Rt-1988-120
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-02-09 |
| Publisert: | Rt-1988-120 (35-88) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 12B/1988, nr 103/1986. |
| Parter: | I: Molde Sementstøperi A/S (Advokat F B Sigmond) mot Molde kommune (Advokat Odd Larhammer). Nr 103/1986 II: Molde kommune (Advokat Odd Larhammer) mot Hans T N Møller (Advokat Lars E Frisvold - til prøve). |
| Forfatter: | Philipson, Aasland, Christiansen. Mindretall: Schweigaard Selmer, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §28, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Tvistemålsloven (1915) §180, §54, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §5, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973), §7, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) |
Dommer Philipson: Molde kommunestyre vedtok 12. april 1984 ekspropriasjon av grunn og rettigheter for fremføring av ny hovedinnfartsvei (Rv 62) til Molde fra øst. Ekspropriasjonsvedtaket omfattet også grunn til nytt fergeleie og omlegging av eksisterende veier. Veianlegget inngikk i en reguleringsplan som var stadfestet av fylkesmannen i Møre og Romsdal 12. mars 1984.
Molde kommune begjærte i henhold til ekspropriasjonsvedtaket skjønn for Romsdal herredsrett 22. juni 1984 mot flere grunneiere og rettighetshavere. Ankesaken gjelder Molde Sementstøperi A/S, takst nr 2b, og Hans Thiis Nagel Møller, eier av bl a Moldegård, takst nr 4.
Romsdal herredsrett avsa skjønn 11. september 1984. For takst nr 4, Moldegård, ble erstatningen satt til kr 50 pr m2. Retten la til grunn at det areal som skulle avstås var på ca 10 800 m2, mens gjenværende areal utgjorde ca 12 mål. Ved erstatningsfastsettelsen bygget retten på at bebyggelse av området sannsynligvis ikke ville blitt tillatt på grunn av den regulering til friområde som hadde vært gjeldende fra 1962 og også tidligere. Erstatningen ble fastsatt ut fra "den begrensede bruksmulighet".
For Molde Sementstøperi, takstnr 2b, som drev sement- og betongproduksjon m v på festede areal, fastsatte herredsretten en ulempeerstatning på kr 900.000. Retten bygget på at de interne transportforholdene ved bedriften ville bli vanskeliggjort i betydelig grad som følge av innsnevret areal og endrede avkjørselsforhold.
Molde kommune begjærte overskjønn for Frostating lagmannsrett bl a for Møller, takst nr 4, og Molde Sementstøperi, takst nr 2b. Også Møller begjærte overskjønn.
Frostating lagmannsrett avsa overskjønn 17. desember 1985. For Moldegård, takst nr 4, ble erstatningen satt til kr 400 pr m2. Lagmannsretten fant at den grunn som ble avstått fra denne eiendom, måtte verdsettes som tomtegrunn "i tråd med tilgrensende industri/næringsregulering."
Molde Sementstøperi, takst nr 2b, ble ikke tilkjent noen ulempeserstatning ved overskjønnet. Lagmannsretten uttalte i skjønnsgrunnene at selskapets beslutning om å flytte bedriften hadde sin årsak i andre forhold enn ekspropriasjonen. Det er for øvrig uenighet mellom partene om hva som har vært avgjørende for lagmannsrettens resultat.
Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av de to rettsavgjørelser.
Molde Sementstøperi har påanket overskjønnet til Høyesterett - ankesak nr 103/1986 I - idet det hevdes å foreligge feil i saksbehandlingen og feil rettsanvendelse på flere punkter. Under ankeforhandlingen har Molde Sementstøperi frafalt en anførsel om at skjønnsforutsetningene for overskjønnet var i strid med reguleringsplanen.
Molde kommune har påanket overskjønnet til Høyesterett forsåvidt angår takst nr 4 - ankesak nr 103/1986 II. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner.
I ankesak nr 103/1986 I - takst nr 2b, Molde Sementstøperi - har en partsrepresentant for Molde Sementstøperi samt 7 vitner avgitt forklaring ved bevisopptak for Romsdal herredsrett. Tre av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt flere nye skriftlige bevis, herunder dokumenter fra bedriftens søknad om bruksendring, avtale om ombygning og salg mellom Molde Sement støperi og Norges Kooperative Landsforening og avtale mellom Statens vegvesen og Molde Sementstøperi av 16. april 1985 om sprengningsarbeider.
I ankesak nr 103/1986 II - takst nr 4, Moldegård - har grunneieren, Møller og fem vitner avgitt forklaring ved bevisopptak for Romsdal herredsrett. Alle har forklart seg tidligere, ett av vitnene var partsrepresentant for Molde Semenstøperi under skjønnsforretningene. Det er fremlagt flere nye skriftlige bevis, herunder uttalelser og brev fra reguleringssjefen i Molde kommune og brev fra fylkeskonservatoren.
Jeg behandler først anken fra Molde Sementstøperi vedrørende takst nr 2 b.
Ankesak nr 103/1986 I:
Molde Sementstøperi har anket over at bedriften ikke er tilkjent ulempeserstatning for redusert bruksverdi av sitt festeområde. Det vises til skjønnsforutsetningene for underskjønnet og hevdes at bedriften etter disse fikk betydelig innskrenket sin adkomst mot syd mot Grandveien. Dette innebar at lastebiler ikke kunne komme inn til sandlageret og siloen. Molde Sementstøperi har på dette grunnlag krevd erstatning etter vederlagsloven §8. Spørsmålet om ulempeserstatning skulle vært avgjort på samme grunnlag ved overskjønnet, og overskjønnsrettens avgjørelse, nektelse av ulempeserstatning, hevdes å være feilaktig.
Molde Sementstøperi krevde under begge skjønnsforretningene bare ulempeserstatning. Men rettslig sett kunne det være spørsmål om erstatningsfastsettelse etter to forskjellige alternativer, enten ulempeserstatning etter vederlagsloven §8, eller gjenanskaffelse-/flyttingserstatning etter vederlagsloven §7. Molde Sementstøperi ser det slik at overskjønnsrettens begrunnelse i tråd med dette er basert på to forskjellige "spor". Begge må antas å ha vært tillagt vekt av lagmannsretten. Det ser imidlertid ut til at lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at skjønnsforutsetningen med hensyn til adkomsten var endret i forbindelse med overskjønnet.
Molde Sementstøperi mener det foreligger flere feil ved lagmannsrettens avgjørelse for så vidt angår ulempesalternativet.
Det foreligger feil saksbehandling for så vidt lagmannsretten la til grunn en ny forutsetning angående avkjørselen mot syd, når denne først ble fremlagt under skjønnsforhandlingen. Dette hevdes å være i strid med skjønnsprosessloven §8.
Under enhver omstendighet foreligger det feil rettsanvendelse når lagmannsretten - slik saken lå an - i det hele tatt anså seg å ha rettslig adgang til å legge den nye skjønnsforutsetning til grunn for overskjønnet. Situasjonen som forelå måtte sidestilles med forhåndstiltredelse. Etter skjønnsforutsetningene var det forutsatt at ekspropriasjonen skulle vært gjennomført innen 1. januar 1986. Videre hadde veivesenet før overskjønnet inngått avtale med Molde Sementstøperi om sprengningsarbeider for veianlegget, og festeren, Molde Sement støperi, hadde innrettet seg etter skjønnsforutsetningene for underskjønnet ved å foreta flytting av hele bedriften. Det hevdes at Molde kommune var bundet til å gjennomføre ekspropriasjonen etter skjønnsforutsetningene i underskjønnet.
Subsidiært gjøres det gjeldende at skjønnsgrunnene er mangelfulle. Det fremgår ikke om lagmannsretten har tatt standpunkt til foran nevnte spørsmål. Uansett om Molde Sementstøperi protesterte mot endringen av skjønnsforutsetningene eller ei, burde dette spørsmål vært tatt opp av retten ex officio.
For så vidt det er omdiskutert mellom partene om skjønnsforutsetningen i det hele tatt ble endret fra underskjønn til overskjønn, hevder Molde Sementstøperi at dette er et faktisk spørsmål som ikke kan prøves av Høyesterett. Overskjønnsretten skulle ha tatt standpunkt til spørsmålet. Når dette ikke er gjort, er det en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse. Subsidiært gjøres det gjeldende at skjønnsforutsetningene etter den kartskisse som ble fremlagt for underskjønnet, måtte forstås slik at bedriftens adkomst mot syd ble betydelig innskrenket. Under enhver omstendighet må uklare skjønnsforutsetninger være ekspropriantens risiko. Når Molde Sementstøperi med god grunn kunne forstå skjønnsforutsetningen på denne måten, må det være riktig å bygge på denne forståelse.
Angående det annet alternativ -"flyttingsalternativet"- gjør Molde Sementstøperi gjeldende at det hefter følgende feil ved rettsanvendelsen og saksbehandlingen:
Det foreligger en misforståelse fra lagmannsrettens side, når det er lagt til grunn at Molde Sementstøperi allerede før ekspropriasjonen, ønsket å flytte hele virksomheten til et annet sted. Misforståelsen må ses som uttrykk for uriktig saksbehandling. Det er direkte feil når det i skjønnsgrunnene uttales "Festeren har for overskjønnet opplyst at han har hatt konkrete planer for flytting av sementfabrikken også før han ervervet den nye industritomten på Bolsønes." Molde Sementstøperi viser til partsrepresentantens forklaring ved bevisopptaket for Høyesterett.
Det foreligger i alle tilfelle feil rettsanvendelse, når lagmannsretten her har ment å bygge på festerens rent subjektive vurdering. Det riktige hadde vært at lagmannsretten ut fra objektive kriterier hadde vurdert om flyttingen gav grunnlag for erstatning. En erstatningsfastsettelse basert på gjenanskaffelse/flytting må skje på objektivt grunnlag.
Lagmannsretten har heller ikke vurdert spørsmålet om tidspunktet for en eventuell flytting av bedriften uavhengig av ekspropriasjonen. Det foreligger etter Molde Sementstøperis syn også forsåvidt en klar saksbehandlingsfeil.
Lagmannsretten har truffet sin avgjørelse angående flyttingsspørsmålet på et klart utilstrekkelig grunnlag. Det var først under selve skjønnsforhandlingen at Molde kommune hevdet at ulempeserstatning ikke var aktuelt på grunn av bedriftens flytting. Dette kom helt overraskende på Molde Sementstøperi, og saken burde vært utsatt. Dette må gjelde uansett om Molde Sementstøperi fremkom med en formell protest eller ikke. Under enhver omstendighet må det foreligge feil saksbehandling og rettsanvendelse fordi lagmannsretten hadde et klart utilstrekkelig grunnlag for sin avgjørelse. De regler som gjelder om vilkårlige avgjørelser, må kunne få anvendelse her.
Molde Sementstøperi A/S har nedlagt følgende påstand:
"1. Frostating lagmannsretts overskjønn av 17. desember 1955 oppheves for så vidt angår takst nr 2 b, Molde Sementstøperi A/S og hjemvises til ny behandling.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger."
Ankemotparten, Molde kommune, bestrider at overskjønnet bygger på feil rettsanvendelse eller saksbehandling.
Skjønnsforutsetningene med hensyn til avkjørselen mot syd ble ikke endret fra underskjønn til overskjønn. Det heftet heller ikke noen uklarhet ved de skjønnsforutsetninger som ble fremlagt for underskjønnet og Molde Sementstøperi har ikke hatt grunn til å misforstå disse. Men selv om det skulle ha funnet sted endring, hva kommunen sterkt bestrider, så fremgår det av reguleringsplanen og det foreliggende kartmateriale at endringen må ha vært helt marginal.
At en rent marginal forskjell i utstrekningen av avkjørselen mot syd skulle ha foranlediget bedriftens flytting, er helt usannsynlig. Det understrekes at bedriften flyttet sin virksomhet uten å søke en nærmere avklaring angående de påståtte avkjørselsproblemer. Molde Sementstøperi må her selv ta risikoen for sine disposisjoner.
Det må ellers være på det rene at kommunen hadde adgang til å endre skjønnsforutsetningene fra underskjønn til overskjønn. Den ankende parts påstand om at kommunen her var bundet,savner ethvert grunnlag. Det skulle være tilstrekkelig å vise til at avtalen om sprengningsarbeider - som Molde Sementstøperi selv tok initiativet til - gjaldt vestsiden av festeområdet og ikke sydsiden, der de påståtte avkjørselsproblemene skulle foreligge.
Det er for øvrig ingen grunn til å dvele ved den påståtte endring av skjønnsforutsetningene og "ulempesalternativet", idet det fremgår klart av skjønnsgrunnene at lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at bedriften ville ha flyttet, selvom ekspropriasjonen ikke var kommet. At kommunen prosederte på dette grunnlag for lagmannsretten kan ikke ha kommet overraskende på motparten. Kommunen hadde før skjønnsforhandlingen i flere prosesskrift bedt om nærmere opplysninger om bakgrunnen for flyttingen. Det fremkom heller ikke noen innvending mot at lagmannsretten tok opp spørsmålet til vurdering.
Under overskjønnet ble spørsmålet om hva som hadde vært bakgrunnen for bedriftens flytting underkastet en grundig behandling. Det kan for så vidt vises til de fyldige skjønnsgrunner angående dette spørsmål. Avgjørelsen er ikke vilkårlig, og den er truffet på et forsvarlig grunnlag. Det foreligger heller ikke noen rettsanvendelsesfeil når lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at bedriften ville ha flyttet uavhengig av ekspropriasjonen. Lagmannsrettens bevisbedømmelse kan Høyesterett ikke prøve, men kommunen ønsker å understreke at det foreligger mange omstendigheter i saken som støtter denne bevisvurdering.
Molde kommune har nedlagt denne påstand:
1. Frostating lagmannsretts overskjønn av 17. desember 1985 stadfestes i den utstrekning det er påanket av takst nr 2 b, Molde Sementstøperi A/S.
2. Molde Sementstøperi A/S tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til Molde kommune."
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
Anken gjelder det forhold at Molde Sementstøperi ikke har fått seg tilkjent ulempeserstatning ved overskjønnet. Lagmannsrettens begrunnelse er omfattende. Sentralt står følgende uttalelse:
"Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at festerens beslutning om å flytte bedriften har sin årsak i andre forhold enn ekspropriasjonen."
Jeg finner det klart at det er dette lagmannsretten har ansett avgjørende for det resultat den har kommet frem til. Lagmannsretten har utførlig begrunnet dette syn. Lagmannsrettens bevisbedømmelse kan Høyesterett ikke prøve.
Det ligger i dette at jeg anser lagmannsrettens bemerkninger om adkomstspørsmålet som rent supplerende uttalelser uten direkte betydning for resultatet. Lagmannsrettens bemerkninger må her ses på bakgrunn av at Molde Sementstøperi påberopte "som et særlig grunnlag for erstatningen...at adkomsten til Grandveien for underskjønnets vedkommende var mer innskrenket, ...". Lagmannsretten tar opp dette og uttaler bl a:
"Lagmannsretten har oppfattet festerens anførsel på dette punkt dithen at den innsnevrede adkomst kommunen eventuelt krevet ved underskjønnsbehandlingen var den avgjørende årsak til den planlagte flytting. Lagmannsretten kan ikke se at nevnte anførsel er grunnlaget for bedriftens beslutning om å flytte og viser i den anledning til hva som er anført ovenfor."
Retten fastslår således uttrykkelig at den ikke finner den innsnevrede adkomst kommunen "eventuelt" krevet ved underskjønnet avgjørende for flyttingen. Jeg kan heller ikke se at de etterfølgende setninger i skjønnsgrunnene gir grunnlag for tvil om hva som har vært avgjørende for retten når den fant å måtte nekte ulempeserstatning. Så langt kan jeg derfor ikke se at det foreligger noen feil i rettsanvendelsen eller saksbehandlingen.
Molde Sementstøperi hevder at det foreligger feil rettsanvendelse for så vidt retten har bygget på bedriftens "subjektive" vurderinger i forbindelse med flyttingen. Det anføres at lagmannsrettens resultat bare kunne forsvares, dersom retten på objektivt grunnlag var kommet til at flyttings-/gjenanskaffelsesalternativet ville ha gitt null i erstatning. Jeg kan heller ikke se at denne anførsel kan føre frem. Når lagmannsretten etter sin bevisvurdering la til grunn at flytting av bedriften skyldtes andre forhold enn ekspropriasjonen, så innebærer dette at bedriften ikke led noe tap som følge av ekspropriasjonen - den ville ha flyttet uansett. Jeg kan derfor ikke se at det her foreligger noe grunnlag for å konstatere feil rettsanvendelse.
Molde Sementstøperi har videre gjort gjeldende at det var feil av lagmannsretten å legge til grunn flyttingsalternativet på det grunnlag lagmannsretten hadde. Det påberopes i denne relasjon såvel saksbehandlingsfeil som rettsanvendelsesfeil.
Det hevdes at Molde Sementstøperi var helt uforberedt på den nevnte problemstilling og at saken derfor burde ha vært utsatt. Jeg kan ikke se at det her foreligger noen feil. Bedriftens flytting ble tatt opp av kommunen i flere prosessskrift før skjønnsforhandlingen. Det ble bedt om nærmere opplysninger. At spørsmålet om flyttingens betydning ble tatt opp under skjønnsforhandlingene, kan etter omstendighetene ikke ha kommet overraskende på Molde Sementstøperi. Det fremgår heller ikke av rettsprotokollen at det fremkom noen begjæring om utsettelse fra Molde Sementstøperis side.
Molde Sementstøperi hevder at det under enhver omstendighet foreligger feil saksbehandling og rettsanvendelse, fordi lagmannsretten har hatt et utilstrekkelig grunnlag for sin avgjørelse og at avgjørelsen derfor er blitt vilkårlig. Jeg kan ikke se at denne anførsel har noe for seg. At det først for Høyesterett er fremlagt en del skriftlig materiale i tilknytning til flyttingen og bakgrunnen for denne, kan ikke være avgjørende. Molde Sementstøperi var representert under overskjønnet med partsrepresentant og prosessfullmektig. Det foreligger heller ikke opplysninger som skulle indikere at saken ikke har vært underkastet en forsvarlig behandling. Jeg viser i denne forbindelse til den utførlige begrunnelse lagmannsretten har gitt for sitt resultat.
Molde Sementstøperi har ytterligere anført at det foreligger en saksbehandlingsfeil, når lagmannsretten ikke har tatt opp tidsperspektivet i forbindelse med flyttingsalternativet. Slik jeg ser det må lagmannsretten her ha vært av den oppfatning at tiden var inne for å flytte bedriften uansett ekspropriasjonen. Jeg finner derfor heller ikke å kunne gi den ankende part medhold på dette punkt.
Etter det resultat jeg har kommet frem til, er det unødvendig for meg å komme nærmere inn på avkjørselsspørsmålet og det som i denne forbindelse er anført om erstatning for ulemper fra Molde Sementstøperis side.
Anken til Høyesterett har vært forgjeves. Etter hovedregelen i rettergangsloven §180 første ledd, jf skjønnsloven §54b første ledd tredje punktum, finner jeg at ankemotparten, Molde kommune bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Omkostningene fastsettes i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave til kr 55.708, herav til dekning av utgifter kr 10.708.-.
Jeg går så over til å behandle kommunens anke vedrørende takst nr 4, Moldegård.
Ankesak nr 103/1986 II:
Molde kommune hevder prinsipalt at lagmannsretten har lagt til grunn en feilaktig rettsanvendelse når den tilkjente erstatning er basert på industritomtepris til tross for at ekspropriasjonsarealet før veireguleringen var regulert som friområde. Avgjørelsen hevdes å være i strid med rettspraksis jf særlig Østensjødommen, Rt-1977-24.
Lagmannsretten har gitt en dobbelt begrunnelse for det resultat den har kommet frem til. Kommunen finner det uklart om retten har ment å gi to selvstendige alternative begrunnelser eller om den annen begrunnelse bare er ment til støtte for den første. Avgjørende må det være at lagmannsretten ser ut til å ha hatt den oppfatning at den type ekspropriasjon det dreier seg om i saken - ekspropriasjon til en riksvei som vil danne grensen mellom industriområde og friområde - "systematisk" må medføre at det areal som avstås bør vurderes som industriområde, selv om det rent faktisk var regulert til friområde. Etter kommunens syn foreligger det i så fall en uriktig rettsoppfatning. Under enhver omstendighet er skjønnsgrunnene her så uklare at skjønnet må oppheves.
Selv om tiden kan løpe fra en regulering og det derfor kan være berettiget å se bort fra denne ved erstatningsfastsettelsen, foreligger det etter kommunens oppfatning ingen holdepunkter for at dette har vært tilfelle i den foreliggende sak. Bakgrunnen for reguleringen til friområde på Moldegård har hele tiden vært ønsket om best mulig å bevare miljøet rundt bebyggelsen på den tidligere storgården. Det var først etter at riksveianlegget ble aktuelt omkring 1975, og gjennom de reguleringsplaner veitraseen medførte, at industriområdet ble utvidet på bekostning av friområdet. Det var hele tiden veitraseen som dannet grensen mellom industriområdet og friområdet. Kommunen vil således understreke at det ikke var behovet for industritomter som var avgjørende for forskyvningen av industriområdet.
Lagmannsretten uttaler "at den någjeldende reguleringsgrense mot eiendommen ville ha vært den naturlige begrensning av industrireguleringen selv om veien ikke hadde kommet." I den nærmere begrunnelse for dette foreligger det imidlertid uklarheter og påviselige feil. Kommunen mener det må legges til grunn at lagmannsretten ved sin påregnelighetsvurdering ikke har fulgt de strenge kriterier som følger av lov nr 17 av 6. april 1984 om vederlag ved oreigning av fast eiendom §5 annet ledd, jf Ot prp nr 50 for 1982-83 49 og rettspraksis. Under enhver omstendighet er skjønnsgrunnene her mangelfulle, jf skjønnsloven §28 første ledd.
Subsidiært gjør Molde kommune gjeldende at skjønnsgrunnene må anses mangelfulle fordi lagmannsretten ikke nærmere har begrunnet hvorfor full strøkpris for industritomter er lagt til grunn. Det kan ikke uten videre antas at det i det areal som grenser mot friarealet og som ble ekspropriert til vei, ville blitt tillatt en like sterk utnyttelse som i industriområdet for øvrig. Videre savnes en vurdering av tidsmomentet og diskonteringsfaktoren i tilknytning til spørsmålet om når en eventuell omregulering av området kunne påregnes.
Molde kommune har nedlagt denne påstand:
"Frostating lagmannsretts overskjønn av 17. desember 1985 oppheves for så vidt angår tnr. 4, Hans T.N. Møller, og hjemvises til ny behandling."
Ankemotparten, Hans T.N. Møller, gjør gjeldende at overskjønnets skjønnsgrunner er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve lagmannsrettens rettsanvendelse og at rettsanvendelsen er riktig. Det må være på det rene at det er påregnelighetsvurderingen som har vært avgjørende for lagmannsretten. Lagmannsretten fastslår klart og entydig at tiden har løpt fra reguleringsplanen fra 1962, slik at reguleringen som friområde ikke kan legges til grunn ved fastsettelsen av grunnerstatningen. Lagmannsretten konkluderer sin vurdering med "at den någjeldende reguleringsgrense mot eiendommen ville ha vært den naturlige begrensning av industrireguleringen selv om veien ikke hadde kommet." Dette er ikke til å misforstå. Rettslig sett er det på det rene at det kan ses bort fra en reguleringsplan dersom tiden har løpt fra den.
Det er uriktig når kommunen hevder at lagmannsrettens påregnelighetsvurdering er i strid med vederlagsloven §5 annet ledd, og at skjønnsgrunnene ikke oppfyller de krav som følger av skjønnsloven §28. Slik Møller ser det, innebærer kommunens kritikk av lagmannsrettens rettsanvendelse og skjønnsgrunnene i realiteten et angrep på lagmannsrettens bevisvurdering, og denne kan Høyesterett ikke prøve. Det er for øvrig heller ikke fremkommet noe som viser at lagmannsretten har gjort seg skyldig i misforståelser for så vidt angår de forhold som er lagt til grunn.
Det omfattende materiale kommunen har lagt frem for Høyesterett, er etter Møllers syn ikke annet enn et forsøk på for Høyesterett å svekke lagmannsrettens bevisvurdering. Det er derfor ikke grunn til å se nærmere på dette. Etter Møllers syn er for øvrig det nye materialet mest egnet til å styrke lagmannsrettens bevisvurdering.
For så vidt angår sakens faktiske bakgrunn finner Møller grunn til å understreke at friarealet rundt bygningene på Moldegård var på ca 30 mål i reguleringsplanene av 1955 og 1962. Områd et var således meget stort. Lagmannsretten har ved sin vurdering lagt til grunn at restarealet etter ekspropriasjonen var tilstrekkelig til å bevare eiendommens særpreg. Arealet ble i reguleringsplanene av 1955 og 1962 betegnet som henholdsvis "intervall" og "intervall og friareal". Begrepet "intervall" er vanskelig å definere. Størrelsen på området og betegnelsen kan tyde på at man i realiteten ville holde det åpent hva området skulle benyttes til. Selv om friområdet hadde samme utstrekning i de to eldre reguleringsplaner, må det for de senere reguleringsplaners vedkommende kunne legges til grunn at industriarealet har "spist opp" friarealet, særlig som følge av behovet for nye industritomter. Utviklingen i området fremgår også av de midlertidige byggverk som ble reist på arealer som forutsetningsvis skulle være friområde. Lagmannsretten har også trukket dette inn i sin vurdering, noe som må være helt relevant. En må heller ikke tape av syne at lagmannsretten har foretatt en befaring av området.
Den ytterligere begrunnelse lagmannsretten har gitt om at veien må anses å høre under industriområdet, kan ikke ha vært avgjørende for retten. Uansett innebærer ikke lagmannsrettens betraktninger her noen uriktig rettsanvendelse. Det dreier seg først og fremst om en faktisk og konkret vurdering. Og lagmannsrettens syn lar seg i høy grad forsvare, hensett til at veien - selv om den skulle være riksvei - også ville betjene industrivirksomheten i området og inngå som et ledd i det lokale veinett.
Kommunens subsidiære argumentasjon angående prisfastsettelsen for tomtearealet; spørsmålet om eventuell reduksjon i strøkprisen for industritomter, samt tidsfaktoren og mulig neddiskontering, innebærer synspunkter som i det hele tatt ikke ble gjort gjeldende for lagmannsretten. Retten har åpenbart lagt til grunn at omregulering av området var aktuelt allerede på ekspropriajonstidspunktet. At det ikke er sagt noe nærmere om prisen eller diskonteringsfaktoren, henger sammen med at lagmannsretten ikke hadde foranledning til å ta dette opp i skjønnsgrunnene.
Hans T.N. Møller har nedlagt denne påstand:
"1. Frostating lagmannsretts overskjønn av 17. desember 1985 i sak 3/1985 stadfestes forsåvidt gjelder takst nr. 4, Hans T.N. Møller.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at kommunens anke må tas til følge og at skjønnet forsåvidt angår takst nr 4, Moldegård, må oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner.
Om den reguleringsmessige bakgrunn for det område som avstås, har lagmannsretten vist til sin redegjørelse under takst nr 2a. Det heter her:
"Moldegård (hovedbruket) har gjennom årene vært berørt av en rekke reguleringsplaner.
I reguleringsplan av 4. november 1955 er det areal som omfattes av nåværende ekspropriasjonssak markert med grønt og betegnet som "intervall".
I reguleringsplan av 19. juni 1962 er området fortsatt markert med grønt og med betegnelsen "intervall og friareal". Tilgrensende areal på tre kanter er regulert til industri, mens eiendommen mot byen støter mot boligbebyggelse.
I reguleringsplanen av 2. januar 1975 er området regulert til friområde/park. Arealene er imidlertid betydelig redusert når det gjelder dette reguleringsformål, idet industrireguleringen omkring eiendommen har "spist" seg innover mot bebyggelsen. Mellom eiendommen og industriområdet er det innregulert ny vei.
I reguleringsplanen av 9. oktober 1979 er veitraseen mot industriområdet endret noe i kurvaturen, slik at veitraseen er kommet lengre inn på eiendommen mot syd. Industrireguleringen mot syd har utvidet seg tilsvarende.
I reguleringsplanen av 12. mars 1984 er restarealene på Moldegård regulert til friområde/park (området grensende inntil ny riksvei) og spesialområde/bevaringsverdiområde (området omkring eksisterende bolighus)."
Jeg bemerker at det her foreligger en såkalt "dobbeltregulering". Ekspropriasjonen til riksvei i henhold til reguleringsplanen av 12. mars 1984 gjelder et areal som før veireguleringen har vært regulert som friområde. Lagmannsretten har likevel lagt til grunn at arealet som avstås, skal erstattes etter industritomtepris.
Jeg skal, før jeg ser nærmere på lagmannsrettens skjønnsgrunner, si noe om det rettsspørsmål som foreligger i saken.
Utgangspunktet for erstatningsfastsettelsen må være at det ved ekspropriasjon til vei innenfor et område som før ekspropriasjonstiltaket var regulert til friareal, ikke kan gis erstatning basert på utbyggingsverdi. Jeg viser for så vidt særlig til Østensjøsaken, Rt-1977-24, spesielt side 30. Det pekes imidlertid der på visse unntak fra dette utgangspunktet, således når "det er på det rene at tiden er løpt fra planen slik at den vil bli endret".
Østensjøsaken knyttet seg til bestemmelsen i §5 nr 3 i den dagjeldende lov av 26. januar 1973 nr 4 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom. Det fulgte av denne bestemmelsen at det ved fastsettelse av såkalt mererstatning bare kunne tas hensyn til slik bruk som "ville ha vært i samsvar med godkjente planer for arealdisponeringen av den eiendom som eksproprieres". Etter den någjeldende bestemmelse i vederlagsloven §5 annet ledd skal det ved fastsettelsen av salgsverdien legges vekt på "den påreknelege utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden". Som det vil fremgå av det jeg allerede har sagt, kan jeg imidlertid ikke se at det spørsmål vi her står overfor, er kommet i noen annen stilling ved den nye lov, jf også Ot prp nr 50 for 1982-83 side 51. Fra forarbeidene til den nye lov viser jeg ellers spesielt til den nevnte proposisjon side 49, hvor det heter:
"Etter Justisdepartementets mening er det viktig at det ved verdsettingen bare skal tas hensyn til den utnytting av ekspropriasjonseiendommen som det er r e e l t grunnlag for. Det synes ikke å være noe uenighet om at loven må forstås på denne måten, jfr. ovenfor, men departementet mener at dette bør komme klarere fram i lovteksten. Man må unngå å komme tilbake til situasjonen før 1973 da det i skjønnspraksis til dels ble stilt nokså lemfeldige krav med hensyn til hva som kunne godtas som en påregnelig utnytting av ekspropriasjonseiendommen, jfr. Prisreguleringsutvalgets utredning 83. Departementet vil derfor foreslå at det i lovteksten presiseres at det bare skal kunne tas hensyn til den påregnelige utnyttingen "som det er reelt grunnlag for etter forholdene på stedet".
Slik jeg ser det, skal det meget til for at erstatningsfastsettelsen kan bygge på en grunnutnyttelse som ville være i strid med den regulering som forelå for ekspropriasjonstiltaket.
Lagmannsretten har for Moldegårds vedkommende lagt til grunn at "den någjeldende reguleringsgrense mot eiendommen ville ha vært den naturlige begrensning av industrireguleringen selv om veien ikke hadde kommet." Jeg forstår dette slik at lagmannsretten har sett bort fra reguleringen til friområde fordi den har ment at tiden hadde løpt fra denne reguleringen, som etter lagmannsrettens syn ville ha blitt endret også uavhengig av veiutbyggingen. På bakgrunn av drøftelsen foran har jeg i og for seg ikke noe å innvende mot en slik rettsanvendelse, under forutsetning av at skjønnsgrunnene viser at den bygger på en fyllestgjørende vurdering av den reguleringsmessige situasjon, en vurdering som tar hensyn til de strenge krav som må stilles for å se bort fra reguleringen. Slik jeg ser det, er imidlertid lagmannsrettens skjønnsgrunner ikke tilstrekkelige på dette punkt.
Etter skjønnsloven §28 skal det i skjønnsgrunnene gjøres rede for "faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen". Kravet til skjønnsgrunnene i den foreliggende sak må ses på bakgrunn av at det forelå forhold som skulle tilsi en utførlig begrunnelse fra lagmannsrettens side. Jeg sikter her både til de krav som generelt må stilles for å se bort fra reguleringen ved erstatningsfastsettelsen, og til de konkrete forhold i denne saken. Spørsmålene var således i den foreliggende sak av meget stor økonomisk betydning, noe som illustreres av at lagmannsretten satte grunnerstatningen for det areal som ble avstått av takstnr 4 - ca 10 800 m2 - til kr 400 pr m2, mens herredsretten utmålte erstatningen til kr 50 pr m2. Først og fremst gav imidlertid den reguleringsmessige utvikling innenfor om rådet foranledning til en grundig overveielse av hvilken betydning den nye riksveien hadde for hvilke arealer som måtte utpeke seg for industriregulering.
Lagmannsretten har som nærmere begrunnelse for sitt standpunkt bl a uttalt:
"Eiendommen Moldegård (bolighus med garasjer/uthus) er reguleringsmessig avsatt som et spesialområde som man ønsker å bevare. Hvilken arealstørrelse man har ønsket å bevare i tilknytning til bygningsmassen avspeiler seg i den utvikling man finner i reguleringsplanene fra 1955 og frem til i dag. Bevaringsønsket har imidlertid måttet vike for den byutvikling man har hatt i området forøvrig, idet regulering til industri/næringsformål fra reguleringsplan til reguleringsplan har "spist" seg nærmere og nærmere bebyggelsen og hageanlegget. Dette har vært en kontinuerlig utvikling hvor det synes som om de faktiske behov for næringsareal har presset på planarbeidet."
Friområdet hadde det samme omfang i reguleringsplanen for 1962 som i reguleringsplanen for 1955. Her hadde det altså ikke skjedd noen innskrenkning av friområdet. Reguleringsmessig innskrenkning av dette skjedde først da det i 1975 ble regulert til riksveien, og det fremgår av de senere reguleringsplaner at riksveien har dannet grensen mellom friområdet/det verneverdige området og industriområdet. På denne bakgrunn har kommunen hevdet at utvidelsen av industriområdet hele tiden har fulgt endringen av veitraseen og ikke primært har vært foranlediget av behovet for industritomter. Jeg finner på denne bakgrunn skjønnsgrunnene mangelfulle, når det ikke av disse fremgår at lagmannsretten har tatt dette spørsmål opp til nærmere vurdering; spørsmålet må ha fremstått som helt sentralt i saken.
Som et ledd i sin begrunnelse for at området måtte påregnes å ville bli regulert som industriområde selv om veien ikke var kommet, har lagmannsretten også vist til "at store deler av de areal som nå erverves til vei i mange år har vært benyttet av tilgrensende industrieiendommer til opplagsplass med midlertidige oppførte skur og innretninger." Og lagmannsretten uttaler at området har "hatt preg av å ligge i en naturlig forlengelse av industrireguleringen". Kommunen har anført at tillatelsen til å oppføre skur m v som midlertidige må ses på bakgrunn av den usikkerhet som har gjort seg gjeldende med hensyn til veitraseen. Fra kommunens side har det i forbindelse med tillatelsene til midlertidig oppføring vært tatt de nødvendige forbehold. Det står derfor uklart for meg hvorfor de midlertidig oppførte bygg er tillagt betydning som begrunnelse for at regulering til industriområde ville ha tvunget seg frem uten hensyn til veiplanene.
Lagmannsretten har gitt en dobbelt begrunnelse for sitt resultat - at verdsettelsen må skje som tomtegrunn. Påregnelighetsbetraktningene er her angitt som "for det første". Lagmannsretten uttaler under den andre del av sin begrunnelse at den finner det "naturlig at en vei som markerer grensen mellom en næringsregulering og en parkregulering rent systematisk hører inn under industrireguleringen". Jeg stiller meg tvilende til om dette kan sies så generelt som lagmannsretten har gjort, særlig når en ser hen til at det dreier seg om en riksvei, men har ikke foranledning til å gå nærmere inn på spørsmålet.
Etter det resultat jeg har kommet frem til, behøver jeg ikke ta opp den ankende parts øvrige anførsler.
Molde kommunes anke har ført frem. Etter skjønnsloven §54b første ledd første punktum jf §54 skal Møller likevel tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Omkostningene fastsettes i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave til kr. 32.200, - herav til dekning av utgifter kr 8.200 -.
Ankesak nr 103/1986 I: Molde Sementstøperi A/S mot Molde kommune.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Frostating lagmannsretts overskjønn stadfestes for så vidt angår takst nr 2 b, Molde Sementstøperi A/S.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Molde Sementstøperi A/S til Molde kommune 55.708 - femtifemtusensjuhundreogåtte - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
Ankesak nr 103/1986 II: Molde kommune mot Hans T.N. Møller.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Frostating lagmannsretts overskjønn oppheves så langt det er påanket for så vidt angår takst nr 4, Hans T.N. Møller og hjemvises til ny behandling.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Molde kommune til Hans T.N. Møller 32.200 - trettitotusentohundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende når det gjelder ankesak nr 103/1986 I, Molde Sementstøperi A/S' anke.
I motsetning til ham er jeg kommet til at heller ikke Molde kommunes anke i sak nr 103/1986 II kan føre frem.
Ved ekspropriasjonen til riksvei etter reguleringsplanen av 12 mars 1984 forelå det for takstnr 4 en "dobbeltregulering", siden det areal som skulle avståes ved tidligere reguleringsplaner fra 1955 og 1962 hadde vært regulert til friområde, eller iallfall var forutsatt ikke å skulle bebygges. Jeg er i og for seg enig med førstvoterende i det han har uttalt om de rettslige synspunkter som skal legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen i et slikt tilfelle. Utgangspunktet er at det bare kan gis erstatning for arealet på grunnlag av den utnyttelse som var forutsatt i den eldre plan, medmindre det er klart at forholdene er endret på en slik måte at tiden må sies å være "løpt fra" den, jf Østensjødommen i Rt-1977-24. Jeg er også enig med førstvoterende i, at det i påregnelighetsvilkåret i vederlagsloven §5 annet ledd ligger at skjønnsretten må ha et reelt grunnlag for å kunne bygge på at situasjonen er endret på en slik måte, og at det må stilles visse krav til skjønnsgrunnene i denne henseende.
For min del oppfatter jeg overskjønnet slik at det nettopp var en slik endret situasjon som etter lagmannsrettens vurdering forelå når det gjelder takstnr 4. Retten har lagt til grunn at den eldre regulering til friareal ville ha blitt endret uavhengig av riksveianlegget, og derfor har den funnet å måtte tilkjenne grunneieren erstatning for veigrunnen etter industritomtepris. Etter min oppfatning har lagmannsretten i skjønnsgrunnene redegjort på en tilfredsstillende måte for de faktiske forhold den for så vidt har lagt vekt på.
Jeg peker da først på at ved reguleringsplanen av 12 mars 1984 var de arealer som ligger på øst- og sydsiden av riksveien - og som også inngikk i friarealet etter planene av 1955 og 1962 - nå i sin helhet regulert til industri. Spørsmålet ved overskjønnet var, som lagmannsretten sier, om selve veigrunnen mellom industrireguleringen og det gjenværende friareal eller bevaringsområde rundt Moldegård, skulle betraktes som tomtegrunn eller som parkareal som ikke ville blitt tillatt bebygget.
Lagmannsretten har i overskjønnet gått ganske utførlig inn på den reguleringsmessige utvikling for parkområdet rundt Moldegård fra 1955 og frem til ekspropriasjonen. Jeg viser til det førstvoterende har gjengitt fra skjønnsgrunnene i tilknytning til takstnr 2a og takstnr 4. Lagmannsretten konstaterer på dette grunnlag at
"Bevaringsønsket har imidlertid måtte vike for den byutvikling man har hatt i området forøvrig, idet regulering til industri/næringsformål fra reguleringsplan til reguleringsplan har "spist" seg nærmere og nærmere bebyggelsen og hageanlegget. Dette har vært en kontinuerlig utvikling hvor det synes som om de faktiske behov for næringsareal har presset på planarbeidet."
Det er på denne bakgrunn man må lese lagmannsrettens uttalelse om at den antar "at den någjeldende reguleringsgrense mot eiendommen ville ha vært den naturlige begrensning av industrireguleringen selv om veien ikke hadde kommet". Lagmannsretten anfører også til støtte for sin vurdering at store deler av de arealer som nå ble ervervet til vei i mange år faktisk hadde vært benyttet av de tilgrensende industrieiendommer til opplagsplass m v, og at "hele området som sådan har hatt preg av å ligge i en naturlig forlengelse av industrireguleringen".
Kommunen har for Høyesterett imøtegått lagmannsrettens syn på utviklingen av arealbruken i Moldegårdsområdet; det hevdes at utvidelsen av industriområdet på bekostning av friarealet har vært en følge av planene for riksveianlegget, ikke av behovet for næringsarealer. Til dette er imidlertid å si at lagmannsrettens vurderinger på dette punkt fremstår som resultatet av en ren bevisbedømmelse, en faktisk vurdering, som ikke kan prøves av Høyesterett. Og når dette først var lagmannsrettens syn på hva som hadde vært og hva som hadde foranlediget den faktiske utvikling i området, kan det etter min mening ikke være noen feil at lagmannsretten ikke har tatt kommunens innvending om betydningen av riksveianlegget opp til nærmere drøftelse. I den utstrekning denne innvending har vært gjort gjeldende fra kommunens side ved overskjønnet på samme måte som for Høyesterett - noe som ikke fremgår av skjønnsgrunnene - kan jeg ikke oppfatte lagmannsretten annerledes enn at den har hatt et annet syn på disse rent faktiske spørsmål enn kommunen har.
Det fremgår ellers av skjønnsgrunnene at lagmannsretten har vært oppmerksom på at bruken av deler av arealet til opplagsplass m v fra de omliggende industribedrifters side forut for reguleringen av 1984, hadde vært av midlertidig karakter. Lagmannsretten peker imidlertid på at denne bruk hadde pågått "i mange år"; for Høyesterett er det opplyst at den iallfall fra 1971 har skjedd med kommunens samtykke. På denne bakgrunn kan jeg, i motsetning til førstvoterende, ikke se det som noen mangel eller uklarhet ved skjønnsgrunnene at lagmannsretten har lagt vekt også på denne faktiske situasjon ved vurderingen av hva som måtte ansees som påregnelig utnyttelse av arealet, selv om det hadde vært tatt midlertidighetsforbehold fra kommunens side.
Førstvoterende har også trukket frem lagmannsrettens bemerkning om at "en vei som markerer grensen mellom en næringsregulering og en parkregulering rent systematisk hører inn under industrireguleringen". For min del kan jeg ikke se dette som noe mer enn en rent supplerende betraktning fra lagmannsrettens side, til støtte for de påregnelighetsvurderinger som avgjørelsen ellers bygger på. Uttalelsen er for øvrig rent konkret forankret. I det følgende viser nemlig lagmannsretten til at "veier innenfor det øvrige reguleringsområdet får sin tilknytning til det nye riksveianlegg, slik at området som en helhet hører mer naturlig til reguleringsformålet industri enn reguleringsformålet park". Også denne del av begrunnelsen fremstår da etter min oppfatning som uttrykk for en rent faktisk vurdering fra rettens side, som ikke kan gi grunnlag for noen tvil om riktigheten av rettsanvendelsen.
Som nevnt av førstvoterende har kommunen også reist enkelte mer subsidiære innvendinger mot skjønnsgrunnene når det gjelder erstatningsfastsettelsen. Det hevdes at lagmannsretten, om den ville se bort fra den tidligere friaralregulering, iallfall måtte ha vurdert om selve veiarealet kunne erstattes etter høyeste pris som industritomtegrunn, og at det også burde ha vært tatt standpunkt til tidspunktet for en eventuell utnyttelse til industri om veianlegget ikke var kommet, slik at det i tilfelle kunne vært tatt hensyn til diskonteringsfaktoren. Til dette bemerker jeg at lagmannsretten, slik jeg har oppfattet skjønnsgrunnene, har bygget på det syn at det eksproprierte areal som følge av en kontinuerlig og langvarig utvikling, inngår som en integrerende del av de tilgrensende industriområder på øst- og sydsiden av riksveien. Jeg kan da ikke se at lagmannsretten hadde foranledning til å ta opp de innvendinger som her er reist av kommunen.
Jeg vil etter dette stemme for at overskjønnet stadfestes også for så vidt angår takstnr 4.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett i ankesak nr 103/1986 I: Molde Sementstøperi A/S mot Molde kommune denne dom:
1. Frostating lagmannsretts overskjønn stadfestes for så vidt angår takst nr 2 b, Molde Sementstøperi A/S.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Molde Sementstøperi A/S til Molde kommune 55 708 - femtifemtusensjuhundreogåtte- kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom. og i ankesak nr 103/1986 II: Molde kommune mot Hans T.N. Møller denne kjennelse:
1. Frostating lagmannsretts overskjønn oppheves så langt det er påanket for så vidt angår takst nr 4, Hans T.N. Møller, og hjemvises til ny behandling.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Molde kommune til Hans T.N. Møller 32 200 - trettitotusentohundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.