Rt-1988-604
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-07 |
| Publisert: | Rt-1988-604 (179-88) |
| Stikkord: | Trygderett, Forvaltningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | l.nr 76/1988, nr 189/1986. |
| Parter: | A (advokat Jon Lyng) mot Rikstrygdeverket (Regjeringsadvokaten v/advokat Helge Svarva - til prøve). |
| Forfatter: | Langvand, Holmøy, Halvorsen, Backer, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Lov om krigspensjon for sivile mv (1946) §21, Lov om krigspensjon for sivile mv (1946), Trygderettsloven (1966) §23 |
Dommer Langvand: Saken gjelder tvist om Rikstrygdeverkets og Trygderettens fastsettelse av As pensjonsgrunnlag etter lov av 13. desember 1946 nr 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven). Den ankende part tilbrakte de siste 3 år av krigen i tysk konsentrasjonsleir. Høsten 1945 gjeninntrådte han i sin stilling i Transportsentralen. I en alder av 36 år ble han kontorsjef der og 2 år senere, 38 år gammel, avdelingssjef. Etter atskillige år i yrkeslivet ble han rammet av senvirkninger av sitt fangeopphold og måtte fratre sin stilling. Rikstrygdeverket fastsatte på grunnlag av pengeverdien i 1946 hans pensjonsgrunnlag til kr 8.000. Man tok da hensyn til hans avansement til kontorsjef, men ikke til avdelingssjef, idet man var av den oppfatning at han ved den siste forfremmelse ikke lenger kunne betraktes som en "yngre person" i loven forstand, jfr. sivilloven §21 nr 1 annet ledd. Denne avgjørelse ble stadfestet av Trygderetten.
Med hjemmel i lov av 16. desember 1966 nr 9 om anke til trygderetten §23 anla A sak til prøvelse av lovligheten av Trygderettens kjennelse og gjorde gjeldende at pensjonsgrunnlaget måtte fastsettes etter lønnen som avdelingssjef. Oslo byrett avsa 12. oktober 1984 dom med slik domsslutning: "1. Trygderettens kjennelse av 2. september 1982 vedrørende fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget for A oppheves.
2. Staten ved Rikstrygdeverket betaler saksomkostninger til A med kr. 16.400,- sekstentusenfirehundre - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Byretten la til grunn at det etter loven §21 nr 1 annet ledd først måtte tas standpunkt til om A var en "yngre person" da han ble avdelingssjef, og deretter om hans inntekt som avdelingssjef skulle legges til grunn ved fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget. Det førstnevnte spørsmål er etter byrettens mening et rettsanvendelsesspørsmål som fullt ut kunne prøves av domstolene, mens det annet spørsmål er undergitt trygdemyndighetenes frie skjønn. Byretten fant at Trygderetten ikke hadde sondret mellom de to spørsmål, og at kjennelsen derfor måtte oppheves.
Rikstrygdeverket påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som 10. april 1986 avsa dom med denne domsslutning:
"1. Rikstrygdeverket frifinnes.
2. Partene bærer hver sine omkostninger for begge retter."
Også lagmannsretten la til grunn at vurderingen av om A var en "yngre person" i forhold til loven §21 nr 1 annet ledd da han ble avdelingssjef, er et rettsanvendelsesspørsmål. Men lagmannsretten fant i motsetning til byretten at Trygderetten hadde avgjort dette spørsmål, og fant ikke grunn til å tilsidesette Trygderettens vurdering.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Angående saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.
Til bruk for Høyesterett har den ankende part og ett vitne forklart seg ved bevisopptak for Oslo byrett. Ingen av dem har tidligere avgitt forklaring i saken. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
Den ankende part, A, har for Høyesterett i det vesentlige anført:
Rikstrygdeverkets og Trygderettens avgjørelser er i strid med sivilloven §21 nr 1 annet ledd for så vidt hans lønn som avdelingssjef ikke er tatt i betraktning ved fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget. Han måtte også på det tidspunkt han oppnådde den høyere stilling, anses for å ha vært en "yngre person" i loven forstand. Det kan ikke ut fra de ord som nyttes i loven fastsettes en øvre aldersgrense. Både lovforarbeidene og trygdemyndighetenes praksis viser at avgjørelsen av hvor grensen i det konkrete tilfelle skal settes, avhenger av en vurdering hvor flere forhold må tas i betraktning. Er slike omstendigheter til stede, vil det etter den praksis Trygderetten har fulgt, være berettiget å regne en skadelidt som yngre opp mot en alder på 40 år.
I denne sak foreligger det flere slike forhold. Det var i den bransjen A arbeidet, en langsom inntektsutvikling. Dette er et moment Trygderetten har tillagt vekt ved vurderingen av om en person etter loven skal anses som yngre. Av betydning i dette konkrete tilfelle er det også at A tapte avansement fordi han under krigen var borte fra virksomheten i 3 år. Enn videre må det legges vekt på at A også i tidligere år etter krigen ble hemmet som følge av de påkjenninger han hadde vært utsatt for. Han hadde ikke pågangsmot og initiativ til å søke bedre lønnet arbeid. Det er ut fra de nevnte omstendigheter uriktig når Trygderetten og lagmannsretten har lagt til grunn at A i loven forstand ikke kunne anses som en "yngre person" ut over fylte 36 år.
Det kan - hevder A - ikke være tvilsomt at vurderingen av om han var en "yngre person" i forhold til loven §21 nr 1 annet ledd er et rettsanvendelsesspørsmål som kan prøves av domstolene. Det gjelder både den generelle tolkingen av loven begrep "yngre person" og anvendelsen av loven på det konkrete tilfelle - subsumsjonen. Det fremgår av loven forarbeider at særregelen i §21 nr 1 annet ledd har som siktemål så langt det er mulig å sikre et rimelig pensjonsgrunnlag også for skadede som ved krigens slutt var for unge til at de hadde fått etablere seg på et tilsvarende inntektsnivå som eldre aldersgrupper. Det er mot denne bakgrunn lovbestemmelsen må tolkes. De likhetshensyn særregelen skal ivareta, tilsier en fullstendig prøvelse fra domstolenes side. Det er heller ikke riktig som hevdet av Rikstrygdeverket, at domstolene iallfall må vise tilbakeholdenhet med å sette seg ut over trygdemyndighetenes vurdering i det enkelte tilfelle.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Trygderettens kjennelse av 2. september 1982 vedrørende fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget for A oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, Rikstrygdeverket, har for Høyesterett i det vesentlige anført:
Bestemmelsen i sivilloven §21 nr 1 annet ledd tar ifølge forarbeidene sikte på å likestille de personer som på grunn av ung alder ved krigens slutt ennå ikke hadde noen arbeidsinntekt eller bare hadde en meget lav arbeidsinntekt, med de eldre og etablerte når det gjelder grunnlaget for krigspensjon. Dette formål har i trygdemyndighetenes praksis resultert i en standardisering av begrepet "yngre person", slik at alle automatisk anses innbefattet frem til en alder av 35 år. Hvorvidt en skal gå lenger, må derimot vurderes skjønnsmessig i det konkrete tilfellet. I As tilfelle ble utfallet av vurderingen at hans lønn da han 36 år gammel var blitt kontorsjef, ble tatt i betraktning ved fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget, derimot ikke den lønn han oppnådde da han 38 år gammel ble avdelingssjef. Hans lønn på dette trinn ble derfor ikke tillagt betydning for pensjonsgrunnlaget.
Prinsipalt anfører Rikstrygdeverket at trygdemyndighetenes avgjørelse av om en person ved en bestemt alder er å anse som yngre og derfor kan kreve sin inntekt på dette tidspunkt tatt i betraktning, er en del av den skjønnsmessige fastsettelse av pensjonsgrunnlaget som ikke kan prøves av domstolene. Det er her vist til ordlyden i loven §21 nr 1 første ledd som bestemmer at pensjonsgrunnlaget skal fastsettes skjønnsmessig under hensyn til den arbeidsinntekt den skadede måtte antas å ha hatt om han ikke var blitt syk eller skadet. Bestemmelsen i annet ledd som fastsetter at det for "yngre personer" kan tas hensyn til den arbeidsinntekt de antas å ville ha oppnådd i fremtiden, utvider det skjønnsmessige vurderingsgrunnlag for denne aldersgruppe, men avgjørelsen er fortsatt et forvaltningsskjønn.
Subsidiært hevdes det at selv om det tas utgangspunkt i tolkingen av loven begrep "yngre person", er det tale om et rettsanvendelsesskjønn som bare i begrenset utstrekning kan prøves av domstolene. Dersom domstolene skulle ha full prøvelsesrett her, ville det i realiteten innebære at det var domstolene og ikke trygdemyndighetene som fastsatte pensjonsgrunnlaget.
Atter subsidiært hevder Rikstrygdeverket at lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig.
Det er Rikstrygdeverkets oppfatning at trygdemyndighetenes avgjørelse er i samsvar med loven. De avgjørelser i andre saker som A har påberopt seg, er etter Rikstrygdeverkets mening ikke relevante fordi de konkrete omstendigheter i disse saker var annerledes enn i As sak. Det foreligger i denne sak ikke slike særlige forhold som bør medføre at A bør anses som en "yngre person" også da han ble avdelingssjef.
Rikstrygdeverket har nedlagt slik påstand:
"Eidsivating lagmannsretts dom av 10. april 1986 stadfestes."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og skal bemerke:
Da loven av 13. desember 1946 nr 22 - sivilloven - ble gitt, forutsatte man at det var tale om å regulere krigsskader som allerede hadde manifestert seg. At det var disse tilfeller man hadde for øye, går frem både av loven ordlyd og av forarbeidene. Utgangspunktet når pensjonsgrunnlaget skulle fastsettes, var den arbeidsinntekt den skadede "måtte antas å ha hatt om han ikke var blitt påført skaden eller sykdommen", jfr §21 nr 1. Selv om det ikke er sagt direkte i loven, var det den hypotetiske inntekt i 1946 man skulle frem til. Slik har loven også vært praktisert.
I ettertid har det vist seg at personer som under krigen var utsatt for harde påkjenninger, har utviklet det som er blitt betegnet som senskader. For tidligere konsentrasjonsleirfangers vedkommende tales det om KZ-syndromet. Også overfor disse personer har loven måttet anvendes, og for dem har den inntekt de faktisk oppebar i 1946 vært lagt til grunn som pensjonsgrunnlag.
Lovens §21 nr 1 annet ledd inneholder en særregel for "yngre personer". Det sentrale spørsmål i saken er om fastsetelsen av begrepet "yngre person" er et rettsanvendelsesskjønn som trygdemyndighetene må ta standpunkt til særskilt ved fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget, og som domstolene fullt ut kan prøve også når det gjelder anvendelsen i det enkelte tilfelle, eller om man står overfor en skjønnsmessig vurdering av en slik karakter at domstolene har en vesentlig mer begrenset prøvingsrett, etter de regler som gjelder for forvaltningsskjønn. Etter min mening står man overfor en vurdering av denne sistnevnte karakter.
Utgangspunktet etter loven §21 nr 1 første ledd er at pensjonsgrunnlaget skal fastsettes skjønnsmessig av trygdemyndighetene under hensyn til den inntekt den skadede hadde - eller ville ha hatt - i 1946 om han ikke var påført skaden eller sykdommen. Her er det forvaltningsmessige skjønn klart presisert. Denne hovedregel for fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget gir etter min mening også bakgrunnen for særregelen i annet ledd til fordel for "yngre personer". Regelen gir adgang til å ta hensyn også til fremtidig inntektsutvikling innenfor det tidsrom den skadede kan anses for "yngre". Her er det imidlertid ikke tale om noen bestemt aldersgrense. Det er forutsatt en avveining av flere hensyn, som f.eks. vedkommendes inntektsmuligheter om han ikke var blitt skadet og inntektsutviklingen for den yrkesgruppe han tilhører. I realiteten står man overfor en skjønnsmessig vurdering som vanskelig kan løsrives fra den skjønnsmessige fastsettelse av pensjonsgrunnlaget ellers. Etter min mening må det riktige derfor være å se avgrensingen av begrepet "yngre personer" som en del av den skjønnsmessige avgjørelse angående pensjonsgrunnlaget som er et forvaltningsskjønn. Jeg forstår Trygderettens kjennelse slik at det er en vurdering av denne karakter som er foretatt.
Når det gjelder rammen for domstolenes prøvelsesrett i dette tilfelle, mener jeg at domstolene må kunne prøve om skjønnet bygger på et riktig faktisk grunnlag, og om det er tatt de generelle hensyn som det etter loven må forutsettes skal tas i betraktning.
Som det fremgår av det referat jeg har gitt av den ankende parts anførsler, er det hevdet at det i denne saken foreligger særlige forhold som i overensstemmelse med Rikstrygdeverkets og Trygderettens praksis må lede til at A anses som en "yngre person" også utover de fylte 36 år. Jeg kan imidlertid ikke se at det i denne saken er bevismessig grunnlag for å bygge avgjørelsen på de påberopte forhold. De omstendigheter A har trukket frem, har etter min oppfatning ikke hemmet hans yrkesmessige og lønnsmessige utvikling frem til og med det tidspunkt da han oppnådde stillingen som avdelingssjef.
Rikstrygdeverket og Trygderetten har i As favør bygget på hans inntekt i kontorsjefstillingen, men har ikke villet ta i betraktning hans avansement til avdelingssjef. Man står på dette punkt overfor et skjønn over om lovbestemmelsens formål, likestillingen mellom de yngre og de allerede etablerte, er oppnådd i og med forfremmelsen til kontorsjef. Dette skjønn kan etter min mening domstolene ikke overprøve.
Anken kan etter dette ikke føre frem.
Rikstrygdeverket har ikke krevd saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.