Rt-1987-697
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-05-19 |
| Publisert: | Rt-1987-697 (181-87) |
| Stikkord: | Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 666/87 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Michelsen, Endresen, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §184, Straffeloven (1902) §233, LOV-1902-05-22-25-§171, §172, §338 |
A er siktet for forbrytelse mot straffelovens §233 første ledd. Han ble pågrepet 8. februar 1986 og varetektsfengslet ved Ålesund forhørsretts kjennelse av 10. februar 1986. Fengslingsfristen er senere forlenget, siste gang ved Stavanger forhørsretts kjennelse av 27. april 1987, som hadde slik slutning:
«A kan fortsatt holdes i varetektsarrest, dog ikke utover en frist som settes til mandsag den 20. juli 1987 kl. 14.00.»
Forhørsrettens kjennelse bygget på at vilkårene for fortsatt fengsling forelå etter straffeprosesslovens §184, jfr. §172. Kjennelsen ble av A påkjært til Gulating lagmannsrett, som 4. mai 1987 avsa kjennelse hvorved kjæremålet ble forkastet. Lagmannsretten fant at vilkårene for fortsatt fenglsing var til stede etter straffeprosesslovens §184, jfr. §171 og at det forelå gjentagelsesfare, jfr. §171 første ledd nr. 3.
A har ved sin forsvarer advokat Viktor Westlye i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjorde opprinnelig gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er uriktig ved at retten har funnet at han «med skjellig grunn mistenkes for forbrytelse mot stlr. §233, 1. ledd», jfr. straffeprosesslovens §172.
Videre anførte han at det under enhver omstendighet må anses som et uforholdsmessig inngrep å holde A fengslet på dette grunnlag, tatt i betraktning at tre psykiatriske sakkyndige har uttalt at han var sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Selv om den rettsmedisinske kommisjon ikke har godkjent denne konklusjon, og selv om nye sakkyndige skulle komme til et annet resultat m.h.t. hans tilregnelighet, kan A åpenbart ikke bli dømt til straff, siden enhver tvil om hans tilregnelighet skal komme ham til gode.
I brev av 11. mai 1987 beklager advokat Westlye at han har oversett at lagmannsretten har endret grunnlaget for fengslingen til straffeprosesslovens §171.
Forsvareren fastholder at fortsatt fenglsing vil innebære et uforholdsmessig ingrep. Advokat Westlye viser til at den rettspykistriske erklæring, som må være grunnlaget for at lagmannsretten fant at det foreligger gjentagelsesfare, klart sier at gjentagelsesfaren har direkte sammenheng med A's sinnssykdom. Det må derfor under enhver omstendighet være et uforholdsmessig inngrep å holde A i fengsel. Han viser til sin tidligere begjæring om overføring til psykiatrisk sykehus.
Det anføres også at det er uriktig når forhørsretten gir uttrykk for at retten ikke har forutsetninger for eller foranledning til å ta standpunkt til om observasjonen skal foretas ved - - -sykehus i X, eller eventuelt ved et annet sykehus.
Subsidiært ber A om at Høyesterett beslutter ham overført til - - - sykehus eller annet egnet psykiatrisk sykehus for gjennomføring av den judisielle observasjon.
A har ikke nedlagt noen formell påstand.
Politiet har i tilsvar bemerket at A ikke primært er varetektsfengslet for gjennomføring av mentalobservasjon. Hans mentale tilstand er imidlertid ikke tilstrekkelig belyst til at påtalespørsmålet kan avgjøres. Av denne grunn er det oppnevnt nye sakkyndige. Spørsmålet om A's tilregnelighet er etter politiets mening ikke av vesentlig betydning for spørsmålet om fortsatt fenglsing. Hvis den endelige konklusjon blir strafferettslig ansvar i henhold til siktelsen, vil en varetektstid på ett til to år neppe være uforholdsmessig. I motsatt fall kan det bli tale om sikring dersom det foreligger fare for gjentagelse. Tre sakkyndige har funnet at slik fare foreligger.
Når det gjelder stedet og den øvrige ramme for obsrvasjonen, bør de sakkyndige få uttale seg om dette før påtalemyndighet/fengselsmyndighet eller eventuelt domstolen tar stilling til spørsmålet. De sakkyndige er nylig oppnevnt og har for kort tid siden mottatt sakens dokumenter. Noen offisiell uttalelse fra de sakkyndige om observasjonssted foreligger ikke.
Politiet påstår kjæremålet forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Dette er et videre kjæremål, men hvor utvalget har full kompentanse etter straffeprosesslovens §338 nr. 6.
Utvalget finner som lagmannsretten at siktede med skjellig grunn mistenkes for forbrytelse mot straffelovens §233 første ledd.
Som lagmannsretten finner utvalget at vilkårene for fortsatt varetektsfengsling er til stede.
Inntil den nye judisielle observasjon foreligger er det ikke fastslått at siktede var sinnssyk under foretakelsen av den handling han er siktet for. Når det kan reises tvil om den konklusjon de foreløpige sakkyndige er kommet til, finner utvalget - som lagmannsretten - at man ikke kan se bort fra deres uttalelse om at det er fare for gjentagelse. Betingelsene for å anvende varetektsfengsel er da tilstede etter straffeprosesslovens §184 jfr. §171 nr. 3.
Hensett til den alvorlige siktelse kan utvalget heller ikke se at fortsatt varetekt vil innbære et uforholdsmessig inngrep overfor siktede.
Spørsmålet om hvor den nye judisielle observasjon skal foregå må avgjøres etter at de nye sakkyndige har uttalt seg om spørsmålet.
Kjennelsen er enstemmig. - - -