Rt-1987-230
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-10-07 |
| Publisert: | Rt-1987-230 (44-87) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 376K/1986. |
| Parter: | A (advokat Terje Finsrud) mot 1 B og 2 C. |
| Forfatter: | Sandene, Holmøy, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, §407, §409, §415, Straffeprosessloven (1981) §394, Straffeprosessloven (1887) §416, Barneloven (1981) §6, §401 |
Ved stevning til Hadeland og Land herredsrett 21. februar 1985 reiste A søksmål mot B, født xx.xx.1962, og C, født xx.xx.1963, med påstand om at han skulle kjennes ikke å være far til de saksøkte. Han søkte samtidig om at retten tillot søksmålet fremmet ved å gjøre unntak fra treårsfristen i barneloven §6 annet ledd. Hadeland og Land herredsrett avsa 4. mars 1985 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som ved kjennelse 9. april 1985 stadfestet herredsrettens avgjørelse. A påkjærte videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 13. juni 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Kjæremålsutvalget, som hade begrenset kompetanse i samsvar med tvistemålsloven §404, fant at lagmannsretten ikke hadde gjort noen saksbehandlingsfeil. A's øvrige anførsler hadde utvalget ikke kompetanse til å prøve.
A har i prosesskriv datert 18. juli 1986, stilet til Høyesterett og innkommet til Høyesteretts kontor 19. august 1986, begjært saken gjenopptatt under henvisning til tvistemålsloven §407 nr. 6.
I begjæringen gjøres det gjeldende som nye kjensgjerninger og bevis at A i følge bekreftelse fra X fylkessykehus av 16. mai 1986 har nedsatt fertilitet med 90% i forhold til det gjennomsnittlige. De saksøkte er født med halvannet års mellomrom. Et eldre barn, som A i følge tidligere rettsavgjørelse ikke er far til, ble født xx.xx.1960. Det er tale om barnefødsler i relativt rask rekkefølge til tross for ektemannens sterkt nedsatte fertilitet. All erfaring og alle forskningsresultater tilsier at befruktning skjer mer sporadisk når fertiliteten er sterkt nedsatt. Tidligere spermaanalyser som er lagt frem viser at A ikke er å anse som infertil, men at hans befruktningsdyktighet var nedsatt. Det er imidlertid først nå man har fått klart dokumentert graden av nedsettelse. Sannsynligheten taler for at A's fertilitet har vært sterkt nedsatt hele tiden, da han i ung alder fikk kusma i underlivet, med den risiko for sterilitet som dette innebærer.
Graden av nedsatt fertilitet er et klart indisium i retning av at dersom A ønsker barn, er det neppe grunnlag for å knytte særlige forhåpninger til muligheten for å gjennomføre befruktningen på normal måte. Til tross for dette fikk hans fraskilte kone barn i så raskt tempo som i praksis var mulig, og A's nedsatte fertilitet bør da kunne være en slik særlig grunn som det siktes til i barneloven §6 annet ledd.
Det synes derfor også å foreligge saksbehandlingsfeil når lagmannsretten, vitende om A's nedsatte fertilitet, ikke vurderte dette opp mot graden av sannsynlighet for befruktning, men bare bastant konstaterte at A ikke var å anse som infertil. Sannsynligheten for at det kunne være problemer forbundet med befruktning burde i seg selv ha vært tilstrekkelig til å tillate realitetsbehandling av farskapsspørsmålet.
Det anføres videre at A's nedsatte fertilitet burde ha ansporet til interesse for ytterligere blodtypeundersøkelser. Det er i denne saken bare en del av de tilgjengelige systemer som er benyttet. Det anføres at fremgangsmåten ikke synes å være i samsvar med Justisdepartementets veiledning, jfr. vedlegg til rundskriv G-281/80.
Det er også vedlagt kopi av blodtypeundersøkelse rekvirert fra Sverige som sammenholdt med de undersøkelser som er foretatt i Norge hevdes å gi et mer nyansert bilde selv om det er tale om like systemer. Saken begjæres gjenopptatt under henvisning til det som er anført ovenfor.
Begjæringen er ikke forelagt de saksøkte.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Etter tvistemålsloven §415, jfr. §409 skal en gjenopptakelsesbegjæring fremsettes for den domstol som har avgjort saken i øverste instans. Da Høyesteretts kjæremålsutvalg behandlet den sak som nå søkes gjenoptatt, var utvalgets kompetanse begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget prøvet bare om det forelå en rettergangsfeil i forbindelse med lagmannsrettens behandling av saken. Det påberopte gjenopptakelsesgrunnlag har ikke noe med dette å gjøre. Kjæremålsutvalget er kommet til at det under disse omstendigheter må være riktig å tolke §409 slik at gjenopptakelsesbegjæringen skulle ha vært fremsatt for lagmannsretten.
Til sammenlikning nevnes at det følger av straffeprosessloven §394 første ledd at gjenopptakelsesbegjæringer skal fremsettes for den domstol som har avsagt den angrepne dom. Dette gjelder selv om det etter anke er avsagt dom i høyere instans, såfremt ankedomstolen ikke har prøvd den side av dommen som angrepet rettes mot. Bestemmelsen gjelder tilsvarende ved angrep på de kjennelser og beslutninger som kan være gjenstand for gjenopptakelse, jfr. §401. Den tidligere straffeprosesslov §416 bestemte bare at begjæringen skulle fremsettes for den rett som hadde avsagt den angrepne dom, men bestemmelsen ble tolket på den måte som fremgår av den nåværende lovs §394 første ledd.
Gjennopptakelsesbegjæringen blir således å avvise fra Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig. - - -