Rt-1987-578

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-05-06
Publisert:	Rt-1987-578 (156-87)
Stikkord:	Familierett, Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 56 B/1987, nr 157/1986:
Parter:	Staten v/Sosialdepartementet (Advokat Ellen Mo) mot X og Y (Advokat Jens Otto Haugland - til prøve)
Forfatter:	Sinding-Larsen, Aasland, Schei, Philipson, Christiansen, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §16, §19, §53, Tvistemålsloven (1915) §474, §482, §53, Tvistemålsloven (1915), §11, §27, §32, §33, §34, §35, §36, §37, §48, Barnevernloven (1953)

Dommer Sinding-Larsen: X og Y har reist søksmål mot staten ved Sosialdepartementet for å få overprøvet vedtak den 24 juni 1985 av fylkesmannen i Rogaland om stadfestelse av Stavanger barnevernsnemnds vedtak av 3 april 1984 om å overta omsorgen for deres sønn S og vedtak av 19 februar 1985 om plassering av S i fosterhjem hos A og B.

S er født xx.xx.1984. Allerede 8 mars 1984 traff formannen i Stavanger barnevernsnemnd i medhold av barnevernslovens §11 jfr §16 bokstav a vedtak om at barnet skulle anbringes utenfor hjemmet. Den direkte foranledning til dette var at barnet var blitt innlagt på sykehus med armbrudd, som måtte antas å være påført det av faren. Få dager etter skrev barnets farfar, C, til barnevernsnemnda og bad om at han og barnets farmor måtte få ta seg av det. Saken ble behandlet av barnevernsnemnda den 3 april 1984, og det ble truffet vedtak om omsorgsovertakelse og plassering i spebarnsfosterhjem hos E og F. Den 3 mai 1984 påklaget barnets foreldre barnevernsnemndas vedtak til fylkesmannen i Rogaland og krevde at de selv skulle få overta omsorgen, subsidiært at barnet skulle plasseres hos sine farforeldre. Det ble innhentet uttalelse fra barnevernsnemnda i farforeldrenes bostedskommune. Nemnda fant å kunne godkjenne dem som fosterforeldre. Før Stavanger barnevernsnemnd behandlet klagesaken, innhentet nemnda en sakkyndig uttalelse fra psykolog Stein M. Jåtten. Innen klagen kom til behandling i nemnda, var det blitt aktuelt å flytte barnet fra spebarnsfosterhjemmet til ordinært fosterhjem. Stavanger barnevernsnemnd traff den 19 februar 1985 vedtak som innebar at omsorgsovertagelsen ble fastholdt, samtidig som det ble vedtatt å flytte barnet til fosterhjem hos A og B. Fylkesmannen avgjorde så klagesaken den 24 juni 1985. Både vedtaket om omsorgsovertagelse og vedtaket om fosterhjemsplassering hos ekteparet A og B ble stadfestet.

Ved brev til fylkesmannen av 15 august 1985 krevde X og Y fylkesmannens vedtak brakt inn for retten. Ryfylke herredsrett, som var satt med sakkyndige meddommere - en barnepsykiater og en psykolog - avsa den 14 mars 1986 dom med slik domsslutning:

"1. Vedtak av fylkesmannen i Rogaland 24. juni 1985 som angitt i domsgrunnene samt Stavanger barnevernsnemnds vedtak 3. april 1984 om å overta omsorgen for S, født xx.xx.1984, og vedtak av 19. februar 1985 om å plassere S i fosterhjem hos A og B, oppheves.

2. Saken hjemvises til ny behandling i barnevernsnemnda. Ved den nye behandling blir vedtak å treffe om at barnevernsnemnda overtar omsorgen for barnet S og at barnet plasseres i fosterhjem hos G og C innen 4 - fire - måneder fra dommens forkynnelse."

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten, viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Staten ved Sosialdepartementet har påanket dommen. Anken gjelder rettsanvendelsen, bevisbedømmelsen og herredsrettens vurdering av hva som er den mest hensiktsmessige og rimelige løsning.

Barnet er fortsatt plassert i fosterhjem hos ekteparet A og B, men det har i denne tid vært en del problemer med utøvelse av samvær mellom barnet og dets biologiske familie. Disse problemer har vært behandlet av barnevernsmyndighetene, og Stavanger barnevernsnemnd traff den 14 oktober og 11 november 1986 vedtak som samtidig som det regulerte samværet, inneholdt et punkt om alternativ plassering av barnet hos ekteparet E og F, som hadde vært spebarnsfosterforeldre. Vedtaket om gjennomføring av samvær ble påklaget av fosterforeldrene. Fylkesmannen bestemte den 17 november 1986 at vedtaket om ny besøksordning ikke skulle gjennomføres før det var overprøvet.

Samtidig opphevet han av eget tiltak den del av vedtaket som gjaldt flytting av barnet. Ankemotpartene har meddelt fylkesmannen at opphevelsesvedtaket ikke vil bli påklaget til Sosialdepartementet.

Høyesterett har den 20 oktober 1986 oppnevnt psykologene Helge Knudsen og Bjørg Bu som sakkyndige for å uttale seg om hvilke virkninger det vil få for S's fysiske og psykiske utvikling: 1) om han blir flyttet fra sitt nåværende fosterhjem og over til farforeldrene og 2) om han forblir i sitt nåværende fosterhjem. De sakkyndige har avgitt en skriftlig erklæring og har også forklart seg muntlig for Høyesterett. De sakkyndige har funnet at både de nåværende fosterforeldre og farforeldrene kan gi S en god oppvekstsituasjon, men at det på lengre sikt vil være best for ham å vokse opp hos farforeldrene. De har da blant annet lagt vekt på at man vil unngå konflikt mellom fosterforeldre og biologisk familie om S vokser opp hos farforeldrene. De sakkyndige konkluderer med at han bør flyttes til farforeldrene.

Den ankende part, staten ved Sosialdepartementet, har i det vesentlige anført:

Det saken gjelder, er i realiteten spørsmålet om hvilken fosterhjemsplassering som skal velges. Det er enighet om at S ikke bør bo hos foreldrene.

Herredsrettens domsslutning innebærer at retten avgjør hvilken fosterhjemsplassering som skal velges for et barn barnevernsnemnda har overtatt omsorgen for. Også ankemotpartenes påstand for Høyesterett innebærer et krav om at retten skal treffe avgjørelse om valg av fosterhjem. Etter den ankende parts syn ligger dette utenfor den kompetanse domstolene har etter barnevernslovens §53 første ledd jf tvistemålslovens kapittel 33. Etter tvistemålslovens §474 kommer dette kapittel til anvendelse for vedtak om tvangstiltak når denne rettergangsmåte er hjemlet ved særskilt bestemmelse i spesiallovgivningen. For barnevernssaker er oppregningen i barnevernslovens §53 første ledd uttømmende. Bokstav a gjelder vedtak om at barnevernsnemnda skal overta omsorgen for et barn og sette det til oppfostring utenfor hjemmet, jf §19. Bestemmelsen omfatter bare selve vedtaket om omsorgsovertagelse, ikke de vedtak om plassering av barnet som etter lovens kapittel IV må treffes som følge av omsorgsovertagelsen. Vedtak om plasseringssted er gjenstand for klage til departementet etter §53 annet ledd. Paragraf 53 første ledd bokstav c gjelder vedtak om at et barn barnevernsnemnda har omsorgen for, skal flyttes, jf §27. Den som berøres av vedtaket og vil motsette seg flyttingen, kan få flyttevedtaket prøvet for å få fastslått at barnet skal bli der det er. Bestemmelsen kan ikke benyttes for å fremme krav om at barnet skal flyttes, eventuelt flyttes til et annet sted enn det barnevernsnemnda har bestemt.

Fylkesmannens vedtak av 24 juni 1985 gjaldt to vedtak av barnevernsnemnda - vedtak av 3 april 1984 om overtagelse av omsorgen og vedtak av 19 februar 1985 om flytting av barnet til familien A og B. Det er bare vedtaket om å stadfeste barnevernsnemndas vedtak om omsorgsovertagelse som kan bringes inn for retten til prøvelse etter bestemmelsene i tvistemålslovens kapittel 33. Stadfestelsen av flyttevedtaket kunne ikke overprøves på denne måten. Dette følger allerede av at flyttevedtaket var nødvendig fordi E og F hadde sagt opp sin kontrakt med sosialkontoret slik at barnet måtte flyttes av denne grunn.

Det er ikke holdbart når ankemotpartene hevder at valg av et bestemt fosterhjem kan være et ledd i den hensiktsmessighetsvurdering som retten må foreta etter barnevernslovens §19. Retten skal vurdere om fosterhjemsplassering er et bedre alternativ for barnet enn den situasjon som det er i, og da er det fosterhjemsplassering generelt som skal sammenlignes med barnets aktuelle situasjon. Det kan ikke avsies dom for at barnevernsnemnda skal velge et bestemt fosterhjem. Det kan heller ikke - slik ankemotpartene nå krever - avsies dom for at omsorgen skal oppheves på det vilkår at barnets foreldre foretar en bestemt privat fosterhjemsplassering. Dette vil innebære at retten avgjør valget av fosterhjem, noe det som nevnt ikke er lovhjemmel for. Betingelsen vil for øvrig heller ikke innebære noen realitet. Det kan ikke antas at brudd på et slikt vilkår vil føre til at omsorgen automatisk går tilbake til barnevernsnemnda. Det vil måtte treffes et nytt vedtak om omsorgsovertagelse, og det avgjørende vil da være om vilkårene etter §19 jf §16 bokstav a er til stede på tidspunktet for det nye vedtak. Det vil ellers etter den ankende parts syn være selvmotsigende å oppheve et vedtak om omsorgsovertagelse på det vilkår at barnets foreldre skal overlate omsorgen til andre.

Det Høyesterett kan vurdere, er således bare om muligheten for plassering av barnet hos farforeldrene medførte at grunnlaget for omsorgsovertagelse ikke var til stede i 1984, og om denne plasseringsmulighet vurdert ut fra dagens situasjon medfører at behovet for omsorgsovertagelse ikke lenger er til stede. Ved vurderingen av om dagens situasjon gir grunnlag for tilbakeføring av omsorgen, må det ses hen til bestemmelsen i barnevernslovens §48 tredje ledd.

Den direkte årsak til at barnevernsmyndighetene grep inn i 1984, var at barnet var blitt lagt inn på sykehus med et armbrudd som måtte antas å være påført det av faren. Dette skjedde bare 10 dager etter at mor og barn var kommet hjem fra sykehuset etter nedkomsten. Det skjedde til tross for at foreldrene ikke på noen måte var overlatt til seg selv. De bodde hos barnets mormor og hadde kontakt med sosialkontoret. De hadde hatt to besøk av sosialkurator og besøk av helsesøster. Man kan ikke se det inntrufne som en enkelt uheldig episode. Det hadde nær sammenheng med foreldrenes personlige problemer. De var begge under 20 år og hadde på hver sin måte psykiske vanskeligheter. X's foreldre var nå skilt, men hun hadde hatt en meget vanskelig oppvekst på grunn av faren som helt avviste henne. Hun måtte anses sterkt skadet. Hun var reservert og tilbaketrukket med klare psykiske problemer. Y's evnenivå lå under normalnivået. Han var umoden, hadde lav frustra sjonsterskel og lett for å reagere med sinne og aggresjon. Foreldrene var således klart uskikket til å ta hånd om barnet. Dette bestrider de heller ikke.

Når spørsmålet om opphevelse av omsorgsvedtaket skal avgjøres, er det ikke tilstrekkelig om det kan konstateres at vilkårene etter §19 jf 16 bokstav a ikke lenger er til stede. Det må vurderes hvorledes en tilbakeføring vil virke i barnets situasjon i dag, jf §48 tredje ledd. I denne sak er det ikke spørsmål om tilbakeføring til de biologiske foreldre med de særlige hensyn som da kommer inn. Det dreier seg om en flytting mellom to fosterhjem, og vurderingen bør skje etter prinsippene i §27.

Når det gjelder den konkrete vurdering, pekes på at man må ha sikkerhet for at en eventuell ny plassering av S blir varig. Han har allerede vært utsatt for fire flyttinger, og man kan ikke flytte ham på ny dersom en flytting til farforeldrene viser seg å virke uheldig. Den ankende part trekker de sakkyndiges meget positive vurdering av farforeldrene i tvil. De har til nå vært vanskelige å samarbeide med både for fosterforeldrene og hjelpeapparatet. De har et urealistisk syn på sønnen og svigerdatteren og deres muligheter. De vil ikke tro at det var sønnen som påførte S armbrudd. De tror at S, som bare har sett dem noen få ganger, allerede kjenner dem og føler seg knyttet til dem. De forstår ikke problemene med en flytting.

S er i dag fast knyttet til sine fosterforeldre og deres annet fosterbarn, en pike som er to år eldre. En flytting må antas å ville medføre betydelige skadevirkninger, ikke bare på kort sikt.

Fosterforeldrene har maktet sin oppgave meget godt til tross for at S er et vanskelig og sent utviklet barn, og til tross for at de har følt seg under et konstant press fra farforeldrene. Det må antas at forholdet til den biologiske familie vil bli lettere om det nå blir slått fast at det ikke blir spørsmål om flytting.

Den ankende part, staten ved Sosialdepartementet, har ned lagt slik påstand:

"Staten v/Sosialdepartementet frifinnes."

Ankemotpartene, X og Y, har i det vesentlige anført:

De frafaller sin prinsipale anførsel for herredsretten - at det var forholdene i G og C's hjem som skulle ha vært vurdert i relasjon til barnevernslovens §16 bokstav a jf §19 når situasjonen var at foreldrene ville plassere barnet der. For Høyesterett er det prinsipale grunnlag for påstanden om opphevelse av omsorgsvedtaket at vedtaket ikke er hensiktsmessig og rimelig hensett til at barnets for eldre ville plassere barnet hos farforeldrene. Høyesterett kan prøve denne vurderingen og oppheve omsorgsvedtaket. Det bestrides ikke at de ankende parter selv er uskikket til å ta seg av barnet. Selv om vilkårene etter §16 bokstav a er oppfylt så langt, må det imidlertid etter §19 bero på en hensiktsmessighetsvurdering om omsorgen skal overtas. Det må da ses hen til de alternativer som foreligger. Barnevernsnemnda skulle ha vurdert om det var nødvendig å overta omsorgen når barnet kunne plasseres hos farforeldrene. Det ble ikke foretatt noen forsvarlig vurdering av dette alternativ.

Etter ankemotpartenes mening må retten kunne sette som vilkår for opphevelse av omsorgsvedtaket at barnet skal bo hos farforeldrene. Det følger av tvistemålslovens §482 at retten har stor frihet til å utforme en domsslutning som kan gi saken en hensiktsmessig løsning. Selv om det at et slikt vilkår er satt, ikke skulle medføre at omsorgen automatisk går tilbake til barnevernsnemnda ved vilkårsbrudd, har vilkåret betydning som rettledning og kan ikke anses betydningsløst.

Om omsorgen tilbakeføres til foreldrene og disse plasserer barnet i fosterhjem, vil det fortsatt bli ført tilsyn med det. Barnevernslovens kapittel VI kommer til anvendelse. Det er bestemmelser om tilsyn med fosterbarn i §32, §33, §34, §35, §36 Etter §37 vil barnet ikke uten videre kunne flyttes fra fosterforeldrene dersom barnevernsnemnda motsetter seg det.

Hensiktsmessighetsvurderingen må bli omtrent den samme enten man bygger bare på §16 bokstav a og §19 eller om man også trekker inn §48 tredje ledd. Det er i begge tilfelle et sikkert utgangspunkt at barn helst bør få vokse opp hos sine biologiske foreldre. Dette er av betydning for deres følelse av identitet og tilhørighet. I det foreliggende tilfelle er det riktignok ikke spørsmål om tilbakeføring til foreldrene. Men hvis S bor hos besteforeldrene, får han bedre kontakt også med foreldrene. Moren har han nå ingen kontakt med fordi hun ikke orker å møte ham så lenge han bor hos fremmede.

Ved vurderingen av farforeldrene og de opplysninger saksdokumentene gir om deres forhold, må det tas hensyn til at saken helt fra begynnelsen av kom inn i et skjevt spor på grunn av den holdning sosialkontoret viste overfor barnets familie. Familiens reaksjoner er forståelige og bør ikke tale mot dem. Først under herredsrettens behandling av saken kom de til orde uten å føle seg presset. Også de sakkyndige for Høyesterett har møtt dem på en åpen måte. Herredsretten og de sakkyndige er derfor de som har fått det beste og riktigste bilde av familien. Herredsrettens og de sakkyndiges vurderinger bør derfor tillegges stor vekt.

Hva som er best for S, må vurderes ut fra dagens situasjon. Ankemotpartene viser til at de sakkyndige for Høyesterett har funnet farforeldrene vel skikket til å ta seg av S, og at de etter en totalvurdering har funnet at det vil være best for ham å få vokse opp hos dem. Det som kan tale mot flytting, må da i tilfelle være de skadevirkninger selve overflyttingen vil kunne føre med seg. De sakkyndige har fun net at det ikke kan antas å ville bli langsiktige skadevirkninger av noen betydning dersom flyttingen gjennomføres på en betryggende måte. Farforeldrene vil følge de anvisninger de får, og samarbeide med de nåværende fosterforeldre. Det vil på denne bakgrunn være urimelig og uhensiktsmessig å opprettholde omsorgsvedtaket.

Subsidiært hevdes at domstolene må ha kompetanse til å bestemme at S skal være hos farforeldrene selv om nemndsomsorgen ikke oppheves. Det må kunne bygges på at foreldrene under barnevernsmyndighetenes behandling av saken gav et subsidiært samtykke til at barnevernsnemnda skulle overta omsorgen, men på det vilkår at barnet ble plassert hos farforeldrene. Slikt samtykke må anses gitt ved at deres advokat i klagen til fylkesmannen den 3 mai 1984 skrev at "subsidiært anfører foreldrene at vedtaket må endres slik at barnet plasseres i spebarnsfosterhjem hos farmor og farfar." Etter barnevernslovens §19 skal barnevernsnemnda forsøke å få samtykke fra foreldrene til omsorgsovertagelsen. Ankemotpartene mener at barnevernsmyndighetene burde ha bygd på det samtykke som lå i det siterte, og at domstolene da må kunne endre vedtaket slik at det blir i samsvar med samtykket.

Ytterligere subsidiært hevdes at Høyesterett må kunne treffe avgjørelse om valg av fosterhjem i medhold av §53 første ledd bokstav c jf §27, idet barnevernsnemnda den 19 februar 1985 traff vedtak om flytting av barnet fra spebarnsfosterhjemmet til familien A og B. Uansett hva grunnen til flyttingen var, foreligger etter ankemotpartenes mening et vedtak som går inn under §27 og som i medhold av §53 første ledd bokstav c kan prøves av retten. At spørsmålet ikke er tatt opp tidligere i denne form, kan ikke være til hinder for at Høyesterett prøver det, jf tvistemålslovens §482 om domstolenes kompetanse. Vedtaket om å flytte barnet til A og B istedenfor til farforeldrene, innebærer i realiteten et tvangsinngrep, og hensikten med bestemmelsene i §53 første ledd er nettopp at tvangsinngrep skal kunne prøves av domstolene, jf Ot prp nr 40 (1967-68) side 7-8.

Ankemotpartene, X og Y, har nedlagt slik påstand:

"Barnevernsnemndas omsorg for S født xx.xx.1984 oppheves på det vilkår at han skal bo hos farforeldrene G og C."

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Jeg behandler først de spørsmål som er reist om domstolenes kompetanse i saken. Etter tvistemålslovens §474 gjelder lovens kapittel 33 søksmål som etter særskilt bestemmelse kan reises mot offentlig myndighet til overprøving av administrative vedtak om "frihetstap eller andre administrative tvangsinngrep". Anvendelsesområdet vil bero på tolking av vedkommende bestemmelser i spesiallovgivningen, men det vil være et moment ved tolkingen at tvistemålslovens §474 forutsetter at det skal dreie seg om "tvangsinngrep".

Hvilke vedtak etter barnevernsloven som kan gjøres til gjenstand for slikt søksmål, må anses uttømmende angitt i barnevernslovens §53 første ledd bokstav a-e. Det eneste punkt hvor plassering av barn, som er under barnevernsnemndas omsorg, behandles, er bokstav c jf §27. Ordlyden viser at det bare er vedtak om at et barn skal flyttes som kan prøves. Slik bestemmelsen er formet, må det være klart at et avslag på krav om at barnet skal flyttes, faller utenfor. Jeg finner videre at retten, når et vedtak om flytting prøves, enten kan godta flyttevedtaket eller bestemme at barnet skal bli hvor det er. Retten kan ikke bestemme at barnet skal flyttes et annet sted enn fastsatt av barnevernsmyndighetene. Det hensyn som ligger bak bestemmelsen, er at barnet skal skjermes mot flyttinger som ikke skjer av hensyn til dets velferd.

Paragraf 53 første ledd bokstav a gjelder vedtak om at barnevernsnemnda "skal overta omsorgen for barnet og sette det til oppfostring utafor heimen, jfr. §19". Den naturlige forståelse er at bestemmelsen bare gjelder selve vedtaket om at omsorgen skal overtas og barnet plasseres utenfor hjemmet, ikke de videre vedtak etter lovens kapittel IV om hvor barnet skal plasseres. Tvangselementet ligger i at barnet fjernes fra hjemmet. Det gir også best sammenheng i bestemmelsene at det bare er selve omsorgsovertagelsen som kan prøves, jf det jeg alt har sagt om §53 første ledd bokstav c jf §27.

Domstolene kan heller ikke, slik ankemotparten subsidiært har hevdet, få kompetanse til å avgjøre hvor barnet skal plasseres fordi foreldrene har sagt de ville kunne samtykke i omsorgsovertagelse under forutsetning av en bestemt fosterhjemsplassering.

Jeg er således enig med den ankende part i at det bare er spørsmålet om omsorgsovertagelsen som kan være gjenstand for prøvelse i den foreliggende sak.

Når det skal avgjøres om barnevernsnemnda skal overta omsorgen eller beholde omsorgen, må det skje en vurdering av hvorledes barnets fremtidige situasjon vil bli hvis omsorgen ikke er hos barnevernsnemnda. Ved denne vurdering vil det blant annet ha betydning hvor barnet i tilfelle skal være og hvem som skal ta seg av det. Det er således for snevert å foreta en isolert vurdering av barnets foreldre, når det også er andre omsorgspersoner i bildet. Avgjørelsen vil måtte bygge på bestemte forutsetninger om den fremtidige utvikling. En domstol kan imidlertid ikke fastsette som vilkår for opphevelse at foreldrene i fremtiden ordner omsorgsspørsmålet på en bestemt måte. Et slikt vilkår vil være uten rettslig betydning. Brudd på vilkåret vil ikke kunne føre til at omsorgen automatisk går tilbake til barnevernsnemnda. Det vil måtte treffes et nytt vedtak, og det avgjørende vil være om betingelsene etter §16 bokstav a jf §19 er til stede på avgjørelsestidspunktet, og ikke vilkårsbruddet.

Jeg finner det klart at betingelsene for omsorgsovertagelse etter barnevernslovens §16 bokstav a og §19 var til stede da barnevernsnemnda den 3 april 1984 traff vedtak om dette. Barnets foreldre hadde vist seg uskikket til å ta seg av barnet, selv med den hjelp de hadde fått i tiden etter fødselen. I den situasjon som forelå, ville det ikke være tilstrekkelig betryggende om foreldrene skulle få beholde omsorgen, mot å plassere barnet hos farforeldrene. Det måtte antas at barnet hadde vært mishandlet av faren, og barnevernsnemnda måtte sikre barnet mot gjentagelser. Farens adgang til barnet måtte derfor begrenses og reguleres. Hvis dette skulle kunne gjøres på forsvarlig måte, måtte foreldrene fratas omsorgen. Barnet ville ikke få den nødvendige sikkerhet om foreldrene ikke ble fratatt omsorgen, men fikk anledning til selv å plassere barnet hos farforeldrene. Det måtte legges vekt på at disse ikke ville innse at deres sønn hadde skadet barnet, og i det hele overvurderte foreldrenes fremtidige muligheter for selv å ta seg av barnet.

Etter at barnevernsnemndas vedtak av 3 april 1984 var påklaget, oppnevnte barnevernsnemnda psykolog Stein Jåtten som sakkyndig for å uttale seg om barnets utvikling for alderen og eventuelt dets fremtidige utviklingsmuligheter og om foreldrenes "omsorgsevne pr. idag, utviklingsmuligheter framover og ressurser hver for seg og sammen". Etter blant annet flere samtaler med begge foreldre og testing av dem begge avgav Jåtten uttalelse 3 september 1984. Om Y het det blant annet at "Forholdet til faren har vært anstrengt, da Y ikke har klart å leve opp til foreldrenes forventinger". Det nevnes også at "I begynnelsen av tenåra drakk han en del og ble da ofte aggressiv og var ofte i klammeri med faren." Det sies noe lenger ute i uttalelsen at han "har definitivt et lavt evnenivå og klarer ikke å ha et større helhetsperspektiv på sin tilværelse. Han hekter seg opp i enkeltdetaljer og foretrekker å ta en ting om gangen både med henblikk på praktiske ting og planlegging. Han blir frustrert og aggressiv når det kommer mange variabler inn, og hvis folk blander seg for mye inn i livet hans". I punkt 1 i Jåttens oppsummering og konklusjon sies det:

"X og Y har definitivt pr. i dag ikke den nødvendige omsorgsevne til å kunne ta seg av S. Dette gjelder hver for seg og sammen. Min vurdering er at de heller ikke vil ha det i de to kommende år. Dette begrunnes med at de har over tid vist svært dårlig evne til å planlegge og tilrettelegge sin egen tilværelse, hver for seg har de store problemer, om enn av ulik art, så innvirker begges psykiske fungering i stor grad på mulighetene for å kunne fungere stabilt i en omsorgsrolle for et lite barn.

X: X er et offer for en særdeles vanskelig familiekonflikt som har skadet hennes selvbilde, selvtillit og sosiale fungering i stor grad. Hun har selv et stort behov for kjærlighet og anerkjennelse, og mangler sosiale kontakter og ferdigheter i en slik grad at hun burde skaffes psykoterapeutisk hjelp for gradvis å kunne gjennvinne selvrespekt, handlekraft og potensielle evner.

Y: Y har klare begrensninger evnemessig som påvirker hans muligheter for å kunne planlegge, og skaffe seg en nødvendig og realistisk plattform, med henblikk på bolig og arbeid. Y vil trenge tett oppfølging med klar struktur for gradvis å kunne få orden på tilværelsen sin. Skal han i framtiden kunne forvalte omsorgen for barn og familie må det jobbes med dette først." Den første fosterhjemsplassering av S hos ekteparet E og F var bare foreløpig. Han var plassert der i "spebarnsfosterhjem", og innen barnevernsnemnda hadde gitt uttalelse i klagesaken, var det blitt aktuelt å flytte ham fra dette fosterhjemmet. Under forberedelsen av flyttesaken overveide sosialkontoret flytting til fosterhjem hos farforeldrene, og i innstilling av 20 november 1984 foreslo kontoret at han skulle flyttes til fosterhjem hos G og C for minimum to år. I punkt 2 i sosialkontorets forslag til vedtak het det:

"Det er vanskeleg å definera ein klar gjennomførbar besøksordning mellom fosterforeldre/besteforeldre og biologiske foreldre.

Stavanger barnevernsnemnd vil setja som hovudregel for besøk at: Besteforeldra/fosterforeldra skal til ei kvar tid vita kor S er og korleis han har det. Han skal ikkje under nokon omstendigheiter overlatast til andre, inkludert biologiske foreldre, utan at dette spesielt er avtalt med tilsynsførar."

På grunn av nye opplysninger om forholdet mellom S's foreldre og om morens innstilling når det gjaldt fosterhjemsplassering hos farforeldrene, endret sosialkontoret standpunkt og avgav ny innstilling den 7 februar 1985. Det ble her foreslått fosterhjemsplassering hos ekteparet A og B. Barnevernsnemnda traff den 19 februar vedtak i samsvar med denne innstillingen. Barnevernsnemnda uttalte seg ikke uttrykkelig om foreldrenes klage over omsorgsvedtaket av 3 april 1984, men nemndas standpunkt for så vidt fremgikk indirekte av beslutningen om fosterhjemsplassering.

Sosialkontoret har således under forberedelsen av vedtaket om fosterhjemsplassering av februar 1985 vurdert spørsmålet om plassering hos farforeldrene, men forutsatte da klart at barnet fortsatt skulle stå under barnevernsnemndas omsorg, jf det jeg har gjengitt fra innstillingen når det gjelder besøksordning. Jeg er enig i at det ikke kunne være grunnlag for å oppheve nemndsomsorgen, selv om man skulle se det slik at det ville være best for barnet å vokse opp hos farforeldrene. Det måtte anses helt nødvendig at barnevernsmyndighetene hadde kontrollen med kontakten mellom barnet og dets foreldre.

Jeg kan ikke se at situasjonen for så vidt har endret seg vesentlig senere. Jeg finner allerede ut fra dette at det ikke kan være grunnlag for å oppheve vedtaket om at barnevernsnemnda skal ha omsorgen for barnet.

Men det er også andre grunner til at barnevernsnemnda bør beholde omsorgen selv om barnet skulle flyttes til farforeldrene. S, som nå er vel tre år gammel, har i ca to år vært plassert i fosterhjem hos A og B, og en flytting vil måtte medføre betydelige problemer. De sakkyndige for Høyesterett har i sin uttalelse anført: "En flytting vil bety et brudd som kan forstyrre den trygghet S nå synes å ha etablert i forhold til seg selv og til omgivelsene. Han har 2 tidligere miljøskifter bak seg. Det første da han var bare 5 uker gammel. Det andre da han var rundt året. Det ser ut som han har reagert på disse flyttingene begge ganger. Ved andregangs flytting ser det ut til at han har hatt en langvarig emosjonell reaksjon.

En må regne med at en flytting nå også vil føre til reaksjoner hos S. Den mest sannsynlige reaksjonen vil være en repetisjon av tidligere reaksjoner: apati, utviklingsmessig regresjon som skifter med uro og aggresjon.

Disse reaksjonsformene virker kontakthindrende slik at det kan være vanskelig å takle ham på en måte som virker tryggende."

De sakkyndige konkluderer likevel med at S bør overføres til fosterforeldrene, idet de finner at dersom "en overflytting av S blir gjennomført på betryggende måte og fulgt opp i tilstrekkelig grad tror vi at langtidsvirkningene av en overføring ikke vil bli så alvorlige". De forutsetter således både at selve flyttingen blir gjennomført på en betryggende måte og at den blir fulgt opp i tilstrekkelig grad Etter mitt syn vil man ikke kunne ha sikkerhet for noe av dette uten at barnevernsnemnda beholder omsorgen.

Til belysning av problemene vil jeg nevne at S er noe tilbakestående og sent utviklet for alderen spesielt når det gjelder språket. De sakkyndige for Høyesterett uttaler at man må regne med at han vil ha "en utviklingsforsinkelse på alle områder også fremover". De vurderer det slik at han i dag har "en intellektuell utvikling som ligger i underkant av normalområdet". Han hadde store følelsesmessige problemer etter overflytting til A og B, men de sakkyndige finner at han synes å ha kommet seg mye "når det gjelder grunnleggende trygghet og tillit". De bemerker videre:

"Etter vår vurdering er likevel ikke S noe robust barn emosjonelt sett. Det ser ut til at han har reagert på kontaktbrudd med en følelsesmessig avsperring som går ut over en vanlig tilpassingsreaksjon. Dette kan dels skyldes uheldige omstendigheter ved overflyttingen, men vi tror også det skyldes at han er sensitiv og lett aktiverbar av temperament. Mishandlingen og uroen i hans første leveuker, kan ha forsterket hans sensitivitet. Vi opplever han likevel ikke som så sårbar og skjør som det fosterforeldrene gjør."

S har nå en sterk tilknytning til sine fosterforeldre og sin et par år eldre fostersøster. Han har ingen tilknytning til sine farforeldre, som han bare har truffet ved noen meget få anledninger. Ved det siste møte med dem sammen med de sakkyndige ble det riktignok oppnådd god kontakt, men dette er ikke det samme som tilknytning. De sakkyndige anfører at "Når det gjelder S's tilknytning til biologisk familie synes både biologisk far og besteforeldre å ha en oppfattelse av at S allerede er knyttet til dem. Denne forestillingen synes på det nåværende tidspunkt urealistisk."

En betryggende overflytting ville stille store krav til samarbeid mellom de nåværende fosterforeldre og farforeldrene. Det er på det rene at de til nå ikke har kunnet samarbeide. Det kan ikke uten videre bygges på at samarbeidet ville bli bedre om omsorgen for barnet oppheves, og det skal flyttes.

Jeg har ikke kommet inn på problemene mor-barn. Moren har ikke villet se barnet etter at det ble tatt fra henne. Hvis hun sammen med barnets far får den formelle omsorg for det og barnet skal bo hos farforeldrene, som hun som svigerdatter har omgang med, kan det oppstå problemer i forhold til barnet hvis hun ikke - slik man håper - skulle ta opp kontakten med det. Også denne side av saken ville kunne kreve oppfølging fra barnevernsmyndighetenes side.

Jeg er, som jeg allerede har nevnt, kommet til at det, selv om man skulle være enig med de sakkyndige i at det på lengre sikt vil være best for S å vokse opp hos farforeldrene - ikke er grunnlag for å oppheve vedtaket om omsorgsovertagelse.

Når S fortsatt skal stå under barnevernsnemndas omsorg, vil spørsmålet om overflytting til nytt fosterhjem, herunder flytting til farforeldrene, høre under barnevernsnemnda og måtte avgjøres etter barnevernslovens §27. Et mulig vedtak om flytting vil kunne bringes inn for retten i henhold til barnevernslovens §53 første ledd bokstav c for å få avgjort at han ikke skal flyttes.

Flytting kan etter §27 bare skje av hensyn til barnets velferd. Det vil måtte skje en vurdering av den mulige vinning som kan oppnås på lengre sikt, mot sikre problemer på kort sikt. Det må også tas hensyn til den fare for langsiktige skadevirkninger som utvilsomt er til stede hvis man ikke får til en betryggende overføring, og som man neppe heller kan se helt bort fra selv om selve overføringen gjennomføres så godt det lar seg gjøre.

Hvis S forblir hos fosterforeldrene, vil det være av betydning at det gis muligheter for kontakt med den biologiske familie, spesielt foreldrene. Også omfanget og arten av slik kontakt må avgjøres ut fra det som anses som det beste for barnet. Det vil imidlertid være å håpe at man nå finner frem til et bedre samarbeid om dette spørsmål.

Jeg stemmer for denne dom:

Staten ved Sosialdepartementet frifinnes.