Rt-1987-678
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-05-07 |
| Publisert: | Rt-1987-678 (172-87) |
| Stikkord: | Vegtrafikkrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 604/1987. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Michelsen, Endresen, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §436, FOR-1973-03-16-4-§8, FOR-1973-03-16-4, Veitrafikkloven (1965) §31, §338, Straffeprosessloven (1981) |
TRAFIKKREGLENE §17 TRAFIKKREGLENE §1
1. november 1986 ble A ilagt parkeringsgebyr av Rana kommune for å ha parkert personbil YA 35509 i strid med trafikkreglene §17 nr. 1 c).
A påklaget gebyrileggelsen. Kommunen frafalt ikke gebyret. Saken ble innbrakt for Rana forhørsrett, som forkastet klagen ved kjennelse av 19. januar 1987.
Forhørsrettens kjennelse ble av A påkjært til Hålogaland lagmannsrett, som 20. mars 1987 avsa kjennelse med slik slutning:
« Kjæremålet forkastes.» - - -
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolkning av trafikkreglene §1h) sammenholdt med §17 nr. 4 m), hvoretter det er forbudt å stanse eller parkere «helt eller delvis på fortau, gangbane, sykkelbane eller annet område som er opparbeidet for annet formål enn motorvogntrafikk». Til belysning av faktum vedlegger hun fotografier av området utenfor - - -butikk ved - - -veien i X, hvor parkeringen fant sted.
Den kjærende part viser til kjennelser inntatt i Rt-1974-82 og Rt-1978-1550, og sier seg enig i at trafikkreglene kan anvendes selv om det aktuelle området er i privat eie.
Hun viser til lagmannsrettens kjennelse side 4, hvor det heter:
«Fortauet er en del av veien, og strekker seg fra husveggen ut til kantsteienen, som skiller fortauet fra kjørebanen, jfr. trafikkreglene §1 nr. 1 bokstav h. Den kjærende part erkjenner at kjøretøyet ble parkert på den del av veien som trafikkreglene definerer som fortau, og parkeringen er dermed ulovlig.»
A gjør gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse forutsetter det som skal avgjøres.
Det kan ikke være holdbar lovtolkning når lagmannsretten legger til grunn at et fortau alltid strekker seg fra kantstenen mot veien og inn til husveggen. Satt på spissen ville dermed alt fra kanstenen til husveggen bli fortau selv om bygningen lå 50 meter fra kantstenen.- - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg her om et videre kjæremål, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har da den kompetanse som går frem av straffeprosessloven §338. I den foreliggende sak kan kjæremålsutvalget bare prøve om lagmannsretten har lagt en uriktig tolking av en lovforskrift til grunn for sin avgjørelse.
Kjæremålsutvalget har ikke kunnet finne at lagmannsretten har bygget sin kjennelse på en feilaktig forståelse av trafikkreglene. Lagmannsretten har vist til bestemmelsen i trafikkreglene §1 nr. 1 a og h og har konstantert at det sted hvor den kjærende part hadde parkert sin bil, inngår under disse. Det er således her tale om en konkret rettsanvendelse som kjæremålsutvalget ikke kan overprøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Motparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Etter forskriftene om gebyr for visse parkeringsovertredelser som er gitt ved kgl. res. av 16. mars 1973, jfr. forskriftene §8 siste ledd, får reglene om saksomkostninger i straffeprosessloven anvendelse så langt de passer. Da avgjørelsen i kjæremålsutvalget har gått den kjærende part imot, må hun pålegges å erstatte kommunen som etter vegtrafikkloven §31a siste ledd har overtatt myndigheten etter denne bestemmelsen, sakens omkostninger for kjæremålsutvalget. Man viser til straffeprosessloven §436 annet ledd. Beløpet finnes passende å kunne settes til kr. 500.
Kjennelsen er enstemmig. - - -