Rt-1987-792
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-06-19 |
| Publisert: | Rt-1987-792 (203-87) |
| Stikkord: | Promillekjøring, Nødrett, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 69/1987, Snr 92/1987 |
| Parter: | Kst statsadvokat Petter J. Johnsen, aktor mot A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Holmøy, Sinding-Larsen, Dolva, Bugge, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §56, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §47, §52 |
Dommer Holmøy: Nedre Romerike herredsrett avsa 17 mars 1987 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1952, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd til fengsel av 21 - tjueen - dager, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år i medhold av straffeloven §52 flg.
I tillegg til den betingede fengselsstraff dømmes A til å betale en ubetinget bot til statskassen stor kr. 3 000,- - kronertretusen - subsidiært 10 - ti - dagers fengsel."
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Domfelte har begjært fornyet behandling for lagmannsretten. Subsidiært har hun anket over lovanvendelsen, og ytterligere subsidiært over straffutmålingen.
Politimesteren i Romerike har anket til skjerpelse av straffen. Han hevder at den burde vært gjort ubetinget. Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved beslutning av 7 mai 1987 nektet lagmannsrettsbehandling og henvist begge anker til Høyesterett.
Jeg finner at domfeltes anke må forkastes, og at politimesterens anke må tas til følge.
Domfeltes anke over lovanvendelsen er begrunnet med at hun skulle vært frifunnet etter straffeloven §47 om nødrett.
Etter min mening kan nødrettsbestemmelsen i straffeloven §47 ikke få anvendelse i dette tilfelle. Dette gjelder selv om man - slik herredsretten har gjort - vurderer saken med utgangspunkt i domfeltes egen rettslige forklaring. Det er opplyst at domfeltes foreldre hadde alvorlige problemer, og hun forklarte i retten at hun sent på kvelden ble oppringt av sin mor, som bad henne komme fordi faren truet med å skyte både moren og seg selv. Situasjonen kan imidlertid ikke av domfelte ha vært oppfattet som så direkte truende som dette kan tyde på. Moren hadde således selv gitt uttrykk for at hun ikke ønsket å tilkalle legevakt. Etter forgjeves å ha forsøkt å få tak i drosje bestemte hun seg for å kjøre til foreldrenes hjem - fra X til Y i Oslo, men hun valgte å snu etter å ha kjørt en ikke ubetydelig strekning. Hennes alkoholkonsentrasjon kort tid etter kjøringen var 1,76 promille etter fradrag av sikkerhetsmargin. Selv om man kan ha forståelse for at domfelte i den foreliggende situasjon ville reise til foreldrenes hjem, foreligger det ingen nødssituasjon som kan berettige en så alvorlig promillekjøring som det her er tale om. En virkelig akutt fare for foreldrene burde kunne vært avverget ved å tilkalle politi eller legevakt. At domfelte på grunn av sin alkoholkonsentrasjon hadde reduserte evner til rasjonelle overveielser, kan ikke få noen betydning ved denne vurdering.
Forsvareren for Høyesterett har anført at herredsrettens domsgrunner må forstås slik at retten har akseptert at det forelå en nødrettssituasjon. Etter min mening kan det imidlertid ikke være tvil om at herredsretten tar avstand fra at det foreligger en straffriende nødrettssituasjon.
Domfelte har subsidiært gjort gjeldende at bestemmelsen om straffnedsettelse i straffeloven §56 nr 1 a skulle vært anvendt. Denne bestemmelse kan imidlertid ikke ha noen betydning i forhold til vegtrafikkloven §31, som også gir adgang til å idømme bøter. Når det gjelder straffutmålingen, skal jeg ellers bemerke:
Jeg er enig i at domfeltes oppgitte motiv for kjøringen er et formildende moment, men det kan etter min mening likevel ikke begrunne en betinget dom for den promillekjøring det her er tale om. Som nevnt var denne meget alvorlig først og fremst på grunn av den høye promille.
Det er for Høyesterett opplyst at domfelte i mai i år tok til seg et fosterbarn som er funksjonshemmet. Høyesterett har ikke tilstrekkelige opplysninger til å vurdere om det her foreligger et så spesielt omsorgsproblem at domfelte ikke bør sone fengselsstraff. Dette spørsmål bør vurderes på soningsstadiet.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres disse endringer:
1. Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen går ut.
2. Boten faller bort.
Domfeltes anke forkastes.