Rt-1987-95
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-01-08 |
| Publisert: | Rt-1987-95 (18-87) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Erstatning, Varetekt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 3/1987 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §228, §229, §230, §233, §52, Straffeprosessloven (1981) |
Gulating lagmannsrett avsa 13. mars 1986 dom i straffesak mot A og B. For B's vedkommende hadde dommen slik slutning:
"B dømmes for forbrytelse mot strl. §228, 1. ledd jfr. §230, til fengsel i 30 - tretti - dager, som i medhold av strl. §52 nr. 1 gjøres betinget med en prøvetid av 2 - to - år. For tilfelle av at straffen kommer til fullbyrdelse, anses den sonet ved varetekt.
Han frifinnes for øvrig for tiltalen."
Det forhold B ble frifunnet for, var i tiltalebeslutningen subsumert under straffeloven §233 første ledd. Lagretten ble også stilt spørsmål om overtredelse av straffeloven §229 første ledds tredje straffalternativ. Også dette spørsmål ble besvart benektende.
Ved prosesskrift til Gulating lagmannsrett av 8. april 1986 fremsatte B krav om erstatning i medhold av straffeprosessloven §444, §445, §446 for tapt arbeidsfortjeneste, reiseutgifter og utgifter til medisiner som følge av varetektsfengsling og utgifter til kost under rettssaken, tilsammen kr. 24.140,-, samt oppreisning for ikkeøkonomisk tap begrenset oppad til kr. 75.000,-.
Gulating lagmannsrett avsa 2. september 1986 kjennelse med slik slutning:
"Erstatningskravet fra B forkastes."- - -
B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse.
Når det gjelder bevisvurderingen, viser den kjærende part til sitt prosesskrift av 8. april 1986 til lagmannsretten, hvor han anfører at straffeprosessloven av 1981 §444 stiller mindre strenge krav enn den tidligere straffeprosesslov når det gjelder sannsynliggjøring av at den frifunne ikke er skyldig i det forhold som var grunnlag for tiltalen. Han viser videre til at lagmannsretten i hovedsak har bygget på det bevismateriale påtalemyndigheten har vist til i sin uttalelse i anledning erstatningskravet. Dette bevismateariale gir et misvisende bilde.
Den kjærende part anfører at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §445 uriktig når det på side 6 i kjennelsen uttales at "særlig eller uforholdsmessig skade" bare sikter til skade av økonomisk art. Denne tolkning har ingen støtte i lovens forarbeider. Lovredaksjonen taler også for at begrepet omfatter ikkeøkonomisk tap, idet det uttrykkelig henvises til §445 fra §446, som bare gjelder erstatning for ikkeøkonomisk tap. I innstillingen fra straffeprosesslovkomitéen side 365 poengteres det at §445 får anvendelse på "velferdstap"; en betegnelse som neppe kan sikte til det rene økonomiske tap.
Lagmannsretten har lagt til grunn at man står overfor et "særlig tilfelle" og at det ville i og for seg være rimelig å tilkjenne tiltalte erstatning". Ut fra dette skulle erstatning vært tilkjent etter §445, jfr. §446, dersom vilkårene i §444 ikke anses oppfylt.
Lagmannsretten har ukorrekt lagt til grunn at adgangen til å tilkjenne erstatning på grunnlag av en rimelighetsvurdering ble betydelig begrenset i forhold til lovkomitéens forslag ved at man senere tok inn kriteriet "særlig eller uforholdsmessig skade" i lovteksten. Når lagmannsretten legger til grunn at dette innebærer en betydelig realitetsendring, er dette direkte i strid med lovens forarbeider, jfr. Ot.prp. nr. 35 (1978-79) side 239. Lagmannsretten har således anvendt en for høy terskel for å gi erstatning med hjemmel i §445.
Når det gjelder vurderingen etter §445 viser den kjærende part også til at den danske Retsplejelov §1018 gir siktede et ubetinget krav på erstatning når varetektsfengsling ikke burde ha vært anvendt. I nærværende sak var den pågripelse som fant sted 8. januar 1986 åpenbar uholdbar, siden det ikke fantes et eneste nytt dokument som ga grunnlag for fengsling etter at såvel forhørsretten som lagmannsretten hadde forkastet tidligere begjæringer om fengsling. I denne forbindelse viser den kjærende til Justisdepartementets rundskriv G 191/1985 62, hvor det forutsettes at varetektsfengsling ikke er å anse som "frihetsberøvende rettsfølge" etter §444 annet punktum, "men bedømmes i tilfelle etter §445".
B har nedlagt slik påstand:
"1. B tilkjennes erstatning for økonomisk tap og oppreisning for tort og svie fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 100.000,-.
2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts Kjæremålsutvalg som fastsettes til samlet kr. 3.000,-."
Staten v/Justisdepartementet har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig, såvel når det gjelder bevisvurdering som lovanvendelse. Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. B tilpliktes å erstatte det offentlige kr. 1.000,- i saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med lagmannsretten i at det ikke er grunn til å tilkjenne den kjærende part erstatning etter straffeprosessloven §444.
Kjæremålet gjelder her lagmannsrettens bevisvurdering. Den kjærende part anfører at lagmannsretten uriktig har basert seg på det bevismateriale som statsadvokaten har henvist til i sin oppsummering i tilsvaret for lagmannsretten og at vitneførselen under hovedforhandlingen har vist at man ikke kan bygge på de politiforklaringer som det ble henvist til i denne oppsummering. Det vises bl.a. til den kjærende parts forklaring som går ut på at det forhold han ble dømt for, ikke stod i umiddelbar forbindelse med den drapshandling han ble frifunnet for. Videre anføres det at flere av vitnene ikke har kunnet identifisere den kjærende part som deltaker i de handlinger som førte til dødsfallet. Utvalget kan ikke se at de påberopte omstendigheter gir grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering, som også er basert på dommernes deltakelse under hovedforhandlingen.
Den kjærende part har videre angrepet lagmannsrettens avgjørelse etter straffeprosessloven §445 og §446, idet det hevdes å foreligge uriktig rettsanvendelse. Utvalget er kommet til at kjæremålet heller ikke kan føre frem på dette grunnlag.
B ble frifunnet for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd. Han deltok imidlertid i slagsmål på åstedet for drapet og ble dømt for voldsutøvelse med kniv i denne sammenheng. Varetektsoppholdet strakk seg over 65 døgn. Tapt arbeidsfortjeneste som følge av varetektsoppholdet hevdes å utgjøre kr. 20.805. Videre påberoper den kjærende part psykiske problemer for seg og ektefellen.
Kjæremålsutvalget finner ikke at det i den foreliggende sak foreligger noen kvalifiserte rimelighetsgrunner som tilsier erstatning etter straffeprosessloven §445 eller oppreisning etter §446. På bakgrunn av hovedregelen i straffeprosessloven §445 synes det å måtte være en forutsetning at det foreligger slik kvalifisert rimelighet for at erstatning og/eller oppreisning skal tilkjennes etter de nevnte lovbestemmelser. Utvalget viser til Ot. prop. nr. 35 for 1978-79 239 annen spalte, hvor det vedrørende straffeprosessloven §445 er uttalt:
"Det vesentlige er at det foreligger et ekstraordinært tilfelle som de vanlige regler ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke sto i hans makt å avverge eller begrense."
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Etter omstendighetene finner kjæremålsutvalget ikke grunn til å tilkjenne kjæremålsmotparten saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.- - -