Rt-1987-650
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1987-05-20 |
| Publisert: | Rt-1987-650 (167-87) |
| Stikkord: | Bedrageri, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 66 B/1987, Snr 56/1987 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Lars Frønsdal mot A (Forsvarer: advokat Johan Hjort) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Hellesylt, Schei, Langvand, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271 |
Dommer Sinding-Larsen: Oslo byrett avsa den 19 februar 1986 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1948, dømmes for forbrytelse mot strl. §271 jfr. §270 til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 53 - femtitre - dager for utholdt varetekt.
A dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale Diners Club Norge A/S kr. 215.054,- - tohundreogfemtentusenogfemtifirekroner og Eurocard Norge A.S kr. 181.779,- etthundreogenogåttitusensyvhundreogsyttinikroner."
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til byrettens dom.
Domfelte har påanket dommen på grunn av straffutmålingen.
Jeg er kommet til at anken må forkastes. Domfelte og en kamerat av ham skaffet seg kredittkort fra Diners Club International og Eurocard ved å påberope seg ansettelsesforhold i et ikke eksisterende selskap, X A/S. De oppnådde å få både firmakort og personlige kort. Domfelte har brukt sine kort på en lang rekke brukersteder, særlig i ØstAsia, og har oppnådd å få ytelser for vel kr 450 000.
Før jeg går inn på straffutmålingen, finner jeg grunn til å komme med noen bemerkninger om lovanvendelsen. Tiltalen omfatter ikke bedrageri ved ervervelsen av kredittkortene. Den gjelder utelukkende bruken av dem. Etter gjerningsbeskrivelsen har domfelte forledet "personer i firmaer, banker og selskaper" til å utlevere ytelser idet han fortiet at det ikke var dekning for uttakene eller at det ikke var mulig å dekke den oppnådde kreditt. Tiltalen må forstås slik at det er kredittkortselskapene og ikke brukerstedene som er påført tap. Byretten har funnet at de ansatte ved brukerstedene har handlet på vegne av kredittkortselskapene, og at domfelte var klar over at han utsatte kredittkortselskapene for tap eller fare for tap.
Som også byretten har lagt til grunn, er det en forutsetning for domfellelse etter straffelovens §270 for bruk av kredittkort at de firmaer som kortet har vært brukt overfor har vært "forledet", og at de har "handlet for" den som er påført tap eller fare for tap, nemlig kredittkortselskapet.
Når en forretning selger varer eller for eksempel et hotell tilbyr overnatting m v, er det naturlig å se dette som et ledd i egen ervervsvirksomhet og ikke noe som foretas på vegne av kredittkortselskapet. Det som gjøres på vegne av kredittkortselskapet, er å belaste dette med oppgjøret istedenfor å kreve betaling fra kortinnehaveren. Byretten refererer vitneforklaring fra inkassosjefen i Diners Club, som opplyser at det følger av samarbeidsavtalen mellom kredittkortselskapet og brukerstedet at dette ikke er berettiget til å kreve betaling direkte fra en kortinnehaver, og at kredittkortselskapet skal belastes. Brukerstedet har på sin side krav på oppgjør fra kredittkortselskapet. Den som har kredittkort, skal gjøre opp med kredittkortselskapet innen den 20. i måneden etter at belastning er skjedd.
Jeg må forstå dette slik at det allerede ved kortutstedelsen er avgjort at kortinnehaveren skal få kreditt. Brukerstedet skal etter samarbeidsavtalen uten videre belaste kortselskapet når gyldig kredittkort fremlegges. Det er således tvilsomt om man kan si at kredittgivningen beror på en handling som brukerstedet foretar for kredittkortselskapet. Hvis brukerstedet ikke skal foreta vurderinger eller treffe avgjørelser, kan det reises spørsmål om man kan snakke om forledelse overfor brukerstedet.
Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til disse spørsmål i den foreliggende sak. Domfelte og hans kamerat har fått kredittkort på grunnlag av uriktige opplysninger til kortselskapene. Hvis brukerstedene hadde vært klar over bakgrunnen for kortutstedelsen, skulle de ikke ha akseptert kortene som gyldige. Når domfelte, vitende om at kredittkortene var ervervet ved at selskapene var gitt uriktige opplysninger, likevel anvendte kortene som om de skulle være gyldige, har han forledet brukerstedene til å yte kreditt på vegne av kredittkortselskapene.
Når det gjelder straffutmålingen, vil jeg først nevne at domfeltes forhold etter mitt syn må anses meget grovt selv om det var hans kamerat som var initiativtaker og hovedmann. Byretten har funnet at domfeltes medvirkning til opplegget ikke har vært av helt underordnet betydning. Domfelte har over en periode på ca en måned misbrukt kredittkortene ved mer enn 130 anledninger og for et beløp på over kr 450 000. Han er tidligere domfelt flere ganger, både i Norge og i utlandet. I 1983 ble han straffedømt i Thailand for misbruk av kredittkort. Det er etter mitt syn ikke grunn til å sette ned den straff byretten har utmålt.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.