Rt-1987-688
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-05-13 |
| Publisert: | Rt-1987-688 (178-87) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 204 K/1987, jnr. 88/1987 |
| Parter: | Lillemor Dehle mot Stein Kristiansen (advokat Geir Knutsen). |
| Forfatter: | Michelsen, Endresen, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §176, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, §46, §178, Tvistemålsloven (1915) §383, §384, §385, §403, §404, §90, §263, §2 |
Etter at Stein Kristiansen i prosesskriv 1 desember 1986 hadde begjært midlertidig forføyning overfor Lillemor Dehle, avsa Asker og Bærum namsrett 16 desember 1986 kjennelse med slik slutning:
"1. Stein og Margareth Kristiansen gis høve til å foreta de arbeider som er nødvendige på Lillemor Dehles eiendom gnr. 41 bnr. 403 i Asker for å få gjenåpnet drensledninga som har sitt utløp i bekkefaret på nevnte eiendom.
2. Før arbeidene kan settes i gang, må det være stillet bankgaranti for inntil kr. 10000,- for eventuelle arbeidsskader på gnr. 41 bnr. 403 i Asker. Etterpå skal det ryddes opp. Arbeidene må være utført innen 1 måned fra forkynning av kjennelsen.
3. Lillemor Dehle betaler sakskostnader til Stein og Margareth Kristiansen med kr. 2500,innen 14 dager etter forkynning av kjennelsen."
Lillemor Dehle påkjærte namsrettens kjennelse til lagmannsretten og gjorde blant annet gjeldende at hun hadde lovlig forfall til det rettsmøtet som ble holdt til behandling av kravet om midlertidig forføyning, jfr tvistemålsloven §90. På grunn av utenlandsopphold mottok hun verken postforkynnelsen eller den meldingen hovedstevnevitnet la i postkassen hennes. Selv om dette forhold ikke var til hinder for at forhandlingene kunne fremmes etter tvangsfullbyrdelsesloven §46, var namsrettens kjennelse preget av at bare saksøkerens fremstilling var lagt til grunn. Dehle bestred at vilkårene for midlertidig forføyning var til stede.
Eidsivating lagmannsrett avsa 5 mars 1987 kjennelse med slik slutning:
"1. Stein og Margareth Kristiansen gis tillatelse til å foreta de arbeider som er nødvendige på Lillemor Dehles eiendom gnr. 41, bnr. 403 i Asker, for å gjenåpne drensledningen som har sitt utløp på nevnte eiendom.
2. Før arbeidene settes i gang må det være stilt bankgaranti for et beløp av 10000,titusen- kroner for en eventuell arbeidsskade på gnr. 41, bnr. 403 i Asker.
3. Namsrettens kjennelse punkt 3 stadfestes. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Lillemor Dehle å betale til Stein og Margareth Kristiansen 1500 - ettusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen."
Kjennelsen ble 6 mars 1987 sendt partenes prosessfullmektiger til forkynnelse. Kristiansens prosessfullmektig returnerte lagmannsrettens forkynnelsesslipp undertegnet 10 mars 1983 og med samme dato oppført som den dag kjennelsen kom til hans kontor.
Dehles prosessfullmektig returnerte slippen undertegnet av en advokatfullmektig den 12 mars 1987, uten at det var oppgitt noen dato for når kjennelsen kom til kontoret.
I kjæremålserklæring datert 26 mars 1987, som kom inn til lagmannsretten samme dag, har Lillemor Dehle påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at det er begått feil ved forkynnelsen av innkallingen til møtet i namsretten og at lagmannsretten på grunn av denne feilen skulle ha opphevet namsrettens kjennelse på grunn av feil i saksbehandlingen. Den kjærende part var i utlandet da namsretten avholdt rettsmøtet, og hun var ikke kjent med begjæringen om midlertidig forføyning eller innkallingen. Hun er senere blitt kjent med at rettsmøtet opprinnelig var fastsatt til 9 desember 1986, men at dette ble utsatt til 16 desember fordi innkallingen ikke var forkynt for henne. Hun betviler hovedstevnets påtegning om at innkalling til rettsmøtet 16 desember ble forkynt på hennes bopel 9 desember 1986 og en melding om dette lagt i postkassen. Noen slik melding kunne hun senere ikke finne i posten sin, som en nabo hadde tatt vare på. Naboen kunne heller ikke huske å ha sett noen slik melding. Det virker påfallende at stevnevitnet skulle ha fått saksdokumentene i hende samme dag som namsretten berammet nytt rettsmøte. Den eneste melding om rettsmøtet hun har mottatt, er et rekommandert brev datert 10 desember 1987 som hun hentet da hun kom tilbake fra utlandet dagen etter at rettsmøtet var holdt. Hun tilføyer at etter hennes syn er postforkynnelsen i strid med domstolloven §178, der fristen ved slik forkynnelse er angitt til 14 dager. På bakgrunn av at rettsmøtet ble holdt uten at hun var innkalt på lovlig måte, er det grovt urimelig at namsrettens kjennelse ikke ble opphevet. Den kjærende part ble på denne måten fratatt muligheten til direkte overfor retten å gjøre rede for faktiske forhold av stor betydning.
I tillegg anføres at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av mangelfull begrunnelse. Det går ikke frem av kjennelsen hvordan lagmannsretten har vurdert de anførsler hennes prosessfullmektig for lagmannsretten gjorde gjeldende, eller om de har vært vurdert overhodet. Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Stein Kristiansen gjør i tilsvar prinsipalt gjeldende at kjæremålet må avvises fordi det er satt frem for sent. Det er all grunn til å tro at den kjærende parts prosessfullmektig mottok lagmannsrettens kjennelse 10 mars 1987, og kjæremålsfristen gikk da ut 24 mars 1987.
Subsidiært påstås kjæremålet forkastet da det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side. I hvert fall har eventuelle feil ikke hatt betydning for avgjørelsen. Den kjærende part hadde full anledning til å gjøre sine standpunkter gjeldende for lagmannsretten, noe hun også gjorde, og lagmannsretten har fått anledning til å vurdere disse anførslene. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
2. Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
3. I begge tilfeller: Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr. 1000,-."
På forespørsel fra lagmannsretten om forkynnelsestidspunktet har den kjærende parts prosessfullmektig for lagmannsretten opplyst at han var fraværende fra kontoret 10 og 11 mars og således først fikk se forkynnelsesbrevet torsdag 12 mars 1987. For ordens skyld gjør han oppmerksom på at den advokatfullmektigen som behandlet saken, var fraværende fra 2 til 18 mars 1987 på repetisjonsøvelse.
I prosesskriv 9 april 1987 fastholder den kjærende part at kjæremålet er satt frem i rett tid. Hun har fått opplysningen om at kjæremålsfristen løp fra 12 mars 1987 fra lagmannsrettens kontor. Subsidiært begjærer hun oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner å måtte legge til grunn at kjærende parts prosessfullmektig var fraværende fra kontoret 10 og 11 mars og således først fikk se forkynnelsesbrev torsdag 12 mars 1987. Kjæremålet er da rettidig.
Kjæremålsutvalget skal peke på at det er tale om et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. I slike videre kjæremål er utvalgets kompetanse begrenset slik som bestemt i tvistemålsloven §404. I den forelligende sak kan utvalget bare ta standpunkt til om lagmannsretten har fortolket en lovlovforskrift feil eller gjort feil i saksbehandlingen.
Lillemor Dehles primære anførsler er at lagmannsretten skulle ha opphevet namsrettens kjennelse ettersom hun ikke var lovlig stevnet til rettsmøtet for namsretten og også hadde lovlig forfall. Hun oppholdt seg i utlandet og kom først tilbake dagen etter at namsretten hadde avsagt sin kjennelse.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §263 annet ledd er hovedregelen at andre midlertidige forføyninger i medhold av §262 skal treffes i rettsmøte. Etter denne bestemmelse skal innkallelse til muntlig forhandling forkynnes for partene. Av stevnevitnets påtegning av 9 desember 1986 på innkallelsen til muntlig forhandling den 16 samme måned, fremgår det at i postkassen på hennes hjemstedsadresse - i lukket omslag - ble lagt melding om saken og om at gjenpart av dokumenter kunne hentes av hovedstevnevitnet. Det er også i påtegningen opplyst at døren var låst. Forkynnelse er da foretatt på den måten som er foreskrevet i domstolsloven §176. - Det skal for ordens skyld nevnes at det på foranledning av kjæremålsutvalget, gjennom herredsskriveren og hovedstevnevitnet, er brakt på det rene at forhandlingsmøtet først ble forsøkt avholdt tirsdag 9 desember, men at hovedstevnevitnet på dette tidspunkt ikke hadde fått forkynt innkallelsen som er datert 1 desember 1986. Av den grunn ble rettsmøtet utsatt en uke til tirsdag 16 desember og det ble avtalt med hovedstevnevitnet at denne skulle forandre innkallelsesdatoen tilsvarende. Dette har hovedstevnevitnet gjort.
Namsretten foretok for sikkerhets skyld også samme dag, det vil si 9 desember 1986, postforkynnelse av innkalling til møte 16 desember. Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til om denne forkynnelse fyller loven krav i og med at lovlig forkynnelse er foretatt gjennom stevnevitnet.
Kjæremålsutvalget legger til grunn at Lillemor Dehle hadde lovlig forfall da namsrettens kjennelse ble avsagt 16 desember 1986. I kjæremålserklæringen til lagmannsretten påpekte hun under henvisning til tvistemålsloven §90 at hun hadde lovlig forfall, men tilføyde: "Selv om dette forhold ikke er til hinder for at forhandlingene kunne fremmes etter tvangsfullbyrdelsesloven §46, er kjennelsen preget av at alene saksøkerens fremstilling er lagt til grunn."
Etter tvistemålsloven §384 annet ledd nr 6 jfr. §403 er det en absolutt opphevelsesgrunn at en part har hatt gyldig forfall, med mindre han unnlater å påberope seg feilen i kjæremålsinstansen "skjønt han er lovlig representert i eller indkaldt til denne." Dersom disse bestemmelser i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §2 får tilsvarende anvendelse i relasjon til det rettsmøtet namsretten har holdt, måtte følgen bli opphevelse av lagmannsrettens kjennelse i medhold av tvistemålsloven §385 jfr. §384 annet ledd nr 6 jfr. 403, såfremt Lillemor Dehle kan sies å ha påberopt seg feilen for lagmannsretten på en slik måte som er forutsatt i tvistemålsloven §384 annet ledd nr 6. Man viser til tvistemålsloven §383 annet ledd. Dette spørsmålet er det imidlertid ikke nødvendig for utvalget å ta standpunkt til, da det etter utvalgets mening følger av tvangsfullbyrdelsesloven §46 at lovlig forfall ikke var noen opphevelsesgrunn i dette tilfellet.
§46 første ledd lyder: "Uteblir en part eller en anden interessert, som er lovlig indkaldt til et retsmøte til mundtlig forhandling, er uteblivelsen ikke til hinder for, at forhandlingen kan fremmes og legges til grund for avgjørelsen".
Etter bestemmelsen, som får anvendelse når saken ikke er overført til søksmåls former, er altså saksøktes uteblivelse fra et rettsmøte til muntlig forhandling under tvangsfullbyrdelse ikke til hinder for at forhandlingen fremmes, og at avgjøreslen treffes på grunnlag av det som andre interesserte fremfører i rettsmøtet. Se Alten: Tvangsloven side 72. Det tas ikke forbehold for det tilfellet at saksøkte har gyldig forfall. §46 første ledd er således en spesialregel som henger sammen med den enklere og raskere saksbehandling som er påkrevet for å effektivisere tvangsfullbyrdelse. Det henvises til Rt-1933-1094 der det gis uttrykk for at den ankende part ikke kunne påberope seg at han hadde lovlig forfall til rettsmøte for auksjon over hans faste eiendom. Se også Skeie: Civilprosess III side 99 pkt. III og Bratholm/Hov side 600 pkt. b.
Subsidiært gjør den kjærende part gjeldende at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av mangelfull begrunnelse.
Heller ikke denne innsigelse finner kjæremålsutvalget kan føre frem. Lagmannsretten har funnet forføyningskravet sannsynliggjort - nemlig "at Kristiansen har krav på å ha liggende drensledningen slik den har ligget - etter det opplyste - fra engang i 1950-årene til i dag."
I tilknytning til spørsmålet om saksøkeren har sannsynliggjort forføyningsgrunnen i §262 nr 2 sier namsretten blant annet at gjenåpning av utløpet nektes utført av saksøkte uten at det er opplyst hva dette begrunnes med, og namsretten finner altså at dette er en atferd som gir grunnlag for å gi saksøkeren tillatelse til å foreta de arbeider som er nødvendige på saksøktes eiendom for å gjenåpne drensledningen. Lagmannsretten er i sin kjennelse noe uklar på dette punkt. Den uttaler at det ikke er nødvendig å ta standpunkt til om tilstoppingen skyldes disposisjoner fra fru Dehles side eller om tilstoppingen har andre årsaker, men dette må leses i sammenheng med at lagmannsretten innledningsvis tiltrer namsrettens kjennelse i realiteten. Dette må da også forstås derhen at lagmannsretten er enig i at det er Lillemor Dehles adferd - nemlig hennes nektelse av å la gjenåpning av utløpet utføres - som gir grunn til å gi ekteparet Kristiansen rett til å gjenåpne utløpet. Når dette er grunnen, er det selvsagt ikke nødvendig å ta standpunkt til om tilstoppingen skyldes ting Lillemor Dehle har foretatt seg eller om den har andre årsaker.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjæremotpartene bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningene settes til 1000 kroner overensstemmende med omkostningsoppgave.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Lillemor Dehle til Stein Kristiansen 1000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. ******