Rt-1987-467
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-04-09 |
| Publisert: | Rt-1987-467 (135-87) |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 47/1987, nr 124/1986 |
| Parter: | X (Advokat Ole Jakob Bae) mot Y (Advokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Holmøy, Sinding-Larsen, Schei, Backer, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §56, Ekteskapsloven (1918) |
Dommer Holmøy: Saken gjelder bidrag til ektefelle etter separasjon og skilsmisse.
X og Y inngikk ekteskap i 1957. De var da henholdsvis 22 og 24 år gamle. De har fire barn, født i 1958, 1959, 1961 og 1969. Den yngste, D, bor hos moren. Ektefellene ble separert ved Ø herredsretts dom av 6 februar 1985. Herredsrettens dom har slik domsslutning:
"1. X og Y separeres.
2. Partene tilkjennes felles foreldremyndighet over fellesbarnet D, født xx.xx.1969.
3. X tilkjennes den daglige omsorg for datteren D, født xx.xx.1969.
4. Y gis vanlig samværsrett med datteren D.
5. Y tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til datteren D med kr. 1.600,- pr. mnd.
6. Y tilpliktes å betale underholdsbidrag til X med kr. 1.750,- pr. mnd.
7. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Y påanket herredsrettens dom for så vidt angår bidragsplikt til hustruen etter punkt 6 i domsslutningen til Eidsivating lagmannsrett. Han hevdet at det bidrag som her var fastsatt, var for høyt, og at han bare burde pålegges bidragsplikt til hustruen for tre år, fra 1 januar 1985 til 31 desember 1987. X tok til gjenmæle og erklærte dessuten motanke. Hun gjorde gjeldende at hun måtte ha krav på bidrag uten tidsbegrensning, og med et høyere beløp enn fastsatt av herredsretten.
Eidsivating lagmannsrett avsa 15 januar 1986 dom med slik domsslutning:
"1. Y betaler 1.500 - ettusenfemhundre - kroner pr. måned i underholdsbidrag til X regnet f.o.m. februar 1985 t.o.m. januar 1990. Beløpene betales forskuddsvis den 1. i hver måned.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett."
X har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til domsgrunnene. Til bruk for Høyesterett har begge parter og fire vitner forklart seg ved bevisopptak. Vitnene forklarte seg ikke for lagmannsretten. For Høyesterett er videre fremlagt en del nye dokumenter, først og fremst om partenes økonomiske forhold, som jeg kommer tilbake til.
X har gjort gjeldende at hun etter ekteskapslovens §56 må ha krav på bidrag uten tidsbegrensning, og krever bidrag som fastsatt i herredsrettens dom. Hennes anførsler for Høyesterett er i hovedsak de samme som for de tidligere retter. For Høyesterett gjør hun i det vesentlige gjeldende:
Som det fremgår av legeerklæring har hun multipel sclerose, og hun er 100 prosent arbeidsufør. Hun har ikke andre inntekter til underhold av seg og den yngste datteren enn trygdeytelser og bidrag. Trygdeytelsene og barnebidraget er langtfra tilstrekkelige til hennes og datterens underhold.
For å konstatere bidragsplikt i et tilfelle som dette er det etter rettspraksis ikke nødvendig å ta standpunkt til om hennes sykdomsutvikling i noen utstrekning skyldes forhold som har sammenheng med ekteskapet. Hun peker imidlertid på at hun ble markert dårligere i 1970, etter siste fødsel.
I alle fall er hennes ervervsevne redusert som følge av ekteskapet og omsorgen for barna. I tillegg til at hun gjorde det meste av arbeidet i hjemmet og tok seg av barna, måtte hun i mange år gjøre vaskearbeid og utføre vaktmestertjeneste m v for huseieren for at familien skulle få leilighet. I disse årene kunne hun ikke ta annet arbeid utenfor hjemmet. Hun har senere hatt vaskearbeid utenfor hjemmet så lenge hun klarte det. - Ankemotparten fikk anledning til å ta etterutdannelse under ekteskapet, og hans arbeid medførte en del reiser.
Ankemotparten har nå en inntekt på kr 200.000 pr år. Hennes bidragskrav er meget beskjedent, og han kan ikke høres med at han ikke har anledning til å betale bidrag. Hans høye løpende utgifter skyldes i stor utstrekning at han har opptatt dyre lån. Samtidig har han kjøpt seg en kostbar leilighet. Ved å selge denne og kjøpe en rimeligere bolig vil han kunne redusere sine utgifter betydelig. Det må kreves av ankemotparten at han tilpasser sin økonomiske situasjon slik at han blir i stand til å betale et beskjedent bidrag.
Det gjøres også gjeldende at ankemotparten ikke har gitt noen forklaring på hvorfor hans samboer ikke kan betale en del av boutgiftene.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom pkt. 6 stadfestes, med virkning fra 1.2.1985, og forfall den 1. i hver måned.
2. Y pålegges å betale det offentlige saksomkostninger for alle retter."
Ankemotparten har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:
Etter hans økonomiske situasjon har han ikke økonomisk evne til å betale bidrag til den ankende part. Grunnvilkåret for bidragsplikt etter ekteskapslovens §56 er derfor ikke til stede. Han aksepterer likevel å betale bidrag i en begrenset tid slik lagmannsretten har fastsatt, og har derfor ikke påanket lagmansrettens dom.
For å finansiere bidragene, har ankemotparten måttet oppta dyre lån. Til anførslene om at han kan skaffe seg en rimeligere bolig, bemerker han at den bolig han har, er en helt ordinær fireroms leilighet. Det er riktig at han har en samboer, en utenlandsk kvinne. Hun arbeider for tiden med å lære seg norsk og har ikke forutsetninger for å ta seg arbeid her i landet. Den tidligere ektefelle har ikke noe prioritert krav på underhold i en slik situasjon.
Ankemotpartens fremtidige inntekter er usikre. Han har grønn stær som er under utvikling. Dessuten er den bedrift han arbeider i, kommet i økonomiske vanskeligheter.
Det bestrides at den ankende parts sykdom, som er årsaken til hennes ervervsuførhet, har noen sammenheng med forhold under ekteskapet. En bidragsplikt må derfor bygges på unntaksbestemmelsen i §56 annet ledds annet punktum - regelen om at bidrag kan tilkjennes når "særlige grunner taler for det". Det bestrides ikke at det her foreligger "særlige grunner". Ankemotparten er også enig i at den ankende part ikke har store muligheter for å tilpasse seg situasjonen slik lagmannsretten har forutsatt. Men det har heller ikke ankemotparten.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken må føre frem.
Hovedspørsmålet i saken er om den ankende part skal tilkjennes varig bidrag, eller om retten til bidrag skal begrenses til fem år slik lagmannsretten har fastsatt. Etter min mening foreligger vilkårene for å tilkjenne varig bidrag i dette tilfelle. For ordens skyld skal jeg dog peke på at en avgjørelse om underholdsbidrag i alle tilfelle kan kreves endret hvis endrede forhold eller nye opplysninger gjør det rimelig, jf ekteskapslovens §56 sjette ledd.
Som jeg allerede har nevnt, giftet partene seg i ung alder. De fikk først tre barn med korte mellomrom, og etter en del år et fjerde barn. I tillegg til at den ankende part gjorde mesteparten av arbeidet i hjemmet og tok seg av barna, måtte hun i flere år utføre vaskearbeid og vaktmestertjeneste for huseieren for at familien skulle få bolig.
Da ektefellene i 1985 ble separert, hadde de vært gift i 27 år. Den ankende part var fylt 50 år. En kvinne i hennes situasjon vil utvilsomt ha fått sin ervervsevne redusert som følge av ekteskapet og omsorgen for barna. Det er her tale om en varig reduksjon. Hun vil da fylle vilkårene for å få bidrag etter hovedregelen i ekteskapslovens §56 annet ledds første punktum. Hvis den ankende part ikke var blitt ervervsufør på grunn av sykdom, kunne hun kanskje tatt lønnet arbeid, men det må antas at hennes ervervsevne også i denne situasjon ville vært så vesentlig redusert at hun ville hatt behov for bidrag. Av hensyn til avgjørelsen av bidragsspørsmålet kan det derfor ikke være nødvendig å gå inn på spørsmålet om hennes sykdomsutvikling i noen grad har sammenheng med fødsler eller andre forhold under ekteskapet.
Jeg tilføyer at etter annet punktum i ekteskapslovens §56 annet ledd vil bidrag, når særlige grunner taler for det, kunne tilkjennes også i andre tilfelle. Den ankende part ville i alle fall kunne tilkjennes bidrag etter denne regel på grunnlag av en rimelighetsvurdering. I praksis vil de to regler i første og annet punktum kunne gripe over i hverandre.
At den ankende part mottar uføretrygd fra folketrygden, utelukker ikke at ektefellebidrag kan kreves etter ekteskapslovens §56. Men retten til uføretrygd kan ha betydning både for vurderingen av om bidrag bør tilkjennes, og med hvilket beløp, se Rt-1974-342.
Den nærmere vurdering av bidragsplikten må bero på en vurdering også av den ankende parts behov for bidrag, og ankemotpartens evne til å betale bidrag.
Det kan ikke være tvilsomt at den ankende part har behov for bidrag. Det må legges til grunn at dette behov er varig. Dette benektes heller ikke av ankemotparten. Hennes bruttoutbetaling fra folketrygden utgjør ca 44.000 kroner pr år, inkludert barnetillegg på vel 6.000 kroner som ytes til datteren er 18 år. I bidrag til datteren, som går på videregående skole, betaler ankemotparten nå 1 700 kroner pr måned (indeksregulert). Datteren får dessuten et utdanningsstipend på 3 200 kroner pr år. Det er klart at det er vanskelig for mor og datter å klare seg for inntekter av denne størrelsesorden. Det samme vil gjelde for den ankende part alene når datteren eventuelt flytter.
Ankemotparten har en brutto inntekt på 200.000 kroner pr år. Ifølge en fremlagt oppstilling over hans månedlige utgifter har han ikke noe overskudd til å betale bidrag. Han har opptatt lån for å dekke sine forpliktelser. Jeg mener imidlertid at den ankende part ikke kan høres med at han ikke kan betale bidrag av den størrelsesorden som er krevd. Han vil i alle fall ha den mulighet å skifte over til en noe rimeligere bolig og derved redusere sine utgifter. Selv om han nå bor i en alminnelig fireroms leilighet, må han kunne tilfredsstille sine behov med en noe mindre og rimeligere bolig.
Ankemotpartens utgifter vil for øvrig bli noe redusert når bidragsplikten til datteren opphører. Spørsmålet om å pålegge ham bidragsplikt etter at datteren har fylt 18 år, behandles av fylkesmannen. Plikten til å betale bidrag til hustruen bør avgjøres uavhengig av utfallet av saken om forlenget bidrag til datteren.
Ankemotparten har bekreftet at han bor sammen med en utenlandsk kvinne. Så vidt jeg forstår, blir hun iallfall delvis underholdt av ham. Det er ellers ikke gitt opplysninger om dette samboerforholdet. Heller ikke er det opplyst om samboeren på sikt kan skaffe seg egne inntekter. Under ingen omstendighet finner jeg at den ankende parts krav på et rimelig bidrag bør stå tilbake for underhold av samboeren.
Jeg finner etter dette at den ankende part bør tilkjennes bidrag uten tidsbegrensning.
Jeg mener videre at bidrag - i samsvar med påstanden - bør tilkjennes med det beløp som ble fastsatt ved herredsrettens dom.
Bidraget bør tilkjennes med virkning fra 1 februar 1985, og betales forskuddsvis den 1. i hver måned, slik den ankende part har påstått. For den tid ankemotparten har betalt bidrag i samsvar med lagmannsrettens dom, vil den ankende part ha krav på differansen.
Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Den ankende part har hatt fri sakførsel. Etter sakens karakter finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør pålegges for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens punkt 6. Bidragsplikten gjelder fra 1 februar 1985. Bidraget skal betales forskuddsvis den 1. i hver måned.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.