Rt-1987-24
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1987-01-14 |
| Publisert: | Rt-1987-24 (6-87) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 5/1987, Snr 110/1986. |
| Parter: | Statsadvokat Even Fredriksen aktor mot A (Forsvarer: advokat Alf Nordhus) B (Forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Skåre, Røstad, Endresen, Halvorsen, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §182, §255, §256, §286, §288, §29, §49, §68, §69, Skatteloven (1911) §118, Skattebetalingsloven (1952) §51, §62 |
Dommer Skåre: Sandnes herredsrett avsa 9 august 1985 dom, som for domfelte nr 1 og nr 3 hadde denne domsslutning:
"1 a. A, født xx.xx.1932, dømmes for overtredelse av strl. §256 jfr. §255, strl. §256 jfr. §255 jfr. §49 skattelovens §118 nr. 1, 1. ledd, skattebetalingslovens §51 nr. 1, strl. §182, 1. ledds 1. straffalternativ og strl. §286 2. straffalternativ jfr. §288, 1. ledd, alt sammenholdt med strl. §62, 1. ledd, til en straff av fengsel i 5 - fem - år med fradrag av 113 - ethundreogtretten - dager for utholdt varetektsfengsel.
1 b. I medhold av strl. §29 nr. 2 fradømmes A for en tid av 5 - fem - år retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, retten til å være daglig leder/administrerende direktør i noe selskap og retten til å sitte i noe selskaps styre.
1 c. A frifinnes for tiltalens punkt 1 e og f, tiltalens punkt III, tiltalens punkt IV, tiltalens punkt V og tiltalens punkt IX samt det fremsatte inndragningskrav.
1 d. A dømmes til å erstatte statskassen saksomkostninger med kr. 100.000,- - kroner ethundretusen -. .....
3 a. B, født xx.xx.1950, dømmes for overtredelse av strl. §256 jfr. §255, strl. §256 jfr. §255 jfr. §49, skattelovens §118 nr. 4 2. straffalternativ, skattebetalingslovens §51 nr. 1 og strl. §286, 2. straffalternativ jfr. §288, 1. ledd, alt sammenholdt med strl. §62, 1. ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år med fradrag av 86 - åttiseks - dager for utholdt varetektsfengsel.
3 b. B frifinnes for tiltalens punkt I e og f, tiltalens punkt III, tiltalens punkt IV, tiltalens V, tiltalens punkt VI e og f, tiltalens punkt IX og tiltalens punkt X b samt det fremsatte inndragningskrav."
Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
De domfelte begjærte fornyet behandling. Subsidiært ble dommen påanket til Høyesterett på grunn av saksbehandlingen og lovanvendelsen. A anket også over straffutmålingen - herunder rettighetstapet - og over saksomkostningene. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet lagmannsrettsbehandling. Ankene ble henvist til Høyesterett for så vidt gjelder et spørsmål om foreldelse under tiltalens post VII - overtredelse av skattebetalingslovens §51 nr 1 - og for straffutmålingen vedrørende A . Forsvareren for B har utenom anken tatt opp spørsmålet om å sette ned straffen også for denne domfeltes vedkommende.
Anken over lovanvendelsen kan etter min mening ikke føre fram.
Tiltalens post VII gjaldt det forhold at det var blitt utbetalt lønn til noen av de ansatte uten at det ble foretatt skattetrekk. Slik tiltalebeslutningen lød etter rettelse under hovedforhandlingen, utgjorde lønnsbeløpene samlet 764 000 kroner "eller en vesentlig del av dette". Herredsretten sier at den strafferettslige foreldelse ikke begynner å løpe "så lenge det straffbare forhold vedvarer, og det straffbare forhold vedvarer så lenge kommunens krav på skattebeløpet består, og kommunens krav på skattebeløpet består så lenge ikke sivilrettslig foreldelse er inntrådt". Herredsretten finner støtte for dette syn i Rt-1955-426 og Rt-1974-837.
Jeg er ikke enig i dette synspunkt, og herredsrettens utsagn har ikke støtte i de dommer det henvises til - disse dommer gjelder andre forhold. Jeg er imidlertid enig i det resultat herredsreten er kommet til fordi tiltalen gjelder et sammenhengende forhold, med den betydning dette har i forhold til straffelovens §68 første ledd. Jeg peker i denne forbindelse på at tiltalepunktet gjaldt utbetalinger til en lang rekke ansatte, at det for de fleste av dem dreier seg om flere utbetalinger og at det - med unntak for to utbetalinger - ikke var tvilsomt at det dreiet seg om maskert lønn. Etter mitt skjønn foreligger slik sammenheng i tid og med hensyn til utbetalingenes art, at vi står overfor et sammenhengende forhold, som først opphørte ved utgangen av 1981. Det er da klart at forholdet ikke er foreldet.
Jeg peker ellers på at ankene for dette forholds vedkommende bygger på en forutsetning om at foreldelsesfristen først ble brutt ved utferdigelse av tiltalebeslutning i februar 1984. Allerede i 1982 ble det imidlertid iverksatt ransaking, beslag, pågripelse og fengsling. De siktelser som lå til grunn for disse tiltak, omfattet ikke uttrykkelig skattebetalingslovens §51 nr 1. Jeg nevner imidlertid at A allerede 16 april 1982 ble siktet for overtredelse av straffelovens §286 for å ha ført uriktige regnskaper, og at det i forbindelse med gjerningsbeskrivelsen er nevnt at han skal ha holdt "skattefri" lønn utenom regnskapet for en del medarbeidere, og/eller skal ha "legitimert" slik lønn ved fiktiv fakturering. Denne siktelse må utvilsomt ha hatt fristavbrytende virkning også i forhold til skattebetalingslovens §51 nr 1. Ut fra de tidsangivelser som finnes i siktelsen følger det allerede av dette at foreldelse ikke er inntrådt for den vesentligste del av det tiltalen gjelder.
I anledning av det som As forsvarer har anført under ankeforhandlingen vil jeg særskilt bemerke:
Når det gjelder det største beløp under tiltalen for underslag - underslag av renter som debitorene hadde betalt, men som ikke ble videresendt kreditorene - er det fra forsvarerens side pekt på at beløpene var forholdsvis lave for den enkelte kreditor, og at inkassoselskapet generelt gjorde en god jobb for kreditorene. Slike synspunkter gjør seg etter hans mening også gjeldende i forhold til den post som gjelder bevisst forsinkelse av å gi kreditorene oppgjør.
Jeg kan imidlertid ikke se at dette har noen betydning i formildende retning. De rentebeløp som ble holdt tilbake ved oppgjøret, kunne riktignok være beskjedne i relasjon til den enkelte kreditor. Tilbakeholdelsen skjedde imidlertid systematisk og gav inkassoselskapet en fortjeneste som herredsretten har fastslått til 5 millioner kroner. Underslagene ble dessuten etter As opplegg ordnet slik at de vanskelig kunne oppdages selv om kreditorene skulle be om spesifikasjon av rentebeløpet. Heller ikke når det gjelder den bevisste forsinkelse av å gi kreditorene oppgjør, er det av betydning at den enkelte kreditors tap var beskjedent. Også i denne forbindelse legger jeg vekt på at inkassoselskapet oppnådde en betydelig kreditt- og rentefordel.
Samlet utgjør underslagene - som dels er skjedd i forhold til kreditorene, og dels i forhold til debitorer som betalte for meget - mer enn 6 millioner kroner. I tillegg kommer overtredelsen av straffelovens §286 om vesentlig tilsidesettelse av årsoppgjørsreglene, av straffelovens §182 om dokumentfalsk, av skattebetalingslovens §51 og av skattelovens §118. A har unndratt mer enn 1 million kroner fra personlig beskatning. De skatteunndragelser som knytter seg til selskapene, utgjør til sammen ca 4,2 millioner kroner. I dette beløp inngår poster hvor det som er unndratt beskatning i et av selskapene er beskattet i et annet selskap som domfelte hadde kontroll over, og for enkelte poster dreier det seg om forskyvning av tidspunktet for beskatning. Men dette utgjør bare en mindre del av totalbeløpet. Det er åpenbart at også skatteunndragelsene må telle vesentlig i den samlede vurdering.
Forsvareren har fremholdt at også styrets medlemmer og revisor må ha et ansvar for det som skjedde, og at dette må ha betydning for straffutmålingen. Det foreligger imidlertid ingen opplysning som gir grunnlag for å bebreide noen av disse. Under enhver omstendighet var det A som i egenskap av daglig leder og reelt sett eneeier av selskapet stod for de ulovlige tiltak og sørget for at de ble gjennomført. En eventuell mangel på kontroll reduserer ikke hans skyld.
Forsvareren har også pekt på at domfelte er 54 år og reelt sett vil ha små muligheter for å reetablere seg innenfor den næringsvirksomhet han har drevet over en årrekke. Jeg kan heller ikke se at dette har noen betydning for straffutmålingen. Sett på bakgrunn av den serie av meget alvorlige handlinger saken gjelder, er straffen på 5 års fengsel ikke for streng. Jeg finner heller ikke grunn til å redusere varigheten av rettighetstapet. Spørsmålet om å sette ned de idømte saksomkostninger hører - etter det resultat jeg har kommet til - ikke under Høyesterett.
B er medansvarlig både for underslagene og skatteundragelsene. Herredsretten har fremholdt og tatt hensyn til at han kan ha vært dominert av A og at han ikke har hatt noen personlig vinning. Noen grunn til å sette straffen lavere enn 2 års fengsel er det etter min mening ikke.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankene forkastes.