Rt-1987-92

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1987-01-07
Publisert:	Rt-1987-92 (17-87)
Stikkord:	Straffeprosess, Bevis
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 2/1987.
Parter:
Forfatter:	Christiansen, Aasland, Philipson
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §292, §301, Straffeloven (1902) §192, §228, §49

A, født xx.xx.1935, er ved beslutning av statsadvokatene i Rogaland 8. september 1986 satt under tiltale ved Gulating lagmannsrett for overtredelse av straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ, straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ jfr. §49 og straffeloven §228 annet ledd. Fornærmede er A's daværende ektefelle B.

I sin bevisoppgave oppga statsadvokatene blant annet A's tidligere ektefelle C, en tidligere samboer D og sokneprest E. I bevisoppgaven het det videre: "Bevisførselen vil omfatte tiltaltes tendens til vold og forulemping av kvinner han har hatt et forhold til forut for de tilfelle tiltalen gjelder."

Tilalte ved sin forsvarer advokat Håkon Helle protesterte mot at de tre ble ført som vitner, og gjorde gjeldende at bevisførsel om angivelige straffbare forhold som ikke omfattes av tiltalen, ikke burde tillates for lagmannsretten.

Etter at det var avholdt rettsmøte til behandling av spørsmålet, avsa Gulating lagmannsrett 3. desember 1986 kjennelse med slik slutning:

"De av påtalemyndigheten oppgitte vitner, C, E og D, tillates ført under hovedforhandlingen i saken mot A."

Lagmannsretten fant at vitneførselen ikke var uten betydning for saken, jfr. straffeprosessloven §292 annet ledd, og at vitneførselen ikke burde nektes etter §301 annet ledd.- - -

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og gjør gjeldende at vitneførselen bør nektes etter straffeprosessloven §292 og §301. Tiltalen mot A gjelder to tilfeller av fullbyrdet voldtekt, ett voldtektsforsøk og ett tilfelle av legemsfornærmelse mot B. Det anføres at legemsfornærmelsen bør anses konsumert ved voldtekt på grunn av samme handling.

Politiet hadde også siktet A for gjentatte tilfeller av voldtekt mot hans tidligere ektefelle C over en periode på 17 år. Denne siktelsen førte ikke til tiltale. Statsadvokaten har nå sagt at det ikke er tatt standpunkt til denne delen av siktelsen, men den kjærende part anfører at den tiltalen som er utferdiget ikke kan forstås på annen måte enn at det ikke er funnet grunnlag for tiltale for forbrytelse overfor C.

A benekter bestemt å ha gjort seg skyldig i voldtekt. Han viser til at beskyldningene om voldtekt fra C først er satt frem under etterforskningen av den nye saken, åtte år etter at samlivet og de påståtte forhold opphørte. A ble i en periode etter samlivet meget hyppig anmeldt av C til Stavanger politikammer for bagatellmessige forhold som politiet ikke fant grunn til å etterforske eller henla etter etterforskning. Dersom C hadde hatt noe grunnlag for anmeldelse av A for alvorlige forbrytelser, ville hun uten tvil benyttet seg av dette. Det var ikke grunn for henne til å holde tilbake slike beskyldninger dersom de var sanne. Beskyldningene knytter seg heller ikke til bestemt tid eller sted, og de er av en så løs karakter at de umulig kan gi grunnlag for domfellelse.

Det anføres at hovedsaken er omfattende, og at saken vil bli helt uhåndterlig dersom man skal gå inn på en tilsvarende bevisførsel om forholdet i det tidligere ekteskapet.

I noen grad vil de samme innvendingene gjelde for D's vitneprov. Hun er tidligere samboer med A. Hun har ikke satt frem beskyldninger om voldtekt, og hun har heller ikke selv gått til anmeldelse mot ham eller hatt noe ønske om å vitne mot ham. De forhold hun har forklart seg om til politiet ligger langt tilbake i tiden, og må anses farget av det motsetningsforholdet som oppsto mellom partene og som førte til bruddet mellom dem.

I kjæremålserklæringen anføres det videre:

"Det bør være et grunnleggende prinsipp i norsk rett at en person i en straffesak ikke skal felles på grunnlag av sin fortid selv om han er straffedømt. Langt mer må det gjelde når fortiden ikke kan dokumenteres ved noen dom, men forsøkes belyst ved ubekreftede påstander og beskyldninger fra personer som tiltalte har stått i motsetningsforhold til fra langt tilbake.

At samlivsbrudd og det etterfølgende skifteoppgjør kan medføre sterke personlige motsetninger mellom ektefeller må en forvente. Beskyldningene som fremsettes om den annen vil i slike tilfelle ofte savne alle proposjoner. Det er på denne bakgrunn lite skjønnsomt å bruke den tidligere ektefelle som sannhetsvitne for tiltaltes karakter og væremåte.

I nærværende sak kommer det forhold inn at det har vært ført en hetskampanje i den lokale presse, særlig - - - Avis, mot A, som savner sidestykke. Denne kampanjen har etterhvert konsentrert seg mer og mer om forhold i det første ekteskapet, og det er kommet fram groteske påstander om incest m.v. ikke bare fra A's side, men også fra hans eldste sønn. Et alvorlig tilfelle av anorexia hos den ene av A's døtre er ukritisk framstilt som en følge av angivelig incest og voldsbruk i det første ekteskapet.

Slike påstander gjør naturlig nok et meget sterkt inntrykk i offentligheten, og muligheten for en rettferdig prøving av saken for lagmannsretten er allerede meget sterkt redusert p.g.a. dette.

Vitneførsel fra C, som knytter an til forholdene i det første ekteskapet, vil bidra til ytterligere å knytte bedømmelsen av det forholdet tiltalen egentlig gjelder til presseoppslagene."

- - -

I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:

"Vitneforklaringer fra C, E og D avskjæres."

Statsadvokaten i Rogaland har i uttalelse til kjæremålet vist til lagmannsrettens gjengivelse av påtalemyndighetens anførsler. Han skriver videre:

"- Straffeloven §192 konsumerer kun straffeloven §228, 1. ledd, mens tiltalen gjelder 2. ledd.

- forholdene i det første ekteskap er fortsatt under etterforskning av politiet fordi det, som det fremgår av enkelte avisartikler som ligger ved kjæremålet, ble tiltalte nylig anmeldt ikke bare av sin første kone, men også av ett av fellesbarna. En finner imidlertid ikke grunn til å utsette den sak tiltalen omfatter i påvente av en avgjørelse av de senere anmeldte forhold, som i adskillig omfang kan antas å være foreldet.

- det er på det rene at politiet ble tilkalt til såkalt "husbråk" adskillige ganger i tiltaltes første ekteskap. I den tid var det dessverre vanlig at politiet "gjorde opp på stedet" i slike tilfelle, og dette er vel hovedgrunnen til at C nå hevder at hun har anmeldt tiltalte tidligere også for forhold i ekteskapet, uten at slike saker er funnet registrert hos politiet.

- Påtalemyndigheten finner det klart at den jevnlige familievold tiltalte har utført i en årrekke har sammenheng med og bevisbetydning for de handlinger tiltalen gjelder. At forholdene er foreldet, kan ikke bety at bevisførsel om dette mønster er avskåret. Det loven omhandler i §301 er bevisførsel som går generelt på tiltaltes vandel. Det er for så vidt nok av slike opplysninger tilgjengelig, men den bevisførsel påtalemyndigheten legger opp til går direkte på konkrete forhold av betydning for saken og hvor retten bør få prøve bevisene etter prinsippet om fri bevisbedømmelse.

- Jeg er enig i at presseomtalen av saken og av forhold i første ekteskap like før den hovedforhandling som fant var berammet, var uheldig og formentlig i strid med presseetiske regler. Jeg kan imidlertid ikke se at dette kan ha noen betydning for hverken faktiske eller judisielle sider ved det foreliggende spørsmål."

- - -

Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet må forkastes, og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse.

Tiltalen gjelder voldtekt, voldtektsforsøk og legemsfornærmelse overfor tiltaltes daværende ektefelle. De tre vitnene lagmannsrettens kjennelse gjelder, er tiltaltes ektefelle i et tidligere ekteskap, en prest som bistod henne i forbindelse med problemer omkring ekteskapets opphør samt tiltaltes tidligere samboer. Vitnene er av påtalemyndigheten oppgitt å skulle forklare seg om "tiltaltes tendens til vold og forulemping av kvinner han har hatt et forhold til forut for de tilfelle tiltalen gjelder".

Bevisførselen kan åpenbart ikke anses for å gjelde "forhold som er uten betydning for saken", og den kan således ikke avskjæres etter straffeprosessloven §292 annet ledd. Utvalget kan heller ikke se at det er grunnlag for å avskjære bevisførselen etter lovens §301 annet ledd, og legger i denne forbindelse særlig vekt på at den ikke gjelder tiltaltes vandel i sin alminnelighet, men hans atferd og handlingsmønster i relasjoner som etter omstendighetene kan ha klar og direkte bevisbetydning i forhold til de handlinger tiltalen gjelder.

Kjennelsen er enstemmig.- - -