Rt-1987-3
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-01-07 |
| Publisert: | Rt-1987-3 (2-87) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 4B/1987, nr 242/1985 |
| Parter: | Erik Reidar Thorsen (Prosessfullmektig: advokat Gunnar Rohr Torp) mot Inger Marianne Gade (Prosessfullmektig: advokat Knut Bjørge) |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Sinding-Larsen, Bugge, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §78, Tvistemålsloven (1915) §180, §12, §21, §52, §77, Odelsloven (1974) |
Kst dommer, lagmann Christiansen: Saken gjelder forståelsen av overgangsbestemmelsen i odelslovens §78 første ledd. Etter denne bestemmelse får bl a de nye regler om odelsprioritet i lovens §12 ikke anvendelse for personer født før 1 januar 1965. Spørsmålet er om bestemmelsen får anvendelse når odelshevd var påbegynt men ikke fullført ved lovens ikrafttredelse 1 januar 1975.
Partenes far, Sverre Thorsen, ervervet eiendommmen Mellom Bøbakke, gnr 23 bnr 44 i Hvaler, ved skjøte tinglyst 30 mars 1955. Hans odelshevd av eiendommen ble således fullført 30 mars 1975 og etter at odelsloven av 28 juni 1974 nr 58 var trådt i kraft. Eiendommen er på 170 dekar, hvorav 39 dekar er dyrket mark mens det øvrige areal består av skog og utmark. Ved skjøte tinglyst 28 desember 1983 overdro Sverre Thorsen eiendommen til sitt nesteldste barn, sønnen Erik Reidar Thorsen, født xx.xx.1936, for 267 000 kroner. Hans eldste barn, datteren Inger Marianne Gade, født xx.xx.1934, reiste ved stevning 9 august 1984 odelssøksmål ved Fredrikstad byrett mot broren. Byretten avsa 19 desember 1984 dom med slik domsslutning:
"Inger Gade, født xx.xx.1934, kjennes berettiget til å løse eiendommen Mellom Bøbakke gnr. 23 bnr. 44 i Hvaler på odel. Erik Thorsen betaler i saksomkostninger til Inger Gade kr 10.325.- - kronertitusentrehundreogtjuefem."
Erik Reidar Thorsen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 5 september 1985 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes for så vidt Inger Marianne Gade, født xx.xx.1934, er kjent berettiget til å løse eiendommen Mellom Bøbakke gnr. 23 bnr. 44 i Hvaler på odel.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten."
For byretten hevdet Erik Reidar Thorsen prinsipalt at han var bedre odelsberettiget enn søsteren i kraft av overgangsbestemmelsen i odelslovens §78 første ledd. Subsidiært gjorde han gjeldende at hun måtte stå tilbake etter §21. Den subsidiære anførsel ble ikke opprettholdt for lagmannsretten. Sakens nærmere omstendigheter og partenes anførsler forøvrig fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Erik Reidar Thorsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens forståelse av odelslovens §78 første ledd. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.
Erik Reidar Thorsens anførsler for Høyesterett er i hovedsak de samme som for lagmannsretten. Han gjør gjeldende at hensikten med bestemmelsen i §78 første ledd er å beskytte berettigede forventninger på grunnlag av den gamle lov, og at dette hensyn kan gjøre seg gjeldende med omtrent samme styrke uansett om en påbegynt odelshevd er fullført før eller etter ikraftsettelsen av den nye lov. I normaltilfelle må det kunne regnes med at eiendommen blir i slekten etter ervervet og at odelshevden blir fullført. Den forståelse den ankende part gjør gjeldende følger etter hans oppfatning direkte av ordlyden i §78 første ledd. Lovens forarbeider taler ikke mot en slik løsning. Den ankende part viser til at det i Rygg og Skarpnes, Odelsloven, 2 utg 241, er uttalelser som støtter hans lovforståelse.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Erik Reidar Thorsen frifinnes.
2. Inger Marianne Gade dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter."
Også Inger Marianne Gade har i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten. Hun gjør gjeldende at det ikke foreligger en beskyttelsesverdig forventning om odelsrett før hevden er fullført, og etter hennes mening kan bare odelsberettigede som var i denne stilling da loven trådte i kraft, påberope seg §78 første ledd. Før hevden er gjennomført, er det ingen sikkerhet for at vedkommende vil få odelsrett. Ankemotparten mener at hennes oppfatning har støtte i lovens forarbeider og er best i samsvar med en rimelig, rettferdig og lojal gjennomføring av lovens prinsipp om likestilling mellom kjønnene.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens dom stadfestes.
Inger Gade tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Jeg er kommet til samme resultat som de foregående instanser.
Hovedregelen etter §77 er at alle spørsmål i odelsog åsetesretten etter lovens ikrafttreden 1 januar 1975 skal avgjøres på grunnlag av dens regler medmindre det er gjort unntak etter §78. Første ledd i §78 har en meget vid utforming og synes etter ordlyden å måtte omfatte også eiendommer der odelshevd ennå ikke var påbegynt da loven trådte i kraft. Unntaksbestemmelsen kan imidlertid ikke ha en slik slagvidde, hvilket forøvrig partene er enige om. Bestemmelsen kom inn i loven ved behandlingen i Stortingets justiskomite. Det fremgår ikke om komiteen tok sikte på å gi den gamle lovens odelsrekkefølge fortrinn bare for eiendommer som var undergitt odelsrett ved lovens ikrafttredelse, men naturlig nok må det først og fremst ha vært disse tilfellene komiteen har hatt i tankene, hvilket også preger motivene til bestemmelsen i komiteens innstilling. Det er imidlertid uklart om komiteen også har tenkt på mellomgruppetilfellene der odelshevden var påbegynt men ikke fullført da loven trådte i kraft.
Jeg bemerker - hvilket også lagmannsretten påpeker - at man må velge en felles løsning for de mellomtilfeller der odelshevden var påbegynt men ikke fullført da loven trådte i kraft. Man kan således ikke foreta en individuell vurdering avhengig av hvor langt odelshevden da var kommet.
Ved forståelsen av §78 første ledd må det legges vesentlig vekt på at hensynet til gjennomføringen av den nye lov - herunder lovens prinsipp om likestilling mellom kjønnene - tilsier en rimelig avgrensning av den gamle lovens gyldighet. Skulle odelsrekkefølgen i den gamle lov gjelde for eiendommer der odelshevden ikke var fullført ved den nye lovs ikrafttredelse, ville den gamle lov i uforholdsmessig grad ha virkning for lang tid fremover. En slik forståelse av overgangsbestemmelsene måtte hatt sterkere holdepunkter i loven eller forarbeidene enn tilfellet er. Jeg legger også vekt på at hensynet til å beskytte forventningene hos den fortrinnsberettigede står sterkere når odelsretten er hevdet enn når eiendommen er ervervet uten at vedkommende ennå har oppnådd å få odelsrett.
Jeg er klar over at det resultat jeg er blitt stående ved, kan medføre at en odelsberettiget, som får dårligere prioritert odelsrett i kraft av den nye lov fordi odelshevden ikke var fullført da den nye lov trådte i kraft, etter §78 første ledd kan beholde sin plass i åsetesrekkefølgen etter den gamle lov, jf henvisningen til §52. Ved et arvefall vil det derfor i et slikt tilfelle kunne oppstå konflikt mellom en eldre søster, som er best odelsberettiget, og en yngre bror, som har bedre åsetesrett. En slik situasjon åpenbarer en manglende sammenheng i bestemmelsen i §78 første ledd som neppe har vært forutsett. Jeg kan imidlertid ikke finne at forholdet kan lede til en annen fortolkning enn den jeg er kommet til.
Anken har vært forgjeves. Jeg er likevel kommet til at hver av partene bør bære sine omkostninger også for Høyesterett i medhold av unntaksregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Jeg legger da vekt på at saken gjelder et tvilsomt fortolkningsspørsmål.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.