Rt-1988-1
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-01-08 |
| Publisert: | Rt-1988-1 (1-88) |
| Stikkord: | Reindriftsloven av 9, juni 1978 nr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 1/1988,snr 191/1987. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (aktor: statsadvokat Lars Frønsdal) mot Marit Ragnhild Eira Fallås (forsvarer: advokat Hakon Kierulf). |
| Forfatter: | Schei, Halvorsen, Røstad, Sandene, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Reindriftsloven (1978) §20, §34, Reindriftsloven (1978), Straffeprosessloven (1981) §268, §359, §360 |
Dommer Schei: Politimesteren i Helgeland utferdiget 1. juni 1987 forelegg mot Marit Ragnhild Eira Fallås for overtredelse av reindriftsloven §34, jfr. §20 første ledd. Grunnlaget for forelegget var at "hun i tiden, månedsskiftet mars/april - 28. mai 1987, som reineier i Brønnøy og Kvitfjell Reinbeitedistrikt har unnlatt å holde tilstrekkelig vakthold over sin tamreinflokk. Dette har medført at deler av flokken flere ganger har kommet inn på og beitet på innmarken til gårdsbruk i ytre Brønnøy og gjort skade."
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble av politimesteren sendt herredsretten til pådømmelse etter straffeprosessloven §268.
Ved Brønnøy herredsretts dom av 2. oktober 1987 ble tiltalte frifunnet.
Om saksforholdet og tiltaltes personlige forhold, viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Helgeland har anket over lovanvendelsen. Han gjør gjeldende at herredsretten har avpasset voktingsplikten ut fra hensynet til økonomisk lønnsom reindrift, og at dette er i strid med den forståelse av reindriftsloven §20 første ledd som Høyesterett la til grunn i kjennelsen i Rt-1986-403.
Forsvareren har vist til at herredsretten fant det bevist at tiltalte og hennes hjelpere "sto på" tidlig og sent og gjorde det som overhodet var mulig for å hindre reinen i å komme inn på dyrket mark. Skulle reinen helt ha vært holdt borte fra dyrket mark, ville det krevet vokting i et så betydelig omfang at det ville umuliggjort lønnsom reindrift i området. Når herredsretten har lagt dette til grunn, har tiltalte oppfylt kravet i reindriftsloven §20 første ledd til vokting "på skikkelig måte".
Jeg er kommet til at det er mangler ved herredsrettens domsgrunner som gjør at det ikke er mulig å prøve om dens forståelse av reindriftsloven §20 første ledd er riktig. Selv om påtalemyndigheten ikke subsidiært har anket over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - bør dommen etter min mening likevel oppheves, jfr. straffeprosessloven §359 annet ledd nr 4 og §360 annet ledd nr 8.
Vedrørende omfanget av ulovlig beite på innmark, har herredsretten uttalt:
"I begynnelsen av mai trakk 40-50 bukker og ungdyr tilbake mot Gåsheia og Eidemyrene, og skapte igjen problemer for bøndene i området.
I tiden som fulgte var det nesten en daglig foreteelse at det kom rein inn på innmarka på Eide, Salbuen og Lund. Gårdene til Tilrem og Storvik på Eide var særlig utsatt. Det dreide seg for det meste om flokker på 10-15 dyr, men de kunne også komme opp i ca 50 dyr.
I tidsrommet fra 8. april - 25.05 fikk Lensmannen i Brønnøy og Vevelstad inn ialt 13 meldinger om rein på innmark. I tillegg ble det tatt kontakt med tiltalte direkte flere ganger, men hverken hun eller ektemannen var det lett å få tak i da de stadig var på farten for å passe på reinen."
Det fremgår av dette at rein til stadighet kom inn på innmark i de områder som er angitt i forelegget. Når retten likevel har funnet at voktingsplikten var oppfylt, er det bl.a. fordi tiltalte og hennes hjelpere ytet "en arbeidsinnsats opp i mot det maksimale av hva som er praktisk mulig", og at det å vokte reinen slik at den ikke kom inn på innmark, ville kreve så store ressurser at reindrift i området ble umuliggjort. Jeg kan ikke se at disse og lignende momenter som herredsretten har trukket frem, viser at den har anvendt reindriftsloven §20 første ledd uriktig. På den annen side mangler dommen opplysninger om faktiske forhold av klar betydning for å kunne bedømme om voktingsplikten var overholdt. Det er derfor heller ikke mulig å konstatere at lovanvendelsen er riktig. Den ulovlige beitingen hadde som nevnt et betydelig omfang. Hensett til dette, må det blant annet være av betydning om tiltalte hadde mulighet for å få drevet dyrene over i andre deler av reinbeitedistriktet, eller eventuelt over i et annet reinbeitedistrikt, og med dette hindre at de kom inn på innmark. Det som står i dommen, er at flokken flere ganger ble drevet "opp på fjellet", uten at det er angitt noe om hvor langt unna dette var og om det var alternative steder å drive flokken til.
Herredsretten har lagt til grunn at det var 40-50 dyr som beitet i områdene ved Eide, Salbuen og Lund som til stadighet kom inn på innmark. Den øvrige delen av flokken på 200 dyr holdt seg der den skulle. For bedømmelsen av om voktingsplikten var oppfylt, må det være av betydning om det hadde vært mulig for tiltalte i større grad å prioritere voktingen av flokken på 40-50 dyr som skapte problemer i forhold til jordbruket. Iallfall fra det tidspunkt man hadde erfaring for at det var denne flokken som voldte problemer, synes rent umiddelbart en slik prioritering av voktingen naturlig. Dommen inneholder ikke opplysninger om det var mulig å prioritere voktingen på denne måten.
Inntil månedsskiftet mars/april var det ikke problemer med å hindre reinen i å trekke inn på dyrket mark. Herredsretten uttalte om dette:
"Frem til månedsskiftet mars/april hadde tiltalte hjelp av Elias Danielsen til å vokte flokken.
Han fulgte flokken hele tiden, og selv om deler av flokken av og til kom inn på innmarka på Eide, så ble den raskt drevet ut igjen. Frem til månedsskiftet mars/april oppsto det ingen konflikter med bøndene i området.
I begynnelsen av april sluttet Elias Danielsen som gjeter. Fra da av var det Bjørn og Marit Fallås, delvis med hjelp av sivilarbeider Snorre Rodahl og reingjeter Martin Barrock som voktet flokken. Fra dette tidspunkt av startet konfliktene mellom tiltalte og flere av bøndene i ytre Brønnøy og særlig de på Eide."
Jeg er oppmerksom på at blant annet beiteforholdene endret seg utover våren. På bakgrunn av det herredsretten har uttalt om Danielsens vokting, er det likevel påfallende når retten konkluderer med at det ikke var økonomisk mulig med en vokting som hindret reinen i å komme inn på innmark. Herredsretten må ha lagt til grunn at denne umulighet inntrådte umiddelbart etter at Danielsen sluttet som vokter. Jeg savner en forklaring på denne vurderingen fra herredsrettens side.
Jeg er etter dette som nevnt kommet til at herredsrettens dom ikke kan bli stående. Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves. Dommer Aasland: Jeg stemmer for at anken forkastes. Etter min mening er det ikke noe i herredsrettens begrunnelse som kan tyde på uriktig lovanvendelse, og jeg antar at det ikke bør stilles ytterligere krav til domsgrunnene i denne frifinnende dom. Herredsretten har avsagt sin dom på grunnlag av omfattende bevisførsel, herunder åstedsbefaring og forklaring av oppnevnt sakkyndig, og domsgrunnene bærer preg av grundige overveielser. Selv om jeg må erkjenne at det kunne ha vært ønskelig at retten uttrykkelig hadde drøftet de forhold førstvoterende har påpekt, må jeg gå ut fra at retten har overveid dem uten å finne at de kunne gi grunnlag for å bedømme de praktiske muligheter for en mer effektiv gjennomføring av voktingsplikten annerledes enn retten har gjort.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.