Rt-1988-345
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-03-11 |
| Publisert: | Rt-1988-345 (86-88) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 86 K/1988, jnr 283/1987 |
| Parter: | Per Løken og Erik Løken (advokat Ola Brekken) mot Sølensjøen Lotteierforening (advokat Hans B Heyerdahl). |
| Forfatter: | Røstad, Halvorsen, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §384 |
I sak mellom Sølensjøen Lotteierforening og Per og Erik Løken avsa Eidsivating lagmannsrett 20. oktober 1986 dom med slik slutning:
" 1. Per Løkens og Erik Løkens fiskerett i Sølensjøen er begrenset til tiefiske etter harr ved Gammeldammen og Håbudammen.
2. Per Løken og Erik Løken dømmes til in solidum å erstatte Sølensjøen Lotteierforening saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med til sammen 133.400 -etthundreogtrettitretusenfirehundre- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."
Anke fra Per og Erik Løken ble nektet fremmet til Høyesterett. Per og Erik Løken påkjærte saksomkostningsavgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som ved kjennelse 26. juni 1987 (lnr 271 K/1987, Rt-1987-866) opphevet saksomkostningsavgjørelsen og hjemviste den til lagmannsretten til fortsatt behandling. Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger for kjæremålsutvalget ble utsatt til den nye behandlingen i lagmannsretten.
Etter at partene hadde uttalt seg om sitt syn på omkostningsspørsmålet, avsa lagmannsretten 2. oktober 1987 dom med slik slutning:
"1. Per Løken og Erik Løken dømmes til in solidum å erstatte Sølensjøen Lotteierforening saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med 133.400 - etthundreogtrettitretusenfirehundre - kroner tillagt 15 -femten- prosent rente regnet fra 20. oktober 1986.
2. Per og Erik Løken dømmes in solidum til å erstatte Sølensjøen Lotteierforening saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg m.v. med 2.000 -totusenkroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."
Saksforholdet går frem av lagmannsrettens dommer og kjæremålsutvalgets kjennelse.
Per og Erik Løken har i rett tid påkjært avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De gjør gjeldende at avgjørelsen er i strid med loven, og at det foreligger saksbehandlingsfeil som må føre til at den oppheves.
Det anføres at det er uriktig lovanvendelse når lagmannsretten har benyttet §172 første ledd ved saksomkostningsavgjørelsen. De kjærende parter har ikke tapt saken fullstendig, og tvistemålsloven §174 skulle vært benyttet. Dette går også frem av lagmannsrettens dom, der det heter at Løken har påstått rett til fiske både geografisk og etter fiskeart i betydelig større omfang enn de ble tilkjent ved lagmannsrettens dom, og at de i realiteten har tapt saken.
Subsidiært anføres at det foreligger saksbehandlingsfeil som hindrer prøvelsen av rettanvendelsen, jf tvistemålsloven §384 annet ledd nr 5.
De kjærende parter har påberopt seg at §172 annet ledd bør anvendes i saken, men annet ledd i bestemmelsen har lagmannsretten ikke berørt. Om dette heter det i kjæremålserklæringen:
" Før saken ble innbrakt for retten og frem til hovedforhandlingen i herredsretten, påsto kjæremotparten at håfisket var avgrenset av en linje trukket tvers over dammene. Påstanden i saken var utformet i samsvar med dette. Standpunktet ble ikke modifisert før administrator i herredsrettssaken pekte på at resultatet av saken da i alle tilfelle måtte bli frifinnelse. Modifikasjonen fremkommer i en bemerkning inntatt i herredsrettens rettsbok, se utdraget for lagmannsretten 160. Påstanden ble imidlertid ikke endret.
Til tross for denne bemerkning ble de kjærende parter frifunnet i herredsretten, som var satt med domsmenn med særlig kyndighet, jfr. utdraget 139.
I ankeerklæringen ble det gitt uttrykk for tilsvarende modifikasjoner når det gjaldt påstanden. Påstanden for herredsretten ble imidlertid opprettholdt for lagmannsretten, inntil den ble endret i forbindelse med prosedyren.
Hvorvidt en sak kan ansees tapt eller ikke, må avgjøres ut fra partenes påstander. I dette tilfellet nedla kjæremotparten for herredsretten en påstand som ga uttrykk for hva som ble krevet avgjort om tvistegjenstanden i saken, og som med dette ville være avgjørende for realiteten dersom det hadde blitt avsagt dom i samsvar med påstanden. Det er derfor ikke holdbart når lagmannsretten i sin dom legger avgjørende vekt på hva kjæremotparten hevdet etter å ha innsett nødvendigheten av å modifisere sitt standpunkt, så lenge dette ikke kom til uttrykk i den påstand som ble nedlagt, og som nevnt i alle tilfelle måtte føre til stadfestelse av herredsrettens frifinnende dom. Denne omstendighet ble som tidligere anført bragt inn i saken først ved prosedyren for lagmannsretten, da påstanden ble endret, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd, 2. alternativ.
Lagmannsrettens avgjørelse er truffet i en tingsrettssak med et omfattende og komplisert historisk materiale som grunnlag. De grunnleggende dokumenter i saken er bygselssedlene, som etter sin ordlyd omfattet tvisteområdet. Som nevnt foreligger det en Høyesterettsdom som bygger på dette materialet, der de kjærende parter ble gitt medhold. De ble også gitt medhold i herredsretten i denne sak.
Det gjøres på dette grunnlag gjeldende at saken i alle fall måtte ansees så tvilsom, at det var fyldestgjørende grunn for de kjærende parter å la den komme for retten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd, 1. alternativ."
Det gjøres gjeldende at vilkårene for å benytte §172 annet ledd åpenbart foreligger. Når lagmannsretten etter opphevelse av saksomkostningsavgjørelsen kommer til samme resultat, har lagmannsretten overskredet grensen for et forsvarlig skjønn og dermed avgjort spørsmålet i strid med loven. Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsretten skulle ha behandlet spørsmålet om anvendelse av §172 annet ledd, og at det derfor foreligger en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse. Bestemmelsen var uttrykkelig påberopt overfor lagmannsretten.
I tillegg anføres det at det er uriktig når motparten er tilkjent renter av saksomkostningene med 15 % fra 20. oktober 1986, dvs fra avsigelsen av lagmannsrettens dom. Renter kunne først tilkjennes fra forfall. Oppfyllelsestiden var satt til 2 uker fra dommens forkynnelse.
De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
" 1. Eidsivating lagmannsretts dom av 2. oktober 1987 i ankesak nr. 401/84 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Sølensjøen Lotteierforening gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. De kjærende parter fikk ved lagmannsrettens dom ikke tilkjent noen annen og større fiskerett verken hva innhold, tidsbegrensning eller geografisk omfang angår, enn de fra før saken ble brakt inn for herredsretten og gjennom samtlige instanser hadde fått godkjent av kjæremotparten. Den utvidede rett som de kjærende parter gjorde krav på, fikk de verken helt eller delvis godkjent i lagmannsrettens dom. Det er derfor korrekt at lotteierforeningen har fått "fullt medhold", slik lagmannsretten skriver. Det kreves ikke at lagmannsretten gir noen særskilt begrunnelse for ikke å anvende §172 annet ledd.
Det anføres at det er positivt uriktig når de kjærende parter anfører at kjæremotparten før saken ble innbrakt for retten og frem til hovedforhandlingen påstod at håfisket var avvgrenset "av en linje trukket tvers over dammene". Det var fra første stund på det rene og kjent for alle parter at håfisket, som aldri har vært bestridt, etter sin art og innhold foregikk på/ved dammene, og derfor ikke kunne begrenses av "en linje" trukket på tvers av dammene. Det var da også denne kjennsgjerning som skapte de språklige problemer med formuleringen av påstandene, hvis reelle innhold imidlertid var klart på det rene fra tvistens begynnelse. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts dom av 2/10.1987 stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Per og Erik Løken holder i et senere prosesskriv fast ved at motparten opprinnelig bestred omfanget av de kjærende parters rett til tiefiske etter harr.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må forkastes, bortsett fra at tidspunktet for når renteplikten etter punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning inntrer, må endres fra 20. oktober 1986 til 11. november 1986.
Lagmannsretten har i sin dom av 2. oktober 1987 angitt at "Per Løken og Erik Løken har på den annen side påstått rett til fiske både geografisk og etter fiskeart i betydelig større omfang enn de ble tilkjent ved lagmannsrettens dom. De har således i realiteten tapt saken og bør av den grunn betale Lotteierforeningens saksomkostninger for både herredsretten og lagmannsretten, jfr tvistemålsloven §172 første ledd".
Lest isolert kan denne uttalelsen oppfattes slik at Per og Erik Løken bare i liten grad har fått medhold i de omtvistede krav. Hadde dette vært resultatet, skulle saksomkostningsavgjørelsen, som anført av de kjærende parter, vært forankret i tvistemålsloven §174 og ikke i tvistemålsloven §172. Kjennelsen lest i sammenheng viser imidlertid at lagmannsretten har lagt til grunn at Per og Erik Løken ikke for noen del har fått medhold i det som under hele saken har vært den reelle tvist mellom partene. Utvalget er enig i dette og er derfor også enig med lagmannsretten i at det var riktig å bygge saksomkostningsavgjørelsen på tvistemålsloven §172.
Etter prosesskrivene i saken, også sett i lys av herredsrettens og lagmannsrettens dommer, har tvisten hele tiden vært om Per og Erik Løken hadde fiskerett i Sølensjøen utover tiefiske etter harr ved dammene. Noe av dette fiske har foregått rett nord for dammene, og Lotteierforeningens opprinnelige påstand i stevningen om at Per og Erik Løken ikke hadde fiskerett nord for dammene, var derfor ikke helt dekkende. Men allerede i prosessskriv av 24. juni 1983 synes denne siden av saken presisert slik at Lotteierforeningen ikke bestred retten til dette tiefiske. Foreningen ville vite hvor langt nord Per og Erik Løken mente dette fiske gikk. Dette standpunktet, at retten til tiefiske ikke ble bestridt der dette har foregått, ble så gjentatt ved en presisering i forbindelse med påstanden for herredsretten. Utvalget kan etter dette ikke se det annerledes enn at det var riktig, ut fra det materielle resultat lagmannsretten kom til å legge til grunn at Per og Erik Løken hadde tapt saken fullstendig. Saksomkostningsavgjørelsen måtte med andre ord treffes ut fra tvistemålsloven §172.
Utvalget kan ikke se at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke uttrykkelig har drøftet om unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd burde anvendes. Saksomkostningskravet var omtvistet for lagmannsretten, og at lagmannsretten ikke skulle ha overveiet anvendelsen av annet ledd, kan man etter utvalgets mening se bort fra. Det beror på et skjønn om det er grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen, og det er etter utvalgets mening uten grunnlag når det anføres at lagmannsretten ikke kan ha bygget sin avgjørelse på et forsvarlig skjønn. Slik denne saken ligger an, er det ikke noe holdepunkt for at skjønnet ikke var forsvarlig fordi lagmannsretten ved den nye behandling kom til samme resultat som ved den første.
I sin dom av 2. oktober 1987 har lagmannsretten tilkjent renter av saksomkostningsbeløpet for herredsretten og lagmannsretten fra 20. oktober 1986. Etter lagmannsrettens dom av 20. oktober 1986 forfalt imidlertid saksomkostningsbeløpet til betaling først 2 uker etter dommens forkynnelse. Dommen ble forkynt for advokat Brekken 28. oktober 1986. Plikten til å betale renter løper derfor fra 11. november 1986.
Kjæremålet har i det vesentlige vært forgjeves, og utvalget finner at de kjærende parter bør dekke kjæremotpartenes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, tvistemålsloven §180 annet ledd jfr tvistemålsloven §174 annet ledd. Saksomkostningsbeløpet settes i samsvar med angitt omkostningsbeløp til 2.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
1 Renteplikten etter punkt 1 i domsslutningen i lagmannsrettens dom av 2. oktober 1987 løper fra 11. november 1986. Forøvrig forkastes kjæremålet.
2 I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Per og Erik Løken in solidum til Sølensjøen Lotteierforening 2.000 - totusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.