Rt-1988-1120
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-28 |
| Publisert: | Rt-1988-1120 (372-88) |
| Stikkord: | Promillekjøring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 138/1988, snr 129/1988 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Pål S. Berg) mot A (forsvarer: advokat Ole A. Bachke jr.). |
| Forfatter: | Langvand, Michelsen, Røstad, Backer, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §366, Domstolloven (1915) §108, Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Langvand: Sunnmøre politikammer utferdiget 2. september 1987 tiltalebeslutning mot A, født xx.xx.1951, for forseelse mot vegtrafikkloven §31 første og annet ledd, jfr. §22 første ledd. Grunnlaget var at hun "Søndag 19. april 1987 omlag kl. 2300 kjørte ... motorvogn med kjennetegn - - - - - - - i alkoholpåvirket tilstand. Kjøringen fant sted i - - -vågen i X fra Bs bolig til Cs bolig en strekning på ca 300 meter".
Ved Ålesund byretts dom av 21. desember 1987 ble tiltalte frifunnet. Byretten fant - til tross for blodprøven som med fradrag av sikkerhetsmargin viste 2,89 promille - at bevisføringen ikke etterlot "noen tvil om at tiltalte må frifinnes for påstanden om å ha kjørt under påvirkning av alkohol".
Politimesteren i Sunnmøre påanket dommen på grunn av saksbehandlingsfeil. Det ble gjort gjeldende at dommen måtte oppheves fordi retten skulle ha utsatt behandlingen av saken for å innhente en sakkyndig vurdering av analyseresultatet og en uttalelse fra den lege som tok blodprøven. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 8. februar 1988 ble byrettens dom med hovedforhandling opphevet med følgende begrunnelse: "Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at byrettens dom må oppheves på det grunnlag som er angitt i ankeerklæringen. Selv om en så høy promille som blodprøven viste, etter byrettens vurdering ikke synes forenelig med de øvrige bevis i saken, burde blodprøveresultatet ikke vært satt til side uten at retten hadde søkt å fremskaffe konkret bevis om muligheten for feilkilder i dette tilfelle."
Påtalemyndigheten fremmet på ny saken for Ålesund byrett og hadde forut for rettsmøtet under henvisning til domstolloven §108 begjært at sorenskriver Rønneberg skulle vike sete. Det ble vist til at sorenskriveren, som også hadde ledet retten under den tidligere behandling av saken, hadde uttalt seg så bastant i den opphevede dom om bevisvurderingen, at han ikke burde delta ved den nye behandling. Under ledelse av dommer Lynghjem ved samme rett ble det avsagt kjennelse for at sorenskriver Rønneberg ikke var inhabil. Sorenskriveren tiltrådte deretter på ny. Ålesund byrett - satt med nye meddommere, jfr. straffeprosessloven §366 - avsa så 3. juni 1988 dom hvorved tiltalte ble frifunnet.
Politimesteren i Sunnmøre har påanket dommen. Det gjøres prinsipalt gjeldende at domsgrunnene er mangelfulle, idet en ikke kan se hvilken bevisvurdering som er lagt til grunn, og som har ledet til frifinnelse. Subsidiært gjøres det gjeldende at rettens administrator skulle ha veket sete slik påtalemyndigheten hadde gjort gjeldende.
Jeg finner at den prinsipale ankegrunn må lede til at byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Det fremgår av rettsboken og av domsgrunnene at bevisførselen ved denne annengangs pådømmelse var blitt utvidet. Byretten mottok nå også forklaring av den lege som hadde utført blodprøven. Ved avslutningen av bevisførselen mottok retten forklaring av to oppnevnte sakkyndige, forskningssjef ved Statens institutt for folkehelse, professor Hans Th. Waaler, og instituttsjef ved Statens Rettstoksikologiske Institutt, Johan Sakshaug. Den sistnevnte knyttet - etter uttalelse i domsgrunnene - sin forklaring til en skriftlig erklæring som han hadde avgitt 3. mars 1988. I denne erklæring hadde Sakshaug blant annet uttalt:
"De refererte opplysninger tyder på at forveksling av prøven under prøvetaking eller forsendelse er svært lite sannsynlig. Etter ankomst til instituttet er prøven behandlet etter det vanlige sikkerhetssystem. Dette er laget spesielt for å unngå forveksling av prøver, og slik forveksling er heller ikke konstatert siden systemet ble tatt i bruk ved instituttets start."
Erklæringen inneholdt også disse bemerkninger om den innsendte blodprøve:
"Blant de prøver instituttet mottok fra Sunnmøre politidistrikt i dagene 22. - 29. april 1987, var det ingen andre prøver tatt av vedkommende lege." og
"Det forutsettes at prøvetakingen har foregått uten muligheter for forurensning av prøven med alkohol, men dette bør bekreftes av prøvetakende lege."
I erklæringen uttalte Sakshaug videre at analyseresultatet "skulle etter min mening med pålitelighet vise at den mest sannsynlige alkoholkonsentrasjon i tiltaltes blod på prøvetakingstidspunktet var i området 3,04 - 3,14 promille". Erklæringen gav også opplysning om at det 1. februar 1988 var foretatt reanalyse av de innsendte blodprøver, "med resultater i meget nær overenstemmelse med resultatene fra første gangs analyse".
I rettsboken er anført at instituttsjef Sakshaug medbrakte de aktuelle blodprøver til hovedforhandlingen, og - heter det videre i domsgrunnene - "lensmannsbetjentene kunne for sin del bekrefte at de undersøkte blodprøver var identiske med de som var sendt fra lensmannskontoret til Rettstoksikologiske Institutt den 21. april 1987 og som vedkommer saken".
I protokollasjonen om avhøret av den lege som hadde foretatt blodprøven, er opplyst at instituttsjef Sakshaug foreviste vitnet blodprøven, "med opprinnelig forsegling etc. som forelå i saken, og uttalte seg om tekstingen i relasjon til blodprøveskjemaet".
Den utvidede bevisførsel som fant sted ved den nye hovedforhandling var således vel tilpasset de synspunkter som kjæremålsutvalget hadde gitt anvisning på: "å fremskaffe konkrete bevis om muligheten for feilkilder i dette tilfelle".
På denne bakgrunn måtte det forventes at byretten dersom den fant å måtte se bort fra resultatet av blodprøven, ville peke på feilkilder som kunne tilsi at en så bort fra blodprøveresultatet. Domsgrunnene mangler helt uttalelser om dette, og jeg anser det som en så vesentlig mangel ved domsgrunnene at dommen må oppheves.
Etter mitt syn på saken, skulle det ikke være nødvendig å gå inn på den subsidiære ankegrunn under saksbehandlingen. Slik denne saken foreligger nå, finner jeg likevel grunn til å gjøre noen bemerkninger også om denne ankegrunn.
Straffeprosessloven §366 første ledd bestemmer at ved sak som behandles på ny etter opphevelse, "skal nye meddommere delta". Loven utelukker således ikke at saken settes på ny med samme fagdommer. Dette har sammenheng med de praktiske problemer som ligger i at de fleste herreds- og byretter bare har en embetsdommer, jfr. uttalelse i Ot.prp. nr 53 (1983-84) 85.
Den domstol som skulle pådømme saken etter opphevelsen av den tidligere dom, har to fagdommere - en omstendighet som i seg selv kunne ha tilsagt at den fagdommer som tidligere hadde holdt hovedforhandlingen, ikke skulle delta ved den nye pådømmelse.
Jeg er - som alt nevnt - kommet til at den frifinnende dom må oppheves. Slik denne saken har utviklet seg, kan det antakelig reises spørsmål om å søke den pådømt ved en annen domstol.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.