Rt-1987-744
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-06-05 |
| Publisert: | Rt-1987-744 (194-87) |
| Stikkord: | Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 79 B/1987, nr 88/1986 |
| Parter: | Storebrand Skadeforsikring A/S (Advokat Knut Riisa - til prøve) mot Per Kristian Anfinsen (Advokat Pål W. Lorentzen). |
| Forfatter: | Bugge, Hellesylt, Sandene. Mindretall: Christiansen, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §147 |
FORSKRIFT §4
Dommer Bugge: Per Kristian Anfinsen ble 30 august 1982 utsatt for et tyveri av smykker fra sin bolig i Paasches alle 3 i Bergen. Han hadde sin villaeierforsikring i A/S Storebrand Norden Skadeforsikring og krevde tapet, kr 112 777, erstattet av selskapet. Etter forsikringsvilkårenes §4 bokstav f - slik bestemmelsen lød i vilkårene av juni 1981 - svarer selskapet fullt ut for "skade ved innbruddstyveri og hærverk i forbindelse med innbrudd i bygning eller rom ... i bygning". Selskapet mente at det ikke forelå innbruddstyveri, og var bare villig til å yte erstatning etter vilkårsbestemmelsen i §4 bokstav g, hvoretter skade ved tyveri av løsøre uten innbrudd fra bebodd bolig dekkes med inntil kr 3 000. Etter forgjeves å ha klaget til selskapets klagenemnd, gikk Anfinsen til søksmål ved Oslo byrett med påstand om full erstatning for tapet. Byretten, som var satt med meddommere, avsa 20 juni 1985 dom med denne domsslutning:
"A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring dømmes til å betale til Per Kristian Anfinnsen kr. 112.777,- - kronerhundreogtolvtusensyvhundreogsyttisyv - med tillegg av 15 % rente p.a. fra 18. desember 1982. I tillegg dømmes Storebrand-Norden Skadeforsikring til å betale sakens omkostninger med kr 23.888,30 - kronertjuetretusenåttehundreogåttiåtte 30/100 -." Byrettens dom ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for å frifinne forsikringsselskapet.
A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten, satt med 4 meddommere, avsa dom 13 januar 1986 med denne domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring til Per Kristian Anfinsen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom 13.714 - trettentusensjuhundreogfjorten - kroner samt hans utgifter til domsmenn."
Også lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. To av fagdommerne og en av meddommerne var enige med mindretallet i byretten og ville frifinne selskapet.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår ellers av de avsagte dommer.
Lagmannsrettens dom er av selskapet - nå Storebrand Skadeforsikring A/S - påanket til Høyesterett. Anken slik den opprinnelig lød, gjaldt dommen i sin helhet, både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Under ankeforhandlingen har selskapet i det vesentlige godtatt lagmannsrettens beskrivelse av hvorledes tyven faktisk kom seg inn i huset, slik at anken over bevisbedømmelsen for så vidt er frafalt. Denne beskrivelse kommer jeg senere tilbake til. Anken til Høyesterett gjelder således bare rettsanvendelsen, idet selskapet er uenig med lagmannsrettens flertall i at forholdet representerer innbruddstyveri i forsikringsvilkårenes forstand.
Til bruk for Høyesterett er ankemotparten og 4 vitner, hvorav 2 er nye, avhørt ved bevisopptak ved Bergen byrett. Som nytt materiale er videre fremlagt uttalelser innhentet av prosessfullmektigene i fellesskap fra fire av de største skadeforsikringsselskapene - Vesta, UNI, Storebrand og Gjensidige - om selskapenes forståelse og praktisering av innbruddsbegrepet i villaeierforsikringen med avtrykk av selskapenes forsikringsvilkår i 1982 og senere. Det er også fremlagt en del avgjørelser fra klagenemndene i Storebrand og Gjensidige og fra Forsikringsskadenemnda omkring det samme spørsmål. Endelig er fremlagt en rapport fra pensjonert polititjenestemann Einar Milde om en undersøkelse han har foretatt i august 1986 av den altandør som tyven tok seg inn gjennom i ankemotpartens bolig. Jeg kommer tilbake til dette materiale i den utstrekning det får betydning for avgjørelsen.
Storebrand Skadeforsikring A/S - heretter kalt selskapet eller Storebrand - gjør i det vesentlige gjeldende:
Etter vilkårenes §4 bokstav f, som er en del av forsikringsavtalen, svarer selskapet for skade ved innbruddstyveri. Med dette menes at tyveriet må være forøvet ved straffbart innbrudd, slik dette begrep er definert i straffelovens §147. Det dreier seg her om et ansvarsbærende vilkår i avtalen, ikke som lagmannsrettens flertall antyder, om en form for ansvarsbegrensning fra selskapets side. Vilkåret har på dette punkt stått uforandret i tyveriforsikring og i kombinerte forsikringer i mange år, og forståelsen og anvendelsen av det har vært fastholdt konsekvent både av Storebrand og de øvrige selskaper som det er innhentet uttalelse fra. Like konsekvent er selskapenes forståelse av vilkåret fulgt opp i praksis. Det viser de fremlagte avgjørelser fra klagenemndene i Storebrand og Gjensidige og fra Forsikringsskadenemnda.
For at straffbart innbrudd skal foreligge, kreves det for det første at gjerningsmannen har banet seg adgang til huset ved å beskadige en gjenstand, og for det annet at denne gjenstand skal ha vært egnet til beskyttelse mot inntrengning. Storebrand har akseptert lagmannsrettens bevisvurdering med hensyn til hvorledes tyven tok seg inn i Anfinsens bolig, men det må like fullt være på det rene at ingen av disse vilkår er oppfylt. Det er ikke voldt noen skade på døren eller låsen, og i og med at døren lot seg åpne ved risting utenfra, var den ikke egnet til å beskytte mot inntrengning. At tyven har måttet bruke en viss grad av makt eller vold mot døren, er ikke i seg selv tilstrekkelig til at det foreligger innbrudd, jf Kjerschows kommentar til straffeloven, note 3 til §147.
Storebrand er etter dette enig i det som er uttalt av byrettens og lagmannsrettens mindretall om forståelsen av innbruddsbegrepet i forsikringsvilkårene. Den støttes etter selskapets mening både av anerkjente prinsipper for avtaletolkning på forsikringsrettens område og av reelle hensyn. Noen uklarhet eller tvetydighet ved formuleringen av vilkårsbestemmelsen som kan gi grunnlag for å tolke den mot selskapet, foreligger ikke. Heller ikke kan det bli tale om å sette vilkåret til side med hjemmel i forsikringsavtalelovens daværende §34 eller avtalelovens §36. Ankemotparten, som må sies å ha opptrådt skjødesløst ved ikke å sørge for at boligen var avstengt på forsvarlig måte, kan under ingen omstendighet påberope seg at det virker urimelig å gjøre vilkårsbestemmelsen gjeldende. Sistnevnte bestemmelse er dessuten uanvendelig allerede fordi den trådte i kraft i 1983, etter at tyveriet fant sted.
Storebrand har nedlagt denne påstand:
"1. Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes.
2. Storebrand Skadeforsikring A/S tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, Per Kristian Anfinsen, har for Høyesterett ikke påberopt seg at det foreligger innbrudd i strafferettslig forstand. Det erkjennes, siden tyven ikke har voldt noen påviselig skade da han trengte seg inn i huset, at forholdet faller utenfor definisjonen i straffelovens §147.
Etter ankemotpartens syn er det imidlertid ikke holdbart å tolke polisens vilkårsbestemmelse om innbruddstyveri slik at selskapet bare svarer når tyveriet er begått ved straffbart innbrudd. Straffelovens innbruddsbegrep har et rent strafferettslig siktemål og er ikke bindende ved tolkningen av forsikringsvilkårene. Storebrands vilkår hadde heller ikke i 1982 noen henvisning til §147, slik de senere har fått. Straffelovens forutsetning om at det stengsel som skal hindre inntrengning må være beskadiget, er neppe kjent utenfor juristenes krets. Innbrudd er ellers ikke noe entydig begrep, jf at §147 også nevner bruk av dirk og falsk eller stjålet nøkkel. Man må bygge på det som er den naturlige forståelse hos publikum av hva innbrudd er. Hovedsynspunktet må da være at innbrudd foreligger når gjerningsmannen har forsert et stengsel som etter vanlig oppfatning er tilstrekkelig til å holde uvedkommende ute. Man må foreta en totalvurdering av den måte tyven har gått frem på, uten at et enkelt element skal være utslagsgivende.
I Anfinsens tilfelle har tyven tatt seg inn gjennom en lukket altandør i annen etasje. Han har brukt stige for å komme dit opp. I første etasje var alle dører og vinduer låst og stengt. Han har måttet bruke makt for å få døren opp. Dette må være tilstrekkelig til å konstatere innbrudd etter forsikringsvilkårene. Anfinsen og hans familie kan ikke med rette lastes for noen skjødesløshet ved at avlåsingen av altandøren ikke var 100 % effektiv.
Ankemotparten understreker at forsikringsavtaler av den art saken gjelder, er standardiserte massekontrakter rettet mot den vanlige forbruker. Vilkårene er ensidig diktert av selskapene, og også den praksis som påberopes er dominert av selskapenes interesser. Resultatene av denne praksis vil i en del tilfelle måtte bli oppfattet som klart urimelige eller iallfall finurlige. Den enkelte forsikringskunde ved hjemforsikring regner med å skulle være sikret mot dagliglivets risiko. Vil selskapene påberope seg begrensninger i sitt ansvar som innskrenker polisens naturlige dekningsområde, må det kreves klar og forståelig tale. Selskapene har her en opplysningsog veiledningsplikt overfor publikum. Denne har Storebrand forsømt ved utformningen av sine vilkår.
Etter ankemotpartens oppfatning må det her være riktig å anvende "uklarhetsregelen": Et uklart eller upresist avtalevilkår skal tolkes mot den part som burde ha uttrykt seg tydeligere. Subsidiært anføres det at resultatet blir så urimelig om ankemotparten i dette tilfelle skal nektes erstatning under polisen, at vilkåret bør settes til side med hjemmel i forsikringsavtalelovens §34 eller nå avtalelovens §36.
Per Kristian Anfinsen har nedlagt denne påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes sakskostnader for Høyesterett."
Jeg er kommet til at Storebrands anke må tas til følge. Som mindretallet i byretten og lagmannsretten mener jeg at det ikke foreligger et innbruddstyveri i forsikringsvilkårenes forstand.
Som nevnt er partene for Høyesterett enige om at det kan bygges på lagmannsrettens bevisvurdering i spørsmålet om hvorledes tyven tok seg inn i ankemotpartens bolig. Lagmannsretten - den samlede rett - beskriver i dommen forholdet slik:
"Samtlige dommere bygger på, hva partene også er enige om, at tyven kom seg inn i husets annen etasje gjennom verandadøren, etter at han ved hjelp av en stige som han fant, hadde klatret opp på verandaen. Det er på det rene at døren ikke var fullstendig låst, dvs. at håndtaket ikke var vridd opp i loddrett stilling. Hadde det vært tilfelle, ville døren ikke ha kunnet åpnes utenfra uten beskadigelse eller synlige merker, og noe slikt har ikke kunnet påvises. Lagmannsretten finner som byretten å kunne bygge på Anfinsens forklaring om at han om morgenen hadde stengt døren som fører til ektefellenes soveværelse, etter at den hadde stått åpen om natten. Han vred håndtaket fra vannrett mot loddrett stilling i tilstrekkelig grad til at låsetappene i døren gled iallfall i noen grad inn i hullene i dørkarmen, og forvisset seg om at den da var stengt ved å trykke på den, uten at den gikk opp. Hvor langt opp mot loddrett stilling håndtaket ble vridd, og hvor langt inn i dørkarmen låsetappene sto, har ikke latt seg fastslå. Men lagmannsretten legger som byretten til grunn at det med en viss maktanvendelse, risting eller gynging, evt. heving av døren fra undersiden, var mulig å få låsetappene til å gli ut av karmhullene så mye at døren gikk opp. Ut fra bevisførselen antar retten at dette er den sannsynligste måten døren er blitt åpnet på. Slitasje i dørkarmen viste også at døren kunne åpnes selv om håndtaket på innersiden var dreid noe mot låsestilling."
Ved den undersøkelse av altandøren som er foretatt av Einar Milde, er det bekreftet at det lar seg gjøre å få åpnet døren på den måten som lagmannsretten angir. Når låshåndtaket på innsiden er vridd et stykke fra vannrett til loddrett stilling, fra ca 15 til ca 45 grader, kjennes døren lukket ved trykk fra innsiden, men kraftig risting i døren fra utsiden fører til at låsreilene glir tilbake og at døren springer opp. Vris håndtaket mer enn 45 grader mot loddrett stilling, lar døren seg ikke åpne på denne måten. Det er videre bekreftet at det ikke finnes spor etter innbruddsverktøy på døren eller låsen. Jeg legger da til grunn at tyven har gått frem på denne måten for å komme seg inn i huset.
Storebrands standpunkt er at begrepet "innbrudd" i forsikringsvilkårene må tolkes i samsvar med definisjonen av straff bart innbrudd i straffelovens §147. I dette ligger - bortsett fra de særtilfelle loven angir om bruk av dirk, falsk nøkkel eller ulovlig fravendt nøkkel - at det må være skjedd en beskadigelse av "gjenstand som er egnet til beskyttelse mot inntrengen". Etter det som er opplyst for Høyesterett, må jeg legge til grunn at denne forståelse av innbruddsbegrepet har vært praktisert konsekvent så vel av Storebrand selv som av andre skadeforsikringsselskaper så langt tilbake som man har kjennskap til. Den har også vært lagt til grunn - så vidt skjønnes unntaksfritt - i de klageavgjørelser som er blitt dokumentert for Høyesterett fra Forsikringsskadenemnda og fra selskapenes egne klagenemnder, selv om det i enkelte av avgjørelsene har vært dissenser. Også Eidsivating lagmannsrett har i en upåanket dom av 24 oktober 1983, omtalt i RG-1984-570, drøftet den og bygget på den. Rettspraksis av betydning for saken er ellers meget sparsom og til liten veiledning.
Den forståelse som selskapet gjør gjeldende av innbruddsbegrepet i forsikringsvilkårene, må således ansees som innarbeidet gjennom lang tid. Jeg mener dette er et forhold som i seg selv må tillegges betydelig vekt ved tolkningen.
Etter min oppfatning stemmer selskapets tolkning også med en naturlig, språklig forståelse av begrepet. I ordet "innbrudd" ligger at noe - et stengsel eller hinder - må være brutt i stykker, beskadiget eller ødelagt som ledd i at gjerningsmannen har banet seg vei inn. Jeg peker videre på at sammenhengen i Storebrands forsikringsvilkår mellom §4 bokstav f og den påfølgende bokstav g, som angir selskapets ansvar ved tyveri av løsøre uten innbrudd, bidrar til å fremheve betydningen av innbruddsbegrepet som et ansvarsvilkår. At polisens dekningsområde ved dette er knyttet til et objektivt konstaterbart faktum, har også klare bevismessige fordeler.
Jeg har allerede nevnt at det i vårt tilfelle ikke har kunnet påvises noen beskadigelse av altandøren, dørkarmen eller låsemekanismen som tyven har banet seg inn gjennom. Da har det ikke funnet sted et innbrudd, selv om det har vært brukt makt mot døren for å få den åpnet.
Det er nok så, som ankemotparten har fremholdt, at det i slike forsikringsforhold som denne sak gjelder, er spørsmål om tolkningen av standardiserte massekontrakter, som vender seg til det alminnelige publikum, og hvor selskapene har herredømme over utformingen av vilkårene. Men nettopp fordi det dreier seg om avtalevilkår som skal regulere et meget stort antall tilfelle, og som nødvendigvis må standardiseres, er det et behov for - og det er ikke bare i selskapenes interesse - at dekningsområdet blir angitt ved regler som er noenlunde enkle og firkantet, og som gir mindre plass for nyanser og konkret skjønn. At det i ytterkantene av det forsikringen skal dekke, kan oppstå tilfelle hvor resultatet umiddelbart kan virke mindre tilfredsstillende, vil da vanskelig kunne unngås. Det samme problem vil også en lovgiver kunne stå overfor. Noen uklarhet ved formuleringen og praktiseringen av det forsikringsvilkår denne sak gjelder som kan tilsi at det skal tolkes i selskapets disfavør, er det etter min oppfatning ikke.
Etter det syn jeg har på vilkårsbestemmelsen, må det være klart at det heller ikke er grunnlag for å sette den til side med hjemmel i forsikringsavtalelovens §34, eventuelt avtalelovens §36.
Saken gjelder et prinsipielt og praktisk viktig spørsmål om tolkning av forsikringsvilkår, som det i saken har vært ulike oppfatninger om. Jeg antar derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, hverken for Høyesterett eller for de tidligere retter.
Jeg stemmer for denne dom:
Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen rett.
Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende i hans resultat og kan i stor utstrekning tiltre hans begrunnelse. Jeg reserverer meg imidlertid mot den forståelse av forsikringsvilkårenes §4 bokstav f at begrepet innbruddstyveri der ubetinget og alltid faller sammen med det strafferettslige begrep i straffelovens §147. Kravet om beskadigelse i sistnevnte paragraf kan føre til lite rimelige distinksjoner, og innholdet av paragrafen kan i visse henseender by på tvil, jf Skeie: Spesiell strafferett II (utg 1946) side 139-140. Det er etter min mening ikke selvsagt at det forsikringsrettslige og det strafferettslige innbruddsbegrep i slike grensetilfelle alltid vil være sammenfallende. En rimelig forståelse av forsikringsavtalen ut fra hva en aktsom forsikringstaker må forvente er dekket, bør i enkelte tilfelle kunne lede til at begrepet innbruddstyveri i avtalen har et noe videre innhold enn det rent strafferettslige. Men som allerede nevnt er jeg i den konkrete sak enig med førstvoterende i resultatet.