Rt-1987-395
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-03-25 |
| Publisert: | Rt-1987-395 (84-87) |
| Stikkord: | Ran, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 39 B/1987, Snr 7/1987 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Iver Huitfeldt mot 1. A (Forsvarer: advokat Bjørn Pettersen) 2. B (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Philipson, Holmøy Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §257, §258, §263, §54, §62, §63, Straffeloven (1902), Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, Straffeprosessloven (1981) §65, LOV-1984-06-08-57 |
Dommer Aasland: Eidsivating lagmannsrett avsa 5 november 1986 dom som for A og B har slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1949, dømmes for overtredelse av strl. §268, 1., 2. og 3. ledd, jfr. §267, strl. §258, jfr. §257, veitrafikklovens §31, jfr. §22, 1. ledd, og veitrafikklovens §31, jfr. §24, 1. ledd, 1. pkt., alt sammenholdt med strl. §62, §63, 2. ledd, §263 og §54 nr. 3, til en straff av fengsel i 3 - tre - år og 6 seks - måneder, som innbefatter den betingede del av Oslo byretts dom av 4. oktober 1984.
Til fradrag kommer 335 - trehundreogtrettifem - dager for utholdt varetekt.
B, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av strl. §268, 1., 2. og 3. ledd, jfr. §267, og strl. §257, alt sammenholdt med strl. §62 og §54 nr. 3, til en straff av fengsel i 4 - fire - år, som innbefatter den betingede del av Oslo forhørsretts dom av 22. april 1985.
Til fradrag kommer 335 - trehundreogtrettifem - dager for utholdt varetekt".
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Jeg nevner at det må være uriktig når domsslutningen for disse domfeltes vedkommende innbefatter også første ledd i straffelovens §268. Videre nevner jeg for ordens skyld at tiltalen ble tatt ut etter ordre fra riksadvokaten, jf straffeprosesslovens §65 første ledd nr 1, uten at dette fremgår av tiltalebeslutningen eller dommen.
Lagmannsrettens straffutmåling var i samsvar med påstanden fra den statsadvokat som møtte som aktor. Etter ordre fra riksadvokaten har imidlertid statsadvokatene i Eidsivating påanket dommen til skjerpelse av straffen. Påtalemyndigheten hevder at påstanden for lagmannsretten og lagmannsrettens straffutmåling ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til den brutale måten ranet ble utført på og de store skader fornærmede ble påført.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Innledningsvis bemerker jeg at forsvarerne for Høyesterett med styrke har fremholdt at de domfelte - slik saken har utviklet seg - vil ha vanskelig for å forsone seg med en skjerpelse av straffen. Etter at lagmannsretten avsa dom i overensstemmelse med aktors påstand, har de domfelte med god grunn satt sin lit til at det ikke kunne bli tale om noen strengere straff. Det er videre fremholdt at det må skyldes mangelfull kommunikasjon innenfor påtalemyndigheten når den møtende aktor for lagmannsretten nedla en straffepåstand som påtalemyndigheten nå anser uriktig. Denne mangelfulle kommunikasjon bør ikke gå ut over de domfelte. Forsvarerne har hevdet at anken allerede av denne grunn bør forkastes.
Selv om jeg kan forstå de domfeltes reaksjoner, kan jeg ikke se at forsvarernes argumentasjon kan føre frem. Domstolene er ikke bundet av påtalemyndighetens påstand når det gjelder straffutmålingen, men har et selvstendig ansvar for at straffen, under hensyn til de konkrete omstendigheter i den enkelte sak, tilpasses straffenivået for slike straffbare handlinger som det er tale om. Det følger av dette at Høyesterett etter anke kan komme til å måtte skjerpe straffen også når den er utmålt i samsvar med påtalemyndighetens påstand for den lavere instans.
Denne sak gjelder et meget alvorlig ran, foruten en del andre forhold som er av mindre betydning for straffutmålingen. De domfelte oppholdt seg sammen med noen venner i en leilighet hvor det ble nytt alkohol, da det ble fremkastet den tanke å "lette" en skraphandler som de kjente til, og som de mente hadde mange penger. De to domfelte begav seg deretter av sted til skraphandlerens forretning sammen med en tredje person, som spilte en mer tilbaketrukket rolle, og som har fått sin straff endelig fastsatt ved lagmannsrettens dom. B hadde med seg en 30-40 centimeter lang trekølle. I forretningen traff de innehaveren, og A spurte ham etter en varmtvannsbereder. Da innehaveren vendte seg bort et øyeblikk, slo B ham i bakhodet med trekøllen så han falt om på gulvet. Lagmannsretten har lagt til grunn at B slo ham minst to ganger med køllen, mens A deltok i voldsutøvelsen ved å sparke og/eller slå fornærmede. De domfelte tok deretter med seg fornærmedes lommebok med ca 2 000 kroner, lukket porten og forlot stedet, hvor fornærmede ble liggende sterkt skadet. Han klarte å påkalle hjelp fra en forbipasserende og ble brakt til sykehus, hvor han ble operert samme dag for livstruende hodeskader.
Fornærmede som nå er 57 år gammel, er som følge av skadene blitt varig ufør. Han har måttet oppgi sin forretning og har små muligheter for å komme i arbeid igjen.
De domfelte er dømt etter straffelovens §268 tredje jf annet ledd jf §267 for et grovt ran som har hatt til følge betydelig skade på legeme eller helse. Maksimumsstraffen for en slik forbrytelse er fengsel i 21 år, og forholdet er i så måte stilt på linje med de alvorligste forbrytelser i straffeloven. Jeg peker på at straffelovens bestemmelser om ran til dels ble skjerpet ved lov av 8 juni 1984 nr 57. Ved denne lovendringen ble maksimumsstraffen for grovt ran hevet fra 10 til 12 års fengsel. Og mens det tidligere etter straffelovens §268 tredje ledd gjaldt en maksimumsstraff på 21 år når et grovt ran hadde medført døden, ble denne forhøyede strafferamme også gjort gjeldende for grovt ran som har ledet til betydelig skade på legeme eller helse. Lovendringen tilkjennegir således et strengere lovgiversyn på slike ran som denne sak gjelder.
Selv om ranet ble besluttet en kort tid i forveien, hadde det nok i noen grad karakter av en tilfeldig innskytelse. Ranet ble imidlertid utført med besluttsomhet og brutalitet, på en måte som uunngåelig måtte føre til at fornærmede ble skadet. Det er også sterkt straffskjerpende at de domfelte forlot fornærmede i hjelpeløs tilstand. Som lagmannsretten fremholder, ville han trolig ha omkommet hvis han ikke raskt var blitt brakt til sykehus.
Lagmannsretten har ved sin vurdering av de domfeltes innbyrdes delaktighet tydeligvis sett noe strengere på B's forhold. Jeg er enig i denne vurdering. B var den som tok med og brukte køllen, og som altså stod for den groveste voldsutøvelsen. A har hevdet at han ikke var kjent med at B hadde tatt med seg køllen, og dermed var uforberedt på at den ville bli brukt. Dette forhold har lagmannsretten ikke direkte kommentert. Etter den beskrivelse lagmannsretten har gitt, må jeg imidlertid legge til grunn at A, samtidig med eller etter at B brukte køllen, deltok i mishandlingen av fornærmede med slag og/eller spark. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fravike den bedømmelse av de domfeltes innbyrdes ansvar som lagmannsretten etter umiddelbar bevisførsel har foretatt.
Etter min mening må straffen for begge de domfelte skjerpes. Jeg anser det etter omstendighetene tilstrekkelig at den for B skjerpes til fengsel i 5 år, mens den for A bør forhøyes til fengsel i 4 år og 6 måneder. Begge de domfelte har vært undergitt varetekt siden lagmannsrettens dom, og skal ha varetektsfradrag med i alt 475 dager.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen for A settes til fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - måneder. I straffen fragår i alt 475 firehundreogsyttifem - dager for varetektsfengsel.
2. Straffen for B settes til fengsel i 5 - fem - år. I straffen fragår i alt 475 - firehundreogsyttifem - dager for varetektsfengsel.