Rt-1987-524
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1987-04-24 |
| Publisert: | Rt-1987-524 (142-87) |
| Stikkord: | Fartsoverskridelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 52/1987, Snr 43/1987 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Pål S. Berg mot A (Forsvarer: advokat Ole A. Bachke jr.) |
| Forfatter: | Philipson, Hellesylt, Endresen, Skåre. Mindretall: Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §6, Straffeloven (1902) §52, §31 |
"A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av vgtrl. §31, 1. ledd jfr. §6, 2. ledd til fengsel i 21 - tjueen - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. strl. §52 flg. Han idømmes en bot til statskassen på kr. 3.000,- - tretusen kroner -, subsidiært 6 - seks - dagers fengsel."
Dommen er avsagt under dissens, idet rettsformannen stemte for at straffen ble gjort ubetinget.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Politimesteren i Rogaland har anket over straffutmålingen, idet det hevdes at straffen burde ha vært gjort ubetinget. Domfelte har overfor Høyesterett gjort gjeldende at det foreligger nærmere angitte feil i bevisbedømmelsen under straffespørsmålet. Jeg er kommet til at domfeltes angrep på bevisbedømmelsen under straffutmålingen ikke kan føre frem, men at påtalemyndighetens anke likevel må forkastes.
Herredsretten har ved sin bevisvurdering enstemmig lagt til grunn at domfelte 10 mai 1985 ca kl 1530 kjørte tung motorsykkel med en fart på minst 141 km/t over en strekning på ca 600 meter på E-18 i retning mot Sandnes, hvor fartsgrensen var 80 km/t. Fartsmålingen ble foretatt med Hico Neas gjennomsnittsfartsmåler fra politibil som kjørte etter domfeltes bil. Domfelte gjør gjeldende at tidsmålingen må anses usikker. Som målepunkter ble benyttet bremsespor i vegen på ca 1/2 meter. Ifølge politimennenes forklaring var avstanden fra politibilen til det første bremsespor ca 70 meter og til det siste som ble benyttet ca 140 meter, da tidsmålingen ble henholdsvis startet og avsluttet. De korte bremsespor og avstanden til disse da tidsmålingen ble foretatt, medfører, slik domfelte ser det, at tidsangivelsen må anses beheftet med betydelig usikkerhet. Dette må tilsi at en legger til grunn at farten har vært lavere enn den herredsretten har bygd på.
Jæren herredsrett avsa sin første dom i saken 28 oktober 1985, og domfelte ble dømt til fengsel i 21 dager. Etter anke fra domfelte ble dommen opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 19 desember 1985. Det ble vist til at man på grunnlag av domsgrunnene ikke kunne vurdere mulige feilkilder ved fartsmålingen. I den dom som nå foreligger, er alle relevante forhold utførlig beskrevet i dommen. Herredsretten har herunder nærmere angitt de sikkerhetsmarginer som de politifolk som foretok målingen la til grunn. Avstanden mellom politibilen og domfeltes bil er nærmere angitt, og det fremgår at vegstrekningen der målingen fant sted, er tilnærmet ideell med hensyn til observasjon av spor i asfalten. Retten har ved sin bevisvurdering også lagt til grunn at politibilens egen fart bekreftet måleresultatet. Jeg kan etter dette ikke se at det foreligger grunnlag for å fravike det faktum herredsretten har bygd på etter en umiddelbar bevisførsel.
Den trafikkovertredelse som foreligger, er graverende. Etter Høyesteretts praksis må det som regel reageres med ubetinget fengselsstraff i slike tilfelle, selv om trafikkforholdene, slik herredsretten har lagt til grunn, var meget gode. Det som imidlertid for meg har vært utslagsgivende, er at det nå er gått snart 2 år siden det straffbare forhold fant sted. Tidsforløpet henger delvis sammen med at herredsrettens første dom i saken ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det fremgår imidlertid også at saken senere i ca 7 måneder ble liggende ved vedkommende politikammer. Domfelte kan ikke lastes for at det nå er gått snart to år siden handlingen fant sted. Slik jeg ser det, vil det virke urimelig hardt om domfelte nå må sone en ubetinget fengselsstraff.
Dommer Michelsen: Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere voterende, og stemmer for at domfelte idømmes en ubetinget fengselsstraff på 18 dager.
Jeg kan ikke se at det tidsforløp man i denne saken totalt står overfor, kan gi grunnlag for å gjøre fengselsstraffen betinget. Den første fellende dom i saken, som fremkom i rimelig tid etter at den straffbare handlingen var begått, ble opphevet ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg, og saken måtte deretter på ny fremmes for herredsretten, hvis nye dom så er påanket. Den delen av det samlede tidsforløp som er en følge av rettsmiddelsystemet, kan etter omstendighetene i denne saken ikke danne grunnlaget for en betinget reaksjon.
Man står da tilbake med den omstendighet at saken er blitt liggende ved vedkommende politikammer fra februar 1986 til september måned samme år, da den på ny ble fremmet for herredsretten. Hele det tidsforløpet som jeg nå har nevnt, kan dog ikke lastes politikammeret, som måtte få noen tid til å overveie hva man etter opphevelsen skulle foreta med saken. Det resterende tidsrom er etter min oppfatning ikke av en slik lengde at det etter overtredelsens art bør lede til at fengselsstraffen gjøres betinget.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: