Rt-1988-1290
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-10 |
| Publisert: | Rt-1988-1290 (412-88) |
| Stikkord: | Farskapssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 496 K/1988, jnr 220/1988 |
| Parter: | A (advokat Halvard Duesund) B mot C, E og F (advokat Thomas Hannaas). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aasland, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Uektebarnloven (1915) §13, Tvistemålsloven (1915) §407, Rettshjelpsloven (1980) §28, Rettshjelpsloven (1980), §19 |
"A", som nå heter A, fødte 30. juni 1948 en pike som fikk navnet B. Hun bruker nå navnet B. A oppga D som far til barnet. Fylkesmannen i Aust-Agder utferdiget 12. august 1948 farskapsforelegg mot D. Han vedtok ikke forelegget, og saken ble oversendt Setesdal herredsrett. Under hovedforhandlingen for Setesdal herredsrett 24. januar 1948 innrømmet D at han hadde hatt samleie med A 27. september 1947, men han hevdet at også C hadde hatt samleie med henne 5. oktober 1947. Både A og C benektet å ha hatt samleie med hverandre. Setesdal herredsrett avsa 28. januar 1950 dom med slik domsslutning:
D pålegges bidragsplikt til det av A under 30. juni 1948 fødte pikebarn B. Han frifinnes for farskapet til dette pikebarn.
Ingen av partene pålegges å svare vederlag for saksomkostninger.
A anket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett med påstand om at D skulle kjennes å være far. Agder lagmannsrett avsa 22. februar 1952 dom hvorved herredsrettens dom ble stadfestet. Lagmannsretten la til grunn at A og D hadde hatt ett samleie, nemlig 27. september 1947. Retten fant grunn til å anta at A hadde hatt samleie med C 5. oktober 1947. Etter analyse av blodprøvene kunne hverken D eller C utelukkes som far.
11. februar 1988 begjærte A og B farskapssaken gjenopptatt for Agder lagmannsrett under henvisning til tvistemålsloven §407 nr 6. B har for lagmannsretten vist til at hun hele tiden har gått ut fra at D var hennes far. Da D døde 24. september 1970, meldte hun seg som arving i boet. Hun ble først da kjent med Agder lagmannsretts dom hvor D var frifunnet for farskapet, men idømt bidragsplikt.
For å få klarhet i saken var det blitt tatt kontakt med C med sikte på å få han til å ta blodprøve som en gang for alle skulle utelukke ham som far til B. C fremstilte seg ikke for blodprøvetaking. B og A avga prøver som er blitt analysert ved Rettsmedisinsk Institutt.
Agder lagmannsrett avsa 4. juli 1988 kjennelse med slik slutning:
Gjenopptagelsesbegjæringen forkastes.
Lagmannsretten fant at ny teknologi og forbedrede blodtypeanalysemetoder ikke kunne gi grunnlag for gjenopptagelse, og fant heller ikke grunn til å pålegge C å fremstille seg for blodprøvetaking.
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse. De gjør gjeldende at gjenopptagelsesbegjæringen ikke bare bygger på at forbedrede analysemetoder med større sikkerhet kan utelukke en mulig barnefar, men også på at det allerede foreligger nokså klare utelukkelseskonklusjoner for en som ikke er far.
C har avgitt en blodprøve frivillig, men Rettsmedisinsk institutt har i brev av 29. juni 1988 bedt om ytterligere prøve. Det anføres i ankeerklæringen at de foreløpige resultater i realiteten viser at C er utelukket som far til B. Med et senere prosesskrift av 12. oktober 1988 har den kjærende part fremlagt erklæring fra prosektor Halldis Lie ved Rettsmedisinsk institutt av 7. oktober 1988 med slik konklusjon: "Etter disse blodprøvene er Cs farskap uforenlig med 1. arveregel i ACP-systemet.
Erklæringen avgis med forbehold da det ikke er gjort kontrollundersøkelse i ny prøve av C, bare av mor og barn."
Det må etter de kjærende parters syn være rimelig å se hen til at farskapet til B ikke er fastslått, og at det dermed ikke er spørsmål om å finne frem til en annen far enn den som tidligere måtte være utlagt som far. Både den enkelte og det offentlige har interesse i at de faktiske slektskapsforhold blir riktig fastslått.
A og B har også påkjært lagmannsrettens behandling av saksomkostningsspørsmålet for så vidt lagmannsretten ikke har tatt stilling til omkostningsspørsmålet og heller ikke vist til noen lovbestemmelse eller gitt noen begrunnelse for ikke å tilkjenne omkostninger. Heller ikke har lagmannsretten tatt stilling til søknaden fra advokat Duesund om å bli oppnevnt som prosessfullmektig på det offentliges bekostning i medhold av rettshjelpsloven §19 nr 1.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. Agder lagmannsretts kjennelse oppheves, og saken henvises til fortsatt behandling ved Agder lagmannsrett.
2. Kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
E og F har tatt til motmæle i kjæremålet. De viser til at de kjærende parters ønske om klarlegging av slektskapsforholdene trer helt i bakgrunnen for de økonomiske interesser. De viser også til at det ikke er åpenbart at et annet blodprøveresultat ville ført til en annen avgjørelse i farskapsspørsmålet. Det kan for så vidt ikke være nok at indeksen er høy dersom farskapskonklusjonen ikke har tilstrekkelige holdepunkter i de andre faktiske omstendigheter vedrørende den kjærendes forhold i det relevante tidsrom.
E og F har nedlagt slik påstand:
1. Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.
2. Kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
C har ikke gitt tilsvar i kjæremålet.
Både de kjærende parter og kjæremålsmotpartene har senere innsendt prosesskrifter til Høyesteretts kjæremålsutvalg uten at det kan sees å være fremsatt noen nye anførsler.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Spørsmålet om gjenopptagelse er avgjort av lagmannsretten som første instans, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har dermed full kompetanse.
Gjenopptagelse er begjært under henvisning til tvistemålsloven §407 nr 6 hvoretter gjenopptagelse kan kreves når det opplyses en ny kjennsgjerning eller skaffes frem et nytt bevis, som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at verken det som ble fremlagt med gjenopptagelsesbegjæringen eller senere fremført for lagmannsretten, representerte nye kjennsgjerninger eller bevis. Realiteten i det anførte var at man på grunn av forbedrede metoder for blodtypeundersøkelser nå hadde en mulighet for å utelukke en annen som var antatt å kunne ha hatt samleie med barnemoren i det kritiske tidsrom, som far. En slik mulighet for å skaffe nytt bevis kan imidlertid ikke gi grunnlag for gjenopptagelse. Det vises til det som er bemerket av lagmannsretten.
Saken er imidlertid nå kommet i en annen stilling i og med den foran nevnte erklæring fra prosektor Lie ved Rettsmedisinsk institutt, som først forelå etter lagmannsrettens kjennelse. Erklæringen viser at blodtypeundersøkelser av mor og barn sammenholdt med undersøkelser av C, at Cs farskap er uforenlig med første arveregel i ACP-systemet. Selv om det er tatt forbehold om kontrollundersøkelser, må dette anses som nye kjennsgjerninger eller nytt bevis i relasjon til §407 nr 6.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner det imidlertid åpenbart at det ikke gir tilstrekkelig grunnlag for gjenopptagelse om det godtgjøres at C ikke kan være far. Muligheten for at C skulle være barnefar kan ikke ses å ha vært avgjørende for lagmannsrettens resultat i 1952. I lagmannsrettens dom heter det på side 5: "Lagmannsretten kan ikke finne det godtgjort at A og C hadde samleie natten etter skytterfesten, men finner grunn til å anta at så er tilfelle. Det legges her vekt på at C bare en ukes tid før hadde iakttatt at A lå sammen med D på X, og han hadde derfor grunn til å gå ut fra at hun ikke var særlig vanskelig å oppnå kjønnslig kontakt med." På side 6-7 bemerket lagmannsretten: "I det hele ser lagmannsretten slik på saken at A - etter de opplysninger som foreligger - ikke har vist den tilbakeholdenhet i kjønnslig henseende som det må kunne forlanges av en så ung pike. Det nevnes her at hun allerede i 16-års alderen hadde sitt første samleie og at hun 17 år gammel innlot seg i kjønnslig forbindelse med D straks hun traff ham, og at hun lå sammen med og hadde samleie med D på rommet på X, til tross for at hun bare hadde truffet ham en gang tidligere, og til tross for at hennes 15 år gamle venninde og G lå i en annen seng på samme rommet.
Til slutt vil lagmannsretten peke på at hun ikke før 4. april 1948, da hun var minst 6 måneder på veg, ga beskjed om at hun utpekte ham som far til det barn hun ventet, og da bare gjennom hans tante, H. Det har også en viss betydning å legge merke til at A på jormorens spørsmål om når besvangrelsen hadde funnet sted svarte "i oktober ei gong".
Av det som foran er sagt vil framgå at retten finner at her foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt om D er barnets far".
Det fremgår av dette at det som har vært avgjørende for lagmannsretten, var barnemorens vandel som gjorde det tvilsomt om D var barnet far. Det fulgte av dagjeldende lov av 10. april 1915 nr 3 §13 første ledd at dersom det forelå omstendigheter som gjorde det tvilsomt om den oppgitte var barnets far, skulle det ikke avsies dom for farskap. Det er derfor på ingen måte åpenbart at retten ville ha kommet til et annet resultat om C den gang var blitt utelukket som far. Det tilføyes at det i dag neppe vil være mulig å foreta noen forsvarlig bedømmelse av om det for ca 40 år siden forelå omstendigheter som gjorde det tvilsomt om D var far. Endelig tilføyes at man ikke vet, og vel heller ikke kan bringe på det rene, hvorvidt også Ds farskap kunne utelukkes ved nyere undersøkelsesmetoder.
Kjæremålet omfatter også lagmannsrettens behandling av den kjærende parts prosessfullmektigs begjæring om å bli oppnevnt som prosessfullmektig i medhold av rettshjelpsloven. Det er imidlertid Justisdepartementet som er klageinstans her, jf loven §28.
Den kjærende part har angitt C som part i gjenopptagelsessaken ved siden av Ds arvinger. Han var imidlertid ikke part i saken i 1952 og kan da heller ikke anses som part i gjenopptagelsessaken. Han har heller ikke opptrådt i saken.
E og Fs påstand om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tas til følge. Omkostningene settes til 1.200 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.