Rt-1987-554
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-05-05 |
| Publisert: | Rt-1987-554 (154-87) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 53/1987, nr 241/1985 |
| Parter: | Bamble kommune (Advokat Lars Aspeflaten) Hjelpeintervenient: Staten v/Miljøverndepartementet (Advokat Stig Tufte-Johnsen - til prøve) mot 1. Bjørg Lønneberg 2. Inger Lyngmyr 3. Gro Tangvald 4. Gunn Tangvald (Advokat Torstein Vale) |
| Forfatter: | Skåre, Philipson, Hellesylt. Mindretall: Endresen, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1965) §85, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6, Grunnloven (1814) §97, Tvistemålsloven (1915) §178, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §104, §3, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §5 |
Dommer Skåre: Rognstranda camping i Bamble kommune ble etablert i 30-årene og suksessivt utbygd etter krigen. Det er i dag en godt utstyrt campingplass, som før regulering tok imot inntil 400 campingenheter - campingvogner og telt. Området den er drevet på tilhører Rogn Søndre, gnr 35 bnr 1, og campingplassen er blitt opparbeidet og stort sett drevet av eierne av denne eiendom.
I 1977 foreslo Miljøverndepartementet overfor Bamble kommune at den skulle utarbeide reguleringsplan for Rognstranda med sikte på å sikre friluftsområde for allmennheten. For så vidt det ble spørsmål om grunnerverv, erklærte departementet seg villig til å dekke kostnadene. Reguleringsplanen ble stadfestet av Miljøverndepartementet 25 mai 1981.
Reguleringsplanen berørte driften av campingplassen ved at et område ved sjøen ble utlagt som friområde, og ved at visse andre områder ble utlagt til parkeringsplasser og veier. Innenfor disse områder hadde campingplassen hatt inntekter ved utleie av campingplasser, av avgiftsbelagte parkeringaplasser og av båtplasser.
Kommunen tok opp forhandlinger med grunneierne om erverv av de arealer som var avsatt til friområde og trafikkformål. Ved avtale i desember 1983 ble partene enige om at kommunen - med visse reservasjoner som ikke har interesse her - skulle erverve disse arealene til eiendom. Erstatningen skulle fastsettes ved skjønn, og de erstatningsregler som gjelder ved ekspropriasjon skulle legges til grunn. Erstatningsfastsettelse ved skjønn ble forutsatt også for enkelte andre spørsmål som det ikke er grunn til å nevne.
Skjønnsbegjæring til Skien og Porsgrunn byrett ble fremsatt 9 januar 1984, og skjønnet ble avhjemlet 6 september samme år. For de arealer som skulle erverves av kommunen, satte skjønnet prisen til 5 kroner pr kvm for friområdet, og til 10 kroner pr kvm for trafikkarealene.
Eierne av Rogn Søndre begjærte overskjønn. Agder lagmannsrett avhjemlet overskjønnet 18 juli 1985. For erverv av grunn fastsatte lagmannsretten en erstatning for tapte inntekter som, fordelt på hele det ervervede området, tilsvarer 25 kroner pr kvm.
Bamble kommune påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen, og er begrenset til den del av skjønnet som gjelder erstatningen for grunnerverv.
Staten v/Miljøverndepartementet har erklært hjelpeintervensjon under henvisning til at staten i henhold til tilsagnet fra 1977 skal dekke utgiftene ved grunnavståelsen. Det er ikke protestert mot hjelpeintervensjonen.
I anledning av anken er det holdt bevisopptak ved Skien og Porsgrunn byrett til avhør av 5 vitner og partsrepresentanter. To av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter.
Jeg nevner at i skjønnsbegjæringen er "eierne av Rogn Søndre, gnr 35 bnr 1 i Bamble v/Rolf Tangvald, Langesund" oppgitt som saksøkt, og denne betegnelse er - dels noe forkortet - brukt senere i saken. Eiendommen eies av Bjørg Lønneberg, Inger Lyngmyr, Gro Tangvald og Gunn Tangvald, men deres far, Rolf Tangvald, har opptrådt i saken i kraft av en fullmakt. Jeg har funnet å burde endre partsangivelsen slik at eiernes navn fremtrer.
De spørsmål som er tatt opp i anken, knytter seg til vedtekt til bygningslovens §85, vedtatt av Bamble kommunestyre 29 april 1980 og stadfestet av Kommunaldepartementet 24 juli 1980. Vedtekten lyder slik:
"Oppstilling av campingvogner, telt o.l. også for kortere tid enn 3 måneder, er bare tillatt på områder som er godkjent for formålet av bygningsrådet. Tillatelse kan bare gis når oppstilling av campingvogner, telt o.l. etter bygningsrådets skjønn ikke hindrer den alminnelige ferdsel og ikke fører til vesentlige ulemper for omgivelsene. Bygningsrådet kan sette vilkår for oppstillingen og også gjøre den tidsbegrenset. Tillatelsen kan når som helst trekkes tilbake.
Denne vedtekt gjelder ikke oppstilling av campingvogn, telt o.l. på gårdsplass eller bebygd hustomt, jfr. likevel §104 i bygningsloven, og heller ikke for telt som kan bæres over lengre strekninger."
Lignende vedtekt er fastsatt for 17 andre kommuner.
Den ankende part, Bamble kommune - og hjelpeintervenienten - staten v/Miljøverndepartementet - har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i bruksverdisynspunkter og beregnet erstatningen som det tap i inntekt som følger av at campingplassen mister en del av det området som tidligere har vært brukt av telt og campingvogner, til parkering og til båtfeste. Dette er i og for seg et riktig utgangspunkt, men lagmannsretten gjør feil når den ser bort fra de tapsreduserende forhold som følger av den foran nevnte vedtekt til bygningsloven.
Om denne vedtekt sier lagmannsretten at den ikke kan forstås slik at den gjelder for campingplasser etablert før vedvedtekten ble stadfestet. Retten sier også at det ville være i strid med Grunnlovens §97 om vedtekten skulle gi hjemmel for å stoppe næringsvirksomhet som lovlig har vært drevet i mange år. Begge deler er uriktig.
Vedtekten knytter seg til §85 første ledd annet punktum. Campingvogner omfattes av uttrykket "transportable konstruksjoner". Ved vedtekten skjerpes innholdet av §85 ved at hensetting av campingvogner gjøres betinget av bygningsrådets samtykke - etter loven er anbringelse lovlig inntil tre måneder uten slikt samtykke. Dette er imidlertid en innstramming som kan gjennomføres ved vedtekt etter bygningslovens §3.
Ved anvendelse av bygningslovens §85 og vedtekter av den foran nevnte art, er det uinteressant hva området tidligere generelt har vært brukt til. Det kan således ikke spille noen rolle om det tidligere har vært plassert campingvogner på et sted, om plassen er innrettet for dette og om anbringelsen eller samtykke til anbringelse skjer som ledd i næring. Loven og vedtektene gjelder altså noe mer enn den tilfeldige plassering - det er arealdisponeringen som er det sentrale.
Når man skal bestemme rekkevidden i tid av disse bestemmelser, må man legge vekt på formålsbetraktninger. Formålet med §85 og de foran nevnte vedtekter er blant annet å beskytte allmennhetens behov for uhindret og usjenert utnyttelse av friluftsområder, og det ville være en urimelig begrensning om bestemmelsene ikke skulle kunne få virkning for bruk som er eldre enn loven eller vedtektene. Den omstendighet at bruken er et ledd i næringsvirksomhet, kan heller ikke være avgjørende.
En slik tolking er utvilsomt ikke i strid med Grunnlovens §97. Spørsmålet om erstatning må eventuelt avgjøres etter de regler som gjelder for rådighetsbegrensninger.
Det erkjennes imidlertid at Bamble kommune ikke har praktisert vedtekten etter sitt reelle innhold. Vedtekten er således ikke blitt anvendt på de etablerte campingplasser ved at det er blitt krevd søknad og tillatelse etter vedtekten. Disse campingplasser har kunnet drive videre som før på grunnlag av den løyveordning som tidligere var etablert etter sunnhetslovgivningen. Vedtekten er likevel blitt anvendt i et tilfelle hvor en campingplass hadde utvidet sitt tidligere driftsområde. For Rognstranda camping har det ikke vært slike problemer.
På bakgrunn av denne praksis anføres det ikke - slik det ble gjort for lagmannsretten - at Rognstranda camping drev ulovlig innenfor det område som ble regulert til friområde. Vedtekten og den kompetanse den gir kommunen, må imidlertid ha betydning for spørsmålet om hva som var påregnelig bruk av eiendommen. Lagmannsrettens uriktige tolking har *som konsekvens at den ved beregningen av inntektstapet ikke har tatt i betraktning at arealutnyttelsen kunne begrenses i medhold av vedtekten.
Bamble kommune har nedlagt slik påstand:
"Agder lagmannsretts skjønn av 18.7.1985 oppheves og hjemvises til ny behandling, for såvidt angår grunnerstatningen, fastsatt til kr. 25,- pr. m2."
Hjelpeintervenienten, staten v/Miljøverndepartementet, har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens skjønn av 18. juli 1985 oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt angår fastsettelsen av grunnerstatningen til kr. 25.- pr. m2."
Ankemotpartene, Bjørg Lønneberg m fl, er enige i lagmannsrettens resultat og begrunnelse og har i det vesentlige anført:
Saken gjelder erstatning etter ekspropriasjonserstatningslovens regler. Det er altså ingen sak om erstatning for rådighetsinnskrenkninger. Spørsmålet om rådighetsinnskrenkninger etter vedtektene ble faktisk aldri tatt opp fra kommunens side. Anførselen om at vedtektene kunne ha betydning ble først satt frem under den rettslige behandling av erstatningsspørsmålene, og den er etter hvert blitt sterkere aksentuert.
Ved bedømmelsen av hvilken betydning vedtekten kunne ha hatt, må man - som lagmannsretten legger til grunn - ta utgangspunkt i at hele det areal som kommunen nå skal erverve, tidligere var en integrerende del av campingplassen. Det areal som reguleres til friareal og trafikkområder, ble brukt til telt og campingvogner, til parkering av biler og til båtplasser. Områdene er opparbeidet for formålet ved drenering, gjenfylling og tilsåing, og det er ført fram elektrisitet.
Vedtektene kan ikke oppfattes slik at de kunne gi anledning til å begrense bruken av noen del av området og - som nevnt - har ikke kommunen interessert seg for vedtekten før under den rettslige behandling av erstatningsspørsmålene.
Ankemotpartene, Bjørg Lønnestad m fl, har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts overskjønn stadfestes så langt det er påanket.
2. Eierne av Rogn Søndre v/ Rolf Tangvald tilkjennes saksomkostninger hos Bamble kommune og Staten v/Miljøverndepartementet for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem, og vil bemerke:
Som jeg allerede har nevnt, har lagmannsretten - i likhet med byretten - lagt til grunn at grunnerstatningen må fastsettes etter bruksverdien. Ved erstatningsberegningen har den tatt utgangspunkt i de inntektstap de saksøkte får i form av reduserte avgifter for camping, parkering og utleie av båtplass. Det er for så vidt ikke reist innvendinger mot de synspunkter lagmannsretten har lagt til grunn - innvendingene mot skjønnet baseres utelukkende på vedtekten til bygningslovens §85. Denne innvending får betydning bare for den del av erstatningen som knytter seg til tap av avgifter for campingvogner og telt. Lagmannsretten har imidlertid ikke spesifisert hvordan inntektstapet fordeler seg på de ulike former for inntektstap. En eventuell opphevelse må derfor gjelde hele den del av skjønnet som gjelder erstatning for inntektstap.
Lagmannsretten har lagt til grunn at vedtekten ikke kan forstås slik at den kan brukes også overfor campingplasser som er etablert før vedtekten ble stadfestet. Dette er etter min mening en forståelse som kan ha atskillig for seg. Ordlyden i vedtekten er generell og inneholder ingen antydning om at dette praktisk sett viktige spørsmål var forutsatt dekket. Lagmannsrettens forståelse støttes av de referater som nå er fremlagt fra behandlingen av vedtekten i bygningsrådet, generalplanutvalget og kommunestyret. Problemene med hensettelse av campingvogner sies blant annet å knytte seg til plasseringen av campingvogner i områder som ikke er "godkjent" for dette formål, og det er meget som taler for at det her ligger en reservasjon i forhold til etablerte campingplasser som hadde helserådets godkjennelse. Videre påpekes at campingvogner og telt plasseres i områder som har stor betydning som "friområder". Det synes tvilsomt om det her er tenkt på et område som er opparbeidet som campingplass, og dessuten er avsperret for allmennheten.
Jeg finner imidlertid ikke grunn til å ta standpunkt til hvordan vedtektene her er å forstå. Det er under enhver omstendighet på det rene at kommunen selv ikke har ansett vedtekten relevant for de etablerte campingplasser, så lenge de drev innenfor de områder som de tidligere hadde drevet på. Dette var tilfellet for Rognstranda camping. Dessuten ville bruk av vedtekten etter kommunens egen oppfatning under enhver omstendighet ikke ha vært noe egnet middel til å få åpnet og tilrettelagt området for allmennhetens bruk. Ut fra kommunens egne forutsetninger var det - slik jeg oppfatter prosedyren - nødvendig å erverve friareal og trafikkområder for at den selv kunne bygge ut området med tilstrekkelige parkeringsplasser, sanitæranlegg m v. Det er da etter min mening ikke grunnlag for å trekke vedtekten inn i vurderingen av hva som var påregnelig framtidig utnyttelse av området.
Etter skjønnslovens §54b og tvistemålslovens §178 første ledd, må Bamble kommune og staten v/Miljøverndepartementet dekke saksomkostningene. Beløpet settes i samsvar med arbeidsoppgaven til 84 500 kroner, hvorav 9 700 kroner er dekning av utgifter.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens skjønn stadfestes så langt det er påanket.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bamble kommune og staten v/Miljøverndepartementet en for begge og begge for en til Bjørg Lønneberg, Inger Lyngmyr, Gro Tangvald og Gunn Tangvald i fellesskafødt xx.xx.00 - åttifiretusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Endresen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg finner at lagmannsrettens rettsanvendelse må være uriktig når den ved fastsettelsen av bruksverdien har lagt til grunn at eierne kunne plassere campingvogner og telt over hele sin eiendom uten hensyn til allmennhetens interesser.
Med unntak av ca 3 dekar i nordøstre hjørne gjelder min innvending grunnavståelsen av det felt som på reguleringskartet er merket med F1, og kun for så vidt gjelder eiernes mulighet til i fremtiden å kunne nytte dette areal til hensetting av campingvogner og telt. De øvrige beføyelser og den bruk eierne tidligere har gjort av området, står fortsatt åpen for campingplassens gjester.
Det må etter mitt syn etter gjeldende kommunal vedtekt ligge innenfor myndighetenes beføyelse å kunne foreta inngrep også overfor etablerte campingplasser når det i allmennhetens interesse er nødvendig å arrondere et slikt område, og gi anvisning på hvor på området campingvogner tillates plassert.
Ved fastsettelse av bruksverdien, som lagmannsretten riktig har lagt til grunn, skal etter §6 i loven om vederlag ved oreigning av fast eiendom av 6 april 1984 bruksverdien fastsettes på grunnlag av påregnelig utnytting. Det samme må antas å følge av §5 nr 3 i den eldre lov. Det må da - slik jeg ser det - være uriktig når lagmannsretten har sett helt bort fra den kommunale vedtekt til bygningslovens §85 for Bamble som ble stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet den 24 juli 1980.
At bygningslovens §85 kan gi hjemmel for en slik vedtekt, finner jeg støtte for i forarbeidene til loven. I utkastet fra komiteen til revisjon av bygningsloven er det på side 166 i bemerkningene til §82, som i loven ble §85, nettopp nevnt slike flyttbare gjenstander som tilhengere, trailere og telt. Bygningslovens §3 gir også kommunen adgang til å skjerpe bestemmelsene i §85.
Ved denne kommunale vedtekt kreves det tillatelse av bygningsrådet for plassering av campingvogner og telt også for en periode kortere enn 3 måneder. Noen tillatelse fra bygningsrådet til å ha campingvogner og telt stående på det omtvistede felt er ikke innhentet. Skjønnet har fastsatt en ulempeerstatning som ikke berøres av anken.
Formålet med den fastsatte vedtekt er beskyttelse av allmennhetens interesser. Den gjelder enhver fremtidig plassering av campingvogner og telt, og selv om det tidligere har vært plassert slike på et sted, kan dette ikke med henvisning til Grunnlovens §97 hindre pålegg om endret plassering. Det kan ikke være noe relevant moment at kommunen tidligere ikke har gjort bruk av vedtekten overfor etablerte campingplasser, når det må legges til grunn at den gir hjemmel for et slikt inngrep. Det kan heller ikke spille noen rolle at kommunen har funnet å måtte erverve området. Spørsmålet er om grunneieren kunne ha fortsatt den tidligere bruk av feltet dersom det ikke var blitt ekspropriert.
Når lagmannsretten har sett helt bort fra spørsmålet om det på bakgrunn av vedtekten var påregnelig at den begrensede bruk som eierne ved plassering av campingvogner og telt på dette felt kunne fortsette, herunder spørsmålet om dispensasjon ville bli innvilget, må dette være en feil rettsanvendelse som etter mitt syn må lede til opphevelse og hjemvisning til lagmannsretten.