Rt-1987-450
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1987-04-03 |
| Publisert: | Rt-1987-450 (131-87) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 42 B/1987, nr 158/1985 |
| Parter: | Uniao de Bancos Portugueses (Advokat Per Flatabø - til prøve) mot Andre Bohan (Advokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Schei, Backer, Endresen, Philipson, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §448, §449, Vekselloven (1932) §71, §175, §180, §445, §93, §1, §70 |
Dommer Schei: Ved to stevninger av 9 september 1982 reiste Uniao de Bancos Portugueses, Braga, Portugal, vekselsak ved Oslo byrett mot Andre Bohan, Oslo. Det ble fremmet krav om betaling av vekslenes pålydende, henholdsvis kr 137 322 og kr 141 096 med tillegg av renter, provisjon, protestomkostninger og saksomkostninger. Vekslene var protestert 4 januar 1980.
Den dommer som fikk saken til behandling i byretten, så at det i oversettelsene av vekslene til norsk ikke var angitt noen remittent, jf veksellovens §1 nr 6. Han tok dette opp med saksøkerens prosessfullmektig og ba oppgitt om saksøkeren likevel ønsket saken fremmet. Prosessfullmektigen meddelte da at han trakk vekselstevningene tilbake, "idet det er bragt på det rene at vekslene ikke fyller nødvendige formkrav etter norsk rett." Stevningene ble returnert 23 september 1982. De var ikke blitt forkynt for saksøkte.
Etter korrespondanse mellom Uniao de Bancos Portugueses og bankens prosessfullmektig, ble det klarlagt at remittenten var angitt i de portugisiske originalvekslene og at det var ved en feil fra translatørens side at remittenten ikke var angitt i de norske oversettelsene. Vekselstevningene med nødvendig dokumentasjon ble deretter - den 21 mai 1984 - sendt inn på nytt til byretten.
Saksøkte reiste under henvisning til tvml §445 nr 3 to innsigelser mot kravet på vekseldom. Han gjorde gjeldende at kravet var foreldet. Når stevningene formløst ble returnert fra byretten, var ikke vekselforeldelsen avbrutt etter veksellovens §71 første ledd og foreldelse var inntrådt etter veksellovens §70. Videre ble anført at vekslene var gjort opp. Innsigelsene ble forkastet av byretten som 25 juni 1984 avsa vekseldom med slik domsslutning:
"Andre Bohan Skoimport dømmes til å betale til Uniao de Bancos Portugueses innen 3 - tre - dager fra dommens forkynnelse kr 278.418,- - kronertohundrogsyttiåttetusenfirehundreogatten - med 6 - seks - prosent årlig rente fra 2.1.1980 til betaling skjer, 1/3 - en tredjedel - prosent provisjon av kr 278.418,- og i protest, porto- og saksomkostninger kr 5.484,- - - kroner femtusenfirehundreogåttifire, heri inkludert inkassosalær med kr 4.034,-."
Den 2 juli 1984 anket Bohan vekseldommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten, som kom til at vekselkravet var foreldet, avsa 29 mars 1985 dom med slik domsslutning:
"1. Andre Bohan frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes verken for byrett eller lagmannsrett".
Dommen ble forkynt for Uniao de Bancos Portugueses' prosessfullmektig den 15 april 1985. Ved ankeerklæring datert 15 juni 1985, mottatt i lagmannsretten 17 juni 1985, har banken påanket lagmannsrettens dom. Anken ble henvist til behandling i Høyesterett ved kjæremålsutvalgets beslutning av 18 juli 1985.
I prosesskrift datert 24 mars d.å. har advokat StenbergNilsen, som nå har overtatt som ankemotpartens prosessfullmektig, gjort gjeldende at anken ikke er rettidig og at ankesaken derfor må avvises. Han har vist til at ankefristen i vekselsaker er en måned, jf tvml §448 §449. Den ankende part har erklært seg enig i at anken er fremsatt for sent, men har ved prosesskrift av 31 mars 1987 begjært oppreisning for oversittelsen av fristen.
Kravet om avvisning og begjæringen om oppreisning ble tatt opp for Høyesterett kort tid før ankeforhandlingen skulle holdes. Avvisnings- og oppreisningsspørsmålet er derfor blitt behandlet under ankeforhandlingen. Det har vært forhandlet særskilt om disse spørsmålene, jf tvistemålslovens §93 første ledd.
Vedrørende begjæringen om oppreisning har den ankende part - Uniao de Bancos Portugueses - i det vesentlige gjort gjeldende: Fristoversittelsen var ikke forsettlig. Hverken den ankende part eller bankens prosessfullmektig kjente den spesielle ankefristen i tvistemålslovens §448 tredje ledd, jf §449. Det aksepteres derimot at fristoversittelsen kan legges prosessfullmektigen til last, men det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at oppreisning gis, jf domstolslovens §153.
Saken har prinsipiell interesse. Det er viktig å få avklart om en uformell tilbakesending av en vekselstevning er til hinder for avbrytelse av vekselforeldelse etter veksellovens §71 første ledd. Vekselretten er et rettsfelt hvor det foreligger et særlig behov for klare regler.
For lagmannsretten dreiet en vesentlig del av prosedyren seg om byretten hadde adgang til å returnere en stevning formløst som gjort i nærværende sak. Etter den ankende parts mening skulle byretten ha avvist saken. Derved ville vekselforeldelsen blitt avbrutt. I og med at det ble fokusert i slik grad på dette generelle sivilprosessrettslige spørsmål, tapte saken i noen grad karakteren av regulær vekselsak. Trolig var dette en del av bakgrunnen for at man ikke ble oppmerksom på den særlige ankefristen, og det gjør fristoversittelsen i høy grad unnskyldelig. Det samme gjør det forhold at såvel lagmannsretten som Høyesteretts kjæremålsutvalg overså fristoversittelsen.
Det må også legges vekt på at saken gjelder betydelige verdier. Partene har innrettet seg etter at saken vil bli prøvet i Høyesterett. For ankemotparten vil det fremtre som en helt tilfeldig fordel om saken nå avvises.
Et unnskyldende moment for den ankende part er det at prosessfullmektigen var sykmeldt i perioden 6 - 26 mai 1985, m.a.o. en del av den tid ankefristen løp. Prosessfullmektigen fikk derfor ikke gitt ankesaken den behandling og overveielse som ellers ville vært mulig. Det må også tas i betraktning at det tok tid å avklare ankespørsmålet, bl.a. fordi lagmannsrettens dom først måtte oversettes til engelsk og deretter fra engelsk til portugisisk.
Ved avgjørelsen bør det legges betydelig vekt på at parten ikke kan bebreides fristoversittelsen. Det er urimelig om parten skal tape sitt vekselkrav pga en forsømmelse fra prosessfullmektigens side.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"Uniao de Bancos Portugueses gis oppreisning mot oversittelse av fristen til å påanke Eidsivating lagmannsretts dom av 29. mars 1985 i sak mot Andre Bohan".
Ankemotparten - Andre Bohan - har vedrørende oppreisningsbegjæringen i det vesentlige anført:
Det er ikke noe argument for oppreisning at det er en særlig ankefrist som er oversittet. Skal de korte ankefristene nå sitt formål, må det forlanges at de etterleves. I dette tilfellet foreligger ingen forhold som kan gi grunnlag for oppreisning. Det den ankende part har påberopt seg er enten irrelevant eller ikke særlig tungtveiende. Av betydning er det derimot at man befinner seg på et rettsområde som er gjennomsyret av form- og fristregler. Dette tilsier at man bør være meget tilbakeholden med å gi oppreisning.
Ankemotparten har nedlagt påstand om at begjæringen om oppreisning for oversittelsen av ankefristen forkastes og at han tilkjennes saksomkostninger.
Jeg er kommet til at begjæringen om oppreisning ikke kan tas til følge.
Det er erkjent at fristoversittelsen kan legges den ankende parts prosessfullmektig til last, og jeg kan ikke se at det foreligger "særlige omstendigheter" som tilsier at oppreisning bør gis, jf domstolslovens §153. Jeg peker først på at jeg anser det for å være av betydning at oversittelsen av ankefristen er skjedd i en vekselsak. Vekselretten er et formalisert rettsområde. For at vekselinnehaveren skal kunne gjøre vekselkrav gjeldende må vekselen oppfylle bestemte formkrav, og det er gitt et regelsett om forevisning og protest som må følges ved vekselinndrivelse. Denne formaliserte prosedyre skal sikre en effektiv og hurtig inndrivelse av vekselkravet. Det er på denne bakgrunn reglene i tvistemålslovens kapittel 31 om vekselsaker må sees. Også disse reglene har som formål å gjøre vekselinndrivelsen enkel og ikke minst hurtig. Den korte ankefristen i tvistemålslovens §448 tredje ledd, jf §449 er en av flere regler som skal sikre at saken så raskt som mulig bringes til avslutning. Hensett til dette formål med den særlige fristregelen, må man være forsiktig med å gi oppreisning for oversittelse av den. Det kan ikke tas et annet utgangspunkt ved vurderingen fordi det her er vekselinnehaveren som har oversittet fristen. De korte fristene i tvistemålslovens kapittel 31 vil regulært være til vekselinnehaverens fordel. Men jeg kan ikke se at dette gjør det riktig å sette ham i en særstilling hva angår virkningene av at ankefristen oversittes.
Jeg kan ikke se at de forhold den ankende part har påberopt seg, kan begrunne oppreisning. Hensett til at vekselinnehaveren er en bank, gjelder saken - relativt sett - ikke spesielt store verdier. Saken har heller ikke ellers en slik karakter at det kan være avgjørende. Jeg nevner i denne forbindelse, uten at jeg tillegger det spesielt stor vekt ved vurderingen, at jeg ikke anser det særlig sannsynlig at anken ville ha kunnet føre frem i realiteten. Heller ikke prosessfullmektigens sykdom kan være av betydning i denne saken. Det er ikke hevdet at sykdommen er årsak til fristoversittelsen. Prosessfullmektigen innrettet seg hele tiden, også i de nær tre første ukene av ankefrist da han var frisk, på at den regulære ankefrist på to måneder gjaldt. Vanligvis vil prosessfullmektigens forsømmelse måtte belastes parten ved vurderinggen av om oppreisning bør gis, jf Rt-1985-1184. Det er ikke grunnlag for å fravike dette utgangspunktet i nærværende sak.
Det som rent umiddelbart kunne tale for at oppreisning gis, er at saken straks kunne prosederes og avgjøres for realitetsspørsmålet, samt at partene i lang tid har innrettet seg etter at saken vil få sin endelige avgjørelse i Høyesterett. Jeg kan imidlertid ikke se at disse forhold er tilstrekkelig til å begrunne oppreisning. Som påpekt er det særlig viktig at man i vekselsaker er tilbakeholden med å gi oppreisning for en fristoversittelse som i nærværende sak. Det er forøvrig heller ikke uten videre klart at det ville være rimelig å la den ankende part prosessuelt tjene på at feilen først er oppdaget nå og da av motpartens prosessfullmektig. Hadde han sett feilen umiddelbart etter at anken var sendt inn og gjort retten oppmerksom på dette, burde oppreisning etter min mening ikke vært gitt.
Når begjæringen om oppreisning ikke tas til følge, må ankesaken avvises. Ankemotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Jeg finner at han må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf tvistemålslovens §180 annet ledd og §175 første ledd. Når ankesaken avvises, er det ikke grunnlag for å prøve omkostningsavgjørelsene i byretten og lagmannsretten. I samsvar med innlevert omkostningsoppgave settes saksomkostningsbeløpet for Høyesterett til kr 17 800, som i sin helhet utgjør salær til ankemotpartens nåværende og tidligere prosessfullmektig.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Begjæringen om oppreisning for oversittelse av ankefristen forkastes.
2. Ankesaken avvises.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Uniao de Bancos Portugueses, Braga, Portugal til Andre Bohan, Oslo, 17 800 - syttentusenåttehundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.