Rt-1988-519

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1988-05-06
Publisert:	Rt-1988-519 (158-88)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 66/1988, nr 294/1986.
Parter:	I. Jæren Skoglag A/S (advokat Arne Pedersen jr.) mot Time kommune (advokat Gunnar Holdt-Aanensen). II. Time kommune (advokat Gunnar Holdt-Aanensen) mot Ranveig og Jan Lye (advokat Christian Thrane Asserson).
Forfatter:	Backer, Aasland, Michelsen, Holmøy, Justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §38, Tvistemålsloven (1915) §180, §48, §52, §54, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, Plan- og bygningsloven (1985) §36

Dommer Backer: Saken gjelder anke over et overskjønn til fastsettelse av ekspropriasjonserstatning, og i denne sammenheng særlig krav om overprøvelse av lagmannsrettens prejudisielle standpunkt med hensyn til de to saksøktes innbyrdes rettsforhold.

John Lye avtalte ved kjøpekontrakt av 25. mai 1962 å overdra parsellen "Lyeskogen" gnr 23 bnr 17 i Time på ca 375 dekar til Jæren Skoglag A/S for kr 40000. Kjøpekontrakten inneholdt følgende klausul:

"Forutsetningen for overdragelsen er at parsellen nyttes til plantefelt, da selgeren ellers forbeholder seg rett til å ta parsellen tilbake til samme pris."

John Lye døde i 1963. De deler av parsellen som egnet seg for det, var fullt beplantet i 1966.

Ved brev av 9. mars 1978 samtykket Kommunal- og arbeidsdepartementet i medhold av bygningsloven §36 nr 1 i at Time kommune eksproprierte parsellen, som skulle nyttes til boligbygging.

Kommunen fremsatte begjæring om ekspropriasjonsskjønn ved Jæren skjønnsrett. Som saksøkt var også oppgitt Jan Lye, som er sønn av John Lye. Han drev i 1962 det gårdsbruk som gnr 23 bnr 17 ble utskilt fra. Faren overdro i 1963 gårdsbruket til sønnen. Denne overdro i 1969 gårdsbruket til sin hustru Ranveig. I 1978 overdro ektefellene gårdsbruket til Time kommune med unntak av gårdens våningshus med en tilhørende tomt. Jan Lye hevdet å ha en personlig rett etter den tidligere nevnte klausul i kontrakten fra 1962. Iallfall slik saken nå er avklart, er det på det rene at Jan Lye hevder å ha denne retten som den reelle selger av parsellen i 1962, og altså hverken som farens arving eller som senere eier av den eiendom som parsellen var utgått fra. Han hevder også at formålet med klausulen var å sikre ham utbyggingsverdien av parsellen hvis denne i fremtiden kom til å bli brukt til noe annet enn plantefelt for skog. For skjønnsretten krevet han hele erstatningen for parsellen med fradrag av kr 40000.

Ved Jæren skjønnsretts skjønn av 22. mars 1979 ble Jæren Skoglag A/S tilkjent kr 600000 i erstatning, mens erstatningen for gjenkjøpsretten ble satt til kr 0.

Ranveig og Jan Lye påanket skjønnet til Gulating lagmannsrett, som ved dom av 12. desember 1980 stadfestet skjønnet så langt det var påanket. Også Time kommune hadde anket i forhold til Jæren Skoglag A/S for tilfelle av at ektefellene Lye skulle få medhold.

Lagmannsrettens dom ble anket videre til Høyesterett med det samme partsforhold. Ved Høyesteretts kjennelse av 14. oktober 1982 ble skjønnsrettens skjønn opphevet, bortsett fra de deler som bare gjaldt saksomkostningene. Grunnlaget for opphevelsen var mangelfulle skjønnsgrunner.

Etter at ny skjønnsbegjæring var inngitt av Time kommune, avsa Jæren skjønnsrett 13. april 1984 skjønn med slik slutning:

"1. Time kommune v/ordføreren betaler i erstatning til Jæren Skoglag A/S for avståelse av gnr. 23 bnr. 17 i Time kr. 560000,- - femhundreogsekstitusen kroner.

2. Time kommune betaler innen 14 - fjorten - dager fra skjønnets forkynnelse saksomkostninger til Jæren Skoglag A/S v/h.r.adv. Olav Gabriel Ueland kr. 17358,- - syttentusentrehundreogfemtiåtte kroner -, og til Jan og Rannveig Lye v/h.r.adv. Tor N. Rekve kr. 16874,- - sekstentusenåttehundreogsyttifire kroner -." Ranveig og Jan Lye begjærte i medhold av de nye regler om overskjønn som var kommet, overskjønn ved Gulating lagmannsrett. Også Time kommune begjærte overskjønn for tilfelle av at ekteparet Lye skulle bli tilkjent erstatning. Lagmannsretten avsa 14. august 1986 overskjønn med slik slutning:

"1. Time kommune betaler til Jæren Skoglag A/S for avståelse av gnr. 23 bnr. 17 i Time kr. 250000,-.

2. Time kommune betaler til Jan Lye for hans rettigheter i gnr. 23 bnr. 17 i Time kommune kr. 500000,-.

3. Time kommune betaler til Jæren Skoglag A/S og Jan Lye 15 % renter p.a. av de ovenfor angitte erstatninger fra 1. mars 1981 til betaling skjer.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Time kommune til ekteparet Lye v/advokat Chr. Thrane Asserson kr. 22195,- innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dette overskjønn.

5. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Time kommune til Jæren Skoglag A/S v/advokatfullmektig Thor Gjerde kr. 23122,- innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dette overskjønn.

6. Time kommune betaler de med saken forbundne utgifter til det offentlige."

Lagmannsretten satte verdien av ekspropriasjonsfeltet til kr 750000. Av dette beløp ble skoglaget tilkjent skogbruksverdien med kr 250000, mens den overskytende verdi - av lagmannsretten betegnet utbyggingsverdien - ble tilkjent Jan Lye.

Saksforholdet og partenes anførsler når det gjelder erstatning for gjenkjøpsretten etter kontrakten av 1962, fremgår av lagmannsrettens skjønn.

Jæren Skoglag A/S har påanket overskjønnet til Høyesterett i forhold til Time kommune. Skoglaget mener at det burde ha vært tilkjent hele erstatningen for den eksproprierte parsell, uten noe fradrag for gjenkjøpsretten, som laget mener er bortfalt. Time kommune har anket i forhold til Ranveig og Jan Lye for tilfelle av at Jæren Skoglag A/S skulle få medhold. Prinsipalt ønsker kommunen at overskjønnet skal stadfestes, men subsidiært vil den ha opphevet også de deler av skjønnet som gjelder erstatning til Jan Lye. I sitt anketilsvar har Ranveig og Jan Lye erklært aksessorisk motanke. De mener at Jan Lye burde blitt tilkjent hele erstatningen for parsellen med fradrag av kr 40000. Ankene gjelder tolkningen av kontraktsklausulen om gjenkjøpsrett. Jæren Skoglag A/S og ekteparet Lye har også subsidiært hevdet at det foreligger saksbehandlingsfeil - mangelfulle skjønnsgrunner. Jeg nevner allerede nå at det under saken har vært et omtvistet spørsmål i hvilken utstrekning Høyesterett under sin tolking av kontraktsklausulen fra 1962 er bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse.

Jan Lye og den nåværende styreformann i Jæren Skoglag A/S, Njål Norheim, har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Ved bevisopptaket har det også vært avhørt 6 vitner. Av disse er 5 nye for Høyesterett. Det har vært fremlagt noen nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å redegjøre nærmere for.

Den ankende part Jæren Skoglag A/S har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har lagt til grunn at det foreligger en ganske annen gjenkjøpsrett enn den som er beskrevet i kjøpekontrakten av 25. mai 1962. Den bygger her først og fremst på Jan Lyes partsforklaring, men også i noen grad på vitneforklaring fra advokat Hans A. Pedersen, som bistod ved overdragelsen i 1962. Lyes forklaring har imidlertid variert en del gjennom tidene, og synes klart taktisk betonet. Pedersens forklaring under bevisopptak gir bare en beskjeden støtte til Lye. Viktigere enn dette er imidlertid at skoglaget, etter de opplysninger som har kunnet skaffes fra den gang, ikke hadde forståelsen av at det ble avtalt noe annet enn det som fremgår av en naturlig fortolking av den skriftlige kontraktsklausul. Jan Lyes versjon av hva som var formålet med og innholdet i klausulen, har i høy grad sannsynligheten mot seg, sett på bakgrunn av de ord som ble brukt og den ubalanse det ville bli i kontraktsforholdet hvis man bygger på hans versjon.

Den naturlige forståelse av klausulen er at den etablerer en personlig rett for John Lye som selger av parsellen, til å ta denne tilbake dersom skoglaget ikke innen rimelig tid beplanter den med skog, slik som partene åpenbart hadde forutsatt. Ved plutselig dødsfall kunne det kanskje være rimelig at sønnen overtok retten, men den må under enhver omstendighet ansees bortfalt fra det tidspunkt parsellen var beplantet så langt det var praktisk. Dette skjedde i 1966. Den tanke at det her skulle dreie seg om en personlig rett, ikke for John, men for Jan Lye til å nyttiggjøre seg parsellens utbyggingsverdi i en ubegrenset fremtid, har intet grunnlag i den skrevne tekst. En slik bestemmelse ville være oppsiktsvekkende. Den ville kunne innebære at skoglaget etter mange år måtte gi eiendommen fra seg uten å få sine investeringer erstattet, og med et krav bare på den nominelle kjøpesum, som i mellomtiden ville være rammet av inflasjonen. - En tidligere anførsel om at klausulen under ingen omstendighet omfatter ekspropriasjonstilfellene, frafalles.

Den daværende formann i styret i Jæren Skoglag A/S var direktør Håkon Kverneland, som nå er død. Man har imidlertid hans forklaring ved et bevisopptak i 1981. Han sier der at han mener at John Lye tok inn den aktuelle klausul av estetiske grunner, og ikke av økonomiske grunner. Det finnes også noen utskrifter av styreprotokoller fra den gang, bl.a. fra 15. oktober 1961 da parsellen ble befart sammen med John Lye, og fra 14. mai 1962 da det ble truffet endelig vedtak om kjøpet. Intet tyder på at man er blitt presentert for og har godtatt noen mer vidtgående forståelse av gjenkjøpsklausulen enn den som umiddelbart følger av ordlyden i kjøpekontrakten. Kjøpesummen var heller noe i overkant av det parsellen da var verdt.

Det er et alminnelig prinsipp at tolkingen av en avtale ansees for å høre under rettsanvendelsen. Høyesterett må derfor kunne fastlegge innholdet av den påberopte kontraktsklausul uten hinder av kompetansebegrensingen i skjønnsloven §38.

Subsidiært, for tilfelle av at anken over rettsanvendelsen ikke fører frem, gjør skoglaget gjeldende at overskjønnet må oppheves fordi lagmannsrettens beskrivelse av hvordan den er kommet frem til erstatningsbeløpet på kr 250000, ikke gir muligheter for å kontrollere om retten har bygget på riktige beregningsprinsipper.

Jæren Skoglag A/S har nedlagt slik påstand:

"1. Gulating lagmannsretts overskjønn av 14. august 1986 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling.

2. Time kommune tilpliktes å erstatte Jæren Skoglag A/S sakens omkostninger for Høyesterett."

Time kommune - som både er ankende part og ankemotpart - har i det vesentlige anført:

Kommunen aksepterer at den samlede erstatning til de to saksøkte ved overskjønnet er satt til kr 750000. Men den vil sikre seg mot at skoglagets anke leder til at erstatningen til skoglaget blir forhøyet samtidig som erstatningen til Jan Lye blir stående. Kommunen har derfor anket i forhold til ektefellene Lye for tilfelle av at skoglagets anke blir tatt til følge. Kommunen mener at det ikke kan være riktig å vurdere tapet for de to saksøkte hver for seg, slik at den samlede erstatning kan settes høyere enn salgsverdien av parsellen. Ellers er kommunens vesentlige interesse i saken at den nå avsluttes, slik at kommunen som ekspropriant ikke belastes med ytterligere saksomkostninger. Kommunen mener at det ikke er grunnlag for å oppheve skjønnet på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner.

Time kommune har nedlagt slik påstand:

"I

Prinsipalt: Overskjønnet stadfestes.

Subsidiært: Hvis anken fra Jæren Skoglag A/S om opphevelse av overskjønnet blir tatt til følge, oppheves overskjønnet også for Jan og Ranveig Lyes vedkommende for så vidt angår overskjønnsslutningens punkter 2 og 3.

II

Time kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Ankemotpartene, Ranveig og Jan Lye, har i det vesentlige anført:

Den gården som gnr 23 bnr 17 ble utskilt fra i 1962, ble opprinnelig ervervet av Jan Lyes farfar. Jan flyttet til gården i 1946, da han var 20 år gammel, og drev gården sammen med sin farbror Andreas, som da eide den. I 1950 flyttet faren til gården, og fikk da skjøte på halvdelen av den, men han deltok aldri i driften. I 1960 døde Andreas. Faren brukte sin odelsrett, og fikk skifteskjøte på Andreas' halvdel av gården. Den reelle eier og bruker av gården var imidlertid Jan, som i 1963 også fikk hjemmelen. At han senere måtte gi opp gårdsdriften, henger sammen med at han fikk astma.

Det var Jan Lye som tok kontakt med Jæren Skoglag A/S med sikte på å få solgt den parsell som denne saken dreier seg om. Det var også han som fikk inn gjenkjøpsklausulen i kontrakten med skoglaget. Han hadde fått for seg at det i fremtiden kunne bli tale om utbygging av parsellen, og ønsket å sikre seg utbyggingsverdien. Denne hensikten ble gjort klar overfor skoglagets representanter og for alle som hadde med overdragelsen å gjøre, men de bare lo av ham, og mente at det aldri ville bli noen utbygging av parsellen. Alle var klar over at det var han som var den reelle eier av gården, og at det var han som skulle tilgodesees. Det ble brukt advokat ved overdragelsen, og Jan Lye mener at han måtte kunne gå ut fra at hensikten med gjenkjøpsklausulen kom tilstrekkelig klart frem i kjøpekontrakten.

Lagmannsretten har ut fra en konkret vurdering av bevisene i saken lagt til grunn Jan Lyes forklaring om hvordan kjøpekontrakten kom i stand. Den uttaler at den ikke er i tvil om at det var ønsket om å sikre selgeren eventuelle utbyggingsverdier som var årsak til at klausulen ble inntatt i kjøpekontrakten. Den er heller ikke i særlig tvil om at det var Jan Lye som skulle sikres, og ikke faren.

Høyesterett må ansees bundet av dette. Det er etter skjønnsloven §38 ikke adgang til å påanke et skjønn på grunn av bevisbedømmelsen. Selv om tolkingen av en kontrakt hører til rettsanvendelsen, kan ankeinstansen ikke fravike eller supplere det faktiske forhold som skjønnsretten har lagt til grunn for sin fortolkning. Det kan ikke gjøre noen forskjell at Høyesterett hadde kunnet prøve bevisbedømmelsen hvis tvisten om forståelsen av gjenkjøpsklausulen var blitt prøvet i en vanlig sivil sak, der avgjørelsen var blitt påanket. Skjønnsloven §38 kjenner ikke noe unntak for slike tilfelle.

Ankemotpartene mener at den subsidiære anke fra Jæren Skoglag A/S heller ikke kan føre frem. Når lagmannsrettens begrunnelse for erstatningsutmålingen sees i sammenheng, må den ansees som tilstrekkelig. Motanken har sammenheng med at lagmannsretten ikke helt ut tok til følge ankemotpartenes påstand om at erstatningen til Jan Lye skulle settes til eiendommens totale verdi med fradrag av kr 40000. Istedenfor trakk lagmannsretten fra kr 250000, som ble tilkjent Jæren Skoglag A/S som erstatning for bruksverdien av parsellen til skogbruk. Det er et alminnelig prinsipp i ekspropriasjonsretten at hver rettighetshaver skal erstattes for seg, og det kan ikke være noe i veien for at de saksøkte i et tilfelle som dette får en samlet erstatning som er større enn parsellens salgsverdi. Under enhver omstendighet har Jan Lye etter kontraktsklausulen krav på den totale verdi med fradrag av kr 40000. Subsidiært hevdes det at overskjønnet må oppheves på dette punkt på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner.

Ranveig og Jan Lye har nedlagt slik påstand:

"I I hovedanken. Gulating lagmannsretts overskjønn av 14. august 1986 stadfestes så langt dette er påanket av Jæren Skoglag og Time kommune.

II I motanken. Gulating lagmannsretts overskjønn oppheves og hjemvises til ny behandling så langt det er motanket over avgjørelsen.

III I alle tilfeller. Time kommune tilpliktes å erstatte Ranveig og Jan Lye sakens omkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at den prinsipale anke fra Jæren Skoglag A/S må tas til følge og overskjønnet oppheves fordi lagmannsretten har tolket gjenkjøpsklausulen i kjøpekontrakten av 25. mai 1962 på feilaktig måte. Etter min oppfatning hadde Jan Lye iallfall ikke noen rett i den eksproprierte eiendom på det tidspunkt da den ble overtatt av kommunen, nemlig 1. mars 1981. Det vises til lov av 6. april 1984 nr 17 §10 om betydningen av dette tidspunkt for erstatningsutmålingen.

Jeg behandler først spørsmålet om i hvilken utstrekning Høyesterett kan overprøve lagmannsrettens bevisbedømmelse ved tolkingen av den foreliggende kontraktsklausul.

Etter skjønnsloven §38 kan et overskjønn bare påankes på grunn av feil ved rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Dette er en unntaksregel i forhold til det som ellers gjelder i sivilprosessen. Unntaksregelen tar først og fremst sikte på selve den skjønnsmessige avgjørelse og den bevisvurdering som ligger bak denne. Beveger man seg bort fra dette område, står regelen ikke like sterkt. Det er allerede nevnt av partene at tolkingen av en avtale i alminnelighet ansees for å høre til rettsanvendelsen. Selv om man ser bort fra de tilfelle der det er nødvendig å supplere en skriftlig avtale med vesentlig annet materiale, er det vanskelig å tenke seg en tolkingsoppgave som er helt blottet for bevisvurdering. Jeg nevner videre at Høyesterett i plenumssaken om Alta-reguleringen, Rt-1982-241, fant at domstolen uten hensyn til skjønnsloven §38 hadde full kompetanse til å prøve det prejudisielle spørsmål om gyldigheten av den kongelige resolusjon som lå til grunn for ekspropriasjonen. Standpunktet ble begrunnet med at hvis skjønnsforretningen var blitt nektet fremmet, ville dette etter skjønnsloven §48 annet ledd ha skjedd ved en kjennelse som var gjenstand for anke, og hvor Høyesterett ville hatt full prøvelsesrett. Det var ikke grunn til at saken skulle stille seg annerledes fordi skjønnet var besluttet fremmet. Det vises til begrunnelsen på side 253-254.

Noe av det samme resonnement kan brukes her. Det dreier seg i den foreliggende sak om et prejudisielt spørsmål om det innbyrdes rettsforhold mellom de to saksøkte i eiendommen "Lyeskogen" gnr 23 bnr 17. Slike tvister skal som utgangspunkt avgjøres ved vanlig sivil sak. I påvente av en rettskraftig avgjørelse i en slik sak kan hver av partene kreve alternative takster under skjønnssaken etter skjønnsloven §52. I det foreliggende tilfelle reiste Ranveig og Jan Lye ved stevning av 23. mai 1978 søksmål mot Jæren Skoglag A/S med påstand om at ektefellene Lye var berettiget til ekspropriasjonserstatningssummen for gnr 23 bnr 17 med fradrag av kr 40000. Det er imidlertid opplyst at saken er stilt i bero og antakelig vil bli hevet når skjønnssaken er rettskraftig avgjort. Etter det standpunkt partene har tatt angående behandling av det prejudisielle spørsmål under skjønnssaken, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om dette tvistepunkt burde vært overlatt til vanlig rettergang. Jeg konstaterer imidlertid at det ikke ville vært noe i veien for - og i og for seg mest naturlig - å behandle tvisten mellom Jan Lye og Jæren Skoglag A/S ved vanlig sivilt søksmål.

Dette må etter min mening få betydning for Høyesteretts prøvelsesrett i denne saken. Det prosessuelle spor som denne saken er kommet i, kan ikke være avgjørende for prøvelsesretten når det gjelder et spørsmål der de lovgrunner som ligger bak skjønnsloven §38, ikke kommer til anvendelse. Jeg mener således at Høyesterett må ha full prøvelsesrett i tvisten mellom de to ekspropriater.

Det neste spørsmål blir da hvordan man skal tolke gjenkjøpsklausulen i kjøpekontrakten av 1962.

Det er etter mitt syn naturlig å ta utgangspunkt i den skriftlige tekst, og så supplere den med det man ellers vet. Teksten i seg selv indikerer at det er John Lye som er den berettigede, og at vilkåret for at parsellen kan tas tilbake, er at den ikke "nyttes til plantefelt". Det er ikke angitt noen frist for hvor lenge gjenkjøpsretten kan gjøres gjeldende, men hvis retten bare kan gjøres gjeldende av John personlig, ville spørsmålet ha en begrenset betydning. John Lye var født i 1894. Det er heller ikke angitt om det vil klare seg at parsellen en gang opparbeides som plantefelt, eller om den også fremtidig må brukes til skogproduksjon. John Lyes alder og balanseforholdet mellom ytelsene på begge sider tilsier at det dreier seg om en rettighet av forholdsvis begrenset varighet. Jeg går ikke nærmere inn på spørsmålet om det kunne være rimelig at Jan Lye ut fra sitt forhold til den eiendom som parsellen var utskilt fra, trådte inn i farens rettighet når faren døde allerede året etter at kontrakten var inngått. Men dette kunne iallfall ikke få noen betydning for varigheten av rettigheten. Etter mitt syn må det ut fra en tolking av den skriftlige avtale ha formodningen mot seg at den kunne gjøres gjeldende da kommunen overtok parsellen 19 år etterpå. Siden Jæren Skoglag A/S har frafalt den tidligere anførsel om at klausulen ikke omfatter ekspropriasjonstilfelle, går jeg ikke inn på den problemstillingen.

Spørsmålet er om det som ellers foreligger av beviser, fører til et annet tolkingsresultat. Jan Lye hevder at det var partenes forståelse at det var han som var berettiget, og at han hadde sikret seg den økonomiske utbyggingsinteressen i parsellen. Han mener at det er en rettighet som han kan overdra og overføre ved arv, og så vidt jeg forstår, skal gjelde uten tidsbegrensing. For min del kan jeg ikke se at det er ført noen beviser som indikerer at John Lyes medkontrahent, Jæren Skoglag A/S, har godtatt en slik forståelse av gjenkjøpsklausulen. Det synes i høy grad å ha formodningen mot seg at noen medkontrahent ville ha godtatt en gjenkjøpsklausul med et slikt innhold. Den ville ikke bare være usedvanlig, men også meget tyngende for skoglaget som risikerte å tape sine investeringer og bare få tilbake et vederlag som ikke lenger hadde særlig verdi. Skal man godta et innhold av en kontraktsklausul som avviker så meget fra det som følger av en naturlig tolking av den skriftlige tekst, må det føres et strengt bevis for at det fra begge sider har vært meningen å gi klausulen den videre slagvidde. Jeg kan ikke se at det her er ført noe slikt bevis.

Jeg er således kommet til at overskjønnet må oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling. Ved den nye behandling må det legges til grunn at Jan Lye ikke har noen rettighet i eiendommen.

Etter dette er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til de ytterligere spørsmål som har vært reist i saken.

Anken fra Jæren Skoglag A/S i forhold til Time kommune har fått medhold. Skoglaget skal ha saksomkostninger etter skjønnsloven §54b første ledds annet punktum, jfr. §54. I henhold til den innleverte omkostningsoppgave fastsettes omkostningene til kr 78540.

Når det gjelder anken fra Time kommune i forhold til ekteparet Lye, spiller det ingen rolle at den subsidiære anke har ført frem. Time kommune skal betale saksomkostninger etter skjønnsloven §54b første ledds første punktum, jfr. §54. Disse bestemmelser får imidlertid ikke anvendelse på motanken. Her har ekteparet Lye tapt, men jeg finner likevel ikke at de bør ilegges saksomkostninger til Time kommune etter skjønnsloven §54b første ledds tredje punktum, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Etter en skjønnsmesig fordeling av ekteparet Lyes omkostninger på anke og motanke, pålegges Time kommune å betale ekteparet Lye kr 40000 i saksomkostninger. Jeg stemmer for denne dom:

1. Overskjønnet pkt. 1, 2 og 3 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved Gulating lagmannsrett.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Time kommune til Jæren Skoglag A/S 78540 - syttiåttetusenfemhundreogførti - kroner og til Ranveig og Jan Lye 40000 - førtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.