Rt-1987-289

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-03-11
Publisert:	Rt-1987-289 (66-87)
Stikkord:	Familierett, Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 27/1987, nr 76/1986
Parter:	X og Y (Advokat Alf Nordhus) mot Staten v/Sosialdepartementet (Advokat Stig Tufte-Johnsen - til prøve)
Forfatter:	Aasland, Backer, Philipson, Endresen, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §16, §19, Tvistemålsloven (1915) §478, §482, §485, Tvistemålsloven (1915), §18, §53, §6, Barnevernloven (1953)

Dommer Aasland: Ø sosialutvalg traffødt xx.xx.1984 vedtak om å overta omsorgen for X og Ys barn D født xx.xx.1973, og S, født xx.xx.1974, og anbringe dem til oppfostring utenfor hjemmet, jf barnevernslovens §19. Foreldrene påklaget vedtaket til fylkesmannen i Å, Fylkesmannen stadfestet vedtaket ved skriv av 14 desember 1984, slik dette er nærmere presisert i skriv av 8 januar 1985. Overensstemmende med barnevernslovens §53 første ledd bokstav a jf tvistemålslovens kapittel 33 brakte foreldrene fylkesmannens vedtak inn til overprøving for Æ herredsrett.

Herredsretten med fagkyndige meddommere avsa 12 november 1985 dom med slik domsslutning:

"Staten ved Sosialdepartementet frifinnes."

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten viser jeg til dommen.

X og Y har påanket dommen til Høyesterett, jf tvistemålslovens §485.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Æ herredsrett. De ankende parter og 14 vitner - herav 4 nye for Høyesterett - avgav forklaring. Det er fremlagt noen nye dokumenter, de fleste i tilknytning til utviklingen etter herredsrettens dom. Herunder er det under ankeforhandlingen fremlagt opplysninger vedrørende anbringelsen av D i fosterhjem, noe jeg snart kommer tilbake til.

Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt psykologene Karen Hassel og John Sandstrøm. De sakkyndige har hatt samtaler med barna, med foreldrene og med barn og foreldre samtidig. Videre har de besøkt Ss fosterhjem og hatt samtale med fosterforeldrene. De sakkyndige har avgitt en felles skriftlig uttalelse, hvor de konkluderer med at barna ikke bør flytte tilbake til sine foreldre. Begge de sakkyndige har møtt for Høyesterett og har muntlig fastholdt og utdypet sin uttalelse.

Da ankeforhandlingen for Høyesterett ble påbegynt 26 februar 1987, meddelte de ankende parters prosessfullmektig at han samme dag hadde fått opplyst at D var overført fra Z behandlingshjem, hvor hun hadde vært siden august 1985, til fosterhjem. Han fant på denne bakgrunn å burde begjære ankeforhandlingen utsatt, da det måtte anses vesentlig for avgjørelsen å få innhentet nærmere opplysninger om forholdene i og i tilknytning til fosterhjemmet og om Ds tilpasning der. Det ville også være ønskelig å få en uttalelse av de sakkyndige om disse forhold. Statens prosessfullmektig meddelte at han først to dager før hovedforhandlingen hadde fått underretning om at d. den foregående uke var overført til fosterhjem i T. Fosterhjemsplasseringen innebar imidlertid ingen uforutsett utvikling, da det lenge hadde vært på det rene at barnevernsmyndighetene arbeidet med sikte på å anbringe D i fosterhjem. Etter statens oppfatning ville det være uheldig om saken skulle bli utsatt.

På Høyesteretts anmodning møtte en av de oppnevnte sakkyndige, psykolog Sandstrøm, for å uttale seg om behov for og betenkeligheter ved å utsette saken. Etter å ha hørt den sakkyndige og etter at prosessfullmektigene hadde fått uttale seg, trakk retten seg tilbake for å rådslå om utsettelsesspørsmålet, og besluttet at ankeforhandlingen skulle fortsette. Om utsettelsesspørsmålet bemerker jeg:

Det er i sin alminnelighet ønskelig at saker om rettslig overprøving etter tvistemålslovens kapittel 33 av inngrepsvedtak i blant annet barnevernssaker blir avgjort så raskt som mulig, jf også bestemmelsen i lovens §478 om at retten skal påskynde saken mest mulig. I den foreliggende sak har det allerede vært nødvendig å utsette ankeforhandlingen en gang, og det må være av vesentlig betydning for alle berørte at det nå ikke trekker ut med en endelig avklaring av hvor barna skal være. Dette hensyn må imidlertid holdes opp mot behovet for å få saken betryggende opplyst. Slik denne saken ligger an, kan jeg ikke se at anbringelsen av d. i fosterhjem representerer en ny opplysning av en slik karakter at det er nødvendig å utsette avgjørelsen. Det dreier seg ikke om en uforutsett endring av hennes situasjon, men om en lenge planlagt gjennomføring av tiltak som sosialmyndighetene har tatt sikte på og som er omtalt allerede i herredsrettens dom. Det heter her at d.s opphold på Z er tenkt å vare i ett år, og at det deretter tas sikte på å plassere henne i fosterhjem.

Jeg nevner for øvrig at ankeforhandlingen for Høyesterett varte i fem dager, og at staten før forhandlingenes tredje dag fremla et fyldig skriftlig materiale, mottatt fra sosialkontoret i Ø, med opplysninger om anbringelsen av D i fosterhjem og om forholdene i fosterhjemmet. Om disse opplysninger skal jeg foreløpig innskrenke meg til å bemerke at det fremgår at det har vært nedlagt et betydelig arbeid i å finne et egnet fosterhjem, at overflytningen av piken har vært grundig forberedt og at den så langt synes å ha gått bra.

Jeg går etter dette over til sakens realitet.

X og Y hevder at vilkårene for å frata dem omsorgen for barna ikke var eller er til stede. Etter deres mening bygger vedtaket om omsorgsovertakelse på feilvurdering og et skjevt verdisyn. De har i det vesentlige gjort gjeldende:

Barnevernslovens utgangspunkt er at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre, og at det skal særdeles sterke grunner til for å flytte barn fra hjemmet. Barn er knyttet til sine foreldre med sterke følelsesmessige bånd, og det kan lede til alvorlige psykiske skader om båndene blir revet over. Det må aksepteres at hjem og foreldre kan være høyst forskjellige. Om et hjem i noen grad avviker fra det vanlige, gir dette ikke grunnlag for omsorgsovertakelse etter barnevernsloven. Etter de ankende parters mening har barnevernsmyndighetene ikke hatt dette utgangspunkt tilstrekkelig klart for øyet.

Da familien flyttet fra Sverige og bosatte seg på Ø, ble den oppfattet som et fremmedelement. Det var i og for seg klart at familien hadde problemer. S viste symptomer på et MBD-syndrom, som medførte atferdsforstyrrelser både i hjem og skole. Barna hadde språkproblemer og andre tilpasningsvanskeligheter i det nye miljøet, og S ble utsatt for mobbing. Foreldrene var uten arbeid, og manglet sosiale kontakter. Disse problemene kunne nok kalle på innsats fra det sosiale hjelpeapparat. Men tiltakene burde i langt sterkere grad ha tatt sikte på å legge forholdene til rette for at barna kunne bli i hjemmet.

Foreldrene erkjenner at S trengte spesiell oppfølgning og behandling. Men dette skyldtes hans funksjonsforstyrrelse, ikke forholdene i hjemmet. En annen sak er at barn med slike funksjonsforstyrrelser erfaringsmessig er meget krevende og gjør foreldrenes oppdragergjerning vanskelig, noe sosialmyndighetene hevdes ikke å ha tatt tilstrekkelig hensyn til. Når det gjelder D, bestrider foreldrene at det har foreligget vesentlige atferdsproblemer. At hennes situasjon etter hvert er blitt oppfattet som vanskelig, henger trolig sammen med at hun har oppfanget de konflikter som oppstod i forholdet mellom foreldrene og det sosiale hjelpeapparat, hvor foreldrene på et tidlig tidspunkt ble stilt overfor advarsler om at det kunne bli aktuelt å flytte barna fra hjemmet.

Det bestrides at forholdene i hjemmet var slik at de kunne gi grunnlag for omsorgsovertakelse. Noen konkrete mislige forhold er ikke påvist; barnevernsmyndighetene har bygd på vage og lite konkret underbygde bebreidelser mot foreldrene for manglende stabilitet og grensesetting i forhold til barna. Foreldrene er også bebreidet for at de skal ha vist seg lite villige til å motta hjelp fra det sosiale hjelpeapparat, men dette er ikke riktig. Tvert imot har foreldrene i stor utstrekning vist imøtekommenhet overfor den hjelp som ble tilbudt. De var således motivert for at S skulle få plass på Z behandlingshjem høsten 1982, noe som imidlertid ikke lot seg gjennomføre fordi plassen ble opptatt. Familien aksepterte deretter tilbud om innleggelse ved familiepaviljongen ved Barnepsykiatrisk avdeling, L sykehus, hvor foreldre og barn våren 1983 oppholdt seg i flere uker. Etter å ha konferert med sin advokat, aksepterte også foreldrene å ta imot den tilsynsfører sosialutvalget utpekte våren 1984. Når forholdet mellom foreldrene og det sosiale hjelpeapparat ble anstrengt, skyldtes det at foreldrene opplevde de forskjellige inngrep slik at det ikke ble vist tilstrekkelig respekt for deres privatliv og integritet - de følte seg overvåket og "overkjørt". Sosialmyndighetene har ikke vist tilstrekkelig forståelse for foreldrenes sårbarhet på dette punkt.

Etter de ankende parters mening har sosialmyndighetene forsømt å skaffe seg best mulig kjennskap til forholdene i hjemmet, jf barnevernslovens §6 annet ledd. De har vært ensidige i sine bebreidelser mot foreldrene og har vist liten forståelse for deres situasjon. Det burde ha vært mulig å nå lenger med forebyggende tiltak uten at barna ble flyttet fra foreldrene, jf også det som uttales om dette i premissene til fylkesmannens vedtak av 14 desember 1984. Foreldrene fremhever også at gjennomføringen av vedtaket om omsorgsovertakelse skjedde på en traumatisk måte for barna, idet de ble avhentet med politiets hjelp. Videre kritiseres sosialmyndighetne for at det ved omsorgsovertakelsen ikke var tilstrekkelig overveid hva som videre skulle skje med barna, noe som for Ds vedkommende ledet til at hun ble værende altfor lenge på institusjoner som var lite egnet for barn på hennes alder, uten å få klarhet i hvor hun fremtidig skulle bo.

Når det gjelder barnas nåværende situasjon, bestrider de ankende parter i og for seg ikke at barna synes å være kommet i gode fosterhjem. Det må likevel være bedre for dem å komme tilbake til foreldrene. Dette vil også være i overensstemmelse med barnas egne ønsker, som det må legges stor vekt på når barna er så vidt store. For øvrig gjøres det gjeldende at når, slik de ankende parter ser det, vilkårene for omsorgsovertakelse ikke forelå da sosialstyrets og fylkesmannens vedtak ble truffet, må dette uten videre lede til tilbakeføring av barna. Det forhold at et uholdbart vedtak er gjennomført, kan ikke lede til at foreldrenes rettslige stilling blir svekket; det ville stride mot den alminnelige rettsbevissthet.

Av hensyn til muligheten for at avgjørelsen kan falle forskjellig ut for de to barna, har X og Y nedlagt slik påstand:

"1. Barnevernsnemndas omsorg for S, født xx.xx.1974, og plassering av ham i fosterhjem oppheves.

2. Barnevernsnemndas omsorg for D, født xx.xx.1973, og plassering av henne i fosterhjem oppheves."

Ankemotparten - staten v/Sosialdepartementet - hevder at herredsrettens dom er riktig. Staten fremhever at begge barna er klart behandlingstrengende, og at dette skyldes uheldige oppvekstvilkår i hjemmet. Barna har i det siste utviklet seg i positiv retning, noe som må tilskrives miljøskiftet. Foreldrene har svært begrensede ressurser, og er ikke i stand til å dekke barnas omsorgsbehov. Selv med all mulig støtte fra det sosiale hjelpeapparat vil en tilbakeføring av barna til foreldrene være utilrådelig.

Staten v/Sosialdepartementet har nedlagt slik påstand:

"Herredsrettens dom stadfestes."

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i stor utstrekning tiltre dens begrunnelse. Imidlertid finner jeg å burde gjøre nærmere rede for mitt syn på saken. Jeg anser det praktisk først å foreta en oppsummering av noen hovedpunkter i saksforholdet.

Y er født i 1945, X i 1946. Hun oppebærer uførepensjon med en uføregrad på 100 % etter at hun 19 år gammel var utsatt for en alvorlig bilulykke. Det er opplyst at hennes skader var så alvorlige at hun ble forespeilet et liv i rullestol, men at hun gjennom en beundringsverdig innsats klarte å komme seg på bena. Y har utdannelse innenfor hotellfaget, hvor han har arbeidet inntil 1978. Fra 1974 var han ansatt ved et hotell i Gøteborg, og familien bosatte seg da der. Etter 1978 har han ikke hatt noe lengre sammenhengende arbeidsforhold, men var i 1980 i tre måneder til sjøs, og i 1981-82 drev han et års tid en matvarebutikk i .......... i Sverige, hvor familien tok bopel. Siden familien flyttet fra Sverige til Ø i 1982, har han bare hatt noen få og kortvarige arbeidsforhold. Han har periodevis oppebåret arbeidsledighetsstønad; for øvrig har familien levd av hustruens uførepensjon foruten at den har mottatt økonomisk støtte fra mannens far. Det er opplyst at ekteparet nå har fraflyttet leiligheten de hadde på Ø og de har for tiden visstnok ingen permanent bopel.

Under oppholdet i Sverige hadde familien atskillig kontakt med svenske barnevernsmyndigheter, og det er fremlagt om fattende journalnotater derfra. Av notatene fremgår blant annet at begge barna har vist atferdsproblemer og sen utvikling. Det fremgår også at foreldrene har vist en vekslende og til dels sterkt negativ holdning til å motta sakkyndig bistand for barna.

I august 1982 flyttet familien til Ø, hvor barna begynte på skolen, D i 2. klasse og s. i 1. klasse på U skole. Allerede første skoledag meldte det seg store problemer med S, som hadde raseriutbrudd og var voldsom. Skolen tok straks kontakt med Pedagodisk psykologisk tenestekontor for ...... og Ø - PPT. Det ble etter kort tid etablert et særskilt skoleopplegg for ham ved .......... skole med individuell undervisning. PPT anså imidlertid gutten som behandlingstrengende, og etter at foreldrene hadde samtykket, ble det søkt om plass for ham på Z behandlingshjem. Det viste seg at plassen ikke ble tilgjengelig. Imidlertid aksepterte foreldrene at hele familien ble innlagt i familiepaviljongen ved barnepsykiatrisk avdeling, L sykehus, i mars/april 1983. Fra dette oppholdet foreligger et ganske omfattende skriftlig materiale, som i stor utstrekning er gjengitt i herredsrettens dom. Jeg nøyer meg med å bemerke at uttalelsene peker på alvorlig svikt i foreldrenes evne til å skape et tilfredsstillende miljø for barna.

Etter at familien kom tilbake fra sykehuset, for øvrig etter å ha avbrutt oppholdet en uke før avtalt tid, tok PPT på ny opp spørsmål om S burde få plass på Z behandlingshjem. Dette var imidlertid foreldrene nå ikke villige til å vurdere. Begge barna tok opp skolegang ved U skole. Her ble man nå i stigende grad oppmerksom på at også D hadde problemer. I løpet av høsten 1983 ble hun tiltagende taus, innesluttet og vanskelig å oppnå kontakt med.

Med brev av 21 november 1983 til Ø barnevernsnemnd gav PPT en orientering om familien. De vesentligste deler av brevet er gjengitt i herredsrettens dom. Det heter i den avsluttende vurdering blant annet at foreldrene har klart begrensede ressurser til å ta seg av barna sine, og at barna ikke får dekket de mest grunnleggende behov, som trygghet, grenser, omsorg og konsekvens. Foreldrene er ikke villige til å motta hjelp. Det foreslås derfor at det blir nærmere vurdert om barna bør være i hjemmet, og det foreslås at hjemmet blir satt under tilsyn.

Ø sosialutvalg vedtok 14 februar 1984 å sette hjemmet under tilsyn, jf barnevernslovens §18 første ledd bokstav a, og dette vedtaket ble opprettholdt og forlenget ved sosialutvalgets vedtak av 29 mai 1984. Etter at foreldrene først hadde motsatt seg å ta imot den oppnevnte tilsynsfører, fikk han anledning til å gjennomføre en del besøk i hjemmet, men foreldrene nektet deretter på ny å ta imot ham, og tilsynsordningen fungerte således bare en kort tid. Det kom nye rapporter fra skolen og PPT til sosialkontoret om at D viste symptomer på store personlige problemer. Den 6 august 1984 traff sosialutvalget, som allerede nevnt, vedtak om å overta omsorgen for barna.

Da vedtaket skulle iverksettes, var familien imidlertid reist til utlandet. Moren møtte på sosialkontoret noen uker senere, men var ikke villig til å opplyse hvor barna befant seg. Etter at det med politiets hjelp var brakt på det rene at de oppholdt seg i en leilighet i K, ble de hentet der av personale ved Ø sosialkontor, også med politiets hjelp.

S bodde etter dette på M Barnehjem i ...... til juli 1985, da han ble flyttet til fosterhjem i ........ . Overflytningen hadde vært forberedt gjennom lengre tid.

D var i vel en måned døgnpasient ved Barnepsykiatrisk avdeling, L sykehus. Hun flyttet deretter til M Barnehjem, men fortsatte som dagpasient ved avdelingens skole, og reiste således hver dag mellom .... og K. I august 1985 ble hun overført til Z behandlingshjem. Som før nevnt, ble hun etter grundig forberedelse flyttet til fosterhjem i februar 1987.

I tiden etter omsorgsovertakelsen ble det etablert en besøksordning mellom foreldrene og barna. Etter at S ble flyttet til fosterhjem, reagerte foreldrene med å nekte å ta kontakt med dem, og det gikk lang tid uten at barna hørte fra foreldrene. Det er imidlertid opplyst at foreldrene i den seneste tid skal ha vist seg mer positive til kontakt.

Jeg kommer for øvrig nærmere tilbake til barnas nåværende situasjon.

Den rettslige prøvning gjelder formelt fylkesmannens vedtak av 14 desember 1984 i den klagesak foreldrene hadde fremmet. Dette vedtaket er isolert sett noe uklart, men er i fylkesmannens brev av 8 januar 1985 presisert derhen at fylkesmannen stadfester Ø sosialutvalgs vedtak om omsorgsovertakelse uten tidsbegrensning. Det er imidlertid en forskjell mellom sosialutvalgets og fylkesmannens vedtak når det gjelder den hjemmel inngrepet bygger på. Ø sosialutvalg traff sitt vedtak om å overta omsorgen for barna og anbringe dem til oppfostring under henvisning til inngrepshjemlene i barnevernslovens §16 bokstavene a og b. Fylkesmannens stadfestelsesvedtak bygger på lovens §16 bokstav d. Den subsumsjon fylkesmannen har valgt, er imidlertid ikke til hinder for at retten bygger på en annen lovhjemmel dersom denne synes mer adekvat, jf tvistemålslovens §482 om at retten innenfor rammen av vedkommende lov skal prøve alle sider av saken. Selv om det nok kan sies at de forskjellige inngrepshjemlene i barnevernslovens §16 i noen grad overlapper hverandre, finner jeg det for min del mest naturlig å holde vedtaket om omsorgsovertakelse i denne sak opp mot bestemmelsen i barnevernslovens §16 bokstav a. Etter denne bestemmelsen kan vernetiltak treffes overfor barn under 18 år "når barnet blir slik behandlet eller lever under slike forhold at dets helse (fysisk-psykisk) eller utvikling utsettes for skade eller alvorlig fare".

Når det gjelder vedtak om å overta omsorgen, er det etter lovens §19 første punktum et tilleggsvilkår at åtgjerder som nevnt i lovens §18 må anses nytteløse eller ikke har ført frem. I den foreliggende sak vedtok sosialutvalget, som allerede nevnt, å sette hjemmet under tilsyn. Tilsynsordningen fungerte imidlertid bare en kortere periode på grunn av foreldrenes motstand. Forebyggende åtgjerder som nevnt i §18 har således forgjeves vært forsøkt. Selv om dette ikke uten videre er avgjørende for at vedtak om omsorgsovertakelse bør treffes, er det iallfall tilstrekkelig til at vilkåret i §19 første punktum må anses oppfylt.

Avgjørende blir etter dette om vilkårene i barnevernslovens §16 bokstav a er til stede, og om det ellers foreligger tilstrekkelig gode grunner for at barnevernsmyndighetene har overtatt omsorgen og anbrakt barna til oppfostring.

Som det vil ha fremgått, har barna og foreldrene hatt en utstrakt kontakt med det sosiale hjelpeapparat, herunder også med behandlingsinstitusjoner. Det foreligger således et meget omfattende materiale i form av rapporter m v til belysning av barnas tilstand og av forholdene innen familien. For Høyesterett er saken ytterligere klarlagt gjennom uttalelser fra de oppnevnte sakkyndige og gjennom opplysninger om utviklingen etter herredsrettens dom.

Ut fra de opplysninger som foreligger, kan det ikke være tvil om at barna hadde betydelige psykiske problemer og måtte anses sterkt behandlingstrengende. Dette kommer frem allerede i de omfattende journalnotatene fra de svenske barnevernsmyndighetene, og blir enda klarere gjennom det materialet som foreligger fra tiden da familien bodde på Ø. S beskrives som angstfylt, til dels aggressiv, med atferdsforstyrrelser. Han er aktiv, ukonsentrert og blir lett forvirret. Om D er det opplyst at hun utagerte kraftig hjemme, men at hun ikke skapte vanskeligheter i skolesituasjonen. Etter hvert skjedde det imidlertid en betydelig endring i hennes atferd på skolen. Det heter i brevet av 21 november 1983 fra PPT til Ø barnevernsnemd at "Jenta er blitt inneslutta, fåmælt og omgår seg med eit skall læraren ikkje greier trengje gjennom". Om begge barna er det opplyst at de virker understimulert og bærer preg av mangel på sosial kontakt. Skolemessig ligger de tilbake for sine jevnaldrende. Jeg viser ellers til de uttalelser om barna fra Barnepsykiatrisk avdeling ved L sykehus og fra PPT som er gjengitt i herredsrettens dom, og som bekreftes av andre opplysninger fra denne perioden.

Jeg kan videre ikke se annet enn at problemene i vesentlig utstrekning må skyldes forholdene i hjemmet. Også dette kommer fram både i rapportene fra Sverige og i det som foreligger fra tiden på Ø. Jeg viser således igjen til de uttalelser som er gjengitt i herredsrettens dom, og som også på dette punkt støttes av det som ellers foreligger. Det er ikke tvil om at foreldrene er glad i sine barn, og de har nok forsøkt å gjøre så godt de kan for dem. Men foreldrene har ikke maktet å skape et tilfredsstillende oppvekstmiljø. De beskrives som umodne, følelsesmessig ustabile, med liten evne til å se og forstå barnas problemer. På grunn av familiens mangelfulle sosiale nettverk har barna fått liten kontakt med andre, og foreldrene har gjort lite for å oppmuntre dem til slik kontakt. Et fremtredende trekk ved foreldrene er deres manglende evne og vilje til å motta hjelp fra det sosiale hjelpeapparat, og deres tendens til å reagere på hjelpetiltak med tilbaketrekning og isolasjon. Også dette trekk går igjen helt fra tiden i Sverige, og gjorde seg sterkt gjeldende under oppholdet på Ø. Selv om det kan være forståelig at de kan ha følt hjelpetiltakene som ubehagelige inngrep i familiens private sfære, vitner foreldrenes holdning om svikt i evnen til å erkjenne barnas behov og sette deres interesser foran sine egne.

Foreldrenes umodne reaksjoner i situasjoner hvor det er spørsmål om å sette barnas interesser foran sine egne, er også kommet til uttrykk i forbindelse med forhold etter at barna var flyttet fra foreldrehjemmet. Jeg nevner eksempelvis at personalet ved M Barnehjem reagerte på spørsmål og uttalelser som faren hadde fremkommet med overfor D under besøk. Barnehjemmet opplyser således at "D fikk til stadighet spørsmål fra far om hun følte seg syk i hodet, og om hun var dum siden hun måtte gå på skole ved barnepsyk. avd.".

Et annet utslag av holdninger som må ha virket uheldig overfor barna, var foreldrenes bestemte avvisning av å ha kontakt med barna dersom disse ble plassert i fosterhjem. Foreldrene har også overfor barna gitt bestemt uttrykk for dette standpunkt. De sakkyndige for Høyesterett forela standpunktet for foreldrene under samtale med dem, og det heter om dette i de sakkyndiges uttalelse:

"Foreldrene gir meget klart og utvetydig uttrykk for at dersom barna plasseres i fosterhjem, avviser de all videre kontakt med dem. At barna har behov for dem betyr lite. "Det er vårt prinsipp" svarte faren i vår første samtale. Moren lurte på om vi trodde hun ville plukke opp restene etter samfunnets ødeleggelser."

Selv om de uttalelser jeg har referert, nok må ses i sammenheng med at foreldrene kan ha vært i en opprevet sinnstilstand på grunn av omsorgsovertakelsen, gir uttalelsene et lite heldig inntrykk av foreldrenes omsorgsevne.

De ankende parter har fremholdt at de vanskeligheter barna har hatt, har andre årsaker enn forholdene i hjemmet. De har således blant annet pekt på at Ss MBD-syndrom har påvirket både hans egen atferd og familiesituasjonen, og videre at barna har reagert med angst på barnevernsmyndighetenes engasjement overfor familien. Når det gjelder tiden etter omsorgsovertakelsen, har foreldrene også fremhevet at avhentingen av barna med politibistand var en traumatisk opplevelse, og de har rettet sterk kritikk mot det forhold at D oppholdt seg i mer enn to år på institusjon uten at det var klarlagt hvor hun siden skulle bo.

Jeg kan ikke se at disse forhold - enkeltvis eller samlet - gir grunnlag for å fravike det syn jeg allerede har gitt uttrykk for - at barnas problemer i vesentlig utstrekning må skyldes forholdene i hjemmet. Ss MBD-syndrom er omtalt i flere av de sakkyndige uttalelser om ham, men har tydeligvis ikke vært ansett som hovedårsaken til hans følelsesmessige problemer eller til de negative trekk ved hjemmemiljøet. Barnevernsmyndighetenes engasjement kan ikke i seg selv ha vært noen vesentlig årsaksfaktor, og må dessuten ha vært klart påkrevd. Ut fra de opplysninger som foreligger, kan jeg ikke se at det er grunn til å rette kritikken for at avhentingen av barna fikk et så vidt dramatisk forløp, mot barnevernet. Ifølge de sakkyndige for Høyesterett har forholdet neppe i vesentlig grad bidradd til barnas problemer, som for øvrig allerede var manifeste på dette tidspunkt. Derimot er det vel grunn til å beklage at D ble så vidt lenge i institusjon, noe som synes å henge sammen med at det på grunn av kapasitetsproblemer trakk ut med å få plass for henne på Z behandlingshjem. Jeg tilføyer imidlertid at oppholdet ved Z synes å ha vært positivt.

At barna var og fortsatt er behandlingstrengende, og at dette må ses i sammenheng med et uheldig miljø i hjemmet, har støtte i uttalelsen fra de sakkyndige for Høyesterett. Om barna uttaler således de sakkyndige blant annet:

"Sammenfatningsmessig kan en si at det virker som om en genuin selvstendighet har hatt små muligheter for å utvikle seg. Tilbake sitter en med to barn som har store problemer i forhold til å leve ut spontanitet og adferd som skulle forventes av dem på det alderstrinn de er.

De sakkyndige mener at begge barna er behandlingstrengende. De har store problemer med følelsesmessige nære og forpliktende forhold, noe som henger nær sammen med en sviktende selvstendighetsutvikling. Skolemessig ligger de langt etter sine jevnaldrende, og de mangler mange sosiale og praktiske ferdigheter. Både barnas psykiske helse og pedagogiske muligheter er avhengig av systematisk hjelp og støtte i et trygt og lite foranderlig miljø. Ved gjennomgang av de vedlagte dokumenter, intervjuer av barna, foreldre, fosterforeldre og annet helsepersonell får vi et bestemt inntrykk av at barna de siste år har utviklet seg. De sakkyndige mener bestemt denne utviklingen i vesentlig grad må tilskrives miljøskifte, da disse har medført at barna er blitt møtt ut fra sine behov og fått systematisk hjelp."

Jeg finner også grunn til å gjengi det vesentlige av det de sakkyndige uttaler om foreldrenes omsorgsevne overfor barna i dag og på lengre sikt:

"Familien er i de to samtalene de har hatt med de sakkyndige positive og velvillige. De gir i utgangspunktet uttrykk for noe skepsis og en må innrømme dem denne rett. Så lenge foreldrene forteller om seg og sitt liv, får en inntrykk av en velordnet og grei funksjon. Det gis kronologisk ordnet saksfremstilling samt også at foreldrene fyller hverandre noe ut når det gjelder å belyse ulike spørsmål.

Deres frustrasjonstoleranse er imidlertid meget lav når en kommer inn på mønsteret i familien som har kunnet bidra til å skape vanskeligheter for barna. De føler seg lett angrepet og de blir kategoriske og meget bestemte når de sier at nå har fagfolk intervenert nok og dette må ta slutt. De gir videre klart uttrykk for at de synes problemene overdrives og at familiens situasjon vil bli bedre hvis barna kommer hjem, og familien kan flytte til et nytt sted. De er ikke villige til å kunne vurdere situasjonen ut fra barnas behov. Samtalen kan i det ene øyeblikk være meget positiv for så i det neste å gå over i en total avvisning av samarbeid eller kontakt. Denne svingningen kan kanskje gi et bilde av den situasjon som barna har levd i. Som det har blitt bemerket fra Ø sosialkontor, har også de sakkyndige inntrykk av at familien er svært isolert. Vi hørte så og si ikke at barna og foreldrene, sammen eller hver for seg, snakket om venner eller bekjente, eller fortalte om noe de hadde gjort sammen med andre. Unntatt besøk til familien. Det virker som om familien lett kommer i konflikt med folk i nærmiljø og i sosialetaten. De føler seg overkjørt og manipulert. Dette gav de direkte uttrykk for flere ganger. Det virker som de reagerer med å trekke seg unna og støtte hverandre innad i familien. Et slikt reaksjonsmønster fører lett til stagnasjon og ytterligere isolasjon. Far er på en passiv, noe selvutslettende måte den som vurderes som å dirigere familien. En forståelse av barns behov når det gjelder stimulering, sosial kontakt, og sist, men ikke minst oppfølging på barns interesser, virker foreldrene ikke i stand til å kunne vurdere annet enn ut fra sine egne behov."

Deretter følger et avsnitt jeg allerede har gjengitt, om foreldrenes avvisning av kontakt med barna hvis disse kommer i fosterhjem. Og det heter videre:

"Det synes som om foreldrene har klart begrensede ressurser til å ta seg av barna. De mest grunnleggende behov som trygghet, omsorg, grensesetting og konsekvens fører lett til problemer innad i familien. Foreldrene vil i konfliktsituasjoner med barna lett føle seg avvist og presset. Foreldre og barn blir snakkende forbi hverandre og barna blir stilt overfor uløselige konflikter som de ikke har psykologiske forutsetninger eller muligheter for å løse.

Foreldrene er svært sårbare for de mest elementære råd, det være seg i forbindelse med skole eller andre spørsmål. De kommer lett i forsvar og plasserer skyld på hjelpeapparatet. Dette vil vanskeliggjøre forpliktende samarbeid med skole og andre hjelpeinstanser.

Ut fra en totalvurdering av de foreliggende opplysninger og observasjoner ser de sakkyndige ikke noen mulighet for foreldrene å dekke barnas spesielle omsorgsbehov. At vi også vurderer dette å gjelde på lang sikt, baseres bl.a. på den minimale interessen og forståelsen for barna og deres situasjon som foreldrene viste, og deres sterke avvisningsreaksjoner."

Øla75 Jeg går så over til å se på barnas nåværende situasjon. Av det jeg allerede har gjengitt fra de sakkyndiges uttalelse om barna, ser det ut til at barna har utviklet seg i gunstig retning på grunn av miljøskiftet. S har, som allerede nevnt, vært i fosterhjem siden juli 1985. Også om hans situasjon i fosterhjemmet finner jeg grunn til å gjengi en del av det de sakkyndige uttaler:

"De sakkyndige har hatt samtale med Ss fosterforeldre i deres hjem. Fosterforeldrene virker i samtalen meget bevisste på hva man bør legge vekt på i samvær med s. De har strukturert hans situasjon og brukt meget tid på enklere sosial læring, slik som det å spise sammen med andre, rydde, og innordne seg i et familiemønster hvor alle må gi og ta for at det hele skal kunne gå. De var på forhånd informert om s.s problemer. .... De har brukt mye tid til systematisk hjelp med lekser. Det virker videre som om fosterforeldrene har funnet en naturlig balanse mellom omsorg og krav til S. S selv uttrykker at han synes fosterforeldrene og oppholdet hos dem er bra. Selv sier han at han helst vil hjem, men dersom dette ikke går vil han være hos sine fosterforeldre. De sakkyndige mener at Ss fosterforeldre på en meget god måte kan ivareta hans omsorgsbehov frem til han forhåpentligvis kan etablere en mer selvstendig tilværelse."

I sin konklusjon uttaler de sakkyndige:

"At S blir værende i sitt nye fosterhjem ser de sakkyndige som en nødvendig forutsetning for at han skal kunne ha muligheter for en positiv utvikling. I den nåværende situasjon stimuleres S på en pedagogisk riktig måte. Han får den omsorg og de krav som er adekvat å stille til ham. Fosterforeldrene har en klar oppfatning av at hans problemer er omfattende, og de har på et tidlig tidspunkt gått inn og bedt om sakkyndig assistanse og avlastning. Dette samt deres øvrige formidling av sine inntrykk og holdninger viser at de er bevisste den oppgaven de har tatt på seg og ikke ønsker å overlate noe til tilfeldighetene."

Da de sakkyndige avgav sin uttalelse, var D fortsatt i Z behandlingshjem. Om hennes situasjon sier de sakkyndige:

"D har etter behandling på Z utviklet seg i positiv retning. Hun er mer selvhevdende, eksponerende og villig til å markere seg enn det man tidligere har observert. Dette ifølge behandlingspersonalet og sosialkontor. På spørsmål om hva hun liker best hos seg selv, svarer D at hun tør mer nå. For at denne utviklingen skal kunne fortsette vil de sakkyndige mene at også D må skaffes et egnet fosterhjem. Dette må fra begynnelsen tilbys veiledning, avlastning og nødvendig hjelp, slik at de som påtar seg oppgaven vil kunne makte den frem til D, også forhåpentligvis, vil kunne etablere en mer selvstendig tilværelse."

Øla70 Som nevnt flyttet D til fosterhjem i T i februar 1987. Overflytningen var grundig tilrettelagt, både når det gjelder valg av fosterfamilie og ved at D gjennom en lengre periode var blitt forberedt på flyttingen, var blitt kjent med fosterfamilien og hadde vært på flere besøk hos den. I tilknytning til fosterhjemsplasseringen vil det bli etablert omfattende hjelpetiltak for D. Skolen tar således sikte på å gi henne en særskilt tilpasset undervisning under faglig tilsyn av PPT i .... . Det vil bli sørget for avlastningshjem og støttekontakt, og fosterforeldrene vil få regelmessig rettledning fra psykolog.

Ø sosialutvalg har gitt uttrykk for at D og S skal holde god kontakt selv om de bor i forskjellige fosterhjem, og at utgiftene til reiser og besøk vil bli dekket. Fosterforeldrene er innforstått med slike besøk. Det er opplyst at det ble grundig drøftet med fagfolk om D og S burde være i samme fosterhjem, men at dette av flere grunner ble ansett som en mindre heldig løsning.

Det fremlagte materiale om Ds fosterhjem og om de tiltak som er truffet for henne, har under ankeforhandlingen vært forelagt for de sakkyndige, som har ansett opplysningene som meget positive.

Jeg kan etter dette ikke se annet enn at begge barna i dag lever under forhold som, så langt det nå er mulig å bedømme det, burde gi dem muligheter for en positiv utvikling i årene fremover. Man kommer selvsagt ikke forbi at barnas fremtidige tilpasning i de nye miljøer innebærer usikkerhetsmomenter. Men alternativet, at de flytter tilbake til foreldrene, med deres mangelfulle omsorgsevne og deres uvilje mot å motta hjelp fra det sosiale hjelpeapparat, må etter min mening anses for å innebære en betydelig fare for barnas fremtidige utvikling. Jeg nevner at foreldrene i samtale med de sakkyndige har gitt klart uttrykk for at de ikke ønsker noen kontakt med behandlingsapparatet. De sier at hvis barna tilbakeføres til dem, vil de flytte til et annet distrikt, hvor de vil "leve som en normal familie" og klare seg selv. De sakkyndige uttaler stor bekymring for barnas videre utvikling ved en mulig tilbakeføring. Det heter om dette blant annet:

"Foreldrene synes å ha nok med sine egne problemer og den dobbelkommunikasjon som eksisterer i hjemmet i konfliktsituasjoner vil bidra til ytterligere å utvikle lærevansker/hemning og psykiatriske problemer som tilbaketrukkethet, isolasjon, forvirrethet, konsentrasjonsvansker og selvutslettende holdning hos barna."

Som jeg allerede har antydet, må det erkjennes at overtakelse av omsorgen for og fosterhjemsplassering av barn i denne alder reiser særlige problemer. I vår sak har barnas langvarige tilknytning til foreldrene og de tette familiebånd, som også familiens sosiale isolasjon har bidradd til, gjort atskillelsen fra foreldrene svært vanskelig. Begge barna har gjentatte ganger gitt uttrykk for at de ønsker å flytte til foreldrene. Dette ønsket har barna også tilkjennegitt overfor de sakkyndige for Høyesterett. De sakkyndige har om dette uttalt:

Øla70 "De sakkyndige har et bestemt inntrykk av at barnas ønske om å være hos foreldrene er genuine nok, men at det ikke reflekterer så meget følelser, men heller virker som en automatisk støtte til foreldrene. D begrunner sitt ønske om å flytte hjem med at det ikke var noen grunn til å ta dem fra foreldrene. Vi fikk videre et inntrykk av at barna har en slags fornuftsmessig forståelse for at det ikke vil være bra å flytte hjem. De er for eksempel begge to villig med på å diskutere forhold til fosterhjem og hvordan det skal bli å komme i fosterhjem. Men det må ikke utelukkes at det kan bli vanskelig for dem begge å knytte seg følelsesmessig til et fosterhjem da lojaliteten til foreldrene er meget stor."

Herredsretten var, som før nevnt, satt med fagkyndige meddommere, og disse hadde samtale med barna. Det heter i herredsrettens dom:

"Retten finner i denne sammenheng ikke å kunne legge vekt på barnas eget ønske om å komme tilbake til foreldrene. Barnas uttalelser synes tillært, det er foreldrenes oppfatninger de gir uttrykk for. Så forvirrede og kaotiske som barna er nå, kan man etter rettens mening ikke regne med at de ser konsekvensene av et slikt valg."

Jeg går ikke inn på noen nærmere drøftelse av bakgrunnen for at barna ønsker seg tilbake til foreldrene. Selv om ønsket kan være reelt nok, kan jeg ikke se at det i den foreliggende situasjon vil være riktig å legge avgjørende vekt på det. Jeg er enig med herredsretten i at barna vanskelig kan se konsekvensene av det valg det er tale om. Og slik denne sak ligger an, ville det etter min mening ikke være til barnas beste om de selv skulle treffe dette valg.

Med den redegjørelse jeg nå har gitt for saksforholdet og min bedømmelse av det, blir det ikke stor plass for noen ytterligere drøftelse av de rettslige spørsmål i saken. Etter min mening er overtakelsen av omsorgen for barna hjemlet i barnevernslovens §19 jf §16 bokstav a. Selv om vilkårene for inngrep etter bestemmelsen foreligger, vil det i prinsippet bero på en skjønnsmessig vurdering om inngrep skal iverksettes, og i tilfelle hvilke. Men når det foreligger en situasjon som beskrevet i §16 bokstav a - "barnet blir slik behandlet eller lever under slike forhold at dets helse (fysisk-psykisk) eller utvikling utsettes for skade eller alvorlig fare" -, og når denne situasjon må forventes å vedvare dersom barnet forblir i hjemmet, må utgangspunktet nødvendigvis være at barnevernsmyndighetene må overta omsorgen og anbringe barnet til oppfostring. Og jeg kan ikke se at det var noen annen utvei i det foreliggende tilfellet. Det har fra de ankende parters side vært fremholdt at dersom vedtaket ikke var holdbart da det ble truffet, kan det ikke opprettholdes selv om det ut fra den etterfølgende utvikling skulle være betenkeligheter ved å tilbakeføre barna. Slik forholdene ligger an i denne saken, kan jeg ikke se at en slik rettslig problemstilling er aktuell, og jeg går derfor ikke nærmere inn på den.

Øla70 Avslutningsvis bemerker jeg at jeg i det foregående har pekt på mange negative trekk ved barnas oppvekstvilkår i foreldrehjemmet. Dette har vært nødvendig for å vise at omsorgsovertakelsen etter mitt syn er påkrevd, til tross for at utgangspunktet etter barnevernsloven er at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre. Men jeg finner grunn til å fremheve at opplysningene i saken tydelig viser at det er verdier som bør tas vare på i forholdet mellom D og S og deres foreldre. D og S er knyttet til foreldrene med sterke følelsesmessige bånd, er bekymret for dem og føler omsorg for dem. Barna har gitt uttrykk for et sterkt behov for å opprettholde kontakten med foreldrene, og de sakkyndige har uttalt at det er meget viktig for barnas utvikling at foreldrene kommer barna i møte og ikke avviser dem. Det er forståelig at foreldrene har hatt problemer med å bearbeide sine egne reaksjoner etter omsorgsovertakelsen. Heldigvis ser det av de nyeste opplysninger ut til at de nå har vist initiativ og vilje til å holde kontakten med barna. Det er sterkt å ønske at foreldrene vil se seg i stand til å imøtekomme barnas behov for å holde båndene ved like.

Jeg stemmer for denne dom:

Herredsrettens dom stadfestes.