Rt-1988-1307
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-17 |
| Publisert: | Rt-1988-1307 (419-88) |
| Stikkord: | Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 518 K/1988, jnr 268/1988: |
| Parter: | Laila Olsen (advokat Bent Endresen) mot 1. Agder Assuranceselskab A/S (advokat Elisabeth Silju Eide) 2. Sparebanken Rogaland (advokat Bjørn Sanne). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aasland, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §179, §404, §87, §97, Ektefelleloven (1927) §16 |
Odd Olsen, som på den tid var hjemmelshaver til gnr 3 bnr 352 i Sola, utstedte 13. november 1979 en pantobligasjon for kr 150.000 med pant i eiendommen til Agder Assuranceselskab A/S. Obligasjonen var påført samtykkeerklæring fra ektefellen Laila Olsen. Hun fikk 5. februar 1985 grunnbokshjemmel til halvdelen av eiendommen, som var ektefellenes felles hjem, men hun anser seg for å ha vært eier av en halvdel også tidligere. Ektefellene ble separert i mars 1986.
Etter begjæring av en annen panthaver ble det holdt tvangsauksjon over eiendommen. Namsrettens stadfestelseskjennelse er av 18. april 1985. Kjennelsen ble ikke påanket. I forbindelse med oppgjøret etter tvangsauksjonen gjorde Laila Olsen overfor kjøperen og Agder Assuranceselskab A/S gjeldende at den samtykkepåtegning fra henne som var påført pantobligasjonen av 13. november 1979, var falsk. Hun hevdet at hennes halvdel av eiendommen derfor ikke skulle belastes med den heftelse som fremgikk av obligasjonen, således måtte godskrives henne ved oppgjøret. Da Agder Assuranceselskab A/S bestred dette, reiste Laila Olsen søksmål mot selskapet for Jæren herredsrett. Søksmålet ble siden utvidet til også å gjelde Sparebanken Rogaland, som etter tvangsauksjonen hadde fått transport på pantobligasjonen fra Agder Assuranceselskab A/S.
Laila Olsen nedla for herredsretten slik påstand:
1. Pantsettelsen av gnr 3 bnr. 352 i Sola kommune, Moringsveien 5, i pantobligasjon dat. 13. november 1979, er ikke bindende for Laila Olsen.
2. ....
De saksøkte påsto prinsipalt saken avvist, subsidiært påsto de frifinnelse.
Jæren herredsrett avsa 9. mai 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Jæren herredsretts sak nr. 65/87 A avvises.
2. Laila Olsen tilpliktes å betale saksomkostninger til Agder Assuranses A/S v/styret v/adv. Tore Høidahl v/adv.flm. Elisabeth Silju Eide innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse med kr. 12.400,- - tolvtusenfirehundre kroner -.
3. Laila Olsen tilpliktes å betale saksomkostninger til Sparebanken Rogaland v/styrets formann innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse, med kr. 5.400,- - femtusenfirehundre kroner -." Herredsretten fant at Laila Olsen ikke hadde aktuell rettslig interesse i å få dom for at pantobligasjonen ikke var bindende for henne, jf tvistemålsloven §54.
Laila Olsen påkjærte avgjørelsen til Gulating lagmannsrett, som avsa kjennelse 22. august 1988 med slik slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Laila Olsen kr. 1.500,- - kronerettusenfemhundre - til Agder Assuranseselskap A/S og kr. 1.500,- - kronerettusenfemhundre - til Sparebanken Rogaland innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser vises til de avsagte kjennelser.
Laila Olsen har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §54.
Den kjærende part fremholder at saken gjelder om hun kan anlegge søksmål mot den opprinnelige kreditor og cesjonaren etter pantobligasjonen for å få dom for at hennes underskrift på pantobligasjonen er falsk. Det følger av tvistemålsloven §54 at det kan reises sak for å få avgjort om et dokument er ekte eller uekte, dersom saksøkeren har rettslig interesse i å få dette fastslått. Hennes rettslige interesse ligger i at dersom det blir fastslått at underskriften er falsk, betyr det at pantsettelsen var ugyldig for hennes del, og det må medføre et restitusjonsoppgjør/erstatningsoppgjør mellom Agder Assuranceselskab A/S (og Sparebanken Rogaland) og den kjærende part. Avgjørelsen har således aktuell betydning for den kjærende parts rettsstilling.
Laila Olsen har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettes kjennelse oppheves.
2. Laila Olsen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Agder Assuranceselskab A/S har i sitt tilsvar vist til herredsrettens og lagmannsrettens begrunnelser, og har ellers anført:
1. Den kjærende part ønsker med sitt søksmål å få fastsettelsesdom for at en samtykkeerklæring på en pantobligasjon er skrevet falsk. Eiendommen hvor pantobligasjonen heftet, ble solgt på tvangsauksjon ved stadfestelseskjennelse av 18. april 1985. Lånet som pantobligasjonen sikret, ble innfridd ved auksjonsoppgjøret, og obligasjonen er slettet. Søksmålet gjelder således et fortidig rettsforhold.
Den kjærende part har ikke brukt rettsmidler mot stadfestelseskjennelsen til tross for at hun på tidspunktet for kjennelsen hadde mistanke til at hennes underskrift mulig var skrevet falsk. Heller ikke har hun tatt skritt for å få obligasjonen omstøtt ved dom, jfr. ektefelleloven §16, annet ledd. Fristen for å reise søksmål er absolutt, da godtroende tredjemenn skal kunne innrette seg etter disposisjonen.
Det er fremdeles ikke bevist at samtykkeerklæringen på pantobligasjonen virkelig er falsk, og det foreligger intet som tyder på at obligasjonens kreditorer har hatt mistanke til at samtykke var skrevet falsk. Følgelig foreligger det heller ikke noe grunnlag for erstatning.
En fastsettelsesdom i den kjærende parts favør vil ikke endre hennes rettsstilling i forhold til pantsettelsen, og hun har følgelig ikke rettslig interesse i å få en slik dom. Herreds- og lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §54 hevdes å være rett.
Agder Assuranceselskab A/S har nedlagt slik påstand:
1. Jæren herredsretts kjennelse av 9. mai 1988 stadfestes.
2. Laila Olsen dømmes til å betale Agder Assuranceselskab A/S sakens omkostninger.
Sparebanken Rogaland har oppsummert sine anførsler slik:
Laila Olsen har ikke hatt eiendomsrett til noen del av eiendommen gnr. 3, bnr. 352, på det tidspunkt Sparebanken Rogaland yter lån til auksjonskjøperen. Det er auksjonskjøperen som har stillet eiendommen til rådighet som pantobjekt for banken. Pantobligasjonen er i tillegg slettet som hefte på eiendommen. Laila Olsen har ikke på noe tidspunkt vært skyldner eller garantist overfor Sparebanken Rogaland, og det foreligger heller ikke idag noen pantsettelse som kan være bindende for henne. Søksmålet gjelder et fortidig rettsforhold, og Laila Olsen har ikke rettslig interesse i å få særskilt dom for at det ved den opprinnelige utstedelse av pantobligasjonen måtte foreligge et ugyldig samtykke.
Sparebanken Rogaland har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Sparebanken Rogaland tilkjennes saksomkostninger.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404. Den kjærende part hevder at lagmannsretten har bygd på en uriktig tolkning av tvistemålsloven §54.
Lagmannsretten har, ved siden av å vise til herredsrettens premisser, gitt følgende begrunnelse:
Etter tvistemålsloven §54 kan det reises sak for å få avgjort om et dokument er ekte eller ikke. Forutsetningen må imidlertid også i denne sammenheng være at det har aktuell, rettslig interesse å få en slik dom. Er dommen uten betydning for saksøkerens rettsstilling, foreligger det etter lagmannsrettens mening ikke rettslig interesse.
I dette tilfellet er panteobjektet solgt på tvangsauksjon, og det er ikke brukt rettsmidler mot stadfestelseskjennelsen. Laila Olsen har således ikke eiendomsrett til noen del av gnr. 3, bnr. 352. Panteobligasjonen er dessuten slettet som hefte på eiendommen. Det foreligger således ikke noen pantsettelse som i dag kan være bindende for Laila Olsen. Søksmålet synes således, slik herredsretten har lagt til grunn, å gjelde et fortidig rettsforhold, noe som i utgangspunktet må lede til avvisning. Dersom Laila Olsen, slik hun gjør gjeldende, var medeier i eiendommen på det tidspunktet panteobligasjonen ble utferdiget, slik at samtykke til pantsettelsen av denne grunn var nødvendig, kan det tenkes - alt etter omfanget av andre sikkerhetsrettigheter - at en del av kjøpesummen skulle tilfalt henne. Forutsetningen synes i så fall å være at det, slik hun selv anfører, foreligger en forfalskning. Om dette er forhold som kan påberopes ovenfor eventuelle godtroende erververe, finner lagmannsretten ikke grunn til å gå inn på. At det ut fra gitte forutsetninger kan tenkes å ha betydning at det foreligger et ugyldig samtykke, kan etter lagmannsrettens mening ikke være tilstrekkelig til at Laila Olsen har rettslig interesse i å få særskilt dom for dette. Hun måtte i tilfelle fremmet et krav og begrunne dette med at det ikke ble gitt gyldig samtykke til pantsettelse.
Lagmannsretten har - iallfall innledningsvis - knyttet sin drøftelse til spørsmålet om det etter tvistemålsloven §54 var adgang til å kreve dom for at Laila Olsens underskrift på pantobligasjonen var uekte. Nå gikk Laila Olsens påstand for herredsretten ikke direkte ut på dette, jf gjengivelsen av påstanden ovenfor. Men hun gjorde i kjæremålet til lagmannsretten gjeldende at det i realiteten var spørsmålet om underskriftens ekthet søksmålet gikk ut på, og det må etter utvalgets oppfatning være klart at herredsretten etter tvistemålsloven §87 og §97 burde ha gitt henne foranlednng til å endre påstanden i overensstemmelse med dette dersom det var av betydning for adgangen til å fremme saken. Utvalget har på denne bakgrunn ikke noe å bemerke til det utgangspunkt lagmannsretten har tatt.
Videre er utvalget enig med lagmannsretten i at det også for søksmål om et dokuments ekthet gjelder at saksøkeren må ha rettslig interesse i å få spørsmålet avgjort i forhold til saksøkte - dette er for øvrig ikke omtvistet i saken. Utvalget finner imidlertid at lagmannsretten har bygd på en for snever forståelse av begrepet "rettslig interesse" når den har sett bort fra at Laila Olsen pretenderer å ha et krav om tilbakesøkning, såvidt forstås mot en eller begge saksøkte, av en del av det beløp obligasjonen innbrakte dersom underskriften er falsk. Det er ikke riktig at hun i denne situasjon er henvist til å fremme et betalingskrav og begrunne dette med at det ikke ble gitt gyldig samtykke til pantsettelse. Poenget med adgangen til å få fastsettelses dom for at et dokukment er ekte eller uekte, er nettopp at det er adgang til å skille dette spørsmålet ut til særskilt avgjørelse, løsrevet fra de konsekvenser avgjørelsen måtte få, dersom disse konsekvenser er slik at de begrunner rettslig interesse i forhold til saksøkte.
Utvalget er etter dette kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten. Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.