Rt-1988-1034
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-09-09 |
| Publisert: | Rt-1988-1034 (325-88) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Partsrepresentasjon, Hjelpeintervensjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 365 K/1988, jnr 147/1988 |
| Parter: | Skjeberg Kommune (advokat Harald Sundby) Hjelpeintervenient: Staten ved Finansdepartementet (advokat A C Stray Ryssdal) mot Øyvind Klavestad (advokat Einar Harboe). |
| Forfatter: | Michelsen, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §79, Kommunestyreloven (1954) §32, §178, §180, §41, Tvistemålsloven (1915), Kommunestyreloven (1954) |
I søksmål anlagt av Øyvind Klavestad mot Skjeberg kommune ved ordføreren med krav om opphevelse av ligningen for 1984, avsa Tune herredsrett dom 31. desember 1986. Ved dommen ble ligningen av Øyvind Klavestad for inntektsåret 1984 opphevet, og kommunen dømt til å betale saksomkostninger.
Skjeberg kommune ved ordføreren anket herredsrettens dom til lagmannsretten 9. april 1987. Den 30. april 1987 fattet Skjeberg formannskap følgende vedtak: "Skjeberg kommunes anke over Tune Herredsrettsdom, sak nr. 57/86A, i skattesak mellom Skjeberg kommune og Øyvind Klavestad trekkes tilbake."
Kommunen antok at den ikke kunne trekke anken uten tillatelse fra Finansdepartementet. I brev til Eidsivating lagmannsrett 27. mai 1987 opplyste kommunen at anmodning om tillatelse til å trekke anken var sendt Finansdepartementet 12. mai 1987. Lagmannsretten gav i brev 2. juni 1987 Skjeberg kommune og ankemotparten utsettelse med å sluttføre saksforberedelsen i påvente av departementets beslutning.
Den 2. juni 1987 erklærte staten ved Finansdepartementet hjelpeintervensjon til fordel for den ankende part. Prosesskrivet kom inn til lagmannsretten samme dato.
I prosesskrift til lagmansretten 3. juni 1987, mottatt av lagmannsretten 4. juni,påsto ankemotparten saken avvist. Grunnlaget var at den ankende part ikke hadde truffet et lovlig vedtak om å anke herredsrettens dom i saken, verken innen ankefristen eller senere.
I prosesskrift 9. juni 1987 pekte staten på at ordføreren etter kommunestyreloven §32 er kommunens rettslige representant. På grunn av ordførerens legitimasjon var derfor anken i orden da staten kom inn som hjelpeintervenient, og kunne derfor ikke avvises.
Finansdepartementet i brev til Skjeberg kommune 8. september 1987 gav uttrykk for at det anså samtykke fra departementet til å trekke anken som nødvendig og at en "..ikke på det nåværende tidspunkt kan påregne at samtykke vil bli gitt."
I brev til lagmannsretten 25. september 1987 fant Skjeberg kommune på bakgrunn av departementets brev ingen mulighet for å trekke anken, men forutsatte at den kunne forholde seg passiv idet staten nå måtte ansees å ivareta kommunens interesse.
Eidsivating lagmannsrett avsa 18. mars 1988 kjennelse med slik slutning :
"1. Anken avvises
2. Staten v/Finansdepartementet betaler innen 2 -touker fra forkynnelse av denne kjennelsen til Øyvind Klavestad 5.000 -fem tusen- kroner i saksomkostninger for lagmannsretten. "
Retten la til grunn at departementet var klar over at formannskapets vedtak eller samtykke var nødvendig for at anke kunne erklæres, og at samtykke ikke forelå på anketidspunktet. Retten mente derfor at Finansdepartementet ikke kunne bygge på ordførerens legitimasjon.
Staten ved Finansdepartementet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Den kjærende part gjør gjeldende at hjelpeintervensjon var erklært før ankesaken var rettskraftig avgjort. Dette var i tide til å sikre at ankesaken skulle gå videre. Det er ikke plass for slike legitimasjonsbetraktninger som retten har lagt til grunn med hensyn til hvem som har rett til å erklære hjelpeintervensjon i en rettssak. Det hevdes at lagmannsrettens synspunkt verken er i samsvar med kommunestyreloven representasjonsregel eller forenlig med reglene om hjelpeintervensjon i tvistemålsloven.
Den kjærende part nedlegger slik påstand:
"1. Anken fremmes.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."
Øyvind Klavestad gjør i tilsvar gjeldende at kommunen aldri innga noen lovlig anke. Da lagmannsretten avsa kjennelse
18. mai 1988 var det fortsatt på det rene at lovlig anke ikke ville bli inngitt. Han har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 18. mars d.å. hvorved anken fra Skjeberg kommune ble avvist, stadfestes.
2. Øyvind Klavestad tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten og skal bemerke:
Dommen fra Tune herredsrett av 31 desember 1986 ble ved ankeerklæring av 9. april 1987 påanket til Eidsivating lagmannsrett. Som ankende part er i ankeerklæringen oppført - i likhet med hva partsbetegnelsen var for herredsretten - Skjeberg kommune ved ordføreren. Etter kommunestyreloven av 12. november 1954 nr 1 §32 er ordføreren kommunens rettslige representant. I prosessuell henseende er ordføreren stedfortreder. Det foreligger således i dette tilfellet en anke fra den lovlige stedfortreder.
Ut fra dette må herredsrettens dom etter kjæremålsutvalgets oppfatning sies å være lovlig påanket. Tvistemålsloven §41 har her ikke anvendelse.
Når det foreligger en anke fra kommunens lovlige stedfortreder, kan dens øvrige kompetente organer beslutte at anken skal trekkes tilbake. Dette må imidlertid skje gjennom en prosesshandling. I det foreliggende tilfellet var anken ikke trukket tilbake da det ble erklært hjelpeintervensjon. Staten har i den foreliggende sak stilling som sterk hjelpeintervenient, og kan fortsette ankesaken selv om det senere fra kommunens side skulle bli erklært at den trekker sin anke tilbake, jf tvistemålsloven §79.
Etter dette kan anken ikke avvises, og saken må fremmes for lagmannsretten til realitetsavgjørelse.
Hjelpeiintervenienten har fått medhold i sitt kjæremål og kan etter bestemmelsen i tvistemålsloven §178, første ledd, tilkjennes saksomkostninger. Lovens §180, annet ledd, får her anvendelse. Hensett til arten av det spørsmål som har vært gjenstand for avgjørelse, finner imidlertid kjæremålsutvalget at partene og hjelpeintervenienten hver bør bære sine omkostninger såvel for lagmannsretten som for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.