Rt-1987-805

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-06-23
Publisert:	Rt-1987-805 (205-87)
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 89 B/1987, nr 303/1986
Parter:	1. X (Advokat Lars E. Skotvedt - til prøve), 2. Y (Advokat Rolf B. Nybakk) mot Staten v/Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ellen Mo).
Forfatter:	Aasland, Endresen, Skåre, Backer, Christiansen
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §48, Tvistemålsloven (1915) §482, §98, Tvistemålsloven (1915), §11, §16, §19, Barnevernloven (1953), LOV-1986-12-19-79

Dommer Aasland: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak etter barnevernsloven.

Barnet, D, er født xx.xx.1983. Hun bodde de første 14 måneder hos sine ugifte foreldre, X, født i 1964, og Y, født i 1960. Foreldrene hadde en leilighet i huset til farens foreldre i N.

Sosialsjefen i N traffødt xx.xx.1984 vedtak i medhold av "hastebestemmelsen" i barnevernsloven §11 om å flytte barnet fra hjemmet. Begrunnelsen var at moren hadde forlatt hjemmet og at faren ikke kunne anses skikket til å ta hånd om barnet ut fra sin psykiske tilstand. Barnet ble den påfølgende dag plassert i barnehjem.

I møte 29 juni 1984 traff N barnevernsnemnd vedtak i medhold av barnevernsloven §19 jf §16 bokstav a om å overta omsorgen for barnet og la det fortsatt være til opp fostring utenfor hjemmet. Nemnda fant at foreldrene ikke kunne anses i stand til å ta vare på barnet på forsvarlig måte, og viste til rusmiddelmisbruk og manglende modenhet. Saken skulle ifølge vedtaket tas opp til ny vurdering innen 6 måneder.

Barnevernsnemnda behandlet så saken på ny i møte 8 januar 1985. Foreldrene hadde på dette tidspunkt flyttet fra hverandre, og moren hadde foreldreansvaret. Nemnda vedtok å opprettholde omsorgsovertakelsen. Den la til grunn at det ikke forelå noen vesentlig endring når det gjaldt morens modenhet og evne til å ha omsorg for et barn.

Moren påklaget 6 mars 1985 vedtaket til fylkesmannen i - - - -.

Ved O herredsretts dom av 28 mars 1985 ble det avgjort at moren og faren skulle ha felles foreldreansvar for barnet, og faren påklaget 13 april 1985 for sin del barnevernsnemndas vedtak til fylkesmannen.

Barnevernsnemnda fastholdt 20 juni 1985 sitt tidligere vedtak. Saken ble derpå oversendt fylkesmannen, som 13 februar 1986 stadfestet barnevernsnemndas vedtak, idet fylkesmannen fant at vilkårene i barnevernsloven §48 daværende tredje ledd for å oppheve nemndomsorgen ikke forelå.

Foreldrene reiste så hver for seg søksmål mot staten v/Sosialdepartementet for P herredsrett til overprøving av fylkesmannens vedtak. Stevningen fra faren er av 10 mars 1986, og morens av 3 april 1986. Retten forente sakene til felles behandling og pådømmelse i medhold av tvistemålsloven §98. Partene nedla for herredsretten felles påstand om at fylkesmannens vedtak skulle oppheves og prinsipalt at omsorgen skulle tilbakeføres til X, subsidiært at omsorgen skulle tilbakeføres foreldrene eller en av dem under forutsetning av at barnet skulle bo hos farens foreldre, som skulle ha omsorgen for det. Herredsretten oppnevnte psykolog Ole Tom Nord som sakkyndig. Han avgav en skriftlig uttalelse og forklarte seg dessuten under hovedforhandlingen. Herredsretten, som var satt med settedommer og fagkyndige meddommere, en barnepsykiater og en sosionom, avsa 7 oktober 1986 dom med slik domsslutning:

"Staten ved Sosialdepartementet frifinnes."

Dommen ble avsagt under dissens fra rettens formann, som stemte for å oppheve omsorgsvedtaket og tilbakeføre omsorgen til barnets mor.

Om det nærmere saksforholdet frem til herredsrettens dom og om partenes anførsler for herredsretten henviser jeg til den utførlige redegjørelse i dommen.

X og Y har hver for seg påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Slik ankene nå foreligger, gjelder begge bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Begge de ankende parter hevder at fylkesmannens vedtak må oppheves og at omsorgen må tilbakeføres til X. Siden herredsrettens dom er det skjedd den endring at piken 24 oktober 1986 etter vedtak av barnevernsnemnda ble anbrakt hos en fosterfamilie, hvor hun har bodd siden. Det er videre etablert en besøksordning for foreldrene og farens foreldre i fosterhjemmet.

Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptak for P herredsrett med avhør av de ankende parter og 15 vitner, hvorav 6 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Som sakkyndige har vært oppnevnt psykiater Agneta Nilsson og sjefpsykolog Per Willoch. De sakkyndige har avgitt hver sin skriftlige uttalelse. Foruten på sakens dokumenter bygger hver av de sakkyndige på besøk i hjemmet hos X og hennes samboer A, besøk i D's fosterhjem og samtale med Y. Agneta Nilsson har også hatt en samtale med den sakkyndige for herredsretten, psykolog Ole Tom Nord. Per Willoch utførte en lekeobservasjon av D ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Skien, hvor også Agneta Nilsson var til stede. Uttalelsen fra Willoch går spesielt inn på D's fungering og behov pr i dag, mens Agneta Nilsson særlig drøfter de aktuelle omsorgspersoner og deres evne til å skape en best mulig oppvekstsituasjon for barnet. De sakkyndige presiserer imidlertid at de har konferert om uttalelsene, og at disse skal ses i sammenheng. Begge gir uttrykk for at barnet bør bli i fosterhjemmet. Jeg kommer ellers nærmere tilbake til de sakkyndiges uttalelser.

X har i det vesentlige anført:

Det vedtak som angripes, gjelder nektelse av å oppheve nemndomsorgen for D. Avgjørelsen i saken må derfor bygge på barnevernsloven §48 annet ledd, som er identisk med paragrafens tredje ledd før endringslov 19 desember 1986 nr 79. Etter denne bestemmelsen skal nemndomsorgen oppheves "når det ikke lenger er tilstrekkelig grunn for åtgjerdene".

Det opprinnelige omsorgsvedtaket av 29 juni 1984 er ikke angrepet. Men det anføres at spørsmålet om dette vedtaket var nødvendig, likevel må få betydning for saken. Etter morens mening var vedtaket for vidtgående. Riktignok kunne situasjonen fortone seg noe dramatisk etter at moren hadde forlatt hjemmet i slutten av mai 1984, da hun for øvrig etterlot barnet under betryggende tilsyn, og etter de episoder som inntraff med truende og ubalansert atferd fra farens side. Men moren vendte tilbake allerede 8 juni 1984. En riktig løsning ville da ha vært at barnevernsmyndighetene hadde akseptert farforeldrenes tilbud om å overta den daglige omsorg for barnet, som så etter en tid kunne ha blitt tilbakeført til moren. Bortsett fra de begivenhetene som fremkalte omsorgsovertakelsen, og som fant sted innenfor en kort periode, var det ikke noe å utsette på foreldrenes omsorg for barnet. Det vises til uttalelser blant annet fra helsestasjonen om at piken viste en fin utvikling og virket fornøyd og harmonisk. Foreldrenes narkotikamisbruk var ikke omfattende; spesielt var det beskjedent for morens del. Og verken dette misbruket eller de konflikter foreldrene opplevde i sitt innbyrdes forhold, hadde noen negativ innvirkning på deres omsorg for barnet. De skjermet barnet for sine egne problemer. Det må således legges til grunn at moren viste en fullt tilfredsstillende omsorgsevne i barnets første 14 levemåneder, og dette må også få betydning for den avgjørelse som nå skal treffes.

Moren fremhever at utgangspunktet for vurderingen etter barnevernsloven §48 annet ledd er at et barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre. Det må en kvalifisert overvekt av motforestillinger til for å nekte tilbakeføring. Når de forhold som begrunnet omsorgsovertakelsen ikke lenger er til stede, må barnet tilbakeføres dersom dette ikke vil medføre reell fare for skadevirkninger av betydning, sett på lang sikt. I dette må ligge at tilbakeføring ikke kan nektes selv om dette alternativet skulle innebære en noe større risiko. Det må kreves en konkret begrunnet og noenlunde nærliggende fare for at det vil inntre skadevirkninger av et visst omfang. Noen slik fare er det ikke her.

Barnets tilstand taler ikke mot en tilbakeføring. Moren trekker i tvil det som sies i sakkyndiguttalelsen fra Willoch om at barnet er kontaktskadet, og at dette må skrive seg fra tiden i foreldrehjemmet. Noe slikt er ikke hevdet tidligere i saken, således ikke av den sakkyndige for herredsretten, og uttalelsen står i strid med de opplysninger om pikens utvikling som foreligger fra helsestasjonen og andre som hadde kontakt med henne før omsorgsovertakelsen. I den utstrekning piken måtte være påført psykiske problemer, må dette antas å være midlertidige problemer, forårsaket først av den brå overflytningen til barnehjemmet og dernest av det siste miljøskiftet i kombinasjon med det hun har måttet oppfatte av tvisten om hennes tilhørighet.

Det fremheves at når det gjelder morens livssituasjon og omsorgsevne, ligger forholdene meget godt til rette for en tilbakeføring. Siden hun høsten 1984 brøt med faren og etablerte seg i R, har hun gjennomgått en særdeles positiv utvikling. utvikling. Hun har gjennom de årene som er gått, vist at hun er fri for narkotikamisbruk, og det er ingen fare for tilbakefall. Videre har hun vist seg stabil i arbeidslivet. Siden våren 1986 har hun vært samboer med A. Deres forhold er stabilt, og det er ikke grunnlag for den tvil herredsrettens flertall uttaler på dette punkt. Heller ikke er det grunnlag for å hevde at moren ikke skulle være tilstrekkelig moden til å ha omsorgen for barnet. Hun er blitt mer moden gjennom disse årene. Problemene i hennes tidligere livsførsel var for øvrig ikke tegn på modenhetsbrist, men skyldtes det konfliktfylte parforholdet mellom henne og barnets far, et forhold hun nå for lengst har brutt ut av. Det er ikke riktig å karakterisere moren som usikker og passiv. Hun er sky og tilbakeholdende av natur, og har nok følt seg hemmet ved å bli observert av de sakkyndige, men dette må ikke ses som uttrykk for at hun som omsorgsperson vil mangle evne til å ta initiativ og til å sette grenser.

Videre pekes det på at barnet ved tilbakeføring vil komme i et meget gunstig miljø. Hjemmet i R preges i en sjelden grad av varme, åpenhet og omsorg. Morens samboer,

A, er en utpreget ressursperson, med menneskelig varme og forståelse kombinert med en naturlig autoritet. Det er uriktig når de sakkyndige anfører at barnet vil få et stort antall mennesker å forholde seg til. De som ellers bor på bruket, er samboerens mor og to voksne barn fra hans tidligere ekteskap. Det har vært et åpent hjem, hvor man har tatt vel imot besøkende, men moren og hennes samboer vil selvsagt legge vekt på å regulere dette så det ikke blir uheldig for barnet.

Herredsrettens flertall har etter morens syn lagt for stor vekt på de negative sider ved hennes fortid, og har tatt for lite hensyn til det hun har å tilby barnet i sin nåværende livssituasjon. Hun presiserer for øvrig at hun er fullt villig til å motta hjelp fra sakkyndig eller tilsynsfører.

Det bestrides ikke at fosterforeldrene er vel skikket som omsorgspersoner, og at barnet har det godt i fosterhjemmet. Men på lengre sikt må det være til fordel for barnet at det blir tilbakeført til sin mor. Dette vil også være i overensstemmelse med det utgangspunkt barnevernsloven bygger på. Så vidt kortvarig som fosterhjemsplasseringen har vært, har barnet ennå ikke knyttet seg så sterkt til fosterhjemmet at atskillelsen vil medføre skadevirkninger utover de rene overgangsproblemer. Og moren er innstilt på at det må finnes frem til en myk overgangsordning. Hun viser ellers til at hun som følge av besøksordningen ikke er ukjent for barnet.

X har lagt ned slik påstand:

"N barnevernsnemnds omsorg for D, født - - - -, oppheves."

Y har nedlagt likelydende påstand. Han er enig i at dersom omsorgsvedtaket oppheves, skal X ha den daglige omsorg for barnet, mens han må nøye seg med en nærmere regulert samværsordning. Når det tidligere har vært på tale at hans foreldre skulle påta seg omsorgen, var dette ment som en overgangsordning som skulle legge forholdene til rette for en tilbakeføring til barnets mor. Slik morens situasjon er i dag, er det imidlertid ingen tvil om at hun er meget vel skikket til selv å ha omsorgen.

Etter farens oppfatning er det tvilsomt om avgjørelsen i saken kan bygge på barnevernsloven §48 annet ledd. Barnevernsnemndas opprinnelige omsorgsvedtak av 29 juni 1984 skulle - slik han ser det - ikke ha vært truffet, og det kan reises spørsmål om ikke rettens overprøving da må skje med utgangspunkt i loven §19 jf §16, som oppstiller vilkårene for å overta omsorgen.

Faren har for øvrig i store trekk sluttet seg til morens anførsler. Han har fremholdt som meget uheldig at det gikk så lang tid fra omsorgsovertakelsen før foreldrene og besteforeldrene ble gitt anledning til å besøke barnet. Den brå atskillelsen fra familien må for barnet ha vært et alvorlig traume. Staten v/Sosialdepartementet fremhever at saken gjelder spørsmålet om opphevelse av nemndomsorg og må avgjøres etter barnevernsloven §48 annet ledd. Det kan ikke være tvil om at barnevernsnemndas opprinnelige vedtak om å overta omsorgen etter barnevernsloven §19 jf §16 bokstav a var riktig, slik situasjonen var i juni 1984. Foreldrene hadde, tross bistand både fra farforeldrene og det sosiale hjelpeapparat, ikke maktet å få orden på sin egen tilværelse, men flyktet ut i narkotikamisbruk og stoffmiljø. De var klart uskikket til å ha omsorgen for et lite barn. Det var av flere grunner ingen tilfredsstillende løsning å basere seg på at besteforeldrene skulle ta omsorgen for barnet.

Etter statens syn kan det ikke legges til grunn at barnet fikk god nok omsorg, fysisk og psykisk, mens det bodde i foreldrehjemmet. En annen sak er at skader kanskje først lot seg påvise på et senere tidspunkt.

Staten er enig i at etter rettspraksis er utgangspunktet også i saker om opphevelse av nemndsomsorg at barnet bør vokse opp hos sine biologiske foreldre. Men dette utgangspunktet må ikke anvendes slik at det kommer i strid med grunnregelen om at avgjørelsen skal rette seg etter hva som er best for barnet. Tilbakeføring må nektes dersom det er en ikke helt fjerntliggende risiko for at barnet vil påføres psykiske belastninger utover de mer utpregede overgangsproblemer. Slik er etter statens syn situasjonen her.

Det fremheves at den foreliggende sak ifølge de sakkyndige gjelder et barn med betydelig kontaktskade. Dermed vil det stilles krav langt utover de vanlige til barnets omsorgspersoner. Moren har ikke de egenskaper som er nødvendige for å påta seg en så vanskelig omsorgsoppgave. Det bestrides ikke at hun har hatt en oppsiktsvekkende positiv utvikling i årene siden 1984. Men med den vanskelige oppvekst hun selv har hatt, er hun en fundamentalt usikker og uselvstendig person. Hun har urealistiske forestillinger om hva en tilbakeføring vil innebære, og mangler den nødvendige evnen til innlevelse i barnets situasjon.

Selv om det understrekes at det ikke er noe å utsette på forholdene i morens og samboerens hjem, antar staten i tilslutning til de sakkyndige at miljøet ikke vil være gunstig for D. Hun har, langt mer enn de fleste barn, behov for velstrukturerte omgivelser, med få og faste omsorgspersoner. Dette behovet kan hun ikke forventes å få oppfylt ved en tilbakeføring til moren.

Endelig pekes det fra statens side på at plasseringen av piken i fosterhjem har vært meget vellykket. Selv om hun ikke har bodd der så lenge, har hun knyttet seg sterkt til fosterfamilien. Hun lever nå under de best mulige forhold, og bør ikke utsettes for enda en flytting. For øvrig har det, takket være fosterforeldrenes positive innstilling, gått meget bra med å etablere kontakt mellom piken og hennes biologiske familie.

Staten har for øvrig henholdt seg til de sakkyndiges vurderinger, og har nedlagt slik påstand:

"Herredsrettens dom stadfestes." Jeg har funnet avgjørelsen noe vanskelig, men er kommet til samme resultat som herredsrettens flertall.

Den avgjørelse som er brakt inn til rettslig overprøving, er fylkesmannens vedtak av 13 februar 1986, hvor han stadfestet barnevernsnemndas vedtak av 8 januar 1985 om ikke å oppheve nemndomsorgen for D. Jeg må likevel gå kort inn på barnevernsnemndas opprinnelige vedtak av 29 juni 1984 om å overta omsorgen og på bakgrunnen for dette vedtaket.

Forut for vedtaket ble det, som før nevnt, den 5 juni 1984 truffet et "hastevedtak" av sosialsjefen, som i medhold av barnevernsloven §11 besluttet at barnet skulle flyttes fra hjemmet. Foranledningen til dette var en kriseartet situasjon som det er gjort nærmere rede for i en utførlig utredning fra sosialkurator Kirsten K. Liltvedt til N barnevernsnemnd, gjengitt i utdrag i herredsrettens dom. Jeg begrenser meg til å nevne at moren hadde reist fra hjemmet et par uker tidligere etter en heftig krangel med faren. Hun hadde tatt barnet med seg og plassert det hos en venninne, hvor imidlertid faren hentet det etter noen dager. Den umiddelbare foranledning til at sosialsjefen grep inn, var at faren var i sterk psykisk ubalanse og truet med å ta livet av seg og barnet.

Selv om foranledningen således var en akutt situasjon, fremgår det at foreldrene gjennom atskillig tid hadde hatt en uheldig livsførsel, preget av narkotikamisbruk, ustabilitet og innbyrdes krangling. De ankende parter hevder at disse forhold ikke berørte deres omsorg overfor barnet. Det er imidlertid vanskelig å se at uheldige konsekvenser for barnet kunne være til å unngå. Jeg nevner således at det etter bevisførselen for Høyesterett må legges til grunn at foreldrene utover våren 1984 ble sett en del i stoffmiljøet i påvirket tilstand, til dels med barnet. Videre nevner jeg at farmoren ifølge notat fra sosialkontoret om en samtale få dager etter at barnet var blitt flyttet, uttalte at barnet hadde fått godt nok stell, men at det hadde vært en del situasjoner hjemme som absolutt ikke var til beste for barnet. - Jeg tilføyer at foreldrene heller ikke i de nærmeste månedene etter at barnet ble flyttet fra hjemmet, evnet å legge om sin livsførsel.

Slik jeg ser det, er det ikke tvilsomt at barnevernsnemndas vedtak av 29 juni 1984 hadde hjemmel i barnevernsloven §19 jf §16 bokstav a, og at det var vel begrunnet. Dette er for øvrig også den samlede herredsretts syn. Jeg kan ikke se at det var grunnlag for å unnlate å flytte piken på vilkår av at farforeldrene overtok omsorgen for henne, og går ikke nærmere inn på hvordan dette rettslig kunne ha vært gjennomført. Barnevernsadministrasjonens notater fra den gang kan tyde på at farforeldrene var nokså ambivalente til en slik overtakelse, mens farforeldrene i sine vitneforklaringer for Høyesterett hevder at de var helt ut innstilt på å påta seg omsorgen. Uansett hvordan dette måtte forholde seg, måtte det i den foreliggende situasjon anses nødvendig å flytte barnet fra det miljø hvor også barnets foreldre hadde sin tilknytning.

Jeg har etter dette ikke foranledning til å gå inn på hvilken rettslig betydning det kunne ha hatt om barnevernsnemnda ikke hadde hatt hjemmel for eller ikke burde ha truffet sitt vedtak av 29 juni 1984. Og dermed forlater jeg det opprinnelige omsorgsvedtaket, og går over til overprøvingen av fylkesmannens vedtak av 13 februar 1986.

Dette vedtaket må holdes opp mot barnevernsloven §48 annet ledd. Det spørsmål som foreligger i saken, er om det ikke lenger er tilstrekkelig grunn for omsorgsovertakelsen. Jeg oppsummerer kort de rettslige utgangspunkter:

Retten har kompetanse til å prøve alle sider ved saken, også de skjønnsmessige, og den er ikke bundet av partenes påstander og anførsler, jf tvistemålsloven §482. Avgjørelsen må bygge på den situasjon som foreligger i dag. Omsorgsovertakelsen kan opprettholdes selv om vilkårene for inngrep etter barnevernsloven §19 jf §16 ikke lenger er til stede. Det må imidlertid tas hensyn til at lovens utgangspunkt er at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre. Men tilbakeføring av omsorgen må nektes dersom den vil medføre reell fare for skadevirkninger av betydning, sett på lengre sikt.

Partene er uenige om hvordan vurderingstemaet nærmere kan presiseres. Jeg tror det er vanskelig å nå særlig lenger på det generelle plan; det må nødvendigvis gis atskillig spillerom for en konkret vurdering.

Når jeg skal foreta denne vurdering, finner jeg det naturlig å ta utgangspunkt i uttalelsene fra de sakkyndige for Høyesterett. De sakkyndige gir uttrykk for at faren ikke vil kunne fungere som omsorgsperson. Å flytte barnet til farforeldrene for å forberede en tilbakeføring til moren vil etter deres syn ikke være noen heldig løsning. Jeg innskyter at slik saken nå står, er ingen av disse alternativer aktuelle. Når det gjelder valget mellom å tilbakeføre piken til moren eller la henne bli i fosterhjemmet, gir de sakkyndige klart uttrykk for at fortsatt opphold i fosterhjemmet vil være det beste for barnet. Om fosterhjemsalternativet uttaler således Agneta Nilsson blant annet:

"Familien gir inntrykk av å være alminnelig stabil og velfungerende, og vil prognostisk sett for D's vedkommende være det absolutt beste alternativet. Usikkerhetene omkring tilbakeføring til moren, for hva som videre vil skje med D og hennes utvikling, oppfatter jeg som så store, at det biologiske prinsippet blir av klart underordnet betydning."

Hennes syn fremgår også av følgende uttalelse:

"Det er nokså sikkert at D vil få problemer av forskjellige slag nå opp gjennom årene, og selv om man til en viss grad ville kunne håndtere en del av disse i det miljøet som X kan tilby sin datter pr idag, vil det etter mitt skjønn likevel ikke være tilstrekkelig for å sikre D. Den fosterhjemsplassering som nå er foretatt, bør gjøres varig for D's beste."

Per Willoch peker på at barnet har vært så vidt kort tid i fosterhjemmet at skadevirkningene ved et brudd neppe i seg selv vil være til hinder for en overføring. Han fortsetter:

"Det som altså likevel gjør at jeg må konkludere med at D bør bli hos familien B, er at de kan gi henne det som best begrenser skadevirkningene av tidligere opplevelser. Jeg antar at D hos sin biologiske mor fortsatt vil være et dypt kontaktskadet barn, mens familien B, med sine kvaliteter som er både varme, innlevelse og struktur, vil kunne hjelpe henne delvis over denne kontaktskaden.

Sammen med de behovene som er beskrevet ovenfor, har D nå behov for en høy grad av stabilitet. Jeg mener derfor at fosterhjemsplasseringen hos familien B bør være en varig plassering, det vil si frem til myndighetsalder."

Jeg tilføyer at fosterforeldrene ifølge de sakkyndige har gitt klart og overbevisende uttrykk for at de er innstilt på at D vil kunne bli varig i fosterhjemmet.

Den vesentlige begrunnelse for de sakkyndiges syn ligger i tre forhold: Barnet viser symptomer på en alvorlig kontaktskade og vil ha spesielle omsorgsbehov under oppveksten. Moren og hennes hjemmemiljø er, tross hennes bemerkelsesverdig gode utvikling og de mange positive trekk som knytter seg til miljøet, ikke i stand til å oppfylle barnets behov på tilfredsstillende måte. Barnet har siden oktober 1986 vært i en fosterfamilie som har vist seg meget vel skikket, og hvor barnet har utviklet seg positivt.

Den nærmere vurdering må knytte seg til disse tre elementer i de sakkyndiges begrunnelse.

Som det fremgår, beskriver Per Willoch barnet som dypt kontaktskadet. Denne beskrivelsen bygger han på observasjon av barnet i fosterhjemmet ved to anledninger, på en lekeobservasjon ved Barnepsykiatrisk poliklinikk i - - - - samt på sitt øvrige arbeid i saken med gjennomgåelse av saksdokumenter og samtaler med omsorgspersoner. Etter hans oppfatning går skaden helt tilbake til barnets første leveår. Jeg forstår det slik at hans beskrivelse av barnets tilstand er tiltrådt av Agneta Nilsson.

De ankende parter drar i tvil at det kan foreligge en slik alvorlig psykisk skade som beskrevet, og viser til at dette i så fall måtte ha kommet frem tidligere under saken. Den er ikke omtalt av den sakkyndige for herredsretten, som tvert imot uttaler at piken ikke viser symptomer på psykisk skade. I den utstrekning slik skade likevel måtte være oppstått, mener de ankende parter at den ikke skriver seg fra tiden hun var i foreldrehjemmet, men fra omsorgsovertakelsen og den senere utvikling.

Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fravike oppfatningen om at barnet har alvorlig kontaktskade. Denne oppfatningen er ikke uten holdepunkter i opplysninger som foreligger fra tiden på barnehjemmet. For øvrig tar den sakkyndige for herredsretten forbehold om at eventuell psykisk skade fra tidlige hendelser og opplevelser ofte kommer til uttrykk på et senere tidspunkt. Jeg viser ellers til at den ene sakkyndige for Høyesterett har konferert med den sakkyndige for herredsretten, og jeg anser det klart at den innvending de ankende parter har fremført, ikke kan ha vært upåaktet. Ytterligere tilføyer jeg at bedømmelsen av en mulig psykisk skade hos barnet i utpreget grad forutsetter faglig innsikt, hvor retten må støtte seg til de sakkyndige.

Spørsmålet om skaden har sine røtter i tiden før omsorgsovertakelsen, har kanskje ikke så avgjørende betydning i saken, men jeg går likevel kort inn på det. Per Willoch gir, som allerede nevnt, uttrykk for at skaden må ha oppstått i denne tiden. Han refererer uttalelser fra foreldrene om at piken fikk den psykiske og fysiske omsorgen hun hadde behov for, men tilføyer at dette er det ikke mulig å tro på, med den historien som foreldrene har. Jeg viser for øvrig til det jeg tidligere har sagt om forholdene i hjemmet i tiden før omsorgsovertakelsen. Etter min oppfatning må det legges til grunn at barnet har skader som skriver seg fra tiden i foreldrehjemmet. En annen sak er at det vel ikke kan ses bort fra at også det plutselige oppbrudd fra foreldrehjemmet og det langvarige opphold i barnehjem kan ha bidradd til de problemer barnet har i dag.

Jeg bygger - i tilslutning til de sakkyndige - på at dersom det skal lykkes å råde bot på den psykiske skade barnet fremviser, må det stilles spesielle krav til omsorgspersoner og oppvekstmiljø. Piken har behov for få og stabile omsorgspersoner, med evne til innlevelse i hennes situasjon. Og hun trenger et hjem med en høy grad av struktur sammen med menneskelig varme. Spørsmålet er så om disse behovene kan forventes å bli oppfylt ved en tilbakeføring til moren.

Det er uten videre klart at moren gjennom årene siden 1984 har vist en oppsiktsvekkende og beundringsverdig positiv utvikling. Hun har lagt narkotikamisbruket bak seg, og hun har vist stabilitet i sin livsførsel. Moren beskrives som et menneske med evne til vennlighet og kontakt; hun virker snill, velmenende og tillitsfull. Når de sakkyndige likevel ikke anser henne tilstrekkelig skikket til å påta seg en så vanskelig omsorgsoppgave som det her er tale om, henger det sammen med hennes uselvstendighet og utrygghet. Det er også fremholdt at hun er ganske passiv og initiativløs, og at hun har dårlig innlevelse i barns behov og barns funksjon.

Når det gjelder hjemmet i R, peker de sakkyndige på at miljøet er meget spesielt. De ytre forhold kan virke noe uordnet, men hjemmet er preget av åpenhet og omsorg. Agneta Nilsson gir uttrykk for at det er et beundringsverdig fellesskap mellom dem som lever der. "Man føler ansvar for hverandre og har en varme og en nærhet som er uvanlig." Morens atskillig eldre samboer, A, beskrives som en i beste forstand sterk personlighet, snill og med en naturlig autoritet. Tross sin positive vurdering av mange sider ved forholdene i hjemmet mener imidlertid de sakkyndige at det ikke vil oppfylle de krav som er viktige for barnets videre utvikling. "Varmen finnes i rikt monn ..., men strukturen og grensesettingen vil ikke være tilstrekkelig," uttaler Willoch.

Det sier seg selv at det byr på problemer å gjøre seg opp en mening om så kompliserte og skjønnspregede spørsmål som morens omsorgsegenskaper og hjemmemiljø på grunnlag av det skriftlige materiale som foreligger for Høyesterett. Jeg kan imidlertid ikke se annet enn at det standpunkt de sakkyndige har gitt utrykk for, som bygger på deres faglige innsikt og erfaring samt på direkte kontakt med de berørte personer, virker vel underbygd.

Det tredje vesentlige moment i saken er nytt for Høyesterett: Barnet befinner seg nå i en fosterfamilie under meget gode forhold. Som allerede nevnt, fant flyttingen fra barnehjemmet til fosterfamilien sted i oktober 1986, og den hadde da vært forberedt over noen tid. Fostermoren var kjent for barnet ved at hun er barnepleier og hadde enkelte vakter ved barnehjemmet. Foruten fosterforeldrene er det i familien to gutter på 10 og 16 år. De foreliggende opplysninger viser at piken har funnet seg vel til rette i fosterhjemmet, hvor hun har vist et sterkt ønske om å bli integrert i familien. Hun har hatt en positiv utvikling, og de sakkyndige gir uttrykk for at fosterhjemsplasseringen har falt særdeles heldig ut, noe som er nærmere utdypet i deres uttalelser. Fosterfamilien har også vist en uvanlig evne til kontakt med barnets biologiske familie.

Selv om piken ennå ikke har vært mer enn 8 måneder i fosterfamilien, er dette ikke noen kort tid i et så lite barns liv. Jeg må legge til grunn at en flytting fra den familie hun nå har knyttet seg til, i seg selv ville innebære en betydelig belastning for henne. Men det kommer ytterligere en vesentlig betraktning til. Når denne piken, som har møtt slike påkjenninger i sine første leveår, nå synes å leve under meget tilfredsstillende forhold, hvor hun kan gjenvinne noe av den trygghet og tilhørighet som er gått tapt, må det vises atskillig tilbakeholdenhet med å gjøre endringer i hennes livssituasjon. Jeg kan ikke se at det ville la seg forsvare ut fra de opplysninger som foreligger.

Jeg stemmer for denne dom:

Herredsrettens dom stadfestes.