Rt-1988-552
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-05-18 |
| Publisert: | Rt-1988-552 (164-88) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 69/1988, snr 86/1988 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Lars Frønsdal mot A (forsvarer: advokat Ole A. Bachke jr.). |
| Forfatter: | Aasland, Schweigaard Selmer, Røstad, Schei, Justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §147, §228, §257, §258, §291, §292, §79, Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeprosessloven (1981) §3, §427, §52, §53, §54, §78, §31, §442 |
Dommer Aasland: Midhordland herredsrett avsa 9. desember 1987 dom med slik domsslutning:
"1. A født xx.xx.66, dømmes for overtredelser av Straffeloven §147 første ledd jfr. annet ledd 1. straffalternativ, Straffeloven §258 jfr. 257, Straffeloven §257, Straffeloven §292 jfr. §291, Straffeloven §228 første ledd, Straffeloven §291, Vegtrafikkloven §31, første og annet ledd jfr. §22 første ledd og Løsgjengerloven §17 til en samlet straff av fengsel i 6 - seks - måneder. I medhold av Straffeloven §52 flg. utsettes fullbyrdingen av 90 - nitti - dager av straffen med en prøvetid på 2 - to - år. Han tilkommer fradrag for 15 - femten - dager utholdt varetektsfengsel.
2. A, født xx.xx.1966, frifinnes for tiltalebeslutningens post I nr. 2 og post IV nr. 2.
3. A dømmes til å betale forsikringsselskapet Gjensidige kr 33037,- kronertrettitretusenogtrettisju 00/100 -.
4. I saksomkostninger til det offentlige betaler A kr 1500,- kronerfemtenhundre 00/100 -."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket over straffutmålingen, og hevder at det burde vært idømt betinget fengselsstraff, eventuelt i kombinasjon med samfunnstjeneste. Videre har han anket over avgjørelsen av det sivilrettslige kravet og over saksomkostningsavgjørelsen.
Jeg er kommet til at anken bør tas til følge for så vidt den retter seg mot straffutmålingen.
Domfelte er dømt for innbrudd i en skole kombinert med grovt skadeverk. Det ble gjort hærverk på inventar og lokaler for vel 38000 kroner. Videre er han dømt for ytterligere tre skadeverk som var av mindre omfang, og for et par mindre vinningsforbrytelser, en legemsfornærmelse, et tilfelle av promillekjøring samt to overtredelser av drukkenskapsloven §17. Det dreier seg således om en serie av straffbare forhold, til dels alvorlige. Selv om domfelte er tidligere ustraffet, kunne det ut fra forholdenes karakter være atskillig grunn til en helt eller delvis ubetinget reaksjon.
Imidlertid ligger samtlige forhold mer enn to år tilbake i tiden. Når det gjelder bl.a. det grove skadeverket og promillekjøringen, er tidsforløpet nær innpå tre år. Det skyldes ikke domfelte at saken ikke er pådømt tidligere. Domfelte har i tiden etter de straffbare forhold gjennomført sin militære førstegangstjeneste og er nå fast ansatt i stilling som sjåfør. Han har ikke vært under forfølgning for nye straffbare handlinger. Som nevnt i herredsrettens dom, foreligger det en personundersøkelse med samfunnstjenestevurdering fra Kriminalomsorg i frihet i Hordaland. De opplysninger som er gitt her, er positive. Domfelte er blitt mer moden, og har endret sin livsførsel, som på tiden for de straffbare forhold var preget av atskillig alkoholmisbruk og av tilknytning til et uheldig miljø. Han anses egnet for og er villig til samfunnstjeneste.
I betraktning av at det er gått så lang tid fra de straffbare forhold ble begått og at domfelte siden har skikket seg vel, finner jeg at idømmelse av helt eller delvis ubetinget fengselsstraff nå ikke vil være heldig. Det oppstår da videre spørsmål om en betinget fengselsstraff bør kombineres med særvilkår om samfunnstjeneste. Nå følger det av den kriminalpolitiske begrunnelse for samfunnstjeneste at dette særvilkår først og fremst skal tjene som et alternativ til ubetinget fengselsstraff; herredsrettens domsgrunner kan for øvrig tyde på at den ikke har holdt dette utgangspunkt klart for øye. Jeg antar at det ikke er grunn til å oppstille vilkår om samfunnstjeneste i den foreliggende sak. Den betraktning at domfelte bør gjøre godt for den skade han har voldt, er etter min mening tilstrekkelig ivaretatt ved at det fastsettes erstatningsvilkår i forbindelse med den betingede dom.
Etter straffeloven §53 nr 4 skal det ved betinget dom stilles vilkår om at domfelte yter fornærmede slik erstatning som denne har rett til og gjør krav på, og som retten mener domfelte har evne til å betale. Om denne bestemmelsen kan anvendes som hjemmel for erstatningsvilkår i den foreliggende sak, beror på et spørsmål som også knytter seg til anken over det sivilrettslige kravet. Jeg skal derfor nå se nærmere på denne anken.
Domfeltes forsvarer for herredsretten gjorde gjeldende at det regresskravet forsikringsselskapet Gjensidige hadde fremsatt i anledning av det grove skadeverket, ikke var fremsatt av rette vedkommende på selskapets vegne, og at kravet av denne grunn ikke kunne pådømmes. Herredsretten var ikke enig i dette, og tilkjente selskapet kr 33037 til dekning av dets utlegg. Domfelte hadde for øvrig under hovedforhandlingen sagt seg villig til å dekke kravet. Anken er på dette punkt begrunnet med at herredsretten tok feil i at kravet var fremsatt av rette vedkommende og derfor kunne pådømmes.
Jeg finner at anken på dette punkt ikke kan føre frem.
I brev av 16. oktober 1985 fra Midthordland Branntrygdelag til Hordaland politikammer ble fremsatt begjæring om at påtalemyndigheten skulle fremme Gjensidiges krav under straffesaken overensstemmende med straffeprosessloven §3. Brevet er undertegnet av Jostein B, med tilføyelsen "for Gjensidige norsk skadeforsikring etter spesialfullmakt". Det er for Høyesterett opplyst at Midthordland Branntrygdelag er en lokal enhet som selvstendig forestår skadeoppgjør på vegne av Gjensidige innenfor sitt område, og at B var saksbehandler i det skadeoppgjør skadeverket foranlediget. Han hadde en generell muntlig fullmakt fra den daglige leder av Midthordland Branntrygdelag til å begjære pådømmelse av regresskrav i straffesak.
Spørsmålet om hvem som på vegne av en juridisk person kan fremsette begjæring om at påtalemyndigheten fremmer den juridiske persons sivilrettslige krav i anledning av en straffbar handling overensstemmende med straffeprosessloven §3 jfr. §427, er ikke løst i lovgivningen. Det synes klart at det ikke kan bli tale om noen analogisk anvendelse av bestemmelsene i straffeloven §79 om hvem som kan begjære påtale på vegne av en juridisk person. Fremsettelse av påtalebegjæring er et mer alvorlig og betydningsfullt skritt, hvor det er grunn til å stille strengere krav. Avgjørelser om å begjære sivilrettslige krav fremmet i forbindelse med en straffesak, vil gjennomgående være nokså kurante og ukompliserte, samtidig som det i enkelte organisasjoner, ikke minst innenfor forsikringsselskaper, må treffes et stort antall slike avgjørelser. Etter min mening tilsier praktiske hensyn at kompetansen til å fremsette slike begjæringer i atskillig utstrekning må kunne bygges på stillingsfullmakt og delegasjon. I den foreliggende sak kan jeg ikke anse det tvilsomt at B hadde kompetanse til å fremsette begjæringen.
Det jeg nå har sagt, innebærer også at fornærmede må anses å ha gjort krav på erstatning i relasjon til bestemmelsen i straffeloven §53 nr 4. At forsikringsselskapet er å anse som fornærmet, følger av straffeloven §78 fjerde ledd; jeg behøver derfor ikke å gå inn på om §53 nr 4 ellers kunne ha kommet til anvendelse. Som allerede nevnt, mener jeg at det i denne sak bør oppstilles erstatningsvilkår. Domfelte er i arbeid, og bør som vilkår for den betingede straff pålegges å betale Gjensidige kr 15000 i løpet av prøvetiden på to år. Beløpet blir å betale med kr 700 pr. måned, første gang 1. juli 1988.
Anken over saksomkostningsavgjørelsen kan ikke føre frem, jfr. straffeprosessloven §442.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, gjøres disse endringer: a. Fullbyrdelsen av hele straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år. b. Som særskilt vilkår for utsettelsen fastsettes i medhold av straffeloven §53 nr 4 at domfelte betaler 15000 - femtentusen - kroner til forsikringsselskapet Gjensidige med 700 - sjuhundre - kroner hver måned, første gang 1. juli 1988.