Rt-1987-999
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-08-28 |
| Publisert: | Rt-1987-999 (289-87) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 331 K/1987, jnr 151/1987 |
| Parter: | Britt Barstad (advokat Knut Sannem) mot Robert Kahan (advokat Jan Benj. Rødner). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §146, Tvistemålsloven (1915) §179, §384, §403, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, §3, Husleieloven (1939) §42, Husleieloven (1939) |
Ved leieavtale inngått 7 september 1983 mellom Brit Barstad og Robert Kahan leide Barstad en leilighet i Calmeyersgate 15 i Oslo. Etter kontrakten skulle leieforholdet utløpe 5 september 1986, og leietakeren vedtok under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr 9 jf §234 utkastelse uten søksmål dersom leligheten ikke ble fraflyttet ved leietidens utløp.
I begjæring 15 september 1986 til byfogden i Oslo ble leietakeren begjært utkastet fra leiligheten. Namsmannen tok begjæringen til følge, og Brit Barstad påklaget avgjørelsen til Oslo namsrett, som 12 januar 1987 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Utkastelsesbegjæringen tas ikke til følge.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Robert Kahan påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, og gjorde blant annet gjeldende at namsretten hadde tatt feil når den hadde funnet at et beløp på 18 000 kroner, som leietakeren hadde innbetalt da leieavtalen ble inngått, innebar et lån til utleier som medførte at leiekontrakten gikk inn under kapittel 9 i husleieloven.
Lagmannsretten skrev 29 april 1987 slik til partenes prosessfullmektiger:
"Om Brit Barstads forklaring for namsretten er det anført:
"Opprinnelig var husleien avtalt til kr. 1500,- pr. mnd. Den ble imidlertid satt ned til kr. 1000,-, da hun på forespørsel fra Hermann Kahans kontor hadde sagt seg villig til å betale kr. 18000,- for oppussing m.m."
Før kjennelse avsies ønsker retten partenes uttalelsee om hvorvidt betalingen av de kr. 18000,- på forskudd var en betingelse for inngåelse av leieavtalen, jfr. husleieloven §42 første ledd.
Uttalelse bes gitt innen 7. mai 1987." Robert Kahans prosessfullmktig besvarte brevet i prosesskrift av 4 mai 1987 som kom inn til lagmannsretten onsdag 6 mai s.å.
Lagmannsretten avsa mandag 11 mai 1987 kjennelse med slik slutning:
1. Brit Barstad kan kastes ut fra leiligheten hun disponerer i Calmeyersgt. 15 i Oslo.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I kjennelsen sier lagmannsretten blant annet: " ... For at husleieloven kap. 9 skal få virkning, er det nødvendig at leieretten er betinget av det lån eieren yter. På bakgrunn av Barstads foran refererte forklaring, hvis riktighet ikke er bestridt, og den kjærende parts anførsel på dette punkt, legger lagmannsretten til grunn at det ikke var noe vilkår for inngåelse av leieavtalen at det ble ytet forskudd. Hvis Barstad ikke hadde vært villig til dette, kunne han holdt seg til den avtalte husleie på kr. 1500,- pr. måned. Husleieloven kap. 9 får da ikke virkning på den aktuelle leieavtale og avtalen må virke etter sitt eget innhold." Brit Barstad har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er oppgitt å gjelde saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
Den kjærende part gjør gjeldende at hans prosessfullmektig besvarte lagmannsrettens henvendelse av 29 april 1987 i prosessskrift datert og postlagt torsdag 7 mai 1987, i samsvar med den fristen som var satt. Advokaten har fått bekreftet ved lagmannsrettens kontor at prosesskriftet ble mottatt av lagmannsretten samme dag, men at det ikke fulgte sakens dokumenter da rettens medlemmer behandlet saken og avsa kjennelse. Det foreligger derfor en saksbehandlingsfeil. Prosesskriftet, som inneholder utfyllende bemerkninger som stiller Brit Barstads forklaringer i et annet lys, inneholder opplysninger av vesentlig betydning for saken.
Det gjøres også gjeldende at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §234 uriktig. I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse oppheves p.g.a. feil i sakbehandling og lovtolking.
2. Kjæremotparten tilpliktes å betale sakens omkostninger.
Robert Kahan gjør i tilsvar gjeldende at det ikke foreligger noen saksbehandlinghsfeil, idet det bestrides at motpartens prosesskrift er sendt inn i rett tid. Lagmannsretten formulerte fristen til "innen 7. mai 1987", i motsetning til den formuleringen som benyttes i domstolloven §146 annet ledd. Dette må være tilsiktet fra lagmannsrettens side, og innebære at lagmannsretten måtte ha uttalelsen i hende senest 7 mai 1987. Et annet alternativ er at prosesskriftet i hvert fall måtte være avsendt på en dato før 7 mai 1987. Subsidiært anføres det at en eventuell feil ikke kan ha hatt betydning for resultatet, da sakens realitet var opplagt under enhver omstendighet.
For øvrig hevdes det ikke å foreligge noen feil i lagmannsrettens lovtolking.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
1. Prinsipalt: Eidsivating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Subsidiært: Eidsivating Lagmannsretts kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling ved Eidsivating Lagmannsrett.
3. I begge tilfelle: Den kjærende part tilpliktes å betale sakens omkostninger.
I et senere prosesskrift har den kjærende part gjort gjeldende at det er riktig at domstolloven §146 annet ledd kommer til anvendelse. Det er imidlertid på det rene at annet ledd nettopp refererer seg til frister hvor prosesskriv skal avgis i løpet av en frist, m a o "innen" en frist.
Under enhver omstendighet måtte lagmmannsretten ta hensyn til prosesskriftet, idet det er vitterlig at det forelå på rettens kontor på den tid retten hadde saken til behandling.
Lagmannsretten har i oversendelsesskrivet til kjæremålsutvalget skrevet følgende: "Det kan opplyses at prosesskrift av 7. mai 1987 ble mottatt i lagmannsretten 11. mai 1987 etter at kjennelsen var underskrevet og klar for utsendelse. Man har ikke tatt vare på konvolutten til prosesskriftet av 7. mai d.å." Høyesteretts kjæremålsutvalg peker på at det her foreligger et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset som nevnt i tvistemålsloven §404, det vil si at utvalget bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolking av en lovforskrift. Britt Barstad har hevdet at det foreligger en saksbehandlingsfeil ved at lagmannsretten ved sin avgjørelse ikke har tatt i betraktning prosesskriftet av 7 mai 1987, og at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §234 feil.
Prosesskriftet av 7 mai 1987 var et svar på lagmannsrettens brev av 29 april s.å. der retten ba om partenes kommentarer til namsrettens gjengivelse av Britt Barstads forklaring for denne domstol på et bestemt punkt. Uttalelse var bedt gitt "innen 7. mai 1987". Spørsmålet er hvordan partene hadde grunn til å oppfatte denne tidsangivelse, og hvor lenge lagmannsretten hadde plikt til å vente på et svar. På bakgrunn av den alminnelige bestemmelse i domstolloven §146 annet ledd finner utvalget at det var naturlig for partene å oppfatte det slik at det var tilstrekkelig om svaret var avsendt i løpet av 7 mai. Denne dag var en torsdag. Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt mandag 11 mai 1987, og det er opplyst at prosesskriftet innkom til retten senere samme dag. I et tilfelle som det foreliggende er det skjønnsmessig hvor lenge man skal vente på et brev. Etter omstendighetene mener utvalget imidlertid at det var en feil av lagmannsretten at den ikke regnet med at prosesskriftet fra Britt Barstads prosessfullmektig kunne komme inn i løpet av mandagen.
Utvalget finner det sannsynlig at saksbehandlingsfeilen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf tvistemålsloven §403 annet ledd og §384 første ledd. Viktig er i denne forbindelse at Britt Barstad i prosesskriftet av 7 mai 1987 kom med betydelige korreksjoner til den forklaring fra henne som var gjengitt i namsrettens kjennelse og som lagmannsretten bygget på i sin avgjørelse.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve. Utvalget finner ikke grunn til å ta standpunkt til kjæremålet over lovtolkingen.
Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet bør utstå i medhold av tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.