Rt-1988-1071
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-06 |
| Publisert: | Rt-1988-1071 (358-88) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 129/1988, snr 148/1988 |
| Parter: | Aktor: Statsadvokat Lars Frønsdal mot A (forsvarer: advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Halvorsen, Gjølstad, Dolva, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §238, §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §5, §62, §31, Straffeprosessloven (1981) §335 |
Dommer Sinding-Larsen: Frostating lagmannsrett avsa den 16. februar 1988 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1969, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §239 annet straffalternativ og mot §238 samt for forseelser mot vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3 og mot vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 2 - to - år."
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til lagmannsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen, subsidiært straffutmålingen.
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen ikke kan føre frem, men at anken over straffutmålingen bør tas til følge.
Domfelte kjørte personbil med høy hastighet og mistet kontrollen over bilen, slik at den først skrenset mot høyre og deretter over i venstre kjørebane hvor den støtte sammen med en møtende bil med den følge at føreren i den møtende bilen og en passasjer i domfeltes bil omkom og to passasjerer i den møtende bil kom alvorlig til skade. Domfelte er funnet skyldig i overtredelse av straffeloven §238 og §239 og vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §3 og §5 første ledd.
Både tiltalebeslutningen og spørsmålene til lagretten forutsetter at domfelte har kjørt med en hastighet av 165 - 180 km/t. Dette er også lagt til grunn av retten ved utmålingen av straffen.
Hastigheten var beregnet av Biltilsynet på grunnlag av skrensesporene etter bilen. I ankeerklæringen er påvist at det foreligger en klar regnefeil i Biltilsynets beregning. Det var beregnet at skrensesporene etter bilen tilsvarte en sirkel med 440 m radius, mens riktig regning fører til en radius på 220 m. Med en radius på 220 m vil den beregnede hastighet bli 120 - 130 km/t, avhengig av hvilken friksjonskoeffisient det regnes med, og ikke 165 - 180 km/t. Biltilsynet har senere bekreftet at det er gjort en slik regnefeil, men samtidig pekt på at det er grunnlag for å regne med en noe høyere friksjonskoeffisient, idet lagmannsretten har lagt til grunn at veien var tørr. Den beregnede hastighet vil da bli 140 km/t.
Da ulykkesbilens hastighet skulle beregnes, hadde man ikke annet å bygge på enn det som kunne observeres på ulykkesstedet, og da spesielt skrensesporene. De vurderinger og beregninger som er foretatt, er ledd i bevisbedømmelsen uten hensyn til om de er foretatt av retten direkte eller på grunnlag av uttalelser fra Biltilsynet. Feil ved bevisbedømmelsen kan ikke brukes som ankegrunn, jfr. straffeprosessloven §335 annet ledd. En slik feil må i tilfelle angripes ved begjæring om gjenopptagelse.
De beregninger som var foretatt av Biltilsynet, ble ikke trukket i tvil av partene når det gjaldt de oppstilte formler og selve utregningene, og det var ingen foranledning for retten til å gå inn på utregningene, eventuelt oppnevne sakkyndige for å få et bedre materiale å bygge på. Jeg kan derfor ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil.
Det er ikke krevet protokollasjon av lagmannens rettsbelæring, og lovanvendelsen kan utelukkende prøves på grunnlag av spørsmålene til lagretten. Disse bygger ikke på noen uriktig lovforståelse. Jeg tilføyer at det vil kunne være riktig å anvende straffeloven §238 og §239 også om hastigheten har vært lavere enn angitt i spørsmålene.
Det er således ikke grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom, og jeg går over til å behandlet den subsidiære anke over straffutmålingen. Lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet må her legges til grunn, men for øvrig har Høyesterett full kompetanse. Ved vurdering av hvilken hastighet domfelte har kjørt med, bygger jeg på Biltilsynets korrigerte beregning, hvoretter hastigheten i alle fall ikke har vært over 140 km/t. Også da dreier det seg imidlertid om et meget alvorlig forhold. Jeg finner likevel ikke at det er grunnlag for å anvende straffeloven §239 annet straffalternativ. Ved straffutmålingen må det legges vekt på at det foreligger en graverende fartsovertredelse. Domfelte hadde bare hatt førerkort et par måneder og hadde meget liten kjøreerfaring. Likevel kjørte han en bil han ikke kjente, i en meget høy hastighet som han åpenbart ikke mestret. Hans kjøring førte til en meget alvorlig ulykke, hvor to mennesker omkom og to ble alvorlig skadet. Dette må veie tungt ved straffutmålingen. Jeg finner at straffen passende kan settes til fengsel i ett år og tre måneder.
Jeg finner det nødvendig å utforme ny konklusjon og stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1969, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §239 første straffalternativ og mot §238 samt for forseelser mot vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3 og mot vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder.