Rt-1988-1168
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-21 |
| Publisert: | Rt-1988-1168 (387-88) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Erstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1359/1988, jnr. 639/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §347, §447, §388 |
A ble varetektsfengslet ved Oslo forhørsretts kjennelse 5. november 1985 og satt fengslet til 23. desember 1985. Til grunn for fengslingen lå mistanke om incest basert på datterens, Bs, anmeldelse 4. november. B trakk senere deler av anmeldelsen tilbake, og statsadvokatene i Eidsivating henla straffesaken etter bevisets stilling 4. juni 1986.
15. oktober 1986 fremsatte B ny anmeldelse mot sin far som dagen etter ble pågrepet av politiet. Han ble imidlertid ikke varetektsfengslet denne gang. 16. februar 1987 trakk B også tilbake den siste anmeldelsen. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold 16. mars 1987.
I brev til politiet 24. februar 1987 skrev B at det ikke medførte riktighet at faren hadde forgrepet seg på henne seksuelt.
Den 20. mars 1987 fremsatte A krav for Oslo forhørsrett om erstatning og oppreisning for uberettiget varetektsfengsling. Lidt tap og fremtidig tap i erverv ble krevet erstattet med 2.756.765 kroner, samtidig som det ble krevet oppreisning med 400.000 kroner.
Statsadvokatene i Eidsivating gjorde gjeldende at kravet var for sent fremsatt for så vidt gjaldt henleggelsen 4. juni 1986, og påstod erstatningskravet avvist, jfr. straffeprosessloven §447 første ledd. Forhørsretten fant at kravet var fremsatt for sent, men at As sinnstilstand da han mottok underretning om henleggelsen var slik at fristoversittelsen ikke burde legges ham til last, jfr. loven §347.
Oslo forhørsrett fant også at A hadde sannsynliggjort at han ikke hadde foretatt de sedelighetsforbrytelser han hadde vært siktet for og som hadde vært de helt sentrale når det gjaldt straffeforfølgningen, herunder varetektsfengslingen. Forhørsretten avsa 9. juni 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale A a) kr. 325.000-trehundreogtjuefemtusen-for lidt økonomisk tap. b) kr. 350.000-trehundreogfemtitusen-for tap i fremtidig erverv. c) kr. 200.000-tohundretusen-i oppreisning.
2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale A kr. 50.700 femtitusen sjuhundrekroner i saksomkostninger.
3. Staten v/Justisdepartementet frifinnes for punkt 3 i As påstand.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker.
Etter kjæremål fra statsadvokatene i Eidsivating og A avsa Eidsivating lagmannsrett 13. september 1988 kjennnelse med slik slutning:
1. Oslo forhørsretts kjennelse av 9. juni 1988 stadfestes, dog slik at det i slutningens pkt. 1 b) fastsatte erstatningsbeløp for tap i fremtidig erverv settes til 500.000 - femhundretusen - kroner, og det i slutningen pkt. 1 c) fastsatte oppreisningsbeløp settes til 100.000 - etthundretusen - kroner.
2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale A 1.800 - ettusenåttehundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
I fristoversittelsesspørsmålet var lagmannsretten enig med forhørsretten. Den bedømte fristoversittelsen som klart ikke forsettlig fordi A bare hadde en uklar forståelse av henleggelsesbeslutningen og tidspunktet for denne.
Det nærmere saksforhold fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Statsadvokatene i Eidsivating har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovforståelse og feil saksbehandling. Kjæremålet over lovforståelsen gjelder straffeprosessloven §347. Det anføres at lagmannsretten har forstått forsettsbegrepet feil når den er kommet til at As oversittelse av fristen for å fremsette erstatningskrav ikke er forsettlig. Det sentrale hevdes å være at A ikke har sendt krav om erstatning innen fristens utløp, og at dette er forsettlig. Hvorvidt fristoversittelsen ellers er unnskyldelig, er noe annet. Det er vist til Bjerke og Keiserud: «Straffeprosessloven med kommentarer» bind II side 278 punkt 3 (kommentaren til §347), hvor det heter at «en forsettlig oversittelse vil neppe kunne godtas.» Hvorvidt oversittelsen er forsettlig er derfor et meget viktig moment ved vurderingen av om den skal godtas.
Saksbehandlingsfeilen gjelder utmålingen av den tilkjente erstatning. Lagmannsretten ventet ikke på at statsadvokatene skulle sende inn den bebudede rettspsykiatriske erklæring fra dr. med. C og dr. med. D. Av denne erklæring fremgår at A i lengere tid hadde hatt alkoholproblemer og problemer i sitt forhold til familien. Erklæringen ble varslet innsendt i prosesskrift 29. august 1988, og ble innsendt 12. september 1988. Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt 13. september 1988 uten at erklæringen forelå.
Statsadvokatene i Eidsivating har nedlagt slik påstand:
Lagmannsrettens kjennelse av 13. september 1988 oppheves.
A er kjent med kjæremålet og har tatt til motmæle. Han viser til at lagmannsretten har vurdert oppreisningsspørsmålet etter straffeprosessloven §347 riktig. A var i en tilstand preget av depresjon, realitetsbrist, forvirringstendenser og nedsatt bevissthet, og hadde ikke oppfattet innholdet i den melding om henleggelse av saken som han hadde mottatt. Det bestrides videre at Cs og Ds erklæring ville hatt noen innflytelse på erstatningsutmålingen. Den dokumentasjon som forelå for lagmannsretten var tilstrekkelig til å foreta en korrekt beregning. Erstatningen skal utmåles på grunnlag av de tap straffeforfølgningen har påført A.
A har nedlagt slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes A kr. 10.000.-.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger her et videre kjæremål, men kjæremålsutvalget har likevel full kompetanse til å prøve alle sider av saken, jfr. straffeprosessloven §388 nr. 5.
Påtalemyndigheten har angrepet lagmannsrettens «forståelse» av straffeprosessloven §347. Etter det som ellers uttales i kjæremålserklæringen, legger kjæremålsutvalget til grunn at det er lovanvendelsen vedkommende denne bestemmelse som angripes. Videre har påtalemyndigheten angrepet lagmannsrettens saksbehandling ved at avgjørelsen i saken ikke ble utsatt i påvente av en bebudet innsendelse av den rettspsykiatriske erklæring vedrørende A .
Det er på det rene at A har oversittet tre måneders fristen etter straffeprosessloven §447 første ledd for å reise krav om erstatning i anledning av den del av forfølgningen der henleggelsesbeslutningen ble meddelt ham i juni 1986.
Spørsmålet er om denne del av hans krav i brev av 20. mars 1987 likevel kunne tas under realitetsbehandling fordi oversittelsen ikke burde legges ham til last, jfr. straffeprosessloven §347, som får tilsvarende anvendelse i saker etter §447.
Lagmannsretten uttaler i denne forbindelse: «Foranlediget av statsadvokatens anførsel i forbindelse med kjæremålet vil lagmannsretten bemerke at As fristoversittelse klart ikke er forsettlig. Det fremgår blant annet av overlege Es erklæring av 17. november 1986 (dok. 10.1) at A må ha hatt en uklar forståelse av henleggelsesbeslut ningen og tidspunktet for denne.»
Påtalemyndigheten hevder at dette gir uttrykk for en uriktig forståelse av forsettsbegrepet, og at feilen kan ha hatt betydning for anvendelsen av §347, da en forsettlig oversittelse av fristen neppe kan godtas.
Kjæremålsutvalget kan ikke se godtgjort at det foreligger en uriktig lovanvendelse. §347 gjør ikke bruk av forsettsbegrepet. Dette vil eventuelt bare være et hjelpebegrep ved anvendelsen av bestemmelsen. Det avgjørende er om retten - ut fra en bred skjønnsmessig totalbedømmelse av vedkommendes forhold - finner at oversittelsen ikke bør legges ham «til last». Lagmannsretten har lagt vekt på at A på grunn av depresjon og alkoholisme som var forårsaket av forfølgningen, hadde en uklar forståelse av henlegg elsesbeslutningen og tidspunktet for denne. Dette er forhold som det ikke bare er adgang til, men også riktig å ta hensyn til etter §347. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det ut fra de ord som lagmannnsretten har brukt, er grunnlag for å konstatere at oversittelsen var forsettlig, men mener at dette under de beskrevne omstendigheter i og for seg ikke er avgjørende.
Når det gjelder saksbehandlingsanken, bemerkes at påtalemyndigheten i et prosesskrift til lagmannsretten av 29. august 1988 under henvisning til saksdokumentene hevdet at A hadde hatt alkoholproblemer også før forfølgningen av den foreliggende sak, selv om de var blitt forverret av forfølgningen. Det ble hevdet at dette, sammen med hans gamle problemer i forhold til familien, måtte få betydning for erstat tningsutmålingen. Til slutt het det i et eget avsnitt i prosesskriftet etter at noen andre spørsmål var behandlet:
A var judisielt observert i forbindelse med anmeldelsen i dok. 16. Den psykiatriske erklæring vil bli innhentet og oversendt lagmannsretten. Det var ikke uttrykkelig sagt at den psykiatriske erklæring ble ansett nødvendig som et supplement til de saksdokumenter som lagmannsretten allerede hadde, for å vurdere As tidligere alkoholproblemer og andre problemer.
Under disse forhold kan kjæremålsutvalget ikke se at det var noen feil av lagmannsretten ikke å vente på den rettspsykiatriske erklæring før den traff sin avgjørelse.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om å bli tilkjent kr. 10.000 i saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er levert et to siders kjæremålstilsvar, og det anføres at det ellers har vært nødvendig med en omfattende bistand i en krisesituasjon. Denne bistand går imidlertid ut over hva som kan kreves dekket som saksomkostninger. Kjæremålsutvalget finner at saksomkostninger bør tilkjennes med kr. 2.000 for nødvendig arbeid for å få kjæremålssaken betryggende utført.
Kjennelsen er enstemmig.