med førstvoterende.

Jeg stemmer for denne dom:

Ankesak nr. 16/1986:

I. I hovedsøksmålet:

1. A/S Dolsøy dømmes til å betale erstatning til Nils Blakstad & Sønner A/S kr. 167.500,- - etthundreogsyvogsekstitusenfemhundre - med tillegg av 15 prosent rente p.a. fra 15. februar 1982 til 31 januar 1986 og 18 prosent rente p.a. fra 1. februar 1986 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett idømmes ikke. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Dolsøy til Nils Blakstad & Sønner A/S 23.500 - treogtyvetusenfemhundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

II. I motsøksmålet:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynelsen av Høyesteretts dom.

Ankesak nr. 17/1987:

I. I hovedsøksmålet:

1. A/S Dolsøy dømmes til å betale erstatning til M/S "Sagøy"s rederi ved disponent Åsmund Nordgård 167.500,- etthundreogsekstisyvtusenfemhundre - kroner med tillegg av 15 - femten - prosent rente p.a. fra 14. juni 1982 til 31. januar 1986 og 18 - atten - prosent rente p.a. fra 1. februar 1986 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett idømmes ikke. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Dolsøy til M/S "Sagøy"s rederi v/disponent Åsmund Nordgård 22.500,- - toogtyvetusenfemhundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

II. I motsøksmålet:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.