Rt-1987-410
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-03-05 |
| Publisert: | Rt-1987-410 (88-87) |
| Stikkord: | Tingsrett, Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 103 K/1987, jnr. 5/1987 |
| Parter: | Einar Olai Simonsen (advokat Tom Faye) mot Bjørg Espeland (advokat Arnt Haarberg) |
| Forfatter: | Holmøy, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §181, §404, Grannegjerdelova (1961) §14, §1, Grannegjerdelova (1961) |
Ved skjøte av 7. juli 1969 overdro Einar Olai Simonsen eiendommen gnr. 39 bnr. 13 i Solund til Svein Espeland. Eiendommen er utskilt fra Simonsens eiendom gnr. 39 bnr. 2 og grenser til denne. I skjøtet er bl.a. inntatt bestemmelse om at kjøperen har gjerdeplikt rundt den fraskilte parsell.
Etter forgjeves forliksmegling anla Einar Olai Simonsen v/advokat Kåre Michelsen sak ved Ytre Sogn herredsrett mot Bjørg Espeland, nåværende eier av gnr. 39 bnr. 13 ved stevning av 17. desember 1984. Påstanden med hensyn til sakens realitet lød slik:
"Saksøkte Bjørg Espeland tilpliktes å oppføre gjerde i grensen mellom gnr. 39 bnr. 2 og bnr. 39 bnr. 13."
I tilsvar av 21. januar 1985 påsto saksøkte v/advokat Arnt Haarberg seg frifunnet, og begrunnet dette bl.a. med at grenselinjen på den aktuelle strekning i det alt vesentlige er "sjølgjerdt" og at det ikke er dyrehold på noen av eiendommene, slik at gjerde er overflødig. Advokat Haarberg opplyste i tilsvaret at han hadde fullmakt til å inngå forlik "for om mulig å få tvisten ut av verden".
Saksøkte og hennes prosessfullmektig forsøkte også senere å få motparten med på et utenrettslig forlik, men dette førte ikke frem.
Ved brev av 2. desember 1985 underrettet advokat Michelsen herredsretten om at han fratrådte som saksøkerens prosessfullmektig. Einar Olai Simonsen opptrådte deretter uten prosess fullmektig under herredsrettens videre behandling av saken. I prosesskrift av 7. mars 1986 samtykket han i at herredsretten ble satt uten domsmenn, men tok forbehold om at retten da måtte oppnevne en person til å hjelpe til med oppmålinger på stedet under hovedforhandlingen. Herredsretten fant ikke å kunne oppnevne en slik medhjelper, og meddelte partene sin beslutning ved påtegning av 11. mars 1986.
Hovedforhandling for herredsretten ble berammet til 3. juni 1986. Ved rettens kjennelse av 2. juni 1986 ble imidlertid hovedforhandlingen utsatt, idet dommeren fant å ville forelegge for partene spørsmålet om saken skulle ha vært avgjort ved gjerdeskjønn og dermed måtte avvises fra herredsretten.
Partene fikk anledning til å uttale seg om avvisningsspørsmålet, hvoretter herredsretten 12. juni 1986 avsa kjennelse med slik slutning:
"Sak nr. 45/1984 A avvises.
I saksomkostninger betaler Einar Olai Simonsen til Bjørg Espeland, 5980 Hardbakke, innen 14 - fjorten - dager fra forkynning av kjennelsen kr. 9.000 - nitusen - kroner."
Einar Olai Simonsen påkjærte herredsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse ble påkjært isolert, uavhengig av avgjørelsen i avvisningsspørsmålet. Lagmannsretten avsa 5. desember 1986 kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Einar Olai Simonsen til Bjørg Espeland 750,- - sjuhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de nevnte kjennelser.
Einar Olai Simonsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Også for utvalget er avgjørelsen om saksomkostninger for herredsretten påkjært særskilt.
Spørsmålet er om det skulle ha vært anlagt gjerdeskjønn, eller om herredsretten var kompetent til å fastslå gjerdeplikten på grunnlag av den avtale som forelå mellom partene. Det foreligger her en helt klar avtale som går foran gjerdelovens bestemmelse - jfr. lovens §1 annet ledd - og dermed var det ikke behov for en skjønnsmessig vurdering av gjerdeplikten, men for et tvangsgrunnlag, som man ville ha fått ved en rettskraftig dom. Hvis det deretter ble uenighet om gjerdepliktens omfang, måtte dette spørsmål avgjøres ved gjerdeskjønn.
Spørsmålet om domsmyndighet skulle herredsretten under enhver omstendighet ha prøvet av eget tiltak da stevningen kom inn. Lagmannsretten har ikke trukket konsekvensen av dette ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet når den kjærende part er belastet de utgifter som er en direkte følge av herredsrettens feil. Hvis man finner at omkostningsspørsmålet er et skjønnsspørsmål som i prinsippet er unndratt overprøvelse, kan det hevdes at skjønnsutøvelsen her er så vilkårlig at grensene for det forsvarlige skjønn er overskredet, og det er handlet i strid med loven, jfr. Bratholm og Hov: Sivil rettergang side 576 i.i.
Siden lagmannsretten finner at det ikke foreligger noe rettsspørsmål som volder tvil for såvidt angår spørsmålet om det er feil at saken er innbrakt for herredsretten, må det være ytterligere klart at stevningen skulle ha vært avvist ex officio av herredsretten. Spørsmålet om saksomkostninger ville vel da i det hele tatt ikke blitt reist.
Også advokat Haarberg har begått feil som må føre til at hans part ikke har krav på saksomkostninger. Den kjærende part viser til at det er nedlagt påstand om frifinnelse i tilsvaret, ikke avvisning. Saksøkte burde for øvrig ha fremsatt forlikstilbud før det kom til sak; de senere forliksforhandlinger strandet nettopp på den kjærende parts krav om dekning av utgifter han hadde hatt da han måtte ta rettslige skritt for å få gjerdeplikten oppfylt.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Sak nr. 45/1984 fremmes og den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.
Subsidiært, saksomkostninger tilkjennes ikke i forbindelse med avvisningskjennelsen."
Bjørg Espeland har i tilsvar tatt til gjenmæle mot kjæremålet. Hun viser til at lagmannsrettens kjennelse bare kan overprøves etter tvistemålslovens §404, og går ut fra at kjæremålet bygger på §404 nr. 3. Kjæremotparten går videre ut fra at det er lagmannsrettens tolkning av gjerdelovens bestemmelser, særlig §14, som angripes. Hun hevder at lagmannsretten har tolket gjerdelovens aktuelle bestemmelser riktig.
Den kjærende parts subsidiære påstand oppfatter hun som et angrep på lagmannsrettens tolkning av tvistemålslovens §175. Også her gjør hun gjeldende at lagmannsrettens tolkning er riktig.
Hun viser til at lagmannsrettens subsumsjon ikke er gjenstand for overprøving og nedlegger slik påstand:
"A. Kjæremålet forkastes.
B. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger."
I prosesskrift av 16. januar 1987 har Einar Olai Simonsen bl.a. gjort nærmere rede for sitt syn på tolkningen av tvistemålslovens §175. Han hevder at et av unntakene i §175 første ledd må komme til anvendelse i nærværende sak. Han supplerer sin påstand:
"Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for kjæremålet til lagmannsrett med kr. 1.500,- og for Høyesterett med kr. 1.500,-."
Kjæremotparten har i prosesskrift av 23. januar 1987 fastholdt at herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelse ikke strider mot en korrekt tolkning av tvistemålslovens §175.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse i avvisningsspørsmålet er truffet etter kjæremål og utvalgets kompetanse er derfor begrenset ved bestemmelsene i tvistemålslovens §404. Det som påberopes i denne forbindelse er at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av gjerdelovens §14 første ledd. Utvalget er ikke enig i dette og viser til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.
Siden avvisningsspørsmålet er bragt inn for utvalget, har utvalget full kompetanse i spørsmålet om saksomkostninger for de tidligere instanser, jfr. tvistemålslovens §181 første ledd.
På samme måte som lagmannsretten finner utvalget at det var riktig av herredsretten å legge hovedregelen i tvistemålslovens §175 første ledd til grunn for omkostningsavgjørelsen, og utvalget er også for øvrig enig i lagmannsrettens avgjørelse.
Den kjærende part må betale saksomkostningene også for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningene for utvalget settes skjønnsmessig til 750 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Einar Olai Simonsen til Bjørg Espeland 750 - sjuhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.