Rt-1988-1157
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-06 |
| Publisert: | Rt-1988-1157 (382-88) |
| Stikkord: | Verneting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 414 K/1988, jnr 167/1988 |
| Parter: | Christian Fr Petersen (advokat Johan Hjort) mot Bjørn Vetle Olsen (advokat Haakon Borgen). |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §36, Tvistemålsloven (1915) §27, §29, §33, §38, §404 |
Ved stevning av 1. desember 1987 til Oslo byrett anla Christian Fr. Petersen søksmål mot Harald Ellefsen, Oslo og Bjørn Vetle Olsen, Austmarka med krav om omgjøring av kjøp av aksjer i selskapet Avanti A/S og erstatning for tap som følge av handelen. I stevningen er det opplyst at Petersen kjøpte samtlige aksjer av Harald Ellefsen personlig, men det anføres at også Bjørn Vetle Olsen er ansvarlig for Petersens tap fordi kjøpsavtalen ble inngått i tillit til hans opplysninger om selskapets verdi, som senere har vist seg å være uholdbare.
I forhold til Bjørn Vetle Olsen ble det også nedlagt påstand om erstatning for tap påført saksøkeren ved at Bjørn Vetle Olsen ikke har oppfylt sin avtalemessige forpliktelse til å besørge saksøkerens aksjer solgt til lovet kurs.
I stevningen er det vist til tvistemålsloven §33 som hjemmel for å anlegge søksmålet mot Olsen ved Oslo byrett.
I prosesskrift av 18. februar 1988 nedla Bjørn Vetle Olsen påstand om at saken avvises fra Oslo byrett, idet han anførte at vilkårene for å anvende tvistemålsloven §33 ikke foreligger.
Oslo byrett avsa 24. mars 1988 begrunnet beslutning med slik slutning:
«Søksmålet mot Bjørn Vetle Olsen fremmes.»
Beslutningen ble av Bjørn Vetle Olsen påkjært til Eidsivating lagmannsrett, som 5. mai 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Oslo byretts beslutning av 24. mars 1988 oppheves. Saken mot Bjørn Vetle Olsen avvises fra byretten.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Christian Fr. Petersen 1.000 - ettusen - kroner til Bjørn Vetle Olsen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte avgjørelser.
Christian Fr. Petersen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §33 og lagmannsrettens saksbehandling.
Den kjærende part bemerker at vilkåret for å saksøke to skyldnere ved den enes verneting er at de påstås å være forpliktet i fellesskap, solidarisk eller for deler, og at forpliktelsene hviler på de samme eller vesentlig likeartede faktiske og rettslige grunner. Han anfører at de understrekede ord viser at det ikke behøver å være fullstendig identitet i søksmålsgrunnlaget overfor de saksøkte. Det er tilstrekkelig at grunnlaget delvis er det samme, både når det gjelder faktum og når det gjelder den rettslige argumentasjon. Som påpekt av lagmannsretten er det faktiske grunnlag det samme i de to søksmål. Det som skiller søksmålene er det særskilte grunnlag som gjøres gjeldende for Olsens vedkommende, og som gjør at påstandsbeløpet overfor ham er noe høyere enn for Ellefsens vedkommende. Dette er imidlertid en mindre viktig del av de generelle og felles søksmålsgrunnlag; denne del av søksmålet mot Olsen krever ingen særskilt bevisførsel og vil derfor ikke bety noen komplikasjon av søksmålet mot Ellefsen. Det er riktig som lagmannsretten anfører at den rettslige argumentasjon blir en annen når det gjelder det særskilte grunnlag mot Olsen, men heller ikke dette vil bety noen komplikasjon av saken.
Den kjærende part gjør derfor gjeldende at lagmannsretten har gitt §33 en for snever anvendelse. Bestemmelsens formål er av prosessøkonomisk natur - det skal ikke være nødvendig å føre sak om det samme forhold, og eventuelt samtidig, for to domstoler. Det vises her til Bratholm/Hov: Sivil rettergang, side 53.
Den kjærende part bemerker også at Olsen har sin forretningsmessige tilknytning til Oslo, og at det selskap hvis aksjer saken gjelder, har sitt hjemting i Oslo.
Den kjærende part anfører videre at det er en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten har avvist søksmålet mot Olsen i sin helhet. Søksmålet burde iallfall vært tillatt fremmet for den dels vedkommende hvor det er identitet i søksmålsgrunnlaget - både faktisk og rettslig - overfor de to saksøkte. Avvisningen skulle derfor vært begrenset til det særskilte grunnlag som bare gjøres gjeldende overfor Olsen.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt: Søksmålet mot Bjørn Vetle Olsen fremmes.
2. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
Bjørn Vetle Olsen har i tilsvar til kjæremålet gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Om lagmannsrettens saksbehandling bemerker han at lagmannsretten legger til grunn at det ikke foreligger noe vesentlig likeartet rettslig grunnlag for det krav som begge de saksøkte påstås å være solidarisk ansvarlig for. Dermed er det heller ikke grunnlag for å fremme saken for denne dels vedkommende.
Kjæremålsmotparten opplyser at påstand om saksomkostninger for byretten ved en inkurie er falt ut i påstanden for lagmannsretten, og viser til at slik påstand ble nedlagt for byretten. Han har nedlagt slik påstand:
1. Eidsivating Lagmannsretts kjennelse av 5. mai 1988 stadfestes.
2. Bjørn Vetle Olsen tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesteretts Kjæremålsutvalg.
Begge parter har senere inngitt nye prosesskrifter hvor de bl a behandler spørsmålet om anvendelse av tvistemålsloven §27 og §29 på den aktuelle sak. Fra Christian Fr. Petersens prosesskrift av 8 september 1988 gjengis:
"....saksøkeren, i forhold til begge de saksøkte, prinsipalt gjør gjeldende et culpa-ansvar utenfor kontrakt, basert på de saksøktes medvirkning til utarbeidelse av det villedende emisjonsprospekt. I forhold til begge de saksøkte anføres også kontraktsrettslige ansvarsgrunnlag. Dette ble presisert i mitt prosesskrift til lagmannsretten av 20. april 1988, 2, 3. avsnitt, og er i og for seg korrekt referert i lagmannsrettens kjennelse, 3, nestsiste avsnitt. I kjennelsens premisser, 4, siste avsnitt, synes imidlertid retten å overse eller se bort fra at det også i forhold til Ellefsen gjøres gjeldende ansvar utenfor kontrakt. Dette culpa-ansvar er identisk med det ansvar som gjøres gjeldende overfor Olsen. Det er således grunnlag for å anvende tvistemålsloven §33.
Lagmannsrettens kjennelse virker altså uklar med hensyn til hvilke anførsler og pretensjoner som ble lagt til grunn ved fortolkningen og anvendelsen av §33. ... Når lagmannsretten på 4 ... synes å overse eller se bort fra det prinsipalt påberopte culpa-ansvar, har dette .. karakter av saksbehandlingsfeil."
Den kjærende part anfører i samme prosesskrift at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har unnlatt å ta stilling til om Bjørn Vetle Olsen hadde forretningsverneting i Oslo, jf tvistemålsloven §27. Han viser til at han i prosesskrift av 11. mars 1988 gjorde oppmerksom på at Olsens forretningsmessige tilknytning har vært til selskaper i Oslo, mens han ikke har hatt kontor eller forretningsvirksomhet i Kongsvinger-distriktet.
Den kjærende part fastholder sin tidligere nedlagte påstand m h t sakens realitet, men har i det nevnte prosesskrift nedlagt slik påstand om saksomkostninger:
I begge tilfelle:
Christian Fr. Petersen tilkjennes saksomkostninger i avvisningssaken med kr 12.000,- i tillegg til rettens omkostninger.
Bjørn Vetle Olsen har i prosesskrift av 9. september 1988 imøtegått den kjærende parts fremstilling. Han oppfatter lagmannsrettens kjennelse slik at retten legger til grunn at en påstand om ansvar utenfor kontrakt vanskelig vil kunne føre frem overfor Ellefsen. Lagmannsretten har dermed tatt stilling til holdbarheten av denne pretensjon ved avgjørelsen av vernetingsspørsmålet. Det foreligger således ikke noen saksbehandlingsfeil på dette punkt.
Kjæremålsmotparten bestrider at det innebærer saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har tatt stilling til spørsmålet om forretningsverneting. Det som er anført i den kjærende parts prosesskrift om dette kan ikke anses som en påberopelse av tvistemålsloven §27.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset slik det er bestemt i tvistemålsloven §404. Den kjærende part gjør under henvisning til nr 2 og 3 i denne bestemmelse gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse beror på en uriktig tolkning av tvistemålsloven §33, og at det iallfall er en feil ved lagmannsrettens saksbehandling når den har avvist saken mot Bjørn Vetle Olsen i sin helhet.
Utvalget finner at kjæremålet ikke kan føre frem.
Lagmannsretten uttaler om bestemmelsen om samskyldnerverneting i tvistemålsloven §33 at den kommer til anvendelse i tilfelle hvor flere er solidarisk ansvarlige, og forpliktelsene har de samme eller vesentlig likeartede faktiske og rettslige grunnlag. Retten bygger, under henvisning til domstolsloven §36 annet ledd og Rt-1983-1545, på at ved avgjørelsen av om disse vilkår er oppfylt, skal saksøkerens pretensjoner legges til grunn, så lenge det ikke er godtgjort at de er uriktige.
Det foreligger her ingen feil ved lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §33. Lagmannsretten har videre funnet at det faktiske grunnlag for søksmålet mot saksøkte nr 2 Bjørn Vetle Olsen - når man ser bort fra tilleggskravet mot ham - er det samme som for saksøkte nr 1 Harald Ellefsen. Derimot har retten kommet til at det rettslige grunnlag for søksmålet ikke er det samme og heller ikke i det vesentlige likeartet for de to saksøkte, og at de derfor ikke kan saksøkes under ett ved Oslo byrett, hvor Ellefsen har sitt alminnelige verneting. Retten peker i denne forbindelse på at det for Olsens vedkommende vil være spørsmål om et rent rettsbruddsansvar, basert på reglene om erstatning utenfor kontraktsforhold, mens det for Ellefsens vedkommende dreier seg om et krav om hevning eller omgjøring av en inngått avtale om aksjekjøp med gjensidig refusjon av det som er ytet fra hver side, dvs et krav av avtalerettslig art.
Den bedømmelse av det rettslige grunnlag for kravene mot de to saksøkte som lagmannsretten her har foretatt, er konkret rettsanvendelse som utvalget er avskåret fra å prøve. Og all den stund lagmannsrettens vurdering på dette punkt nettopp knytter seg til hovedkravet mot de to saksøkte, ikke tilleggskravet mot Bjørn Vetle Olsen, kan det ikke være noen saksbehandlingsfeil når retten har funnet at saken mot Olsen i sin helhet må avvises fra Oslo byrett.
Noen saksbehandlingsfeil kan det heller ikke være lagmannsretten har unnlatt å ta stilling til om søksmålet mot Bjørn Vetle Olsen kunne vært reist ved Oslo byrett med hjemmel i tvistemålsloven §27 eller §29. Den kjærende part hadde ikke for byretten gjort gjeldende at noen av disse særlige vernetingsregler kom til anvendelse, og etter utvalgets oppfatning hadde lagmannsretten ingen foranledning til å ta opp spørsmålet.
Utvalget vil for øvrig bemerke at om saksøkeren - den kjærende part - anser det hensiktsmessig å få sakene mot de to saksøkte behandlet ved samme domstol, vil han etter å ha reist saken mot Olsen ved hans hjemting, kunne søke om overføring av denne sak til Oslo byrett, jf domstolsloven §38.
Etter resultatet må Bjørn Vetle Olsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget setter omkostningene til 2.000 kroner. I kjæremålstilsvaret har motparten også påstått seg tilkjent saksomkostninger for byretten, idet han har opplyst at påstand herom ble nedlagt for byretten, men ved en inkurie ikke medtatt for lagmannsretten. Det vises for så vidt til byrettens dok 15. Det er ikke gjort innsigelse mot denne del av påstanden fra den kjærende parts side, og utvalget tar påstanden til følge. Saksomkostningene for byretten kan passende settes til 2.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.