Rt-1988-262
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-03-18 |
| Publisert: | Rt-1988-262 (70-88) |
| Stikkord: | Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 40/1988, snr 2/1988. |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Edward Dahl mot A (forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Backer, Bugge, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §222, §227, §228, §232, §39, §52, Straffeprosessloven (1981) §69, §70, Løsgjengerloven (1900) §17, §127, §230, §257, §258, §263, §291, §326, §49, §62, §63, Tvistemålsloven (1915) §146, §167 |
Dommer Røstad: Sand herredsrett avsa 24. november 1987 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1957, dømmes for 2 overtredelser av straffeloven §228, første ledd, jfr. §232, 1 overtredelse av straffeloven §222 første ledd, 1 overtredelse av straffeloven §222 første ledd, jfr. §49, 3 overtredelser av straffeloven §227, 1 overtredelse av straffeloven §326 nr. 1, 2 overtredelser av straffeloven §326 nr. 2, 4 overtredelser av straffeloven §258, jfr. §257, 1 overtredelse av straffeloven §258, jfr. §257, jfr. §49, 5 overtredelser av straffeloven §291, 9 overtredelser av løsgjengerloven §17 og 1 overtredelse av straffeloven §127 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, §63 annet ledd, §230 og §263, til en samlet straff av fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder.
Til fradrag i straffen kommer 358 dager for utholdt varetektsarrest.
A frifinnes for post II og III i tilleggstiltalebeslutning 4. november 1987.
A dømmes til å betale erstatning til Arendal kretsfengsel med kr 13.032,- -trettentusenogtrettito 00/100- og til Peter Kristensen med kr 899,- -åttehundreognittini 00/100-. Fristen for betaling er 2 -to- uker fra den dag dommen blir rettskraftig, jfr. tvistemålsloven §146.
Påstand om sikring tas ikke til følge.
Saksomkostninger idømmes ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Statsadvokaten i Agder har påanket dommen, for så vidt angår rettens nektelse av å gi bemyndigelse til bruk av sikringsmidler. Etter påtalemyndighetens oppfatning skulle det her ha vært gitt bemyndigelse til sikring med full sikringsramme.
Aktor har vist til domfeltes kriminelle bakgrunn. I tidsrommet 1973 - 1987 er han domfelt 11 ganger - ni av dommene gjelder voldskriminalitet og trusler. Domfelte har tidligere hatt tre sikringsdommer - den siste avsagt i juni 1983. Den dommen omfattet bl.a. trusler overfor et ektepar som han hadde trengt seg inn til, og som han truet med et haglgevær. I dommen var uttalt at hensynet til å verne samfunnet kunne tilsi at man gav bemyndigelse til anvendelse av alle sikringsmidler - straffeloven §39 nr 1 a-f. "I tru på at det ennå kan vere ei botevon for A" fant retten at en burde begrense sikringsrammen til å gjelde tiltak som nevnt under a-e, med unntak av sikringsanstalt.- Påtalemyndigheten fant å kunne godta denne dom, som - for sikringens vedkommende - har vist seg å være temmelig virkningsløs. Domfelte har ikke oppfylt de vilkår som har vært fastsatt som ledd i en fri sikringsform, og det har ikke vært mulig å gjennomføre tiltak med anbringelse i institusjoner utenfor fengselsvesenet. Det har vært søkt om plass for domfelte i psykiatriske institusjoner uten at man har kunne oppnå plass for ham. Domfelte har pådratt seg fem straffedommer etter den siste sikringsdom forut for denne påankede dom.
Røstad, Hellesylt, Backer, Bugge og Michelsen.
Aktor har fremholdt at domfeltes kriminalitet - også etter den siste sikringsdom - har vært omfattende, med mange og sterke innslag av trusler og vold. Den vedvarende - og delvis skremmende - kriminalitet tilsier at det ut fra hensynet til samfunnsvernet nå gis bemyndigelse til anvendelse av sikringsmidler. Sikringsbemyndigelse er her også indisert ut fra det synspunkt som de sakkyndige gjorde gjeldende i herredsretten - at det er behov for å ha et ris bak speilet. Domfelte har gjennom sin atferd vist at han ikke vil nyttiggjøre seg tilbud om behandling eller støttetiltak, med mindre anbringelse i institusjon under fengselsvesenet fremstår som et praktisk alternativ.
Forsvareren har gjort gjeldende at herredsrettens nektelse av sikringsbemyndigelse synes vel begrunnet. Domfeltes kriminalitet er ikke av en så alvorlig karakter at sikring må anses uomgjengelig nødvendig. Legemskrenkelsene og voldsforbrytelsene har ikke hatt de alvorligste konsekvenser. Dette synes å ha sammenheng med at domfelte nok har bremsemekanismer, som har gjort det mulig for ham å avgrense overgrepene. Mot sikring taler ytterligere den omstendighet at domfelte reagerer meget sterkt og dramatisk på anbringelse i fengselsanstalt. Han opponerer og protesterer mot fengselsopphold ved en livstruende selvbeskadigelse. Han svelger metallgjenstander, stålwire m.m., og har allerede 11 ganger måttet undergå operasjon for å fjerne slike fremmedlegemer. Han har senest for 10 - 12 dager siden svelget en del stålfjærer som kan medføre en gjennomtrenging av magesekken. Det er fra vedkommende sykehus opplyst at det - hensett til de mange tidligere operasjoner og til deres til dels kompliserte forløp - er mer risikabelt å operere A enn å la ståltrådene bli liggende i magesekken. De sakkyndiges forsiktige antydning om en ettermodning hos domfelte, utgjør et tredje motargument mot sikring. Som et fjerde motargument har forsvareren anført at domfelte nå endelig har fått et bo- og aktivitetstilbud, som domfelte er sterkt motivert for, og som Kriminalomsorgen i frihet tilrår at man gjør bruk av.
Det er for Høyesterett opplyst at påtalemyndigheten umiddelbart etter avsigelsen av herredsrettens dom traff beslutning om å overføre domfelte til fullbyrdelse av straffen. Denne beslutning er senere også gjort gjeldende for fullbyrdelse av straffen etter den sist pådratte straffedom, Høyesteretts dom av 8. januar 1987.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Til bruk for denne straffesak har det vært utført mentalobservasjon i medhold av straffeprosessloven §167, og de oppnevnte sakkyndige har avgitt en felles erklæring som ikke har gitt grunn til noen forføyning fra Den rettsmedisinske kommisjon. Kommisjonen fant imidlertid at erklæringen var unødig lang med mange gjentakelser og unødvendige detaljer. Erklæringen burde - etter kommisjonens syn - vært strammet inn.
Den sist utførte mentalobservasjon var den femte i rekken av judisielle observasjoner av domfelte. De sakkyndige fant ved denne observasjon - som ved de fire tidligere - at domfelte må anses som er person med mangelfullt utviklede sjelsevner. Domfeltes intellektuelle kapasitet ble funnet å ligge innenfor det normale, mens det ble ansett å foreligge brist innen følelses- og viljesliv.
De sakkyndige fant videre grunn til å uttale seg med hensyn til gjentagelsesfare, og har om denne uttalt at det antas å være fare for gjentagelse av straffbare handlinger og lignende handlinger som han har gjort seg skyldig i.
Jeg tiltrer de sakkyndiges konklusjoner med hensyn til domfeltes psykiske tilstand og den derav følgende fare for gjentagelse av straffbare handlinger.
I nyere rettspraksis har det for anvendelse av sikring vært stilt krav om at det foreligger en kvalifisert fare for ny kriminalitet. Om dette spørsmål vil jeg bemerke: Den påankede dom omfatter - som domskonklusjonen viser - flere overtredelser av straffeloven §228, delvis kombinert med §232, flere overtredelser av §227 og §222. Isolert bedømt er disse forbrytelser ikke av den alvorligste karakter, men lovovertredelsene må - for vurderingen av nødvendighet av anvendelse av sikringsmidler - bedømmes i et videre perspektiv. Handlingene må ses i lys av tidligere kriminalitet og av domfeltes psykiske legning. Domfelte har - som alt nevnt - pådratt seg flere domfellelser for legemskrenkelser - delvis utført med særlig farlig redskap - for trusler og tvang. I den sist pådømte sak - omtalt i Rt-1987-435 under lnr 6 B - uttalte førstvoterende at domfelte gjennom en årrekke stadig har gjort seg skyldig i voldsanvendelse og trusler, "og det er ikke grunn til å anta at det er skjedd noen endring i hans innstilling eller handlingsmønster". De sakkyndige har i den foreliggende rettspsykiatriske erklæring uttalt at domfelte ikke har noen egentlig fast personlighetsstruktur, at han "i visse, for ham truende situasjoner må oppfattes som farlig". Domfeltes nye forbrytelser er av de sakkyndige ansett å ha vært motivert av aggresjon og manglende impulskontroll. De har ellers fremholdt at han har en lav toleranseterskel. Han er - heter det videre i erklæringen - "ukritisk og mangler dypere forståelse for det straffbare og forkastelige i sine handlinger og mangler evne til bremsing eller forbedring. Disse tendensene forverres sannsynligvis når han er påvirket av alkohol". I erklæringen er også fremholdt at domfeltes alkoholforbruk periodevis har vært svært stort, også betegnet som et periodevis eksessivt alkoholinntak.
På denne bakgrunn finner jeg det lite tvilsomt at hensynet til samfunnsvernet tilsier at det nok en gang må gis bemyndigelse til anvendelse av sikringsmidler overfor domfelte.
Etter mitt skjønn vil det - også ut fra de erfaringer man gjorde i forbindelse med den siste sikringsdom - være utilrådelig å begrense sikringsrammen. Jeg finner således at det her bør gis bemyndigelse til anvendelse av alle de sikringsmidler som omfattes av straffeloven §39 nr 1 a-f. Også de psykiatrisk sakkyndige hadde overfor herredsretten anbefalt at det her ble gitt dom med full sikringsramme. Lengstetiden for sikringen bør her - i samsvar med aktors påstand for Høyesterett - settes til 5 år.
Ved utformingen av sikringstiltak overfor domfelte må hensynet til samfunnsbeskyttelsen avveies mot hensyn til domfeltes personlighet og personlighetsutvikling, herunder hans markante tilbøyelighet til selvdestruktive handlinger under opphold i fengselsanstalt.
Aktor - som er kompetent myndighet i valget av den første sikringsform overfor domfelte - har for Høyesterett opplyst at påtalemyndigheten er innstilt på å beslutte en fri sikringsform overfor domfelte, med anvendelse av sikringsmidler etter straffeloven §39 nr 1 a-c. Hensett til denne uttalelse finner jeg - på samme måte som tilfellet var i Rt-1959-69 - ikke grunn til å gi påtalemyndigheten pålegg om i første omgang å anvende frie sikringsmidler. Jeg finner ellers grunn til å bemerke at domfelte nå har vært undergitt en langvarig frihetsberøvelse, og at han etter overføring til straffullbyrdelse allerede har utholdt mer enn 2/3 av den samlede straffetid, etter Høyesteretts dom av 8. januar 1987 og etter den påankede dom. Denne omstendighet kan tilsi at påtalemyndigheten overveier om det er grunnlag for i ny straffesak å kreve ytterligere fengselsstraff overfor domfelte for straffbare handlinger som han har gjort seg skyldig i i forbindelse med den løpende straffullbyrdelse. Sammenstøt av reaksjon på sikring og på fengselsstraff vil her kunne avbøtes gjennom bruk av straffeprosessloven §69 eller §70 eller ved dom med utsetting av fastsetting av straff i medhold av straffeloven §52 nr 1.
Røstad, Hellesylt, Backer, Bugge og Michelsen.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr 1 a-f. Lengstetiden for sikringen settes til 5 - fem - år.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr 1 a-f. Lengstetiden for sikringen settes til 5 - fem - år.