Rt-1987-859
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-06-26 |
| Publisert: | Rt-1987-859 (221-87) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Verneting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 269 K/1987, jnr 85/1987 |
| Parter: | Verdens Gang (advokat Cato Schiøtz) mot A (advokat Øistein Schjønsby). |
| Forfatter: | Røstad, Langvand, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §29, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeloven (1902) §246, §247, §270, §294, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, §22, §33, §404, Tvistemålsloven (1915), Plenumsloven (1926) §6, Plenumsloven (1926), Skadeserstatningsloven (1969), Straffeprosessloven (1981) |
Etter forgjeves forliksmegling ved Andøy forliksråd innledet A ved stevning av 3. juni 1986 søksmål ved Vesterålen herredsrett mot Verdens Gang A/S v/redaktøren (i det følgende kalt VG).
Søksmålet gjaldt krav om erstatning etter lov nr. 26 av 13. juni 1969 §3-6 for skader påført saksøkeren ved VGs artikkel 15. januar 1985 om en ulykke som førte til at hennes femårige sønn døde.
Hjemmelen for å anlegge saken ved Vesterålen herredsrett, som er saksøkerens hjemting, er i stevningen angitt å være tvistemålsloven §29, idet det vises til at den umiddelbare virkning av den påståtte skadegjørende handling må anses inntrådt på saksøkerens hjemsted.
I sitt tilsvar nedla VG prinsipal påstand om avvisning av saken som anlagt ved uriktig verneting.
Etter muntlig forhandling om avvisningsspørsmålet avsa Vesterålen herredsrett 7. desember 1986 kjennelse med slik slutning: "1. Saken fremmes for Vesterålen herredsrett.
2. Omkostningsspørsmålet utstår til hovedsaken." VG påkjærte herredsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett, som 3. mars 1987 avsa kjennelse med slik slutning: "Herredsrettens kjennelse stadfestes.
Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet vedkommende kjæremålssaken utstår til avgjørelse av hovedsaken." Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
VG har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §29.
Den kjærende part viser til sin fremstilling i kjæremålserklæringen til lagmannsretten og gjør gjeldende de samme anførsler for kjæremålsutvalget.
Til lagmannsrettens begrunnelse har den kjærende part bl.a. følgende bemerkninger:
Det fastholdes at man står overfor et helt nytt prinsipielt syn på hvor stevning kan uttas i sivile injuriesaker. VG har ingen fullstendig oversikt over rettspraksis, men viser til at tvistemålsloven §29 aldri har vært anvendt i den tilgjengelige publiserte praksis, og at standpunktet er ukjent i juridisk teori. Forespørsler blant advokater som jevnlig konsulteres i injuriesaker har heller ikke frembrakt eksempler på at §29 har vært forsøkt anvendt i slike saker. Man må derfor kunne konkludere med at det dreier seg om en helt ny praksis.
Lagmannsrettens fremstilling av forhistorien til dagens regler er uklar. Det synes å fremgå at man aksepterer at §29 har fått en større slagvidde etter at tvistemålsloven ble vedtatt i 1915, og indirekte at bestemmelsen ikke kunne anvendes ved sivile injuriesaker da loven trådte i kraft. Lagmannsretten burde da ha presisert når anvendelsesområdet ble utvidet og på hvilket grunnlag dette skjedde.
Når det gjelder forholdet mellom injuriesaker som fremmes henholdsvis som straffesaker og sivile saker, sier den kjærende part seg enig med lagmannsretten i at de to sakskategorier er undergitt til dels ulike vernetingsregler ut fra innbyrdes mer eller mindre avvikende hensyn. Lagmannsretten har imidlertid oversett det vesentlige poeng at erstatningsloven §3-6 og straffeloven §246-47 er identiske med hensyn til gjerningsbeskrivelse. Når det er en slik grad av identitet mellom de strafferettslige og de sivilrettslige reglene, er det både vilkårlig og utilfredsstillende at vernetingsreglene er forskjellige, og at valget av reaksjoner skal være avgjørende for vernetinget.
Når det gjelder forholdet mellom tvistemålsloven §33 og §29 er den kjærende parts poeng at hvis §29 kan påberopes som felles særskilt verneting for flere saksøkte, kan ikke §33 om samskyldnerverneting påberopes i tillegg; solidarvernetinget må da forankres i §29. Dette har - så vidt vites - aldri vært tatt opp av noen domstol; man har alltid anvendt §33 som hjemmel for selles verneting for solidarskyldnere. Indirekte har man her en sikker praksis for at §29 ikke får anvendelse.
Lagmannsretten har forankret sin avgjørelse dels i bestemmelsens ordlyd, dels i formålet med §29.
Når det gjelder ordlyden, viser den kjærende part til sin anførsel for lagmannsretten om at "virkningsvernetinget" etter §29 må anses som subsidiært i forhold til "handlingsvernetinget", slik at ordlyden tilsier at man ikke kan saksøkes for injurier ved samtlige landets verneting. Dette ville også harmonere dårlig med kapiteloverskriften, "Særlige verneting".
Den kjærende part anfører videre at formuleringene i §29 passer dårlig på sivile injuriesaker. Det samme gjelder motivene, se Ot.prp. nr. 1 (1910) side 107. VG bemerker også at såvel ordlyd som motiver tyder på at man ikke siktet til skader av ideell karakter med formuleringen "umiddelbar virkning". Det virker søkt å anvende denne formulering om f. eks. krenkelser av immaterialrett og personvernkrenkelser.
Om formålet med §29 viser den kjærende part til den ovenfor nevnte Ot.prp. VG anfører videre at det er vanskelig å se at det er fyldestgjørende grunn til å la formålsbetraktninger føre til en annen vernetingsløsning ved sivile injuriesøksmål enn ved private straffesaker. Lagmannsretten har for øvrig neglisjert et viktig forhold: Etter tvistemålsloven skal det - generelt - være saksøktes privilegium å saksøkes på sitt hjemsted. Konsekvensen av lagmannsrettens standpunkt er at man opphever dette privilegium i sivile injuriesaker. Etter den kjærende parts oppfatning bør en slik regel eventuelt drøftes og vedtas av Stortinget.
Under henvisning til kjæremålssakens store prinsipielle betydning anmoder VG om at utvalget vurderer å anvende lov av 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd.
VG har nedlagt slik påstand: "Saken avvises fra Vesterålen herredsrett." A har i tilsvar henholdt seg til herreds- og lagmannsrettens resultat og begrunnelser. I tillegg til det som er uttalt av de tidligere instanser, anfører kjæremotparten at det vil være en fordel for sakens opplysning om den blir pådømt av dommere som er kjent med de lokale miljøer i Vesterålen.
A har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Omkostningsspørsmålet utsettes til avgjørelse av hovedsaken." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsutvalgets kompetanse er derfor begrenset av reglene i tvistemålsloven §404.
Utvalget er kommet til at kjæremålet må forkastes.
Etter tvistemålsloven §29 kan "Søksmål om erstatning, oppreisning, ........, som har oppstått ved skadegjørende handling ......., ....... anlegges av eller mot enhver som påstås ansvarlig i den rettskrets hvor handlingen eller ulykken har funnet sted eller sykdommen oppstått eller den umiddelbare virkning er inntrått."
Kravet i nærværende sak gjelder oppreisning for ærekrenkende uttalelser i VG, jfr erstatningsloven §3-6. Et slikt oppreisningskrav må anses å gå inn under ordlyden i tvistemålsloven §29.
Tvistemålsloven §29 kom inn i loven etter forslag fra professor Skeie som var medlem av "Revisjonskomiteen". I Skeies bok Den Norske Civilprosess I (1929 utgaven 252-253 og 1939utgaven 148-149) heter det: "Regelen i §29 gjælder alle søksmaal om skadetilføielser utenfor kontraktsforhold, som ikke er undtat ved §22. Saaledes søksmaal om skade paa løsøre, om indgrep i okkupationsrettigheter, om bedrageri (straffeloven §270), om svikagtig skade paa formuen (straffeloven §294, nr 1), om indgrep i retten til forretnings- og driftshemmeligheter (straffeloven §294, nr 2), om indgrep i forfatter- og kunstnerret, patentret, varemerke- og mønsterret. Videre søksmaal om økonomisk og immateriel skade, voldt ved personlige krænkelser."
Nærværende søksmål gjelder nettopp immateriell skade voldt ved personlig krenkelse. At det gjelder oppreisning og ikke erstatning er uten betydning i forhold til tvistemålsloven §29 idet disse krav er likestilt. Den siterte uttalelsen fra Skeie gir ikke noe holdepunkt for å stille oppreisningskrav ved ærekrenkelser i en særstilling i forhold til annen immateriell skade ved personlige krenkelser.
Handlingsalternativet i tvistemålsloven §29 - at sak kan reises hvor den skadegjørende handling er foretatt - og virkningsalternativet - at sak kan reises hvor den umiddelbare virkning er inntrådt - må anses som likestilte alternativer i bestemmelsen. Utvalget kan ikke tiltre den kjærende parts anførsel om at handlingsalternativet er det primære.
Lagmannsretten har funnet at vilkåret om "umiddelbar virkning" er oppfylt i saken. Regulært vil det være tilfelle hvor søksmålet reises av den som er krenket der han eller hun bor. Den konkrete vurdering av vilkåret om umiddelbar virkning kan utvalget ikke prøve, jfr tvistemålsloven §404 nr 3.
Generelt vil utvalget bemerke at det ikke kan se at de hensyn VG har trukket frem for å begrunne en innskrenkende fortolking av tvistemålsloven §29, er slike at kravet om erstatning og oppreisning for ærekrenkelser faller utenfor bestemmelsen.
Foranlediget av det den kjærende part har trukket frem, bemerker utvalget: I kjæremålserklæringen til lagmannsretten anførte VG at "da Justisdepartementet og Stortingskomiteen behandlet utkastet til tvistemålsloven §29, var det helt på det rene at bestemmelsen ikke tok sikte på injuriesaker." Det er vist til Skeies avhandling om Ærekrenkelser efter norsk ret (1910) hvor han konkluderte med at krav etter straffeloven ikrafttredelseslovs §19, som den gang hjemlet krav om erstatning og oppreisning for ærekrenkelser, bare kunne gjøres gjeldende i forbindelse med straffesaker. Først i 1912 opphevet man kravet om straffbar handling som oppreisningsvilkår etter straffeloven ikrafttredelseslov §19. Til dette bemerker utvalget at det ikke er innlysende at man ikke også før lovendringen i 1912 kunne gjøre gjeldende krav om erstatning for ærekrenkelser i vanlig sivilt søksmål. Det er "de særegne rettigheder efter ikrl. §19" Skeie antar bare kan gjøres gjeldende under straffesak (s 413), jfr Skeie 408 hvor det heter: "Det følger af bestemmelsens øiemed, at krænkede altid maa kunne give afkald paa den processuelle og materielle særregel som §19 indeholder og isteden forlange, om han finder sig bedre tjent dermed, at hans erstatningskrav behandles i civilprocessens almindelige former og bedømmes efter civilrettens almindelige grundsætninger ogsaa i de tilfælde, hvor deliktet er en af de forbrydelser loven her nævner."
Uansett hvordan den prosessuelle stilling måtte ha vært før 1912, kan det imidlertid ikke være avgjørende for forståelsen av tvistemålsloven §29. Iallfall etter lovendringen i 1912 har det vært anledning til i vanlig sivil sak å gjøre gjeldende krav om erstatning og oppreisning for ærekrenkelser. Man kan i forarbeidene til lovbestemmelsen ikke finne holdepunkt for at det skulle gjelde andre vernetingsregler for disse kravene enn for øvrige ikke-kontraktsrettslige erstatnings- og oppreisningskrav. Som lagmannsretten finner utvalget det ikke særlig påfallende at man ved endringene i 1939 og 1958 av ærekrenkelsesreglene ikke kommenterte bestemmelsene om verneting.
Det er mulig at tvistemålsloven §29 ikke har vært brukt tidligere som vernetingsregel i sak om erstatning eller oppreisning for ærekrenkelser. På samme måte som lagmannsretten kan imidlertid utvalget ikke se at man med dette står overfor en festnet oppfatning om at bestemmelsen er uanvendelig. Man har ingen omfattende rettspraksis med hensyn til saker som utelukkende gjelder erstatning og oppreisning for ærekrenkelser, og ikke også mortifikasjon mv. Valg av annet verneting enn etter tvistemålsloven §29 kan ikke sees som et utslag av at bestemmelsen ikke kan anvendes i disse sakene.
Utvalget kan ikke legge særlig vekt på argumentet om at vernetingsregelen bør være den samme i saker som utelukkende gjelder erstatning og oppreisning som i saker hvor det også fremmes mortifikasjonskrav. For de siste sakene kommer straffeprosessloven til anvendelse for så vidt gjelder mortifikasjonskravet, også regelen om hvor saken skal anlegges. For rene erstatnings- og oppreisningssaker gjelder tvistemålsloven regler. Det er i det hele vanskelig etter utvalgets mening å begrunne hvorfor ikke også vernetingsreglene i tvistemålsloven på vanlig måte skal gjelde for disse kravene.
Den kjærende part har også vist til vernetingsreglene i tvistemålsloven §33. Det er anført at verneting hvor solidaransvar gjøres gjeldende aldri er blitt forankret i bestemmelsen i tvistemålsloven §29, men i tvistemålsloven §33. Utvalget bemerker at det ikke kan se at praksis ved anvendelsen av tvistemålsloven §33, kan utelukke bruk av tvistemålsloven §29 ved krav om erstatning eller oppreisning for skadegjørende handlinger, heller ikke hvor den skadegjørende handling er en ærekrenkelse i trykt skrift. Den kjærende parts forståelse av tvistemålsloven §33 forøvrig finner utvalget ikke grunn til å gå inn på.
Partene er enige om at omkostningsspørsmålet utsettes til avgjørelse av hovedsaken.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Avgjørelsen av saksomkostningene vedrørende behandlingen av avvisningsspørsmålet utstår til avgjørelsen av hovedsaken.