Rt-1987-351
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-03-18 |
| Publisert: | Rt-1987-351 (76-87) |
| Stikkord: | Obligasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 35 B/1987, nr 131/1986 |
| Parter: | Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Tjomsland) mot Asbjørn Finholt (Advokat Regine Ramm Bjerke - til prøve). Hjelpeintervenient: Den Norske Advokatforening (Advokat Regine Ramm Bjerke - til prøve) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Halvorsen, Schei, Langvand, Christiansen, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, §2, Rettshjelpsloven (1980) §15, §3, Rettshjelpsloven (1980), Kjøpsloven (1907) §5, Tvistemålsloven (1915) §52, Gjeldsbrevloven (1939) §5, Forvaltningsloven (1967) §36, Forsinkelsesrenteloven (1976), §14, §2, §5, §7, §8 |
SALÆRFORSKRIFTENE §1
Dommer Sinding-Larsen: Saken gjelder spørsmål om en advokats krav på godtgjøring for fritt rettsråd etter lov 13 juni 1980 nr 35 - rettshjelploven - kapittel III, omfattes av morarenteloven av 17 desember 1976, som etter lovens §1 gjelder for "pengekrav på formuerettens område". Hvis loven kommer til anvendelse, oppstår videre spørsmål om fra hvilket tidspunkt morarente kan kreves.
Advokat Asbjørn Finholt fremsatte krav om morarente for forsinket betaling av tre salærbeløp. I det ene tilfelle hadde han selv truffet avgjørelse om at fritt rettsråd kunne ytes, rettshjelpsloven §14 annet ledd. I det andre tilfellet hadde fylkesmannen innvilget fritt rettsråd med inntil 20 timer, §14 første ledd, og i det tredje tilfellet hadde fylkesmannen gitt etterbevilling, §5. Da krav om morarente ble avslått, anla advokat Finholt sak mot staten v/Justisdepartementet med påstand om at han skulle tilkjennes morarenter med i alt kr 654,37. Den Norske Advokatforening erklærte hjelpeintervensjon til støtte for advokat Finholt. Oslo byrett avsa den 23 februar 1984 dom med slik domsslutning:
"1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Advokat Asbjørn Finholt og Den Norske Advokatforening betaler i fellesskap til staten v/Justisdepartementet kr 7.000,- - kronersyvtusen - i saksomkostninger.
3. Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."
Advokat Finholt og Den Norske Advokatforening påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Førstelagmannen samtykket i anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Lagmannsretten fant at advokat Finholts krav på godtgjøring måtte anses som "pengekrav på formuerettens område". I den sak hvor det var søkt etterbevilling, var søknaden ikke avgjort da advokat Finholt sendte inn arbeidsoppgave. Lagmannsretten fant at morarenter ikke kunne begynne å løpe før søknaden om fritt rettsråd var innvilget, og gav ikke advokat Finholt medhold i dette rentekravet. Eidsivating lagmannsretts dom, som ble avsagt 10 januar 1986, hadde denne domsslutning:
"1. Staten v/Justisdepartementet betaler til Asbjørn Finholt 449.30 - firehundreogførtini 30/100 - kroner med tillegg av 15 - femten - prosent årlig rente fra 1. juni 1983 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byretten eller for lagmannsretten."
Dommen ble avsagt under dissens, idet en dommer stemte for stadfestelse av byrettens dom.
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.
Staten v/Justisdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Den Norske Advokatforening opptrer også for Høyesterett som hjelpeintervenient for advokat Finholt. Høyesteretts kjæremålsutvalg har samtykket i anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Anken gjelder bare rettsanvendelsen, og bortsett fra det punkt hvor advokat Finholt ikke fikk medhold i lagmannsretten, og hvor lagmannsrettens dom er endelig, står saken i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
Den ankende part, staten v/Justisdepartementet, har i det vesentlige anført:
Ordningen med fritt rettsråd er en sosial stønadsordning, og krav som bygger på rettshjelploven er av offentligrettslig art og ikke "pengekrav på formuerettens område". Det er klienten som innvilges fritt rettsråd. Advokatens krav på godtgjøring er avledet av og avhengig av klientens krav. Det er klientens forhold og sakens art som er avgjørende for om fritt rettsråd skal innvilges. Advokatens eget forhold er uten betydning. Både avgjørelsen av om fritt rettsråd skal gis og avgjørelsen av salærkravet er avgjørelser av offentligrettslig art.
Morarentelovens §1 om lovens virkeområde er en rent objektiv bestemmelse. Det er ikke plass for noen rimelighetsvurdering. Det fremgår av forarbeidene at man har vært oppmerksom på at det kunne være grunner som taler for morarenter også for andre krav enn de formuerettslige, men lovens virkeområde ble likevel begrenset til pengekrav på formuerettens område.
At utbetaling skjer til advokaten og ikke til klienten, har ikke betydning så lenge utbetalingen er avledet av klientens krav på fritt rettsråd. Det består verken oppdrag, kontraktsforhold eller ansettelsesforhold mellom det offentlige og advokaten. Hele forholdet er regulert av offentligrettslige regler.
At den stønad klienten blir innvilget, anvendes til dekning av vederlag for arbeid utført av andre, endrer ikke stønadsytelsens karakter, og det er heller ikke noe særegent at så skjer, jf folketrygdens dekning av legeutgifter. Det er ikke treffende når ankemotparten hevder at staten trer inn i klientens betalingsforpliktelser. Den riktige betraktningsmåte er at advokaten trer inn i klientens krav mot staten.
Av morarentelovens forarbeider fremgår at advokatens krav på godtgjøring for fritt rettsråd må falle utenfor lovens virkeområde. Det vises til NOU 1974: 54 side 44-46 hvor forholdet til offentligrettslige krav er behandlet, spesielt til side 45 i spalte 2 nederst, og til side 77. I de senere forarbeider er det lite av interesse. Lovgiveren har etter den ankende parts syn bevisst valgt å begrense lovens virkeområde til de formuerettslige pengekrav. Det bygges på den tradisjonelle sondring mellom offentligrettslige og privatrettslige krav. Det kan ikke være tvilsomt at advokatens krav etter denne sondring er av offentligrettslig art. De bygger på offentligrettslige regler og er avhengige av innvilgelse fra offentlig myndighet.
Fritt rettsråd kan innvilges på flere måter, men den rettslige karakter er den samme uansett saksbehandlingsmåte.
Det er ikke riktig, som hevdet av ankemotparten, at det dreier seg om krav som like gjerne kunne oppstå på formuerettslig grunnlag. Det vises også her til at det ikke dreier seg om et selvstendig krav, men om et avledet krav. Utbetaling av godtgjørelse for fritt rettsråd er en trygdeytelse selv om utbetaling skjer til advokaten.
At det, som det subsidiære spørsmål i saken viser, vil være vanskelig å fastslå forfallstidspunktet for et slikt krav, er i seg selv et argument mot å henføre kravet under morarenteloven. Det følger av morarentelovens §2 første ledd første punktum at morarenter først kan begynne å løpe når kravet er forfalt. Morarenteloven regulerer ikke forfallstidspunktet. Etter den ankende parts syn følger det av rettshjelplovens ordning at advokatens krav på godtgjøring først kan anses forfalt etter at godtgjøringen er fastsatt av fylkesmannen. Til støtte for dette vises ellers til at Justisdepartementet og sivilombudsmannen har antatt at krav på erstatning for saksomkostninger etter forvaltningslovens §36 kan anses forfalt først når vedkommende myndighet har truffet avgjørelse om kravet.
Den ankende part, staten v/Justisdepartementet, har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett av Asbjørn Finholt og Den Norske Advokatforening."
Ankemotparten, advokat Finholt, og hjelpeintervenienten, Den Norske Advokatforening, har felles prosessfullmektig og sammenfallende anførsler. Når jeg i det følgende omtaler ankemotpartens anførsler, gjelder det således også hjelpeintervenientens anførsler. Det er i det vesentlige anført:
Når fritt rettsråd gis av en privatpraktiserende advokat, foreligger et regulært advokat-klientforhold. Klienten har stått fritt når det gjelder valg av advokat, og advokaten har stått fritt til å påta seg eller avslå oppdraget. Den eneste forskjell er at advokaten ikke kan kreve salær fra klienten, rettshjelplovens §3 annet ledd, og at staten skal betale salæret i henhold til salærforskrifter fastsatt i medhold av lovens §3 første ledd.
Når fritt rettsråd allerede er innvilget, enten av advokaten eller av fylkesmannen, består fylkesmannens oppgave bare i å vurdere arbeidsoppgaven og fastsette salærets størrelse. At det skal betales et salær, er avgjort ved den forutgående innvilgelse av fritt rettsråd. En advokats krav på salær fra en klient er et pengekrav på formuerettens område. At staten betaler salæret når fritt rettsråd er innvilget, endrer ikke kravets karakter. Advokatens krav er fortsatt et krav på vederlag for utført arbeid.
Av morarentelovens forarbeider fremgår at loven skal fange opp "krav som har en naturlig tilknytning til og forankring i privatrettslige synsmåter", NOU 1974: 54 side 44 spalte 2. Det må vurderes konkret ut fra kravets art om det har sin sterkeste tilknytning til offentlig rett eller "etter sin art like gjerne kunne ha sprunget ut av mer rene formuerettslige relasjoner", NOU 1974: 54 side 77 spalte 1.
Ankemotparten er enig i at rettshjelpsloven har et siktemål av sosial karakter og at den for så vidt er av offentligrettslig art. Dette siktemål gjelder imidlertid den gruppe som har krav på støtte etter lovens bestemmelser, ikke advokatene. I forhold til advokatene regulerer loven det vederlag de skal ha for sin bistand. Utbetaling av godtgjøring til advokaten er ikke lovens formål, men et middel til å oppnå formålet.
Det er ikke treffende å se advokatens krav som avledet av klientens krav. Klienten har et krav på fri juridisk bistand, mens advokaten har et krav på vederlag for utført arbeid. Det må sondres mellom disse krav. At advokaten har påtatt seg et oppdrag og utført det, er forhold av klart privatrettslig karakter, mens det forhold at klienten er innvilget fritt rettsråd er av offentligrettslig art. Dette siste endrer imidlertid ikke karakteren av advokatens krav.
Ved beregningen av kravets størrelse er det ikke klientens forhold som er avgjørende, men arbeidets omfang, kvalitet og nødvendighet, jf §1 i salærforskriftene. Fylkesmannen vil bare kunne redusere advokatens salærkrav ut fra en vurdering av slike omstendigheter, det vil si ut fra klart privatrettslige synspunkter.
Heller ikke fastsettelsesmåten - at fylkesmannen skal vurdere og ta standpunkt til advokatens arbeidsoppgave - tilsier at man er utenfor formuerettens område. Det er nok offentligrettslige elementer til stede, men det at en debitor som skal betale etter regning, må vurdere og ta standpunkt til regningen, er ikke noe særegent for disse krav. Når det spesielt gjelder advokaters krav mot klienter, pekes på tvistemålslovens §52 og klientens adgang til å bringe salærkrav inn for Advokatforeningen.
Ankemotparten er ikke enig med den ankende part i at det kan sluttes av morarentelovens forarbeider at advokatenes krav på godtgjøring må falle utenfor begrepet "pengekrav på formuerettens område". Det er ikke trukket opp skarpe grenser, og det må skje en vurdering. Ved denne må det legges vesentlig vekt på at advokatens krav gjelder vederlag for arbeid. Offentlige tjenestemenns lønnskrav er ansett for å være av privatrettslig art, og det samme må gjelde en advokats krav på godtgjøring for sitt arbeid.
Etter ankemotpartens syn bringes advokatens salærkrav til forfall ved påkrav. Det følger av alminnelige obligasjonsrettslige regler at krav på vederlag for arbeid eller ytelser som skal betales etter regning, bringes til forfall ved innsendelse av regning. Gjeldsbrevlovens §5 må få analogisk anvendelse på all avtalegjeld. Her foreligger et avtaleforhold advokat-klient, og staten trer inn som debitor istedenfor klienten. Påkravsregelen gjelder for øvrig også utenfor avtaleforhold, jf NOU 1974: 54 side 81.
Salæravregningen - arbeidsoppgaven - må anses som påkrav og utløser både kravets forfall og påkravsfristen i morarentelovens §2 første ledd annet punktum. Når arbeidsoppgaven sendes inn, er det allerede avgjort at advokaten har krav på salær. Byretten har oversett dette siste.
Konsekvensen av statens syn - at kravet først forfaller når det er fastsatt av fylkesmannen - vil være at staten står fritt til å utsette forfallstidspunktet. Det standpunkt Justisdepartementet og sivilombudsmannen har tatt når det gjelder forfall av krav på saksomkostninger etter forvaltningslovens §36, er ikke relevant i den foreliggende sak i og med at det, når salæroppgave innsendes, allerede er på det rene at advokaten har et salærkrav. Etter ankemotpartens syn er for øvrig Justisdepartementets standpunkt neppe heller riktig.
Det er heller ikke reelle grunner som taler for at advokatens krav på godtgjøring først skal forfalle etter fylkesmannens avgjørelse. Statens kontrollbehov er tilstrekkelig ivaretatt ved den alminnelige obligasjonsrettslige regel om at debitor ikke kommer i mora før etter utløpet av den tid han har et rimelig behov for til undersøkelse av kravet og forberedelse av betaling. Kravet bringes til forfall ved påkravet selv om det tidspunkt da oppfyllelsen må skje, kan bli utsatt. Den frist på en måned som er fastsatt i morarentelovens §2 første ledd annet punktum, må være det maksimale av det som trengs til vurdering av kravet. Hvis salæroppgaven er mangelfull og dette medfører forsinkelser, vil imidlertid §2 annet ledd føre til at morarente ikke vil begynne å løpe.
Hvis fylkesmannen nedsetter salæret, vil morarente likevel kunne beregnes for den del av salæret som blir godkjent.
Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, bør det etter ankemotpartens syn legges vekt på at saken gjelder et prinsippspørsmål av stor betydning for advokatstanden, og at saken er foranlediget av den uforholdsmessig lange behandlingstid for salærkravene.
Ankemotparten, advokat Asbjørn Finholt, og hjelpeintervenienten, Den Norske Advokatforening, har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at det fra 1. februar 1986 til betaling skjer, løper 18 - atten - % årlig rente.
2. Advokat Asbjørn Finholt og Den Norske Advokatforening tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er i likhet med lagmannsrettens flertall kommet til at en advokats krav på godtgjøring for fritt rettsråd må anses som et "pengekrav på formuerettens område", og at kravet dermed omfattes av morarenteloven. Jeg finner imidlertid at kravet først kan anses forfalt når godtgjøringen er fastsatt av fylkesmannen i henhold til rettshjelplovens §15 femte ledd. I og med at den tid som er gått mellom fylkesmannens fastsettelse av advokat Finholts salær og utbetalingen, ikke er så lang at den alene gir grunnlag for morarenter, må staten frifinnes.
Utgangspunktet for statens innsigelser mot at en advokats krav på godtgjøring for fritt rettsråd er "pengekrav på formue rettens område", er at kravet er avledet av og avhengig av klientens krav, som er et krav på en sosial stønad. Etter mitt syn kan denne argumentasjon ikke føre frem. Det er riktignok så at advokatens krav mot staten forutsetter at klienten har fått innvilget fritt rettsråd, men dette kan ikke uten videre være avgjørende ved vurderingen av karakteren av advokatens krav.
Rettshjelplovens bestemmelser om fritt rettsråd regulerer flere spørsmål. Det fastsettes for det første vilkår for at en rettshjelpsøker skal kunne få fritt rettsråd, og regler om hvorledes søknader skal behandles. Dernest bestemmes hvorledes fritt rettsråd kan gis - enten ved et offentlig advokatkontor eller av en privatpraktiserende advokat, lovens §2 første ledd. Endelig finnes i §15 femte ledd, i §3 og i salærforskrifter gitt i medhold av §3, bestemmelser om godtgjøring til advokater som påtar seg å gi fritt rettsråd. Karakteren av advokatenes godtgjøring må først og fremst vurderes ut fra advokatens forhold til ordningen med fritt rettsråd og de bestemmelser som er gitt om advokatenes godtgjøring.
En advokat har ingen plikt til å gi slik bistand. For advokaten vil det således foreligge et oppdrag som han kan akseptere eller avslå. Påtar han seg oppdraget, må han godta lovens og forskriftenes bestemmelser om vederlag, blant annet timesatsene, og at fylkesmannen skal fastsette salæret. Grunnlaget for advokatens salærkrav er likevel at han har påtatt seg et oppdrag og utført det. I denne henseende står kravet på godtgjøring ikke i noen annen stilling enn advokatens salærkrav for øvrig. Det arbeid advokaten utfører, er av samme art som hans øvrige virksomhet, og bortsett fra at det er staten som skal betale, foreligger et ordinært advokat-klientforhold.
Slik jeg ser det, blir spørsmålsstillingen derfor om den omstendighet at salæret skal fastsettes ved en forvaltningsavgjørelse, fører til at salærkravet ikke kan sies å være av formuerettslig art. Tilsvarende spørsmål oppstår for alle godtgjøringer som er regulert i salærforskriftene.
Jeg finner at det ved vurderingen av kravets karakter særlig må legges vekt på at det dreier seg om en godtgjøring for utført arbeid. Justisdepartementet har i brev av 4 mai 1983 til Norske Kommuners Sentralforbund uttalt at lønn i offentlig tjeneste må anses som "pengekrav på formuerettens område". Jeg er enig i dette. Det ville være lite naturlig om lønnskrav i og utenfor offentlig tjeneste skulle stå i forskjellig stilling når det gjelder morarenter. Jeg finner at denne betraktning må føre til samme resultat når det gjelder annet vederlag for utført arbeid. Etter mitt syn bør derfor også en advokats krav på godtgjøring for bistand under ordningen med fritt rettsråd anses som krav "på formuerettens område".
Det er en forutsetning for morarente at kravet på hovedstolen er forfalt, jf morarentelovens §2 første ledd.
En advokats godtgjøring for fritt rettsråd skal etter lovens §15 femte ledd jf §3 første ledd fastsettes av fylkesmannen etter regler gitt av Kongen. Slike regler er gitt ved Kronprinsregentens resolusjon av 8 oktober 1982, salærinstruksen, der §7 og §8 lyder:
"Å 7. Over det arbeid som blir utført utenfor retten skal det legges fram arbeidsoppgave som er så utførlig at retten eller vedkommende myndighet kan bedømme rimeligheten og nødvendigheten av den tid som er gått med til arbeidet. Ved fastsettingen av salæret skal det fullt ut tas hensyn til om det oppgitte arbeidet må anses rimelig og nødvendig for saken eller om det antas å være brukt lenger tid enn rimelig og nødvendig. I tilfelle skal godtgjøringen settes ned. Når salæret settes ned skal det gis en kort begrunnelse. Arbeidsoppgave på fastsatt skjema innleveres retten eller vedkommende myndighet uten unødig opphold. Salæret anvises til utbetaling snarest mulig. Salærfastsettinger og andre vedtak i medhold av disse forskrifter kan påklages til Justisdepartementet innen 3 uker fra mottagelsen av underretning om vedtaket.
Å 8. Forutsetningen for å nytte satsene i forskriftene er at arbeidet er utført med omhu og dyktighet. I motsatt fall skal godtgjøringen settes ned."
I Justisdepartementets rundskriv om salærforskriftene sies at det fullt ut skal "tas hensyn til om det i arbeidsoppgaven oppgitte arbeid må anses rimelig og nødvendig for saken, eller om det må antas å være brukt lenger tid enn rimelig og nødvendig". Departementet peker på at dette vil ha særlig betydning blant annet i fritt rettsrådssaker. Det heter videre at utgangspunktet for vurderingen av tidsforbruket "må være at det er de faktiske og rettslige sider ved en sak advokaten skal klarlegge i den utstrekning det må anses nødvendig for tilstrekkelig å kunne ivareta klientens behov i den konkrete sak".
I Justisdepartementets rundskriv om rettshjelploven heter det:
"Fylkesmannen fastsetter salæret. Dette skjer etter reglene i rettshjelplovens §15 siste ledd, jfr. §3. Fylkesmannen må vurdere hvorvidt den oppgitte arbeidstid er rimelig og nødvendig i forhold til saken. Dersom den anvendte arbeidstid overstiger det advokaten har angitt på forhånd, bør det tas opp med advokaten og salæret eventuelt skjæres ned.
I de saker advokaten selv har innvilget fritt rettsråd, kan fylkesmannen skjære ned det oppgitte salær dersom arbeidet overstiger det som er rimelig og nødvendig."
Fylkesmannen er således pålagt å foreta en grundig vurdering av arbeidsoppgaven før advokatens godtgjøring fastsettes. I de fleste saker vil nok likevel salærfastsettelsen være kurant, men en del saker vil kunne kreve en mer omfattende under søkelse og vurdering og eventuelt innhentelse av ytterligere opplysninger. Dersom salæret settes ned, må det gis en begrunnelse. Fylkesmannens vedtak er et enkeltvedtak som kan påklages til Justisdepartementet. Når loven og forskriftene fastsetter at det skal skje en slik forvaltningsmessig behandling og deretter en fastsettelse av advokatens godtgjøring, kan man vanskelig se det slik at advokatens krav er brakt til forfall allerede ved innsendelse av arbeidsoppgave.
Ankemotparten har vist til at også en debitor i et vanlig obligasjonsrettslig forhold vil måtte foreta en vurdering av kreditors krav før han betaler, og hevder at det ikke er noen vesentlig forskjell på dette punkt. Jeg er ikke enig i dette. I et obligasjonsrettslig forhold hvor et bestemt vederlag ikke er avtalt, vil debitor måtte betale det kreditor krever, dersom kravet ikke er urimelig, jf kjøpslovens §5. Utgangspunktet er således at kreditor fastsetter hva som skal betales. I saker om godtgjøring for fritt rettsråd er utgangspunktet det motsatte. Det er fylkesmannen - debitor - som fastsetter kravets størrelse. Forskjellen viser seg klart hvis en tvist om kravets størrelse bringes inn for domstolene. I en salærsak er det fylkesmannens avgjørelse som vil måtte være gjenstand for søksmålet, og retten vil ikke kunne overprøve fylkesmannens skjønn.
Jeg finner videre grunn til å peke på at det ikke under noen omstendighet kan føre til en umiddelbar betalingsplikt for staten at arbeidsoppgave er innsendt. Betalingsplikt inntrer først etter at fylkesmannen har hatt rimelig tid til nødvendig saksbehandling, jf Kai Kruger: Pengekrav, annen utgave side 242. I mer kompliserte saker vil nødvendig behandlingstid lett kunne overstige en måned, særlig dersom det er nødvendig å innhente ytterligere opplysninger fra advokaten, jf de vurderinger fylkesmannen er pålagt å foreta. Det vil da kunne oppstå tvist om forfallstidspunkt og morarenteplikt. Også rent praktiske hensyn taler derfor for at kravet *i alle tilfelle først anses forfalt når fylkesmannens avgjørelse foreligger.
Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Saken gjelder et tvilsomt lovtolkingsspørsmål av prinsipiell og praktisk betydning.
Jeg stemmer for denne dom:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.