Rt-1988-458
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-04-08 |
| Publisert: | Rt-1988-458 (138-88) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Ankefrist, Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 123 K/1988, jnr 14/1988 |
| Parter: | Capion Travelconsult & Agency (advokat Claus Brynhildsen) ved Knut Møller Capjon mot Lillehammer-Ringsaker Bilruter A/S (advokat Eivind Bjøralt). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Aasland, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §154, Tvistemålsloven (1915) §98 |
I søksmål reist av Lillehammer-Ringsaker Bilruter A/S mot Knut Møller Capjon om betaling av to fakturaer for kjøreoppdrag med buss, avsa Eidsvoll herredsrett 21. november 1986 dom der Knut Møller Capjon ble dømt til å betale 73.100 kroner pluss renter og saksomkostninger til saksøkeren.
I følge kopier av forkynningsskjemaer utfylt ved herredsrettens kontor ble utskrift av dommen sendt partenes prosessfullmektiger til forkynnelse 27. november 1986. Saksøkerens prosessfullmektig vedtok forkynnelse 28. november 1986, og returnerte skjemaet til retten samme dag. Herredsretten mottok imidlertid ikke noe forkynningsskjema i retur fra Knut Møller Capjons prosessfullmektig advokat A. Møller Capjon hørte intet fra advokat A om dommen. Etter at Møller Capjon hadde henvendt seg til herredsretten, ble en utskrift av dommen sendt ham, og han underskrev på forkynnelsesskjema 9. januar 1987, et skjema herredsretten mottok dagen etter. Den 13. januar 1987 mottok så herredsretten forkynningsskjema fra advokat A, undertegnet 12. januar 1987.
Capion Travelconsult & Agency ved Knut Møller Capjon anket herredsrettens dom til lagmannsretten ved ankeerklæring datert 7. mars 1987, stemplet innkommet til herredsretten 9. mars 1987. Ankeerklæringen var ikke medunderskrevet av advokat, men dette er rettet senere. Motparten påstod i tilsvar 30. mars 1987 anken avvist fordi den var satt frem for sent. Tilsvaret ble oversendt den ankende part 27. april 1987. Etter at partene hadde avgitt flere prosesskriv om spørsmålet, avsa Eidsivating lagmannsrett 24. september 1987 kjennelse med slik slutning:
" Anken avvises."
Capion Travelconsult & Agency ved Knut Møller Capjon, som i mellomtiden hadde fått ny prosessfullmektig, påkjærte 22. oktober 1987 rettidig lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I prosesskriv samme dag begjærte han oppreisning for eventuell oversittelse av ankefristen.
Etter begjæring fra Lillehammer-Ringsaker Bilruter A/S avsa Eidsivating lagmannsrett 24. november 1987 tilleggskjennelse til kjennelsen 24. september 1987. Tilleggskjennelsen har slik slutning:
" I saksomkostninger betaler Capjon Travelconsultant & Agency v/Knut Møller Capjon 1500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne tilleggskjennelse."
Lagmannsretten avgjorde så oppreisningsbegjæringen ved kjennelse 14. desember 1987, som har slik slutning:
" 1. Oppreisningsbegjæringen tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler Capion Travelconsult & Agency v/Knut Møller Capjon 700 -syvhundre- kroner til LillehammerRingsaker Bilruter A/S innen 2 -to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Saksforholdet for øvrig går frem av lagmannsrettens kjennelser.
Capjon Travelconsult & Agency ved Knut Møller Capjon har i rett tid påkjært også denne avgjørelsen.
I sin begrunnelse for å avvise anken, sier lagmannsretten i kjennelsen 24. september 1987:
" Det legges til grunn at herredsrettens dom den 27. november 1986 ble sendt advokat A til vedtagelse av forkynnelse. Advokat A vedtok forkynnelse den 12. januar 1987 på blanketten som ble oversendt ham den 27. november 1986. Knut Møller Capjon vedtok personlig forkynnelse den 9. januar 1987 på en kopi av forkynnelsesblanketten av 27. november 1986, som Eidsvoll herredsrett hadde sendt ham etter jul.
Som det fremgår av Capjons prosessskrift av 20. august 1987, sendte han den 1. juli 1987 en gjenpart av lagmannsrettens brev av 18. juni 1987 til advokat A og ba om As redegjørelse for forholdet omkring forkynnelsen av dommen 21. november 1986. Capjon har opplyst at hans brev av 1. juli 1987 ikke er besvart av advokat A. Den omstendighet at A den 5. februar 1987 skal ha sagt til sin fullmektig Tveit at dommen fra Eidsvoll kom på vanlig måte i posten og "forelå først da han var tilbake", gir ingen fyldestgjørende forklaring på forsinkelsen. Lagmannsretten tolker det manglende personlige svar fra advokat A som en innrømmelse av at forkynnelsesforsendelsen av 27. november 1986 kom frem til hans kontor etter vanlig postgang, d.v.s i løpet av et par dager etter at brevet av 27. november 1986 ble sendt fra sorenskriverkontoret i Eidsvoll, og brevet antas å ha vært forlagt eller glemt på advokat As kontor. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å foreta seg noe mer for å få innhentet advokat As forklaring om det som har passert i forbindelse med forkynnelsen. Ankeerklæringen innsendt 7. mars 1987 er etter dette for sent fremsatt, og anken blir å avvise."
I sitt kjæremål over lagmannsrettens avvisningskjennelse, anfører den kjærende part prinsipalt at lagmannsretten har tatt feil med hensyn til hvilket tidspunkt advokat A mottok herredsrettens dom. Forsendelsen fra herredsretten kan ha blitt forsinket i posten, slik at advokaten ikke mottok dommen før etter nyttår. Dette støttes av at den kjærende part sammen med As advokatfullmektig Tveit den 29. desember 1986 gjennomsøkte As kontor for å finne dommen. Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at advokat A ikke har besvart henvendelsen om saken, men dette er ikke tilstrekkelig grunnlag til å avgjøre spørsmålet. At advokat A ikke har svart, kan like gjerne skyldes hans psykiske tilstand, dvs hans nerveproblemer.
Dersom det likevel anses bevist at advokat A mottok dommen ca 29-30. november 1986, anføres det at advokatens psykiske tilstand var av en slik art at den sene vedtakelsen må anses unnskyldelig på grunn av hans nerveproblemer. I alle fall er det sterkt urimelig at advokat As opptreden i saken går ut over den kjærende part. Den kjærende part har gjort alt som står i hans makt for å unngå den situasjonen som er oppstått.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
" Anken anses rettidig innkommet."
Motparten anfører i tilsvar at det er svært lite sannsynlig at en postforsendelse er blitt så forsinket som den kjærende part hevder, og avvisning må derfor være riktig selv om man ikke legger vekt på at advokat A ikke har svart på henvendelse om saken. Advokatens psykiske tilstand kan ikke anses unnskyldende.
Subsidært anføres at det foreligger en forsømmelse fra advokatfullmektig Tveit, som er den kjærende parts ektefelle. Hun hadde permisjon, men det var avtalt at hun skulle holde et øye med kontoret. Fullmektigen hadde verken sykdoms- eller reisefravær. Likevel stod kontoret ubetjent fra 29. desember 1986 til 12. januar 1987, som er identisk med den perioden hvor postforsendelsen etter den ankende parts opplysninger er kommet inn. Fullmektigen hadde en særlig oppfordring til å følge med i denne perioden, ettersom hun ved henvendelse til herredsretten 29. desember 1986 fikk bekreftet at dommen var sendt.
Hvis man skulle se det slik at avtalen med fullmektigen bare gjaldt "i julen", anføres at det var en forsømmelse av advokat A ikke å holde seg orientert om mulig forkynnelse på annen måte. Hans totale feriefravær var på fire uker. I alle fall er det en forsømmelse at advokat A ikke tok opp spørsmålet om forsinket postgang straks.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
" 1. Kjæremålet forkastes.
2. Lillehammer Ringsaker Bilruter A/S tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet."
I kjæremålet over lagmannsrettens avgjørelse om å nekte oppreisning, anfører den kjærende part prinsipalt at særlige omstendigheter i saken taler for oppreisning, og at eventuelle forsømmelser ikke kan anses som forsettlige. Det viser til brev fra advokat Steinar Birkeland som er tatt inn i lagmannsrettens kjennelse. I brevet opplyses det blant annet at advokat A i 1987 ba advokatforeningen om hjelp for å hindre at hans klienter skulle lide skade som følge av hans sykdom. Advokat Birkeland ble av Advokatenes erstatningsfonds sekretariat bedt om å bistå advokat A, og det viste seg at advokat A i lengre tid hadde hatt det som populært kalles dokumentskrekk. Det går frem av brevet at advokat A hadde vært sykmeldt i lengre tid, og at han som konsekvens av sine helseproblemer senere la ned sin advokatvirksomhet.
Subidiært anføres at Eidsivating lagmannsrett burde ha ventet på prosesskriv fra den kjærende part med nærmere opplysninger om advokat As helsetilstand.
Det er lagt ned slik påstand i kjæremålet:
" Prinsipalt:
Capion Travelconsult & Agency v/Knut Møller Capjon gis oppreisning for oversittelsen av ankefristen i sak nr. 251/1987, hl.nr. 397/1987 ved Eidsivating lagmannsrett.
Subsidiært:
Eidivating lagmannsretts kjennelse av 14. desember 1987 oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.
I begge tilfeller:
Capion Travelconsult & Agency v/Knut Møller Capjon tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."
Motparten gjør i tilsvar gjeldende at det går frem av den kjærende parts prosesskriv 20. august 1987 at han i tidsrommet 20. november 1986 til advokat A reiste på ferie til Spania 18. eller 19. desember 1986 hadde jevnlig kontak med advokaten. Dette viser at A i denne perioden jevnlig fungerte som advokat, og det må legges til grunn at helsetilstanden hans ikke kan unnskylde fristoversittelsen. Det foreligger heller ikke særlige omstendigheter etter domstolloven §153.
Det er videre opplyst at den ankende part og advokat As fullmektig ikke kunne finne dommen på advokat As kontor da de lette etter den 29. desember 1986. Dette viser at dersom dommen var kommet inn før advokat A reiste til Spania, har han ikke bare latt postforsendelsen ligge uåpnet, men bevisst fjernet den fra sitt kontor. I så fall er forsømmelsen forsettlig, og oppreisning kan ikke gis.
Fristoversittelsen kan etter det som er anført, ikke skyldes sykdom. Det er da ingen saksebehandlingsfeil at lagmannsrettens kjennelse ble avsagt før det forelå en redegjørelse om advokat As helsetilstand. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
" 1. Kjæremålet forkastes.
2. Lillehammer Ringsaker Bilruter A/S tilkjennes saksomkostninger."
Ved prosesskriv 28. januar 1988 har den kjærende part lagt frem uttalelse fra avdelingsleder Kjell Maalø og overlege Fredrik von Clemm ved A-senterets poliklinikk vedrørende advokat As helsetilstand. Den kjærende part viser til at det går frem av redegjørelsen at A i løpet av 1980-årene har utviklet en nevrotisk lidelse som fra begynnelsen av 1986 har vært tiltagende invalidiserende. Depressivitet har ført til handlingslammelse og lengre sykmeldingsperioder. Først mot slutten av 1986 erkjente A selv at han på grunn av sin lidelse var fullstendig invalidisert, og i hele 1987 var han 100 % sykmeldt. Senest i løpet av 1986 mistet han evnen til å skjøtte sitt arbeid forsvarlig. Han har fått psykoterapeutisk og medikamentell behandling. Etter den kjærende parts mening støtter uttalelsen anførselen om at det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning, og at eventuelle forsømmelser fra advokat A ikke kan anses som forsettlige.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger to kjæremål, rettet henholdsvis mot Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 24. september 1987 om å avvise anken over Eidsvoll herredsretts dom av 21. november 1986 som for sent fremsatt, med tilleggskjennelse av 24. november 1987 om saksomkostninger, og mot lagmannsrettens kjennelse av 14. desember 1987 om å nekte oppreisning. Utvalget har funnet det praktisk å forene kjæremålene til felles behandling og avgjørelse, jf tvistemålsloven §98. Det bemerkes at utvalget har full kompetanse i begge kjæremålene.
Når det gjelder kjæremålet over avvisningskjennelsen, finner utvalget etter de opplysninger som foreligger, å måtte legge til grunn at advokat A, som hadde alminnelig prosessfullmakt, mottok Eidsvoll herredsretts dom innen slutten av november 1986. Dommen må ved mottakelsen anses forkynt i forhold til hans part, Capion Travelconsult & Agency ved Knut Møller Capjon, selv om advokaten forsømte å vedta forkynnelse. Anken av 7. mars 1986 er dermed for sent inngitt, og lagmannsretten har med rette avvist den. Kjæremålet kan således ikke føre frem.
Hva oppreisningsspørsmålet angår, legger utvalget ut fra de opplysninger, herunder sakkyndiguttalelser, som nå foreligger, til grunn at advokat A hadde en psykisk lidelse som medførte handlingslammelse i den aktuelle periode. På denne bakgrunn kan det etter utvalgets oppfatning ikke være riktig å anse fristforsømmelsen som forsettlig, og etter utvalgets syn taler særlige grunner for oppreisning. Begjæringen om oppreisning er fremsatt innen en måned etter forkynnelsen av avvisningskjennelsen, og dette må etter omstendighetene være tilstrekkelig til at fristen i domstolloven §154 første ledd er overholdt. Kjæremålet tas således til følge.
Utvalget finner at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i avvisningsspørsmålet må bli stående, og kjæremotparten må også tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 1.000 kroner.
Når det gjelder oppreisningsspørsmålet, finner utvalget at saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke bør tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
I kjæremålssak jnr 305/1987 (avvisningsspørsmålet):
1 Lagmannsrettens kjennelse av 24. september 1987 med tilleggskjennelse av 24. november 1987 stadfestes.
2 I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Capion Travelconsult & Agency ved Knut Møller Capjon 1.000 - ettusen - kroner til Lillehammer-Ringsaker Bilruter A/S innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
I kjæremålssak jnr 14/1988 (oppreisningsspørsmålet):
1 Capion Travelconsult & Agency ved Knut Møller Capjon gis oppreisning mot oversittelse av fristen for anke over Eidsvoll herredsretts dom av 21. november 1986.
2 Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.